Valget 2017: langsom eller rask død? 

Skremt av den høyrepopulistiske mobiliseringen for Trump i USA og for Brexit i Storbritannia, oppfordret to filosofer i sommer de politisk kunnskapsløse om ikke å gjøre bruk av sin stemmerett ved høstens valg – av hensyn til demokratiet og sine opplyste medborgere.[i] Siden de politiske inkompetente ikke har kompetanse til å gjennomskue sin egen inkompetanse, får forslaget ingen annen praktisk betydning enn å blottstille filosofenes egen arroganse og manglende forståelse av at demokratisk politikk ikke kan løsrives fra særinteressers maktkamp.  Oppfordringen til politisk avholdenhet burde imidlertid ikke vært rettet nedover, til de kunnskapsløse, men derimot oppover, til de som besitter den kunnskapen om politikkens grenser partiene selv mangler. 

Av Sven Røgeberg, lektor i filosofi, historie og tysk, (bildet øverst: Erna Solberg pressebilde Høyre)

«De som håper at en fornybar revolusjon kan forandre selve den internasjonale politikken, vil fort oppdage at undergangen til det fossilbaserte amerikanske imperiet, og kollapsen til dets allierte blant Midtøstens oljediktaturer, kommer til å utløse folkevandringer i en størrelsesorden som vil få tallet på dagens såkalte klimaflyktninger til å blekne.»

Styringsrasjonaliteten

Norge har to styringspartier, Høyre og Arbeiderpartiet. Begge sitter med solid regjeringserfaring og har i større grad enn de andre partiene blitt disiplinert av den rasjonaliteten og helhetstenkningen, som forvaltes av embetsverket. Utenrikspolitisk komme denne disiplineringen til uttrykk i tilslutningen til NATO og i forsvaret av EØS avtalen.

Geopolitisk er Norge et lite land med en lang, isfri kyst og store havområder rike på fisk og fossile ressurser i umiddelbar nærhet til en stormakt. Norsk sikkerhet og overlevelse tilsier derfor at vi holder oss inne med den eneste stormakten som kan avskrekke den russiske bjørnen fra å ta seg til rette og få satt klørne i det den har appetitt på. Dette smerter alle partier som overfører moralske karaktertrekk til internasjonale relasjoner, fordi Norges geopolitisk stilling gjør en krypende og underdanig oppførsel overfor USA nødvendig.

På det militære feltet av utenrikspolitikken er derfor Norge ikke stort mer enn en vasallstat. Også på det økonomiske området har Norge opphørt å være en suveren stat. Innenfor rammen av EØS-avtalen, som regulerer adgangen til EUs indre     marked, er Stortinget ikke lenger suveren lovgiver og må nøye seg med å gjennomføre regler som er utformet i EU. Selv innenrikspolitisk er Stortinget ikke lenger helt herre i eget hus, siden det må passe på at de nasjonale reglene ikke strider mot vedtak i EU og EØS-retten.

Slik underkastelsen under USA gir oss militær beskyttelse, gir underordningen under EU oss «økonomisk vekst, økt sysselsetting og økt kjøpekraft», for å sitere utredningen Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU (NOU 2012:2). I det første tilfellet nedskrives suvereniteten av den geopolitiske rasjonaliteten, i det andre tilfellet devalueres den av den samfunnsøkonomiske kalkylen.

Til forskjell fra medlemskapet i den militære alliansen, påvirker det passive medlemskapet i EU innenrikspolitikken mer direkte. I EØS avtalen har vi ikke bare solgt lovgivningsmyndighet mot markedsadgang. Avtalen har bidratt til å endre styrkeforholdet mellom samfunnsklassene. Kontroll og regulering av tilbudet av arbeidskraft har alltid vært viktig for fagforeningenes kampkraft og forhandlingsstyrke. Fri arbeidsinnvandring fra «lavtlønnsområder» av ikke organisert arbeidskraft kan aldri være i fagbevegelsens interesse, selv om det gir enkeltindivider, også lønnsarbeidere, råd til å kjøpe ulike typer tjenester billig, som f.eks. rengjøringshjelp hjemme.

Å tro at politikerne liksom i etterkant skal kunne rydde opp i sosial dumping og arbeidslivskriminalitet ved å styrke Arbeidstilsynet og politiet er naivt.

I boken «Svartmaling. Kriminelle bygger Norge» viser tidligere gravejournalist i Aftenposten, Einar Haakaas, at antallet straffesaker og domfellelser er omvendt proporsjonalt med antallet handlingsplaner fra regjeringen. Derfor kan de samfunnsøkonomiske kostnadene ved EØS- avtalen bli mye større enn antatt. Og dersom fagbevegelsen blir like svekket som i mange europeiske land vil også vi kunne få en stor, delvis svart, lavtlønnssektor med arbeidstakere uten sosiale rettigheter.

Økt global integrasjon har også ført til en interessent verdiglidning mot altruisme og ulike former for kosmopolitiske holdninger, som skarpt fordømmer enhver distinksjon som setter grupper opp mot hverandre.

En sandskulptur av gutten Aylan på den franske rivieran

Denne kulturelle omskoleringen lærer de ulike statusgruppene, som deltar på de globale markedene, å være åpne og å gi markedsadgang og like muligheter til alle, og ikke diskriminere mot noen, uansett kjønn, nasjonalitet, seksuell legning og kulturell bakgrunn.  I bestrebelsene etter å overskride det som foraktfullt kalles velferdsstatsnasjonalisme – der sosiale rettigheter er knyttet til statsborgerskapet – angripes paradoksalt nok det liberale grunnlaget for velferdsstaten. Når suverene borgere blir brukt som rene midler for å tilfredsstille behovene til verdens fattige og forfulgte, ser vi konturene av et nytt enevelde ikledd gevantene til en postnasjonal menneskerettighetsjuss.

Immigrasjonsstrømmene til de vestlige metropolene gir bedrifter innenfor varehandel, service og tjenesteyting tilgang til en global ressurspool av billig og lavt organiserte arbeidskraft. Samtidig er innvandringen fra ikke-vestlige kulturer en del av et større energi- og ressursbildet, som kan beskrives ved formelen `stigende kostnader og avtagende utbytte`: Ikke vestlige innvandre har lavere yrkesdeltakelse og belaster de offentlige budsjetter mer enn vestlige arbeidsinnvandrere.

«Med den sosialliberale millionæren Jonas Gahr Støre som statsministerkandidat finnes det ikke lenger verdikonflikter av betydning mellom Arbeiderpartiet og Høyre, verken i innvandringspolitikken eller i den økonomiske politikken. I skattepolitikken er de uenige om rundt 1 prosent av statsbudsjettet.»

Norge, og ande skandinaviske land, er blant de meste moderne samfunn i verden – her er kunnskap den kulturelle kapitalen, moderne teknologi har så godt som avskaffet arbeidsmarkedet for ufaglærte, vi omfavner likestilling. Derfor er Skandinavia kanskje det området som er minst egnet for innvandrere fra tradisjonelle, muslimske æreskulturer. Innvandringen fra fremmede kulturer har derfor en betydelig økonomisk, sosial og kulturell merkostnad.

Med den sosialliberale millionæren Jonas Gahr Støre som statsministerkandidat finnes det ikke lenger verdikonflikter av betydning mellom Arbeiderpartiet og Høyre, verken i innvandringspolitikken eller i den økonomiske politikken. I skattepolitikken er de uenige om rundt 1 prosent av statsbudsjettet. Og uansett hvem som har styrt på 2000 – tallet, har landet opplevd en forbruksbonanza. Bytteforholdet overfor utlandet har vært gunstig med lave importpriser og - inntil 2014 - høye oljepriser.

Jonas Gahr Støre, AP-presse

Det politiske dilemmaet

Oljeprisfallet i 2014 førte til at statens oljeinntekter falt, og i stedet for å få penger til overs og sette inn penger på Oljefondet, måtte finansministeren ta ut penger av Oljefondet for å dekke underskuddet. Siv Jensen ble i 2016 historisk, da hun som den første finansministeren tok penger ut av Oljefondet. I revidert nasjonalbudsjett for 2017 anslår regjeringen oljepengebruken til 220,9 milliarder kroner i 2017.  Oljepengebruken har i gjennomsnitt økt med 12,5 prosent per år i løpet av de fire siste årene med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. Det betyr at oljepengebruken har vokst åtte ganger raskere enn økonomien.[2]

Den samfunnsøkonomiske ekspertisen råder regjeringen til å holde igjen, og helst stramme inn, oljepengebruken når økonomien går bedre. Vi befinner oss imidlertid i en langvarig stagnasjon, og derfor vil oljepengebruken sannsynligvis bare fortsette å øke. Det var lettere å binde seg til masten og ikke forsyne seg for mye av Oljefondet så lenge oljeprisene var høye. Med lave oljepriser blir det vanskeligere å finansiere velferdsstaten uten å forsyne seg grovt av oljeformuen.  Den prekære situasjonen politikerne befinner seg i skyldes en kombinasjon av to historiske forhold:

For det første er det i velferdsstaten blitt bygd inn en rekke løfter, som må oppfylles, og kostbare programmer, som må betales – om helse, utdanning, velferd, pensjoner, senere også om miljøvern og klimatiltak – som forutsetter økonomisk vekst for å kunne finansieres. Alle disse velferdsforpliktelsene forsvares av organiserte særinteresser, som argumenterer for at det er i alles interesse at nettopp deres sektor må utvides og forbedres. Den sektoren jeg kjenner best, skoleverket, agerer som alle andre og forsøker å underbygge behovet for flere lærere, mer tilpasset undervisning, mer etterutdanning, mer smart, digital teknolog.

Enhver sektor underbygger sine krav ved å vise til forskning, som skal dokumentere den samfunnsmessige gevinsten av økt satsing og investering på nettopp sitt område. Som regel er sektorinteressene blinde for den større sammenhengen de inngår i, og de ser for kort til å erkjenne at det eksisterer finansielle og ressursmessige grenser. I tillegg betrakter alle sektorer økt kompleksitet som måten å løse ethvert problem. I utdanningssektoren er det for eksempel erkjent at den norske skolen reproduserer sosiale forskjeller. Derfor blir det foreslått et arsenal med nye virkemidler, som utvidet skoledag, mer leksehjelp, mer kartlegging og tidlig innsats for fange opp elever som sliter.

«Til oljeboring på store havdyp og i sårbare naturområder kreves mer avansert og dyr teknologi. I perioden 2005 – 2015 økte produksjonskostnadene for oljeindustrien med over 10 prosent i året, fordi verdens billige, konvensjonelle oljereserver minker»

I alle land, som er integrert i verdensøkonomien, vil imidlertid politikerne ha vansker med å innfri alle kravene om større bevilgninger og mer investeringer på bakgrunn av et annet historiske forhold: Siden mangedoblingen av oljeprisene på 1970 – tallet har produktivitetsveksten i den vestlige verden stagnert. I de siste årtiene har veksten falt mot null.[3]  Storstilt deregulering, privatisering og globalisering har ikke kunnet hindret stagnasjonen, heller ikke den betydelige teknologiske utviklingen har kunnet bremse tilbakegangen. Vekst i verdensøkonomien avhenger av en vekst i energiforbruket, og i dag er veksten i energiforbruket pr hode svakt negativt.[4] Hvor viktig billige energistrømmer er for økonomien viste utviklingen etter at Kina ble medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001. Takket være billig kinesisk kull økte verdens totale energiproduksjon, og den globale økonomien fikk en kortvarig vekstimpuls.

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

På samme måte som innvandringen fra fremmede æreskulturer er dyr og lite lønnsom, er utnyttelsen av energi- og naturressursene forbundet med økte kostnader og avtakende utbytte, fordi de lavthengende fruktene allerede er plukket. Det kreves mer dyrt kapitalutstyr for å arbeide seg rundt den reduserte kvaliteten og kvantiteten til naturressurser som mat og vann, metaller og mineraler. Det trengs avsaltingsanlegg, grunnvannsboring, dypere miner, og irrigasjon av mer jordbruksareal.

Til oljeboring på store havdyp og i sårbare naturområder kreves mer avansert og dyr teknologi. I perioden 2005 – 2015 økte produksjonskostnadene for oljeindustrien med over 10 prosent i året, fordi verdens billige, konvensjonelle oljereserver minker.[5]

Forsøket på å kutte kostnader går ikke bare ut over arbeidsmiljø og sikkerhet, men presser også leverandørindustriens marginer og lønninger. Resultatet er også større ulikhet ettersom mer av inntekten går til å innfri selskapenes økte gjeldsforpliktelser, og til å betale høyere lønninger både til ledere og til nøkkelpersonell med høyere utdanning.

Som følge av at avkastingen av oljeutvinning på store felt har falt, har mer av investeringene flyttet seg til mindre oljefelt, og det siste tiåret har pengene særlig emigrert til fracking – nye metoder for utvinning av olje og gass fra skiferlag.[6] Frackingens finansielle risiko og miljømessige kostnader er betydelige, noe som reflekterer at fracking åpner opp et nytt grenseområdet for utvinning av olje og gass, som bare kan utnyttes ved ukonvensjonelle metoder. Fordi oljebrønnene tømmes raskt, må selskapene bore nye brønner fortløpende bare for å opprettholde en stabil produksjon.[7]

MDG-pressebilde

«Troen på evig økonomisk vekst – grønn, og fornybar for MdGs vedkommende – ser ut til å være en forutsetning for å stille til valg. Det er en nesten 100 prosent konsensus om at verdensøkonomien vil vokse i det uendelige. Denne enigheten ligger bak pensjonsplaner og regjeringens perspektivmeldinger om fremtidens bruttonasjonalprodukt.»

Et større problem enn global oppvarming

Anslagene for den globale temperaturøkningen fra IPCC (FNs klimapanel) er basert på en helt urealistisk forventning om hvilke mengder fossil energi som vil bli utvunnet. Allerede i 2008 analyserte Luis de Sousa og Euan Mearns[8] de forskjellige utviklingsbaner temperaturøkningen ville ta, hvis en brukte beregninger basert på en fallende oljeproduksjon i IPCCs modeller. Siden Sousa og Means gikk ut fra peak oil teorien, antok de at alle tilgjengelige reserver ville bli utvunnet. De antok også at økonomien kunne fungere normalt selv med en fallende energiforsyning, i stedet for å bli rammet av et finansielt sammenbrudd. Med disse antagelsene kom de frem til en temperaturøkning på 1,5 grader i 2100, som var under IPCCs nedre utviklingsbane.

Uttømmingen av billige og lett tilgjengelige energi- og naturressurser er for alvorlig og for nært til at politikerne ønsker å snakke om det. Selv om dette er et mer akutt problem enn global oppvarming, får klimaspørsmålet nesten all oppmerksomhet i valgkampen. Da er det verdt å minne om at den nødvendige omstillingen til såkalte fornybar energi, som sol – og vindkraft, bare vil forsterke energiproblemet. Heller ikke optimistiske talspersoner for fornybar energi, som energi- og miljøjournalisten Richard Heinberg, ser for seg at det på noen måte er mulig å opprettholde det nåværende nivået på den globale energiproduksjonen under det grønne energiskiftet. Langt mindre at det skulle være mulig å øke energiproduksjonen for å drive frem fortsatt økonomisk vekst.[9]

Miljøpartiet de Grønne gir inntrykk av å ha en politikk som respekterer økologiske grenser. De vil derfor ha slutt på forbruksveksten. Dette skal skje ved at arbeidstiden kuttes ned og man får mer fritid, ikke mer lønn. [10] Det er uansett illusorisk å tro på en varig vekst i arbeidsproduktiviteten, da et kommende fall i energieffektiviteten tilsynelatende utgjør en historisk jernlov. Det vil derfor kunne bli en slutt på forbruksveksten, men på en annen og mer dramatisk måte enn MdG forestiller seg.[11] Nedgangen vil bare forsterkes ved en overgang til fornybar energi med en lavere energieffektivitet enn den fossile.

Troen på evig økonomisk vekst – grønn og fornybar med mer fritid og økt livskvalitet for MdGs vedkommende – ser ut til å være en forutsetning for å stille til valg. Det er en nesten 100 prosent konsensus om at verdensøkonomien vil vokse i det uendelige. Denne enigheten ligger bak pensjonsplaner og regjeringens perspektivmeldinger om fremtidens bruttonasjonalprodukt. Vekstdogmet er en forutsetning for å få publisert i etablerte medier eller i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter.

Det grønne skiftet kan imidlertid bare skje ved hjelp av maskiner som forbrenner dyr fossil energi, og det må stimuleres ved subsidier fra en fallende inntektsstrøm fra olje- og gassproduksjonen.  De som håper at en fornybar revolusjon kan forandre selve den internasjonale politikken, vil fort oppdage at undergangen til det fossilbaserte amerikanske imperiet, og kollapsen til dets allierte blant Midtøstens oljediktaturer, kommer til å utløse folkevandringer i en størrelsesorden som vil få tallet på dagens såkalte klimaflyktninger til å blekne.

Et forsert grønt skifte vil derfor gi MdG, og andre selverklærte miljøpartier som ønsker å føre en mer liberal innvandringspolitikk, anledning til å åpne grensene og bli konfrontert med konsekvensene av egen politikk.

Ønsker du et raskere sammenbrudd, stem MdG. Ønsker du at nedgangen skal strekkes litt ut i tid, stem Høyre eller Arbeiderpartiet med tilhørende partnere. Vi som frykter at det ikke bare er slutt på mer vekst, men at mer vekst dessuten vil bety slutten – vi har ikke et parti å stemme på.

Anbefalt

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

 

Relatert

Den uvirkelige politikken

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

Menneskelighet og umenneskelighet i folkevandringstiden

BREXIT – massenes opprør

Hvorfor hater de oss?

Hvorfor tingene forsvinner: Heideggers åndelige testament

Simone Weil: Partier dreper sannhet og rettferdighet

Hylekoret og Listhaug-koden

Inn i den demokratiske avgrunnen

Donald Trump – Trumfkortet

 

 

Kilder

[1] Ekeli og Gamlund, «Uvitende, uansvarlige og irrasjonelle borgere har en moralsk plikt til å avstå fra å stemme». Hentet fra https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/dVQEJ/Uvitende_-uansvarlige-og-irrasjonelle-borgere-har-en-moralsk-plikt-til-a-avsta-fra-a-stemme–Ekeli-og-Gamlund

[2] https://www.dn.no/nyheter/2017/05/11/2047/Makrookonomi/oljepengebruken-oker-atte-ganger-raskere-enn-okonomien

[3] Eric Nævdal, «Langvarig stagnasjon står for døren». Hentet fra  https://www.dn.no/meninger/2017/08/23/1357/Okonomi/langvarig-stagnasjon-star-for-doren

[4] Gail Tverberg, «The Next Financial Crisis Is Not Far Away». Slide 14. Hentet fra https://ourfiniteworld.com/2017/07/02/the-next-financial-crisis-is-not-far-away/

[5] Richard Heinberg, «Our Renewable Future – Book, Introduction». Hentet fra http://ourrenewablefuture.org/#the-book

[6] Liam Denning, «The Oil World’s Little Secret». Hentet fra https://www.bloomberg.com/gadfly/articles/2016-06-30/small-oil-to-benefit-from-price-rebound

[7] Ben Casselman, «North Dakota’s Oil Bonanza Is Unsustainable”. Hentet fra http://fivethirtyeight.com/features/north-dakotas-oil-bonanza-is-unsustainable/

[8] Luis de Sousa og Euan Mearns , «IEA WEO 2008 – Fossil Fuel Ultimates and CO2 Emissions Scenarios». Hentet fra http://europe.theoildrum.com/node/4807

[9] Richard Heinberg, « Why Climate Change Isn’t Our Biggest Environmental Problem, and Why Technology Won’t Save Us». http://www.postcarbon.org/why-climate-change-isnt-our-biggest-environmental-problem-and-why-technology-wont-save-us/

[10] Per Espen Stoknes og Eivind Hoff-Elimari, «Oppskrift på utslippskutt». Dagens Næringsliv, 25.08.17. Hentet fra https://www.dn.no/meninger/2017/08/25/2052/Innlegg/oppskrift-pa-utslippskutt?traffic_source=alert&alert_type=topic&alert_name=Nyhetsvarsel%3a+Meninger

[11]   Victor Court og Florian Fizaine, «Long-Term Estimates of the Energy-Return-on-Investment (EROI) of Coal, Oil, and Gas Global Productions» Hentet fra http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0921800915303815