Valget 2017: langsom eller rask død? 

Skremt av den høyrepopulistiske mobiliseringen for Trump i USA og for Brexit i Storbritannia, oppfordret to filosofer i sommer de politisk kunnskapsløse om ikke å gjøre bruk av sin stemmerett ved høstens valg – av hensyn til demokratiet og sine opplyste medborgere.[i] Siden de politiske inkompetente ikke har kompetanse til å gjennomskue sin egen inkompetanse, får forslaget ingen annen praktisk betydning enn å blottstille filosofenes egen arroganse og manglende forståelse av at demokratisk politikk ikke kan løsrives fra særinteressers maktkamp.  Oppfordringen til politisk avholdenhet burde imidlertid ikke vært rettet nedover, til de kunnskapsløse, men derimot oppover, til de som besitter den kunnskapen om politikkens grenser partiene selv mangler. 

Av Sven Røgeberg, lektor i filosofi, historie og tysk, (bildet øverst: Erna Solberg pressebilde Høyre)

«De som håper at en fornybar revolusjon kan forandre selve den internasjonale politikken, vil fort oppdage at undergangen til det fossilbaserte amerikanske imperiet, og kollapsen til dets allierte blant Midtøstens oljediktaturer, kommer til å utløse folkevandringer i en størrelsesorden som vil få tallet på dagens såkalte klimaflyktninger til å blekne.»

Styringsrasjonaliteten

Norge har to styringspartier, Høyre og Arbeiderpartiet. Begge sitter med solid regjeringserfaring og har i større grad enn de andre partiene blitt disiplinert av den rasjonaliteten og helhetstenkningen, som forvaltes av embetsverket. Utenrikspolitisk komme denne disiplineringen til uttrykk i tilslutningen til NATO og i forsvaret av EØS avtalen.

Geopolitisk er Norge et lite land med en lang, isfri kyst og store havområder rike på fisk og fossile ressurser i umiddelbar nærhet til en stormakt. Norsk sikkerhet og overlevelse tilsier derfor at vi holder oss inne med den eneste stormakten som kan avskrekke den russiske bjørnen fra å ta seg til rette og få satt klørne i det den har appetitt på. Dette smerter alle partier som overfører moralske karaktertrekk til internasjonale relasjoner, fordi Norges geopolitisk stilling gjør en krypende og underdanig oppførsel overfor USA nødvendig.

På det militære feltet av utenrikspolitikken er derfor Norge ikke stort mer enn en vasallstat. Også på det økonomiske området har Norge opphørt å være en suveren stat. Innenfor rammen av EØS-avtalen, som regulerer adgangen til EUs indre     marked, er Stortinget ikke lenger suveren lovgiver og må nøye seg med å gjennomføre regler som er utformet i EU. Selv innenrikspolitisk er Stortinget ikke lenger helt herre i eget hus, siden det må passe på at de nasjonale reglene ikke strider mot vedtak i EU og EØS-retten.

Slik underkastelsen under USA gir oss militær beskyttelse, gir underordningen under EU oss «økonomisk vekst, økt sysselsetting og økt kjøpekraft», for å sitere utredningen Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU (NOU 2012:2). I det første tilfellet nedskrives suvereniteten av den geopolitiske rasjonaliteten, i det andre tilfellet devalueres den av den samfunnsøkonomiske kalkylen.

Til forskjell fra medlemskapet i den militære alliansen, påvirker det passive medlemskapet i EU innenrikspolitikken mer direkte. I EØS avtalen har vi ikke bare solgt lovgivningsmyndighet mot markedsadgang. Avtalen har bidratt til å endre styrkeforholdet mellom samfunnsklassene. Kontroll og regulering av tilbudet av arbeidskraft har alltid vært viktig for fagforeningenes kampkraft og forhandlingsstyrke. Fri arbeidsinnvandring fra «lavtlønnsområder» av ikke organisert arbeidskraft kan aldri være i fagbevegelsens interesse, selv om det gir enkeltindivider, også lønnsarbeidere, råd til å kjøpe ulike typer tjenester billig, som f.eks. rengjøringshjelp hjemme.

Å tro at politikerne liksom i etterkant skal kunne rydde opp i sosial dumping og arbeidslivskriminalitet ved å styrke Arbeidstilsynet og politiet er naivt.

I boken «Svartmaling. Kriminelle bygger Norge» viser tidligere gravejournalist i Aftenposten, Einar Haakaas, at antallet straffesaker og domfellelser er omvendt proporsjonalt med antallet handlingsplaner fra regjeringen. Derfor kan de samfunnsøkonomiske kostnadene ved EØS- avtalen bli mye større enn antatt. Og dersom fagbevegelsen blir like svekket som i mange europeiske land vil også vi kunne få en stor, delvis svart, lavtlønnssektor med arbeidstakere uten sosiale rettigheter.

Økt global integrasjon har også ført til en interessent verdiglidning mot altruisme og ulike former for kosmopolitiske holdninger, som skarpt fordømmer enhver distinksjon som setter grupper opp mot hverandre.

En sandskulptur av gutten Aylan på den franske rivieran

Denne kulturelle omskoleringen lærer de ulike statusgruppene, som deltar på de globale markedene, å være åpne og å gi markedsadgang og like muligheter til alle, og ikke diskriminere mot noen, uansett kjønn, nasjonalitet, seksuell legning og kulturell bakgrunn.  I bestrebelsene etter å overskride det som foraktfullt kalles velferdsstatsnasjonalisme – der sosiale rettigheter er knyttet til statsborgerskapet – angripes paradoksalt nok det liberale grunnlaget for velferdsstaten. Når suverene borgere blir brukt som rene midler for å tilfredsstille behovene til verdens fattige og forfulgte, ser vi konturene av et nytt enevelde ikledd gevantene til en postnasjonal menneskerettighetsjuss.

Immigrasjonsstrømmene til de vestlige metropolene gir bedrifter innenfor varehandel, service og tjenesteyting tilgang til en global ressurspool av billig og lavt organiserte arbeidskraft. Samtidig er innvandringen fra ikke-vestlige kulturer en del av et større energi- og ressursbildet, som kan beskrives ved formelen `stigende kostnader og avtagende utbytte`: Ikke vestlige innvandre har lavere yrkesdeltakelse og belaster de offentlige budsjetter mer enn vestlige arbeidsinnvandrere.

«Med den sosialliberale millionæren Jonas Gahr Støre som statsministerkandidat finnes det ikke lenger verdikonflikter av betydning mellom Arbeiderpartiet og Høyre, verken i innvandringspolitikken eller i den økonomiske politikken. I skattepolitikken er de uenige om rundt 1 prosent av statsbudsjettet.»

Norge, og ande skandinaviske land, er blant de meste moderne samfunn i verden – her er kunnskap den kulturelle kapitalen, moderne teknologi har så godt som avskaffet arbeidsmarkedet for ufaglærte, vi omfavner likestilling. Derfor er Skandinavia kanskje det området som er minst egnet for innvandrere fra tradisjonelle, muslimske æreskulturer. Innvandringen fra fremmede kulturer har derfor en betydelig økonomisk, sosial og kulturell merkostnad.

Med den sosialliberale millionæren Jonas Gahr Støre som statsministerkandidat finnes det ikke lenger verdikonflikter av betydning mellom Arbeiderpartiet og Høyre, verken i innvandringspolitikken eller i den økonomiske politikken. I skattepolitikken er de uenige om rundt 1 prosent av statsbudsjettet. Og uansett hvem som har styrt på 2000 – tallet, har landet opplevd en forbruksbonanza. Bytteforholdet overfor utlandet har vært gunstig med lave importpriser og - inntil 2014 - høye oljepriser.

Jonas Gahr Støre, AP-presse

Det politiske dilemmaet

Oljeprisfallet i 2014 førte til at statens oljeinntekter falt, og i stedet for å få penger til overs og sette inn penger på Oljefondet, måtte finansministeren ta ut penger av Oljefondet for å dekke underskuddet. Siv Jensen ble i 2016 historisk, da hun som den første finansministeren tok penger ut av Oljefondet. I revidert nasjonalbudsjett for 2017 anslår regjeringen oljepengebruken til 220,9 milliarder kroner i 2017.  Oljepengebruken har i gjennomsnitt økt med 12,5 prosent per år i løpet av de fire siste årene med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. Det betyr at oljepengebruken har vokst åtte ganger raskere enn økonomien.[2]

Den samfunnsøkonomiske ekspertisen råder regjeringen til å holde igjen, og helst stramme inn, oljepengebruken når økonomien går bedre. Vi befinner oss imidlertid i en langvarig stagnasjon, og derfor vil oljepengebruken sannsynligvis bare fortsette å øke. Det var lettere å binde seg til masten og ikke forsyne seg for mye av Oljefondet så lenge oljeprisene var høye. Med lave oljepriser blir det vanskeligere å finansiere velferdsstaten uten å forsyne seg grovt av oljeformuen.  Den prekære situasjonen politikerne befinner seg i skyldes en kombinasjon av to historiske forhold:

For det første er det i velferdsstaten blitt bygd inn en rekke løfter, som må oppfylles, og kostbare programmer, som må betales – om helse, utdanning, velferd, pensjoner, senere også om miljøvern og klimatiltak – som forutsetter økonomisk vekst for å kunne finansieres. Alle disse velferdsforpliktelsene forsvares av organiserte særinteresser, som argumenterer for at det er i alles interesse at nettopp deres sektor må utvides og forbedres. Den sektoren jeg kjenner best, skoleverket, agerer som alle andre og forsøker å underbygge behovet for flere lærere, mer tilpasset undervisning, mer etterutdanning, mer smart, digital teknolog.

Enhver sektor underbygger sine krav ved å vise til forskning, som skal dokumentere den samfunnsmessige gevinsten av økt satsing og investering på nettopp sitt område. Som regel er sektorinteressene blinde for den større sammenhengen de inngår i, og de ser for kort til å erkjenne at det eksisterer finansielle og ressursmessige grenser. I tillegg betrakter alle sektorer økt kompleksitet som måten å løse ethvert problem. I utdanningssektoren er det for eksempel erkjent at den norske skolen reproduserer sosiale forskjeller. Derfor blir det foreslått et arsenal med nye virkemidler, som utvidet skoledag, mer leksehjelp, mer kartlegging og tidlig innsats for fange opp elever som sliter.

«Til oljeboring på store havdyp og i sårbare naturområder kreves mer avansert og dyr teknologi. I perioden 2005 – 2015 økte produksjonskostnadene for oljeindustrien med over 10 prosent i året, fordi verdens billige, konvensjonelle oljereserver minker»

I alle land, som er integrert i verdensøkonomien, vil imidlertid politikerne ha vansker med å innfri alle kravene om større bevilgninger og mer investeringer på bakgrunn av et annet historiske forhold: Siden mangedoblingen av oljeprisene på 1970 – tallet har produktivitetsveksten i den vestlige verden stagnert. I de siste årtiene har veksten falt mot null.[3]  Storstilt deregulering, privatisering og globalisering har ikke kunnet hindret stagnasjonen, heller ikke den betydelige teknologiske utviklingen har kunnet bremse tilbakegangen. Vekst i verdensøkonomien avhenger av en vekst i energiforbruket, og i dag er veksten i energiforbruket pr hode svakt negativt.[4] Hvor viktig billige energistrømmer er for økonomien viste utviklingen etter at Kina ble medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001. Takket være billig kinesisk kull økte verdens totale energiproduksjon, og den globale økonomien fikk en kortvarig vekstimpuls.

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

På samme måte som innvandringen fra fremmede æreskulturer er dyr og lite lønnsom, er utnyttelsen av energi- og naturressursene forbundet med økte kostnader og avtakende utbytte, fordi de lavthengende fruktene allerede er plukket. Det kreves mer dyrt kapitalutstyr for å arbeide seg rundt den reduserte kvaliteten og kvantiteten til naturressurser som mat og vann, metaller og mineraler. Det trengs avsaltingsanlegg, grunnvannsboring, dypere miner, og irrigasjon av mer jordbruksareal.

Til oljeboring på store havdyp og i sårbare naturområder kreves mer avansert og dyr teknologi. I perioden 2005 – 2015 økte produksjonskostnadene for oljeindustrien med over 10 prosent i året, fordi verdens billige, konvensjonelle oljereserver minker.[5]

Forsøket på å kutte kostnader går ikke bare ut over arbeidsmiljø og sikkerhet, men presser også leverandørindustriens marginer og lønninger. Resultatet er også større ulikhet ettersom mer av inntekten går til å innfri selskapenes økte gjeldsforpliktelser, og til å betale høyere lønninger både til ledere og til nøkkelpersonell med høyere utdanning.

Som følge av at avkastingen av oljeutvinning på store felt har falt, har mer av investeringene flyttet seg til mindre oljefelt, og det siste tiåret har pengene særlig emigrert til fracking – nye metoder for utvinning av olje og gass fra skiferlag.[6] Frackingens finansielle risiko og miljømessige kostnader er betydelige, noe som reflekterer at fracking åpner opp et nytt grenseområdet for utvinning av olje og gass, som bare kan utnyttes ved ukonvensjonelle metoder. Fordi oljebrønnene tømmes raskt, må selskapene bore nye brønner fortløpende bare for å opprettholde en stabil produksjon.[7]

MDG-pressebilde

«Troen på evig økonomisk vekst – grønn, og fornybar for MdGs vedkommende – ser ut til å være en forutsetning for å stille til valg. Det er en nesten 100 prosent konsensus om at verdensøkonomien vil vokse i det uendelige. Denne enigheten ligger bak pensjonsplaner og regjeringens perspektivmeldinger om fremtidens bruttonasjonalprodukt.»

Et større problem enn global oppvarming

Anslagene for den globale temperaturøkningen fra IPCC (FNs klimapanel) er basert på en helt urealistisk forventning om hvilke mengder fossil energi som vil bli utvunnet. Allerede i 2008 analyserte Luis de Sousa og Euan Mearns[8] de forskjellige utviklingsbaner temperaturøkningen ville ta, hvis en brukte beregninger basert på en fallende oljeproduksjon i IPCCs modeller. Siden Sousa og Means gikk ut fra peak oil teorien, antok de at alle tilgjengelige reserver ville bli utvunnet. De antok også at økonomien kunne fungere normalt selv med en fallende energiforsyning, i stedet for å bli rammet av et finansielt sammenbrudd. Med disse antagelsene kom de frem til en temperaturøkning på 1,5 grader i 2100, som var under IPCCs nedre utviklingsbane.

Uttømmingen av billige og lett tilgjengelige energi- og naturressurser er for alvorlig og for nært til at politikerne ønsker å snakke om det. Selv om dette er et mer akutt problem enn global oppvarming, får klimaspørsmålet nesten all oppmerksomhet i valgkampen. Da er det verdt å minne om at den nødvendige omstillingen til såkalte fornybar energi, som sol – og vindkraft, bare vil forsterke energiproblemet. Heller ikke optimistiske talspersoner for fornybar energi, som energi- og miljøjournalisten Richard Heinberg, ser for seg at det på noen måte er mulig å opprettholde det nåværende nivået på den globale energiproduksjonen under det grønne energiskiftet. Langt mindre at det skulle være mulig å øke energiproduksjonen for å drive frem fortsatt økonomisk vekst.[9]

Miljøpartiet de Grønne gir inntrykk av å ha en politikk som respekterer økologiske grenser. De vil derfor ha slutt på forbruksveksten. Dette skal skje ved at arbeidstiden kuttes ned og man får mer fritid, ikke mer lønn. [10] Det er uansett illusorisk å tro på en varig vekst i arbeidsproduktiviteten, da et kommende fall i energieffektiviteten tilsynelatende utgjør en historisk jernlov. Det vil derfor kunne bli en slutt på forbruksveksten, men på en annen og mer dramatisk måte enn MdG forestiller seg.[11] Nedgangen vil bare forsterkes ved en overgang til fornybar energi med en lavere energieffektivitet enn den fossile.

Troen på evig økonomisk vekst – grønn og fornybar med mer fritid og økt livskvalitet for MdGs vedkommende – ser ut til å være en forutsetning for å stille til valg. Det er en nesten 100 prosent konsensus om at verdensøkonomien vil vokse i det uendelige. Denne enigheten ligger bak pensjonsplaner og regjeringens perspektivmeldinger om fremtidens bruttonasjonalprodukt. Vekstdogmet er en forutsetning for å få publisert i etablerte medier eller i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter.

Det grønne skiftet kan imidlertid bare skje ved hjelp av maskiner som forbrenner dyr fossil energi, og det må stimuleres ved subsidier fra en fallende inntektsstrøm fra olje- og gassproduksjonen.  De som håper at en fornybar revolusjon kan forandre selve den internasjonale politikken, vil fort oppdage at undergangen til det fossilbaserte amerikanske imperiet, og kollapsen til dets allierte blant Midtøstens oljediktaturer, kommer til å utløse folkevandringer i en størrelsesorden som vil få tallet på dagens såkalte klimaflyktninger til å blekne.

Et forsert grønt skifte vil derfor gi MdG, og andre selverklærte miljøpartier som ønsker å føre en mer liberal innvandringspolitikk, anledning til å åpne grensene og bli konfrontert med konsekvensene av egen politikk.

Ønsker du et raskere sammenbrudd, stem MdG. Ønsker du at nedgangen skal strekkes litt ut i tid, stem Høyre eller Arbeiderpartiet med tilhørende partnere. Vi som frykter at det ikke bare er slutt på mer vekst, men at mer vekst dessuten vil bety slutten – vi har ikke et parti å stemme på.

Anbefalt

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

 

Relatert

Den uvirkelige politikken

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

Menneskelighet og umenneskelighet i folkevandringstiden

BREXIT – massenes opprør

Hvorfor hater de oss?

Hvorfor tingene forsvinner: Heideggers åndelige testament

Simone Weil: Partier dreper sannhet og rettferdighet

Hylekoret og Listhaug-koden

Inn i den demokratiske avgrunnen

Donald Trump – Trumfkortet

 

 

Kilder

[1] Ekeli og Gamlund, «Uvitende, uansvarlige og irrasjonelle borgere har en moralsk plikt til å avstå fra å stemme». Hentet fra https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/dVQEJ/Uvitende_-uansvarlige-og-irrasjonelle-borgere-har-en-moralsk-plikt-til-a-avsta-fra-a-stemme–Ekeli-og-Gamlund

[2] https://www.dn.no/nyheter/2017/05/11/2047/Makrookonomi/oljepengebruken-oker-atte-ganger-raskere-enn-okonomien

[3] Eric Nævdal, «Langvarig stagnasjon står for døren». Hentet fra  https://www.dn.no/meninger/2017/08/23/1357/Okonomi/langvarig-stagnasjon-star-for-doren

[4] Gail Tverberg, «The Next Financial Crisis Is Not Far Away». Slide 14. Hentet fra https://ourfiniteworld.com/2017/07/02/the-next-financial-crisis-is-not-far-away/

[5] Richard Heinberg, «Our Renewable Future – Book, Introduction». Hentet fra http://ourrenewablefuture.org/#the-book

[6] Liam Denning, «The Oil World’s Little Secret». Hentet fra https://www.bloomberg.com/gadfly/articles/2016-06-30/small-oil-to-benefit-from-price-rebound

[7] Ben Casselman, «North Dakota’s Oil Bonanza Is Unsustainable”. Hentet fra http://fivethirtyeight.com/features/north-dakotas-oil-bonanza-is-unsustainable/

[8] Luis de Sousa og Euan Mearns , «IEA WEO 2008 – Fossil Fuel Ultimates and CO2 Emissions Scenarios». Hentet fra http://europe.theoildrum.com/node/4807

[9] Richard Heinberg, « Why Climate Change Isn’t Our Biggest Environmental Problem, and Why Technology Won’t Save Us». http://www.postcarbon.org/why-climate-change-isnt-our-biggest-environmental-problem-and-why-technology-wont-save-us/

[10] Per Espen Stoknes og Eivind Hoff-Elimari, «Oppskrift på utslippskutt». Dagens Næringsliv, 25.08.17. Hentet fra https://www.dn.no/meninger/2017/08/25/2052/Innlegg/oppskrift-pa-utslippskutt?traffic_source=alert&alert_type=topic&alert_name=Nyhetsvarsel%3a+Meninger

[11]   Victor Court og Florian Fizaine, «Long-Term Estimates of the Energy-Return-on-Investment (EROI) of Coal, Oil, and Gas Global Productions» Hentet fra http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0921800915303815

  • På toppen av det hele orker ikke Terje Bongard mer, høflig avvist av politikkens ledere:

    “Jeg kan ikke gjøre mer alene, Øyvind, selve mennesket står i veien, se kap 7. Det må tas tak i av en organisasjon, med folk som orker å holde på med diskusjoner, “teorier” og meninger. Jeg orker ikke mer av det, har fått nok. Ære være deg, og et par til. Jeg har prøvd MDG og SV, de mest sentrale jeg har fått tak i, både Hansson, Opoku og SVs sentralstyre v den nye sekretæren, som har lagt ut dokumenter på deres server, men hører ingenting.

    http://www.bioman.no/content/pengef%C3%B8lelsen-kronikk-i-klassekampen-september-2010?fref=gc

    Kanskje Rødt?

    https://www.facebook.com/Roedt/videos/10156189240069068/

    Kan ikke forstå annet enn at kap 6 vil være et utgangspunkt for en konkret løsning.

    http://www.bioman.no/document/inngruppedemokratiet-litt-fra-boka-det-biologiske-mennesket?fref=gc

    Men, det ser ut til at de små partiene, som huser de som leter etter løsninger, er himla fornøyd med sine prosenter…”

    Lyttet nettopp til en flott samtale mellom J.H. Kunstler og Richard Heinberg.

    – KunstlerCast 294 — “There’s No App for That” — Richard Heinberg: http://kunstler.com/podcast/kunstlercast-294-theres-no-app-richard-heinberg/

    Vel, det spørs om de ikke har tatt munnen litt for full. Fordi Bongards selveierdemokrati er nettopp “appen” vi trenger.

    • Kjell Brevik

      En flott og viktig tale av Bjørnar Moxnes! Rødt har mye vettugt å fare med. Det er mye interessant som beveger seg i “skyggen av monolitten” på Stortinget. Også Alliansen tar økobevegelsen på alvor. Det skulle ikke forundre meg om inngruppedemokrati stemte overens med deres ideologi som kort og godt kan betegnes som en form for lokalisme.

      • Skal se på den! Håper du også fikk med deg Heinbergs og Kunstlers diskusjon om øko-modernitet mot slutten av samtalen? Øko-moderniteten rir MdG og bærekraftsdalen i Hurdal som en mare. Vi må finne tilbake til den opprinnelige, upolerte permakulturen, som Mollison og Holmgren introduserte på 70-tallet.

        Ja, jeg vil arbeide videre for Bongards selveierdemokrati, som har mye til felles med Høyres, men er så meget bedre fordi det kan tøyle vår iboende sløsertrang, samt hindre mennesker med karakteravvik å ødelegge sine omgivelser. Hybrismonstre*, psykopater og andre vil aldri bli sendt videre oppover i RID-hierarkiet. Har spurt Bongard om dette, og han er helt klar på at i passende store inngrupper vil disse menneskene bli kontrollert. I motsetning til i dagens system, hvor vi nærmest dyrker dem fram, til stor skade for deres omgivelser.

        Godt å se Røgebergs innlegg tilbake på plass!

        * En person som er ute av stand til å se seg selv utenfra, samt å se sine medmennesker innenfra (min definisjon av “hybrismonster”).

        • Kjell Brevik

          Legg forresten merke til at det er vår egen, unike René J. Bakke som blir intervjuet! En sindig og jordnær mann som taler av erfaring og kjærlighet til jord og liv. Og ja, Øyvind, jeg lover at jeg skal se nærmere på Heinberg og Kunstler.

  • “Until society can be reclaimed by an undivided humanity that will use its collective wisdom, cultural achievements, technological innovations, scientific knowledge, and innate creativity for its own benefit and for that of the natural world, all ecological problems will have their roots in social problems.”
    ― Murray Bookchin (1921-2006)

    • Personlig er jeg overbevist om at menneskenaturen er vårt største problem. Vi har så korrumperte tilbøyeligheter alle mann og kvinner samt at vi har svært mange blant oss med alvorlige karakteravvik, at uten at vi tar tak i menneskenaturen og tøyler denne, har vi ikke noen framtid. Vi må først få kontroll med oss selv, så kan vi ta fatt på alle de store problemene i etterkant. For egen del er jeg overbevist om at dette kun kan gjøres gjennom en demokratisk organisering av samfunnet gjennom inngrupper, hvor vi i fellesskap eier produksjonsmidlene og ser hverandre i øynene: https://debatt1.no/lommedemokrater-foren-dere/

      Imidlertid er det ifølge Bongard kun jeg og et par til som har innsett dette. Bongard orker dessverre ikke mer, men han har etterlatt et uvurderlig viktig dokument gjennom sin bok “Det biologiske mennesket”.

      Høyres selveierdemokrati er fint i teorien, men det funker ikke, da det er altfor mye machiavellianisme blant oss. Selv har jeg blitt kastet ut av familiebedriften av en hjerterå machiavellianist etter 30 år i produksjonen og 8 år i lastebilen. Dette ville ikke skjedd under Bongards selveierdemokrati, og min far og min familie ville blitt spart for store lidelser. Denne typen karakteravvik ville blitt temmet av inngruppa, og disse menneskene ville ikke blitt sendt oppover i hierarkiet. Nå sender vi dem imidlertid til topps alle som en!

      De rå machiavellianistene har ingen følelser for inngruppa, hvilket er nettopp hvorfor de må innunder inngruppe-kontroll. I vårt kapitalistiske system har de dessverre alle muligheter til å klatre til topps, ja de behøver knapt å albue seg fram, da vi nærmest bærer dem fram til maktens tinder.

      Litt om “machiavelliansk intelligens” fra wikipedia, som vi alle har i større eller mindre doser:

      “In modern psychology, Machiavellianism is one of the dark triad personalities, characterized by a duplicitous interpersonal style, a cynical disregard for morality, and a focus on self-interest and personal gain.

      A 1992 review described Machiavellian motivation as related to cold selfishness and pure instrumentality, and those high on the trait were assumed to pursue their motives (e.g. sex, achievement, sociality) in duplicitous ways. More recent research on the motivations of high Machs compared to low Machs found that they gave high priority to money, power, and competition and relatively low priority to community building, self-love, and family concerns. High Machs admitted to focusing on unmitigated achievement and winning at any cost.

      Due to their skill at interpersonal manipulation, there has often been an assumption that high Machs possess superior intelligence, or ability to understand other people in social situations. However, research has firmly established that Machiavellianism is unrelated to IQ. Furthermore, studies on emotional intelligence have found that high Machiavellianism actually tends to be associated with low emotional intelligence as assessed by both performance and questionnaire measures. Both empathy and emotion recognition have been shown to have negative correlations with Machiavellianism. Additionally, research has shown that Machiavellianism is unrelated to a more advanced theory of mind, that is, the ability to anticipate what others are thinking in social situations. If high Machs actually are skilled at manipulating others this appears to be unrelated to any special cognitive abilities as such.

      Machiavellianism is one of the three personality traits referred to as the dark triad, along with narcissism and psychopathy. Some psychologists consider Machiavellianism to be essentially a subclinical form of psychopathy,[12] although recent research suggests that while Machiavellianism and psychopathy overlap, they are distinct personality constructs.[2][13] Machiavellianism has been found to be negatively correlated with Agreeableness (r = -0.47) and Conscientiousness (r = -0.34), two dimensions of the Big Five personality model (NEO-PI-R).[13] However, Machiavellianism correlates more highly with the Honesty-humility dimension of the six-factor HEXACO model than with any of the Big Five dimensions.[2] Machiavellianism has also been located within the interpersonal circumplex, which consists of the two independent dimensions of agency and communion. Agency refers to motivation to succeed and to individuate the self, whereas communion refers to motivation to merge with others and to support group interests.

      Machiavellianism lies in the quadrant of the circumplex defined by high agency and low communion.[2] Machiavellianism has been found to lie diagonally opposite from a circumplex construct called self-construal, a tendency to prefer communion over agency. This suggests that people high in Machiavellianism do not simply wish to achieve, they wish to do so at the expense of (or at least without regard to) others.

      Machiavellianism in the workplace is the employment of cunning and duplicity in a business setting. It is an increasingly studied phenomenon. The root of the concept of Machiavellianism is the book The Prince by Machiavelli which lays out advice to rulers how to govern their subjects. Machiavellianism has been studied extensively over the past 40 years as a personality characteristic that shares features with manipulative leadership, and morally bankrupt tactics. It has in recent times been adapted and applied to the context of the workplace and organizations by many writers and academics. The Machiavellian typically only manipulates on occasions where it is necessary to achieve the required objectives.[14]

      Oliver James identifies Machiavellianism as one of the dark triadic personality traits in the workplace, the others being narcissism and psychopathy.[15]

      A new model of Machiavellianism based in organizational settings consists of three factors:[14]

      – maintaining power
      – harsh management tactics
      – manipulative behaviors”

      • Kjell Brevik

        Interessant lesnad om din egen erfaring og om machiavellisme. Jeg kjente ikke til at dette var et eget felt innafor psykologien, men det forundrer meg ikke. Personlighetstypen er lett å “peke ut” og det er klart at den får god grobotn i vår tid. Det er synd å høre at Terje Bongard har mista motet, men han har uansett bidratt på en helt enestående måte. Heinberg & Kunstler var også et interessant bekjentskap. Apropos dette med å skjønne innholdet i lommedemokratiet/inngruppedemokratiet. Du kunne ikke tenke deg å skrive noen ord om dette intervjuet og herrene som inngår i det? Det kunne jo være en fin måte å løfte det fram på her på KULTURVERK. Ingen andre kommer til å behandle intervjuet. Det blir opp til deg, herr Holmstad.

        • Røgeberg refererer stadig til Heinberg, og det gleder meg. Heinberg har et meget balansert syn, hvor han både forstår og respekterer “dommedagsprofeter” som Gail Tverberg på den ene siden, og ukuelige (teknologi-)optimister som Michel Bauwens på den andre siden. Derfor bør hans “Post Carbon Institute” være av de foretrukne steder for innhenting av analyser og data for vår samtid og framtid.

          Heinberg er eksperten på vår energirealitet og sammenhengene mellom energi og økonomi. Kunstler er den store eksperten på kulturforståelse, og hvorfor og hvordan den vestlige sivilisasjon forfalt til en nihilistisk ruinhaug, hvor nærmest ethvert spor av genuin rural og urban kultur og identitet har forsvunnet.

          Selveierdemokratiet til Bongard er så enkelt at ingen forstår det, utenom kanskje en enkel totning som vokste opp i steinrøysa opp mot Totenåsen. For akademikere ser modellen ut til å bli for enkel til å gripe, den nærmest farer gjennom bevisstheten av kompliserte årsakssammenhenger, uten å feste.

          Selv for hans mest ihuga fans ser det ut til å bli for enkelt til å gripes:

          “Vi to kan nok være uenige i en del ting vedr. detaljene i utopiene våre, og jeg har nok ofte vanskeligere enn deg for å danne meg spesielt klare formeninger eller forventninger på mange områder, og nages jo støtt av tvil og tvisyn på det meste. Men vi har også til dels sterk og gjensidig overlappende interesse for og synspunkter på et for oss begge helt grunnleggende tema, det går jo da selvfølgelig på menneskets evolverte følelser og dertil hørende responser og strategier, og i den forbindelse Terje Bongards bok “Det biologiske mennesket”. Og du skal ha skryt og oppmuntring for ikke å gi opp å spre det kinkige budskap, selv om Bongard selv, og for den saks skyld jeg også, nærmest har resignert mht. å finne det bryet verdt. Så takk for det også!

          For meg er det i løpet av de årene som er gått siden jeg først leste boka, dessverre blitt klart at jeg nå er enda sikrere på det første jeg tenkte om den; at den er knakende god, men kanskje ikke primært på de siste, mer forsøksvis løsningspregede kapitlene, men heller på hele gjennomgangen på forhånd av de sidene ved vår evolusjonsmessige artshistorie som utgjør det problemkomplekset han tegner. Jeg synes rett og slett han er innmari god til å forklare hvorfor så mye ved menneskeadferd og bevisstheten vår er som det er, og dermed også hvorfor det er så vanskelig å endre på en del ting det er rimelig å ville ønske å endre. For meg blir bokas hoveddel derfor veldig god fordi den er veldig sannferdig, men derfor også veldig lite i stand til å lage noen fullt troverdig og rask nok fix eller løsning på de dilemmaene den så overbevisende først har etablert. Noen ganger tenker jeg at det må være en ren logisk feilslutning, noe fortrenging ute og går, selv hos Bongard, når han etter å ha slått fast hvordan ting er, og at det har tatt fryktelig mange år og generasjoner av oss å komme dit, etterpå gir seg til å lage løsninger som baserer seg på at det allikevel kan gå greit å overprøve disse biologiske røttenes diktat, kollektivt og viljestyrt, og etablere en ny praksis raskere enn evolusjonsprosesser normalt kan gå. Noe jeg mener han selv først har argumentert godt for at ser håpløst ut. Det er som om problemet forsøkes gjort mindre ved å snu kikkerten bak frem før man klasker til en tiger med fluesmekkeren. Og løsningene, i form av ulike vrier på kombinasjoner av representativt og direkte demokrati, med mindre, lokalt baserte arbeidsfelleskapsbaserte inngruppedemokratier som grunnmur i strukturen, er gode tanker, men ikke unike for Bongards bok, bare begrunnet litt dypere enn ofte ellers. Det store problemet er kløften fra her til der, den manglende broen over, de metoder for positiv endring på et så dyptgripende nivå vi savner.” – Achsel Ford

          https://steigan.no/2017/09/02/amerikanere-onsker-vern-mot-a-sparkes-for-politiske-ytringer/#comment-53275

          Det er enkelt å forstå Achsel, da det ikke ser særlig lyst ut etter Bongards forklaring på hvorfor vi er som vi er. Selv synes jeg imidlertid vi bør prøve hans modell, da Bongard selv har slik tro på den, og jeg ikke kan se andre modeller som i tilstrekkelig grad legger menneskets dårskap til grunn. Et vektig grunnlag blir for meg, i motsetning til for Achsel, at det finnes absolutt ingen, i alle fall ikke i Norge, men kanskje heller ikke i resten av verden, som i slik grad forstår menneskets håpløse karakter som Bongard. Men å lese boka hans gjør en ikke bare svartsynt, men gir også grunn til å le av sin egen og andres dårskap.

          • Sven Røgeberg

            Hei!
            Jeg har hatt kontakt med Terje Bongard de siste årene, og sammen med Eivind Røskaft, medforfatteren av boken om det biolgiske mennesket, forsøkte vi for et drøyt år siden å få Morgenbladet til å trykke en kronikk om hvilke politiske løsningsforslag som ligger i forlengelsen av den evolusjonsbiologiske beskrivelsen av menneskesamfunnet, som forøvrig var blitt positivt omtalt på lederplass i avisen. Null respons. Morgenbladet, og avisens lesere, ønsker ikke å diskutere om biologi, energi og ressurser kan utgjøre endelige grenser, elller om det er slik at vi kan sette vår lit til at den eksponentielle ideveksten nok vil fikse problemene før det er for sent.
            Siden det ikke nytter å bringe inn biologiske perspektiver i debatten, forsøkt jeg sist uke å få antatt dette debattinnlegget i Morgenbladet:

            Hva Sylvi Listhaug ubevisst har skjønt?

            Det er alltid interessent å lese en alltid like velformulert Sten Inge Jørgensen i Morgenbladet. Sin anmeldelse av den nye medikanalen Resett avslutter han slik:
            “Vi er vitner til et tomrom i den etablerte offentligheten, som gjør det mulig for Resett og deres likesinnede å få definisjonsmakt over dypstrukturen i det som holder oss sammen. Hvis de lykkes, kan man være rimelig sikker på at sivilisasjonsrøykteppet vil falle, og at den homogene nasjonalstaten kan tre frem som historiens endelige mål og mening.”.
            Hva er dybstrukturen i samfunnslimet? Historikeren Ian Morris har i boken «Forragers, Farmers and Fossil Fuels» et reduksjonistisk og materialistisk svar: Det som dypest sett holder oss sammen er energioverskudd, og i den moderne verden har dette overskuddet blitt frembrakt av kull, olje og gass. Det er fossilalderen, som har gitt opphav til liberalistiske og sosialistiske ideer, og det er fossilalderen som har skapt en konsensus om verdier som demokrati, likestilling, universelle menneskerettigheter, avvisning av vold og avvisning av store økonomiske forskjeller.
            Energioverskuddet per capita i verden øker ikke lenger. I enkelte land og regioner minker det til og med drastisk, fordi befolkningen øker, og fordi det blir både vanskeligere og dyrere å hente ut de gjenværende natur- og energiressursene. Land og regioner, der energioverskuddet minker, må tigge, stjele eller låne fra andre. Landets innbyggerne kan imidlertid forsøke å flykte og å emigrere til andre land for å skaffe seg tilgang til det energioverskuddet som sikrer overlevelse og et verdig liv. Det er som regel bare de sterkeste og mest ressurssterke som makter det.
            Den populistiske retorikken som forkynnes verden over, og som setter et “oss” opp mot et “dem”, er dessverre bare krusninger på overflaten av en energibølge, som ikke makter å løfte alle, av folk og fe, overfylte båter. Jeg vet ikke hva som er verst: Den polariserende retorikken til Sylvi Listhaug, som ubevisst reflekterer en dypere energi- og ressurssannhet, eller hennes kritikere som ikke vil se sammenhengen mellom splittende retorikk og ressurpress.

            Vi kan ikke i like stor grad som før – på grunn en kombinasjon av vedvarende lave oljepriser og klimapolitikk – fortsette å tappe fossile lagerressurser. Derfor kommer det til å skje en overgang til mer fornybar energi. Da vil vi imidlertid måtte greie oss mer med den årlige energien generert av sol og vind ( og vannkraft i annerledeslandet Norge). For å fange, lagre og bruke sol- og vindkraft kreves det imidlertid investeringer i teknologi og kunnskap av en størrelsesorden, som vil innebære både redusert energieffektivitet og større ulikhet enn den vi kjenner fra fossiløkonomien. Et grønt skifte i energiproduksjonen vil ikke greie å opprettholde verken velstandsnivået eller fellesskapsfølelsen det fossile energioverskuddet en gang gjorde mulig. Overgangen til fornybar energi har blitt nødvendig, men den vil ikke kunne holde oss sammen som fossiløkonomien gjorde.
            I de siste 200 årene har vi bare kjent til formelen kapitalisme+ økonomisk vekst = demokrati. Hvis vi ikke tror at det er mulig å forandre samfunnet, slik at de fleste vil si seg fornøyd med å bruke mindre ressurser, trenger vi et energimirakel for at ikke den globale verdensøkonomien skal kollapse og oppløses i mindre og sterkt forenklede regionale bestanddeler. Sylvi Listhaugs er bare en budbringer om de tidene som vil komme.