Inn i den demokratiske avgrunnen

Noen hundre sinte, unge hvite menn marsjerte i Charlottesville, USA.  En motdemonstrant ble drept. I Finland og Spania rammer terror tilfeldige, i Sverige er skuddvekslinger dagligdags og Danmark opplever en voldsepidemi. Og Norge? Dette er mer enn enkelthendelser, dette er veien mot avgrunnen som Vesten har marsjert mer eller mindre blindt mot i lang tid.

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

 

«Utgruppene som er drevet av hat og antipatier er den perfekte fiende for selvgode humanistiske moralister som skaper og projiserer sine nazi-spøkelser.

Den konstruktive reaksjonen skremmes til taushet, eller «radikaliseres» siden de ikke slipper til i det offentlige rommet. De blir ikke ekstreme av høyreradikal ideologi, men av et demokrati som ikke har rom for dem.»

 

Man rekker knapt å bli passende opprørt før en ny hendelse man skal agere engasjert og indignert over avløser den andre. Sirkeldebattene settes i gang, de samme posisjoner inntas, anklager kastes til høyre og venstre. Man lader sitt retoriske artilleri ivrig med drapsoffer, enten de har falt for en islamist, en høyre-ekstrem, venstre-ekstrem eller en annen passende antagonist, og inntar sin moralistiske høyborg. Man maskerer sin interessekamp bak en forment godhet. Eliten, det progressive hegemoniet, innrømmer ikke sitt hegemoni. Den fører en permanent pseudorevolt mot majoritetsbefolkningen ved å assosiere legitime standpunkt med marginaliserte krefter.

Hegemoniet har ført en langvarig krig mot vestlige befolkningers normale instinkter i møte med fremmedheten, og har i lang tid lykkes. Men kognitiv dissonans, diskrepansen mellom realitet, manipulasjon og selvsuggesjon, kan bare strekkes så lenge realiteten er den tyngste veien og illusjonen den letteste. Realitetene tvinger seg på tross fortrengninger.

De marginaliserte på sin side griper offerrollen og gjør hegemoniets hykleri og den kognitive dissonansen til en ideologi. En ideologi hittil uten dypere fundament eller visjoner, en negasjon med vulgære og nostalgiske islett. De har rett i mye av sin kritikk, men tar likevel feil om fremtiden.

I Charlottesville marsjerte noen hundre, stort sett hvite unge menn, fra en rekke ulike høyreorienterte grupper på ytterkantene, fra libertarianere til etnonasjonalister og alt imellom (Unite the Right). De ble møtt av radikale motdemonstranter, Antifa og relaterte venstre-ekstreme grupperinger. Det kom til voldelige sammenstøt mens politiet holdt seg bemerkelesverdig passivt. En ung, hvit amerikaner, som nå rubriseres som nynazist, kjører bilen sin inn i en gruppe motdemonstranter og en ung kvinnelig motdemonstrant blir drept.

Noen hevder han gjorde det etter å ha blitt angrepet først, andre hevder at han gjorde det uprovosert, men et nøkternt menneske vil fastslå at drapet i etterkant blåses helt ut av proporsjoner med den volden i verden ellers som har USA som kilde.

Det er ikke gjerningen som dømmer deg, men motivet.

 

Øverst Alt Right, nederst Antifa i Charlottesville

 

Trump gjør sin famøse uttalelse om at begge sider har skyld i volden og nok et oppstyltet, forutsigbart indignert mediahysteri bryter løs. At Trump faktisk sier den opplagte sannheten, at begge sider bærer medansvar, er ikke det som opprører. Pressen vet at det han sier er rett og presist for en gangs skyld, men tanken på at de progressives barn skal slås i hartkorn med de progressives livsbetingelse, trusselen fra den evige, latente fascismen, er umulig for den kognitive dissonansen å bære.

Hittil har ytterliggående venstreaktivister kunnet leve under beskyttelse fra meningseliten og har kunnet herje fritt på diverse campus og dermed innskrenke det intellektuelle ytringsrommet gjennom meningsterror for akademikere, politisk aktive studenter og møteholdere som ikke deler deres dogma.

 

 

Utallige videoer finnes av dette, men den som ikke vil se lengre enn egne slagord og propaganda velger å være blind for å ha offerrollen og godheten på sin side. Nå spiller ikke realitetene og hvem som gjør hva lenger noen rolle, det handler om å ildne opp sine respektive følgesskarer.

Lik en flokk redde og opphissede sjimpanser skrikes og trues det høyt, intenst og unyansert, om enn pakket inne i akademisk ferniss for plapreklassens del. Volden er bare i sin begynnelse. Justitia er ikke blind i den gjennompolitiserte offentligheten, makt er rett.

Trumps valgkamp og valgseier åpenbarte en realitet som massemedia og meningseliten i lang tid bevisst har ignorert og undertrykket: den etterhvert store gruppe mennesker i majoritetsbefolkningen som føler seg fremmedgjorte under det liberale paradigmet. Alle de som ikke høres og ikke synes i middelklasse-mytologiens liberale forestilling i offentligheten.

De har vært drittlei lenge. I Trump så de en mulighet til en åpning i det fastlåste selvgode liberale paradigmet, en åpning for virkelige endringer, gode som dårlige. En slutt på stillstanden, Fukuyamas historiens ende var likevel ikke slutten på Vestens saga. Det finnes noe annet der fremme (https://en.wikipedia.org/wiki/The_End_of_History_and_the_Last_Man )

Om ikke annet så mange en mulighet til å rive ned et system som for lengst har gitt dem opp som annet enn kanonføde i det demokratiske markedsmaskineriet.

«Men systemendringen kom selvfølgelig ikke. Narren kunne selvsagt ikke bli konge og statsmann, men er folk tørste nok så drikker man av kloakken.»

De fleste så og ser ikke Trump som noe ideal, eller en stor visjonær, hans mange alt for menneskelige svakheter var åpenbare.   Men han var narren, en som kunne filleriste systemet og elitene ved å vise dem slik de egentlig er, vulgære, grådige og egoistiske, som han selv. Men der Trump er seg selv ufiltrert, barnet som ser at keiserens klær er gjennomsiktige, gjemmer hegemoniet seg bak en silkemyk humanistisk retorikk som maskerer vold og maktbegjær.

Men systemendringen kom selvfølgelig ikke. Narren kunne selvsagt ikke bli konge og statsmann, men er folk tørste nok så drikker man av kloakken. Som jeg skrev før valget:

Trump har ikke noe detaljert program, ingen klart formulert politikk. For de håpefulle finnes ingen alternativ økonomi for rede hånd som kan redde USA ut av hengemyren. Som alle populister og demagoger uten noen dypere ideologiske alternativ og strategi, så vil han også selv om han skulle stige til maktens tinde ikke være den revolusjonære frelser som innsetter en ny orden, men narren som åpenbarer kaos.

Slik åpnes muligheten til logos en gang senere når verden slik vi nå kjenner den har brutt sammen under vekten av harde realiteter og en ny virkelighetsforståelse etableres.

De som tror at en Trump-seier vil medføre store politiske endringer på egen hånd deus ex machina, at han på noen måte skal kunne frelse USA og Vesten fra sin fremtidige kollaps, har ikke forstått maktstrukturen og det økonomiske systemet også han er en del av.

Donald Trump – Trumfkortet

Trump lovet realpolitisk avspenning og bilateral balanse i verdenspolitikken. Russland var ikke fienden, massemigrasjonen og de endeløse krigene skulle opphøre slik at fokus kunne settes på USAs voksende indre problemer. Finans- og Washingtoneliten, oligarkene, skulle vingestekkes, de skulle “pay their dues to society”.

Ingenting har blitt innfridd og den samlede vestlige pressen jubler over at demokratiske løfter brytes. De jubler over at den kalde krigen som de neokonservative startet blir varmere, at det hardner til geopolitisk mellom Russland og USA på verdensplan, at de økonomiske forskjellene fortsetter å vokse seg større, at de evige krigene i Midtøsten og Afghanistan og verden ellers fortsetter.

Kort sagt: de jubler over at den forhatte politikken som flertallet av amerikanere ikke vil ha fortsetter ufortrødent videre (de som stemte på Trump og de som ikke stemte i det hele tatt, dvs. nærmere 75% av den amerikanske stemmeberettigede befolkningen).

Bannons farvel med Det hvite hus er spikeren i Trumps MAGA-prosjekt. Krigsvillige neo-konservative, liberale og det militærindustrielle kompleks vant gjennom utpressing og utmattelseskrig. Huffington Post omtalte treffende nok Bannons avgang med Goy Bye (Goy er jødisk og brukes ofte nedsettende om ikke-jøder, særlig europeere: https://no.wikipedia.org/wiki/Goy ).

I Europa er det det samme, store grupper stemmeberettigede har tydelig gitt til kjenne at de er lei av å være uhørte. Senest i Frankrike hvor Le Pens tilhengere holdes unna enhver innflytelse i systemet grunnet et forstenet valgsystem og en globalistisk høyre-venstre-blokk som ikke ønsker å gi fra seg makt eller privilegier.

De uhørte vant slaget om Brexit, men de taper krigen. Det parlamentariske demokratiet er som andre systemer laget for de som underkaster seg, og alle maktmidler benyttes for å sabotere et rungende nei til en overnasjonal statsstruktur.

Det er ikke tilfeldig at eliten etter flere tiårs pseudo-proletære egalitarisme nå åpner for debatter omkring gyldigheten av avstemninger og valg overhodet. Norge er intet unntak (Aftenposten: Uvitende, uansvarlige og irrasjonelle borgere har en moralsk plikt til å avstå fra å stemme).

«Hva hender om en stor gruppe mennesker i et moderne samfunn som postulerer ytringsfrihet, allmenn stemmerett og demokrati som universelt ideal ikke høres, men ignoreres?»

En åpen diskusjon omkring styresett, demokrati, parlamentarisme hadde vært velkommen, da det er langt fra fullkomment, men da det åpenbart ikke handler om styresett prinsipielt, men om frykten for at folket velger bort eliten, føyer debatten seg inn i elitens mange diskusjoner med seg selv.

Da er det interessant å se reaksjonene på volden i Charlottesville som noe sjokkerende.

Hva hender om en stor gruppe mennesker i et moderne samfunn som postulerer ytringsfrihet, allmenn stemmerett og demokrati som universelt ideal ikke høres, men ignoreres? Når for dem viktige eksistensielle spørsmål enten feies under teppet eller bare overkjøres? Når valgresultat blir motarbeidet av systemet i en slik grad at valgløfter ikke kan innfris? Når demokratiet ikke handler om respekt for ulike standpunkt, men en permanent krig mot majoritetsbefolkningens normale og naturlige reaksjoner?

Det er så åpenbart at det føles flaut å påpeke det.

Når det normale som å reagere saklig og konstruktivt på fremmedgjøring og meningstap, salg av arbeidsplasser i et globalt marked, elitens nedvurdering av en selv, stadige forflytning av grenser for transgresjoner, økt klasseskille, oppløsning av suverene nasjonale og kulturelle fellesskap, masseinnvandring av mennesker med annet verdigrunnlag – når motstand mot dette kriminaliseres politisk, da er det utgruppene som etterhvert får definisjonsmakten for demokratiets kasteløse.

Utgruppene som er drevet av hat og antipatier er den perfekte fiende for selvgode humanistiske moralister som skaper og projiserer sine nazi-spøkelser.

Den konstruktive reaksjonen skremmes til taushet, eller «radikaliseres» siden de ikke slipper til i det offentlige rommet. De blir ikke ekstreme av høyreradikal ideologi, men av et demokrati som ikke har rom for dem.

Etter Charlottesville-opptøyene er dusinvis av høyreradikale og alternative nettsider og plattformer stengt ned av webhoster, podcaster er fjernet av Soundcloud, Facebook-kontoer er stengt etc. Flere som kun var deltakere i marsjen har mistet sine jobber. Når man fjerner muligheten til ytring i ord og deltakelse i offentligheten, hva gjenstår da? Noen vil hevde at det er helt greit at ekstreme sider og stemmer forsvinner. Men selv om man ikke savner disse aktørene i offentligheten er det naivt å tro at hegemonen stopper der i fremtiden om andre krefter truer hegemoniet.

Nettet snøres sammen bokstavelig og billedlig for alle.

Nylig ble en kjent professor i statistikk Salil K. Mehta fratatt sine Google-tilknyttede kontoer, inkludert epost uten noen klar begrunnelse (les historien hos Zero Hedge):

 

Det er ingen fascisme eller ekstrem rasisme som er årsak til fremveksten av Alt Right. Alt Right og andre tilhørende utgrupper har ingen samlet ideologi, eller noe konstruktivt fundament annet enn negasjonen – de har tross nettets tastende soldater ingen definisjonsmakt, heller ikke hos misfornøyde flest. De er desperasjonens og resignasjonens aggressive budbringere.

Men de består av mange som ikke har noe å tape, folk som har sluttet å bry seg om konsekvensene og folk som er lei av at deres konstruktive forsøk på politisk endring slås ned på som fascisme eller ignoreres. De ledes oftest av middelmådige, maktsultne kannestøpere med stor tro på egen fortreffelighet og lite ideologisk ballast, og har funnet skarer av misfornøyde som kan samles under deres grelle, nihilistiske banner.

Alt-Right startet som noe friskt, en leken, kaotisk åpning for en nødvendig omvurdering av markstukne og hyklerske verdier, med snert, svart humor og vidd i sitt budskap, men er nå sementert i sin tilkortkommenhets ressentiment og antipatier. Deres budskap har nå like stor substans som memegeneratorene de infantilt benytter for å bekjempe søppelkultur med egen søppel-subkultur. Det er ikke noe nytt Roma som skal bygges, men et babelsk tårn som skal rives. Det er en nihilistisk avart av en konservatisme som for lengst har mistet sine fundamentale verdier.

Deres stygge skjærende symbolikk speiler systemet de protesterer mot. De er født i globalismens rennestein, deres estetikk er barnets, de vet at den offentlige samtale er et bedrag og derfor skriker de for å overdøve.

I sine anmassende, fordummende vulgære videoer snakker de et babyspråk med tissbæsjpromp til et folk som er oppdratt i den kognitive dissonansens finslipte og komplekse former for undertrykkelse av realiteten. Deres språk tilsvarer underholdningskultens fordummende fakereality som har hjemsøkt Vesten de siste tiår med stadig tåpeligere menneskefornedrende konsepter.

Fremfor konsekvent argumentasjon har man nå en meme-krig, hvor ulike konfronterende konsepter, tanker, utfall og idéer sentrifugeres, radbrekkes og settes sammen på nytt som i et kaleidoskop uten at det finnes noen konsekvent sammenheng eller koherent ideologi annet enn vilje til makt.  Løgn, sannhet og halvsannhet produseres og turneres på løpende bånd fra alle sider.

Vi ser et oligarkis vaktskifte med et annet. Samfunnet bytter fortelling, simulasjon. Tese og antitese fremstår begge som dikotome overflatefenomener over en tilværelse som i sin mekanikk og essens – og mangel på essens, er den samme tross sine ulike formøvelser. –  Donald Trump og hyperrealitetens æra, januar 2017

 

Donald Trump og hyperrealitetens æra

 

Der hvor det en gang fantes arketypiske symboler på en konsentrert essens foredlet i årtusener i en kultur man kollektivt kunne samles om, finnes nå en platt underholdningskultur som reflekterer et Vesten som for lengst har mistet sin skjønnhet og troen på skjønnhet som en positiv og livsendrende kraft.

Stygt står mot stygt, det substansløse bekjemper det substansløse. Vestlige borgere som bare har gjort sitt jevnt og trutt i tro og håp på at alt vil løse seg til det beste er herreløse, uten beskyttere og veivisere.

Folk stikkes ned, meies ned og drepes på gatene i Europa av fremmede. I lys av vold ellers i samfunnet og verden marginalt, men årsaken er fundamental. Det er symbolet på og konsekvensen av at folks berettigede bekymringer og motstand ikke ble eller blir hørt politisk. De vet nå at deres beste ikke er politikkens primat, de er stemmekveg, nyttige idioter, som eliten og deres kan le av og latterliggjøre åpenlyst i ørten underholdningsprogrammer som flimrer over flatskjermene daglig i de tusen hjem.

 

 

Videoen av en hylende muslim (antallet er uklart, øyenvitner sa tre, men politiet kom siden til en hovedgjenringsmann) «allahu akhbar» i det han angrep intetanende kvinner i Turku, Finland, fant jeg ikke i vestlige medier, men først hos Iran Daily som generelt virker undrende til den voldelige sunni-islamske terroren som brer seg i Europa.

En nasjons, ja en verdensdels demografi, er viktigere enn helse- og skolepolitikk, noe alle har visst i årtier. Men som man har kunnet fortrenge helt til blodet på gatene etterhvert ikke kunne tørkes bort raskt nok.

Nå står populister, nei, opportunister klare til å ta de misfornøyde og uhørte varmt velkommen for å klatre raskt oppover i den parlamentariske pyramide, med ulne programmer og løfter om endringer de overhodet ikke kan innfri. Meningseliten er frekke nok til å hevde at det er opportunistenes simple demagogi, ikke realitetene, som får folk til å stemme på dem. Men sannheten er at majoriteten av de som stemmer på disse politiske bilselgerne med nyliberal globalkapitalistisk kreditt, gjør det kun i et desperat håp om at deres frykt skal bli hørt.

Frykt som ikke høres eller stilles, fører over tid til apati – og vold. Om ikke befolkningen opplever både den symbolske og fysiske beskyttelsen av samfunnet mot fremmede fiender fra staten, så er det et spørsmål om tid før noen vil svare på terror med motterror. Slik det ser ut nå svarer staten og ledende markedsaktører i sosiale medier kun med ytterligere overvåkning og innstramming av friheten til egne borgere (Axios: The walls close in on tech).

«Vestens historie utslettes psykisk – og fysisk for slik å utrydde den europeiske identitet og selvbevissthet en gang for alle. Et mentalt holocaust. Men volden trives godt der det historiske minnet er kort»

Rent strategisk er det ikke vanskelig å forstå at hegemoniet har en fordel av at motstanden mot dem vulgariseres og blir ekstrem – at de oppegående, de klarttenkende holder kjeft fordi de er korrumpert av sine evners potensial for å gjøre karriere. Det skaper en fiende som er lett å slå ned, lett å kontrollere og som i tillegg legitimerer den moralske overlegenheten.

Men det finnes en fare her, nemlig at når gjennomtenkte alternativer ikke får mulighet til å gå i ærlig strid innenfor demokratiets legale arenaer, så gir det siviliserte mennesket opp og dyret lik Fenrisulven slippes fri i det Ragnarok bryter løs.

Om du som idealist, en som vil det gode, hele tiden blir identifisert og dehumanisert som et ondt undermenneske spiller etterhvert distinksjonen god-ond liten rolle. Når du fratas integritet og menneskeverd så forsvinner og respekten for dine politiske fienders menneskeverd. Du brutaliseres.

Black Lives Matter triumferer der monumentet av general Robert E. Lee og Stonewall Jackson sto i Baltimore inntil nylig.

 

Hegemoniet har åpnet en avgrunn i demokratiets midte og har ingen bro det kan eller vil bygge over denne avgrunnen. Elitene satser på et kort, at de skal vinne krigen om offentligheten kompromissløst uten noen form for dialog. De tror ikke på sitt eget system, eller sine egne fraser. Da hadde de i så fall åpnet for «den store samtalen» som deres prelat Habermas prediker. Da hadde de hørt på det kollektive subjektet de før hvert valg hevder å representere: nemlig folket. Men de fortsetter å messe en enerverende kjedelig og forutsigbar monolog om historiens ende og et evig liberalt tusenårsrike. Vestens historie utslettes psykisk – og fysisk for slik å utrydde den europeiske identitet og selvbevissthet en gang for alle. Et mentalt holocaust. Men volden trives godt der det historiske minnet er kort.

Etter opptøyene i Charlottesville som hadde sitt utgangspunkt i at man ville fjerne statuen av sørstatsgeneralen Robert E. Lee, har man i nattens mulm og mørke fjernet mange statuer av viktige gestalter fra sørtstatenes krig mot sentralmakten i nord (Vice magazine: https://news.vice.com/story/baltimore-tore-down-all-its-confederate-monuments-in-one-night).

Vi er ikke ved historiens slutt ennå. Hegemoniet legger grunnlaget for nok en blodig katastrofe i historien uten noen lykkelig slutt.

Den som ikke vil synke ned i samtidens gjørmebryting må kjempe hardt i årene fremover for å holde hodet høyt og hjertet rent.

 

Relatert

TRUMP – en nekrolog over et politisk håp

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

Terror på tomgang og liberal sharia 

Donald Trump og hyperrealitetens æra

FREMTIDENS ONTOLOGI; Alexander Dugin

Å du deilige endetid; eller Kali Yuga hele jula

Storebror og lillebror ser deg

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

  • spirild2

    A. Vikens artikler er aldri for lange. Man leser hvert ord, hver setning.
    Kvalitet i en klasse for seg.

    • AVIKEN

      Bukker og skraper, madame

      I all beskjedenhet er jeg tilbøyelig til å være helt enig.

      /A.

  • Alt-Right startet som noe friskt, en leken, kaotisk åpning for en nødvendig omvurdering av markstukne og hyklerske verdier, med snert, svart humor og vidd i sitt budskap, men er nå sementert i sin tilkortkommenhets ressentiment og antipatier. Deres budskap har nå like stor substans som memegeneratorene de infantilt benytter for å bekjempe søppelkultur med egen søppel-subkultur.

    Det såkalte “alt-right” hadde tvert imot sitt utgangspunkt i det mer gjennomgående seriøse “alternative right”. Den såkalte “snerten” ble også kritisert like fra begynnelsen av. Selve forkortelsen representerer i seg selv, kulturelt sett, en bevegelse nedover. Hele denne tendensen forståelig som forsøk på å samle større oppslutning blant en yngre generasjon. Men samtidig kommer man altså heller ikke fra at nettopp den der yngre generasjonen i sterk grad preges av en manglende evne og/eller vilje til å ta noe som helst alvorlig. Det meste forventes å skulle ha en underholdningskarakter. “Tilbaketrekking og reorganisering” med utgangspunkt i hvor og hvorfor denne utglidningen fant sted kan muligens ha noe for seg.

    Taki’s Magazine, 1 December 2008. The Decline and Rise of the Alternative Right.. By Paul Gottfried.

    What many are now calling, appropriately and accurately enough, the “Alternative Right” encompasses both the Buchanan and Paul camps, and whatever differences each have are miniscule compared to their shared, stark differences with the liberal Left and mainstream neoconservative Right. Before discussing what should be done to advance Alternative Right causes—why not look at what has already been done? Taki’s Magazine, 3 November 2009. Whither the Alternative Right?

    I have often wondered what Richard Spencer means by the term “alternative right.” His defense of Stacy McCain’s “puerile, splenic rantings” leads me to the conclusion that it has a lot to do with attitude and style. He likes “ballsy” and hates “wishy washy.” That leads him to endorse R.S. McCain; and even more dubiously, Mark Levin. Spencer considers it “priggish” for Conor Friersdorf to have noted, er, “got his panties in a bunch” over Levin’s loutish raving. I commented on the matter last week, but I wasn’t particuarly outraged—anyone with two seconds exposure to Levin knows what kind of person he is. I listened to an exchange Between Levin and David Frum which makes it clear that Levin is incapable of speaking substantively for two consecutive seconds. One couldn’t have a debate or discussion with Levin—one can goose-step in unison with him or face his insults. If that is what being an “alternative” is, I’ll pass. The American Conservative, 30 May 2009. No Thanks.

    • AVIKEN

      Du har både rett og feil, selv om Spencer og nettsiden Alternative Right coined the term Alt Right, så skapte han ikke det nærmest anarkistisk-nihilistiske fenomenet Alt Right som oppstod blant annet på på 4chan, diverse andre forum og et utall blogger og Vlogs, som jeg refererte til. Denne kaosfronten skapte en stor usikkerhet i forhold strategi hos meningseliten, noe post-Trump Alt Right med sitt klassiske ressentimentsbaserte gnål ikke gjør.

      Spencer er en middelmådighet med lite snert og dårlig strategisk teft. Det vises tydlig i hans skaperverk sammen med Daniel Friberg AltRight.com, en humørløs, vulgær og skrikende sørpe (ikke ulikt Daily Stormer, et annet kloakkorgan, som man nesten skulle tro om ikke man visste hvor stupide visse miljøer er, var en form for psyop), helt uten den ambivalensen og dobbelthet som fantes i fasen før Trump ble valgt. Det at de begynte å angripe Milo for å være homo (duh…) sier sitt om mangelen på teft hos den gjengen.

      OT: Eneste grunn til at Spencer er i forgrunnen er fordi han ikke er synlig mentalt forstyrret, ser ok ut, klarer å fullføre setninger, og fremsto tidligere ikke som en taper. På mange måter så har høyreekstremister en egen form for affirmative action, folk som ellers ikke hadde blitt noe får en mulighet til å synes blir plutselig ledere, med den følge at de konstant krangler og bråker med hverandre og skyter seg selv i foten. Hadde jeg vært hegemonen hadde jeg gitt disse en stat de kunne boltre seg på, så hadde karakterfaste patrioter fort forstått at disse ikke egner seg til ledelse av hverken folk, fedreland eller noe annet som behøver mer enn førerkort klasse B.

      Siden Spencer innbilte seg at han skulle kapitalisere på oppmerksomheten direkte med å starte et prosjekt kalt Alt Right (bare det viser at han ikke har forstått metapolitikk) så har begrepet nå mistet sin unge kraft og mystique og er om ikke lenge bare et nytt nazibegrep for eliten som sikkert vil bli brukt mot mennesker som ikke føler fellesskap med postmoderne tegneseriefascister.

      Det finnes noen oppegående unntak i sammensuriumet Alt Right, som ikke kaller seg Alt Righ men de havner av mystiske årsaker ikke på forsiden til msn.

      Skulle Alt Right ha fortsatt som en vital kraft så skulle den ha fortsatt forvirringens og kaosets humørfylte strategi fremfor å gneldre på samme gamle budskap som WN-folket i USA har gjort de siste 50 år med lite variasjon.

      Men de kommer til å få mye oppmerkosmhet fordi msn behøver annonseklikk og en fiende som er lette å bekjempe og som paser det findebilde de har kultivert de siste 70 år slik at den egentlige politikken kan fortsette i stillhet. Det er ikke overraskende at Bannon kalte disse for klovner, han ser dem for hva de er og kan benytte dem til nød som kanonføde, men lite annet.

      In hoc signo perdes

      A.

  • “Hittil har ytterliggående venstreaktivister kunnet leve under beskyttelse fra meningseliten og har kunnet herje fritt på diverse campus og dermed innskrenke det intellektuelle ytringsrommet gjennom meningsterror for akademikere, politisk aktive studenter og møteholdere som ikke deler deres dogma.”

    Tom. den ytterst intelligente og viktige kritikeren J.H. Kunstler har blitt rammet, og mistet en viktig inntektskilde som foredragsholder ved universitetene.

    • spirild2

      Hilsen fascist-liberalerne?

      • spirild2

        Nulltoleranse for slikt ;)

        • Lys

          Så ble da også mitt siste, relevante, svar der jeg igjen advarte mot vold/sensur, først “venter på moderasjon”, og så slettet.
          En skremmende voldsutvikling på den såkalte v. siden dette.

          • Hei,

            Ikke noe innlegg fra deg har blitt slettet. At vi har på modererring kommer av den grunn at provokatører som ikke hører til KVs «venner» legger inn kommentarer med jødehat og ekstremisme for å sette oss i et dårlig lys. Så vi modererer. Barnslig,men typisk for disse som prøver seg på utpressing etc. for å forsøke å snevre inn meningsrommet.

            Red.

  • Lys

    Meningsytringer burde alltid være tillatt. Vold og/eller sensur ikke. (Begge er voldsutøvelser.)
    Med en slik åpen kultur ville folk bli sakte men sikkert også flinkere til å lytte. Mye av volden i dag springer ut fra frustrasjon over manglende meningsberettigelse.

    • Volden kan forsvares. Det er fryktelig naivt å tro noe annet, og de fleste forsøk på å dra disse sakene over mot det evinnelige spørsmål om ytringsfrihet er en eneste lang tilsmussing av saken. Fryktelig kjedelig å høre på er det også.

      • Lys

        Min vold kan forsvares, men ikke din? ( Eller omvendt?)
        Eller din ytring er akseptabel, men ikke min; hva fører det til?

        • Et prinsipielt forsvar for (eller imot) vold lar seg vanskelig utføre. Det har blitt gjort hederlige forsøk, spesielt for ikke-vold (Gandhi, Martin Luther King, etc.), men ofte kommer de til kort når virkeligheten står på døren. Vi burde ikke ha problemer med å akseptere at det noen ganger er riktig å gi fascister juling. (Det samme kan gjelde andre grupperinger – for eksempel islamister og kapitalister, og noen ganger kommunister, selv om det siste ligger tyngre for hjertet. Og det er jo hjertet som taler i disse sakene.)

          Et prinsipielt forsvar for ytringer er noe annet.

          • Lys

            “men ofte kommer de til kort når virkeligheten står på døren.”

            Det er jo du/dere ( “venstresiden” ? )som lager “virkeligheten”, ved å bruke vold først, og ved å sensurere meninger dere ikke liker.
            En både pussig og skremmende kultur. Må denslags kreaturer aldri få makt.

          • Dette er i hvert fall ikke en spesielt sterk analyse. Da var det vel ikke mer å si.

  • AVIKEN

    Lys & hairesis

    Hairesis skriver et noe uklart forsvar for vold, men Lys har et poeng
    for ikke-vold nemlig i konteksten av et liberalt-demokrati. Vold som
    onde eller gode avhenger ikke av moral, men av premissene som hegemoniet
    har satt, og premisset for det liberaldemokratiske hegemoni er at
    politisk argumentasjon skal være ikke-voldelige, så når vold blir brukt
    som argument i en liberaldemokratisk kontekst så feiler man på
    grunnleggende premisser (så sant man støtter de liberaldemokratiske
    premisser).

    Om man derimot er revolusjonær og mener at å bruke
    vold som poltisk argument er legitimt, ja da følger man sin egen lov,
    men da bør man holde seg unna offerretorikk og anklager om at
    motstanderen bruker vold etc. Men slike er det ikke i den senmoderne
    verden, alle konkurrerer om å være «ofre».

    Lys, tar utgangspunkt i det liberaldemokratsike premisset om ikke-voldelige
    samfunndebatt og fri meningsutøvelse, og har «retten» på sin side. Den
    kognitive dissonansen strekkes når man ser hatefulle black bloc/antifa
    bander som er liberaldemokratiets barnebarn med køller skrike at de er
    for demokrati bekjemper hat og fascisme med «fascistiske» metoder. De
    avslører at de ikke tror på demokratiet annet enn som en symbolverdi for
    egen ideologi. Demokratiet innrømmes kun de du deler ideologiske
    fundament med:

    Det er et legitimt ståsted, men da må du også stå for det og ikke maskere det bak fine humanistiske fraser, og et slikt ståsted ville spilt falitt i samtidens liberaldemokratiske kontekst som hviler på forestillingen om det frie politiske liv som negasjon til –
    fascismen. Derfor maskespillet.

    Ellers er det begredelig til det kjedsommelige å konstatere at hairesis som så mange andre henger fast i et samfunnsparadigme som er grunnlagt og legitimert med
    utgangspunktet i en ikke-eksisterende post 1945 fascisme, en permanent
    trussel, men negasjonen begynner nå å røre på seg som en selvoppfyllende
    profeti.

    Som ærede Sæterbakken skrev:

    «Hitler ville forme Europa, og han fikk det som han ville. Europa i dag uten nazismen
    er utenkelig . Der Hitler gikk til høyre, går vi til venstre. Der nazismen går
    til venstre, tar vi til høyre. Alt etter krigen utviklet som negasjoner av det
    nazistiske og hitlerske. Som på barndommens soveromsbilder: engelen med hånden
    beskyttende over barna som leker langs kanten av avgrunnen. Hitler er
    djevlebildet som hjelper oss å føre foten på livets sti. Vi kan takke Hitler for alt vi har kjært. Vi ville ikke vært oss selv uten ham. Akkurat som jødene ikke hadde vært det uten Holocaust. Ta vekk Hitler, og man tar vekk det bestående i sin nåværende form. Uten Hitler, ingenting. Uten Hitler, bare et mørkt europeisk kaos.»

    Når det gjelder vold har jeg en enkel beskjed, de som aldri
    har opplevd volden som en del av sin virkelighet, men likevel snakker
    høyt om bruk av vold fortjener å oppleve denne på hardest og mest
    brutale vis.

    Ellers synes jeg det rent menneskelig er en fallitt
    at det så til de grader står på stedet hvil i frykt for den frie tanken
    (det vil si ubundet at tvang, lover, påbud etc), enten man står til
    høyre eller venstre, så er det en angst for å tenke tanker ut åpent til
    sine ytterste konsekvenser, det er menneskets tragedie og sannsynlige
    undergang. Mennesket maskerer seg bak moral for å tøyle egen angst.

    Men ta det med ro, hairesis, volden kommer tidsnok, det blir nok til alle, historien sover ikke.

    /A.

    • Hvis vold skal kunne forsvares prinsipielt, uavhengig av historisk situasjon, tid og sted, og alt sammen, mener jeg kun vold som selvforsvar er mulig å argumentere prinsipielt for. Et slikt forsvar av vold vil selv liberalismens tenkere, helt fra John Locke, kunne nikke anerkjennende til. Og til en viss grad er en slik bruk av vold legitimert innenfor vår rettspraksis.

      Jeg er ikke sikker på om selvforsvar er tilstrekkelig i alle de kampene jeg vil anse som viktige for menneskets fremtid. Det var ikke tilstrekkelig på 20- og 30-tallet i Europa. Det er likevel vanskelig å argumentere prinsipielt for et mer utstrakt voldsbegrep. Derfor ville jeg bare antyde at volden kan forsvares.

      Noen ganger er volden også nødvendig. Ikke i betydningen av at noen har tatt et valg og bestemt at vi må yte vold, men at situasjonen bestemmer voldsutøvelsen. Volden er et resultat av lovmessigheter, som vi vil forstå mer av ved å ta innover oss kunnskap om både menneskets natur og de miljøbetingelsene volden utøves innenfor (og ovenfor). Et klassisk eksempel på det siste vil være Franz Fanons forsvar for vold i frigjøringenskampene i kolonitiden. Begeret vil renne over. Mennesker tåler kun en viss mengde undertrykkelse før det vil søke nye strategier mot undertrykkerne. Etikk og moral, rett og galt, har liten betydning når alt kommer til alt. Og da snakker vi naturligvis om en form for revolusjonær vold, men også den revolusjonære volden kan være et selvforsvar — og den kan være demokratisk ved at den har støtte i folket. En slik vold finnes det mange historiske eksempler på.

      Når det gjelder black bloc, antifa og andre anarkistiske og venstreradikale grupperinger, så er dette i hovedsak et spørsmål om taktikk. De normative spørsmålene virker irrelevante. Gruppene har forlengst forlatt det liberaldemokratiske paradigmet, så jeg opplever ikke at det er en kognitiv dissonans her heller. Et eksempel finner man her:
      https://itsgoingdown.org/liberal-myth-free-speech/

      Hva gjelder post-1945-fascisme eller fascistiske strøminger, så er det et større spørsmål, og kanskje litt på siden av den opprinnelige saken her.

      Jeg håper til det lengste at volden tøyles enda en stund. Men håp er en svakhet.

      • AVIKEN

        Volden som kommer på gatene mellom ulike aktivister og etniske grupperinger vil i god tid fremover være marginal, men den vil skape støy og uro som vil brukes av statsmakten til å kunne iverksette ytterligere overvåking og kontroll, noe utviklingen i USA viser tydelig, med i tillegg til en nærmest altomfattende overvåking i samarbeid med de største markedsaktørene (Facebook, Google etc) en sterk militarisering av politi. Man ruster seg mot «folket» for å si det enkelt.

        Man ser tendenser på at den liberale staten god hjulpet av høyredreiningen i det parlamentarisk politiske vil annamme en Karl Poppersk forståelse av det liberale, om du av stat/samfunn pekes ut som antiliberal så skal du heller ikke nyte de liberale friheter (organisasjonsfrihet, ytringsfrihet etc.). Men så lenge dette ikke uttales direkte og tydelige, men indirekte praktiseres, så blir hegemonen svar skyldig all den tid den påstår en ytringsfrihet/meningsmangfold (som selvsagt er begrenset) som mange opplever er begrenset i forhold til påstanden. Poppers filosofi er interessant fordi den passer godt det samfunnet som venstre- og høyreliberale nå tegner opp, ikke minst med sine evige krig for fred/War on Terror mot samfunn, kulturer som pekes ut som fiender av den globale, liberale universalismen.

        Karl Popper:

        «Unlimited tolerance must lead to the disappearance of tolerance. If we extend unlimited tolerance even to those who are intolerant, if we are not prepared to defend a tolerant society against the onslaught of the intolerant, then the tolerant will be destroyed, and tolerance with them.

        In this formulation, I do not imply, for instance, that we should always suppress the utterance of intolerant philosophies; as long as we can counter them by rational argument and keep them in check by public opinion, suppression would certainly be most unwise. But we should claim the right to suppress them if necessary even by force; for it may easily turn out that they are not prepared to meet us on the level of rational argument, but begin by denouncing all argument; they may forbid their followers to listen to rational argument, because it is deceptive, and teach them to answer arguments by the use of their fists or pistols.

        We should therefore claim, in the name of tolerance, the right not to tolerate the intolerant. We should claim that any movement preaching intolerance places itself outside the law, and we should consider incitement to intolerance and persecution as criminal, in the same way as we should consider incitement to murder, or to kidnapping, or to the revival of the slave trade, as criminal» – Open society and its Enemies, Karl Popper, 1945

        Det skal legges til at Popper og var sterkt kritisk til idéen om folkestyre i sammenheng med demokrati og knyttet demokrati mer til abstrakte verdier som “Open Society”. Han var sterkt kritisk til tribale impulser og idéer om suverene samfunn knyttet til kultur/etnisitet.

        «Published in 1945, The Open Society and Its Enemies criticized the forms of thought which Popper believed led to the totalitarian systems of Fascism and Communism. Popper held that the totalitarian impulse came from those who favored the form of life known as the “closed society.” The closed society, according to Popper, is “tribal.” It sees the world as controlled by magical forces, and its social institutions are based on taboos. Therefore, it possesses a stubborn rigidity in its forms of life, which supposedly have a supernatural justification. The closed society’s tribal morality also manifests itself in a lack of critical thinking: individuals take their cues from the social functions that the tribe requires of them. The result is that people in tribal societies do not think for themselves, or try to organize social life rationally, but conform to whatever taboos and norms happen to be presented to them.»

        Georges Soros’ Open Society er tydlig influert av Poppers tanker, noe denne artikkelen tar opp:

        «Popper’s is a bold thesis, but it is simplistic, and risks collapsing diverse phenomena into a narrow interpretive framework. For example, can we really compare the metaphysical systems and communal forms of solidarity found in traditional societies with the “prophetic” historicism of Marx and the collectivism of Soviet Russia? Further, can we really compare Plato, whose dialogues time and again correct the notion that “might makes right,” to Hitler? Popper misunderstands the motivations of those who value traditional ways of life and deeply held beliefs, and confuses resistance to cultural decay with the impulse to radically change the world that was characteristic of both Communism and Fascism.»

        https://www.philanthropydaily.com/george-soros-karl-popper-and-the-ironies-of-the-open-society/

        Det liberale hegemoniet vet at om den uttaler denne tankegangen klart og utvetydig, vi den og få en sterkere og klarere front mot seg fra mange ulike fløyer (libertarianere, konservative, venstreradikale, antiglobalister, religiøse, nasjonalister, tradisjonalister fra ulike kulturer etc), og derfor skygger den unna og lever videre på en kognitiv dissonans som muliggjør pasifistisk retorikk med vold og okkupasjon (ref. Irak, Afghanistan, Libya, Syria etc.).

        Og denne maskerte og sminkede volden er for meg den farligste, den lever på dobbelttenkning, ikke minst hos en venstreside som i stort har gitt avkall på en fredsbevegelse som var sterk under den kalde krigen. Markedet har spist opp idealismen, og man er mer opptatt av middelklasseprivilegier og abstrakte forestillinger om et fritt, fredselskende sekulært samfunn i evig krig med «fascister», «konservative», «religiøse», «rasister» etc. Denne dobbelttenkningen, dette narrativet er i ferd med å knake i sammenføyningene. Og godt er det.

        Viktigste politiske front går ikke mellom en utdatert høyre.venstre-dikotomi, men mellom globalister og antiglobalister (med mange ulike perspektiv og ideologiske begrunnelser). Idéen om et suverent folk/samfunn satt opp mot et globalt marked, overnasjonale forbund/avtaleverk (som EU/NATO, TTIP etc.). Dette er og forblir det store stridsspørsmålet, og her finnes klasseperspektiv, etniske, perspektiv, religiøse perspektiv +++

        Ja, retten til å gjøre opprør, The Right to Rebel, er i Europa, men ikke i USA (og er bakgrunnen for omfavnelsen av liberal våpenlovgivning, noe norsk media behendig hopper bukk over) en glemt del av samfunnskontrakten. For å sitere John Locke:

        “whenever the Legislators endeavor to take away, and destroy the Property of the People,
        or to reduce them to Slavery under Arbitrary Power, they put themselves
        into a state of War with the People, who are thereupon absolved from
        any farther Obedience, and are left to the common Refuge, which God hath
        provided for all Men, against Force and Violence. Whensoever therefore
        the Legislative shall transgress this fundamental Rule of Society; and either by Ambition, Fear, Folly or Corruption, endeavor to grasp themselves, or put into the hands of any other an Absolute Power over the Lives, Liberties, and Estates of the People; By this breach of Trust they forfeit the Power,
        the People had put into their hands, for quite contrary ends, and it
        devolves to the People, who have a Right to resume their original
        Liberty.”

        Så får man se hvem som får definisjonsmakten over den antihegemoniske motstandskraften etterhvert, men den nihilistiske avgrunnen finnes det per idag ingen bro over, og alle politiske retninger bærer tydelig preg av denne nihilismen, men mangler selvbevissthet. Der nihilismen råder er volden som nevnt ikke langt unna, men er bare en konsekvens av ontisk vold mot menneskenaturen, amputasjon av det dypere værensfunderte mennesket. Da er den fysiske volden bare en fortsettelse.

        Mennesket behøver en ontologisk revolusjon, kommer ikke den så
        observerer vi de siste menneskers entropi for å parafrasere Nietzsche.

        Oppå det kommer den pågående og eskalerende økologiske krise knyttet til befolkningsvekst, sviktende ressurstilgang (fossile brensler etc), matkrise, utarmet naturgunnlag etc. Stilt opp mot veggen vil de selvgode liberale fort kaste ut sine abstrakte forestillinger i bytte mot overlevelse og blod, om så på andres bekostning.

        Det vil ikke bli vakkert, men de historieløse kjenner ikke ansvar og det blir skjebnessvangert.

        /A.