Inn i den demokratiske avgrunnen

Noen hundre sinte, unge hvite menn marsjerte i Charlottesville, USA.  En motdemonstrant ble drept. I Finland og Spania rammer terror tilfeldige, i Sverige er skuddvekslinger dagligdags og Danmark opplever en voldsepidemi. Og Norge? Dette er mer enn enkelthendelser, dette er veien mot avgrunnen som Vesten har marsjert mer eller mindre blindt mot i lang tid.

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

 

«Utgruppene som er drevet av hat og antipatier er den perfekte fiende for selvgode humanistiske moralister som skaper og projiserer sine nazi-spøkelser.

Den konstruktive reaksjonen skremmes til taushet, eller «radikaliseres» siden de ikke slipper til i det offentlige rommet. De blir ikke ekstreme av høyreradikal ideologi, men av et demokrati som ikke har rom for dem.»

 

Man rekker knapt å bli passende opprørt før en ny hendelse man skal agere engasjert og indignert over avløser den andre. Sirkeldebattene settes i gang, de samme posisjoner inntas, anklager kastes til høyre og venstre. Man lader sitt retoriske artilleri ivrig med drapsoffer, enten de har falt for en islamist, en høyre-ekstrem, venstre-ekstrem eller en annen passende antagonist, og inntar sin moralistiske høyborg. Man maskerer sin interessekamp bak en forment godhet. Eliten, det progressive hegemoniet, innrømmer ikke sitt hegemoni. Den fører en permanent pseudorevolt mot majoritetsbefolkningen ved å assosiere legitime standpunkt med marginaliserte krefter.

Hegemoniet har ført en langvarig krig mot vestlige befolkningers normale instinkter i møte med fremmedheten, og har i lang tid lykkes. Men kognitiv dissonans, diskrepansen mellom realitet, manipulasjon og selvsuggesjon, kan bare strekkes så lenge realiteten er den tyngste veien og illusjonen den letteste. Realitetene tvinger seg på tross fortrengninger.

De marginaliserte på sin side griper offerrollen og gjør hegemoniets hykleri og den kognitive dissonansen til en ideologi. En ideologi hittil uten dypere fundament eller visjoner, en negasjon med vulgære og nostalgiske islett. De har rett i mye av sin kritikk, men tar likevel feil om fremtiden.

I Charlottesville marsjerte noen hundre, stort sett hvite unge menn, fra en rekke ulike høyreorienterte grupper på ytterkantene, fra libertarianere til etnonasjonalister og alt imellom (Unite the Right). De ble møtt av radikale motdemonstranter, Antifa og relaterte venstre-ekstreme grupperinger. Det kom til voldelige sammenstøt mens politiet holdt seg bemerkelesverdig passivt. En ung, hvit amerikaner, som nå rubriseres som nynazist, kjører bilen sin inn i en gruppe motdemonstranter og en ung kvinnelig motdemonstrant blir drept.

Noen hevder han gjorde det etter å ha blitt angrepet først, andre hevder at han gjorde det uprovosert, men et nøkternt menneske vil fastslå at drapet i etterkant blåses helt ut av proporsjoner med den volden i verden ellers som har USA som kilde.

Det er ikke gjerningen som dømmer deg, men motivet.

 

Øverst Alt Right, nederst Antifa i Charlottesville

 

Trump gjør sin famøse uttalelse om at begge sider har skyld i volden og nok et oppstyltet, forutsigbart indignert mediahysteri bryter løs. At Trump faktisk sier den opplagte sannheten, at begge sider bærer medansvar, er ikke det som opprører. Pressen vet at det han sier er rett og presist for en gangs skyld, men tanken på at de progressives barn skal slås i hartkorn med de progressives livsbetingelse, trusselen fra den evige, latente fascismen, er umulig for den kognitive dissonansen å bære.

Hittil har ytterliggående venstreaktivister kunnet leve under beskyttelse fra meningseliten og har kunnet herje fritt på diverse campus og dermed innskrenke det intellektuelle ytringsrommet gjennom meningsterror for akademikere, politisk aktive studenter og møteholdere som ikke deler deres dogma.

 

 

Utallige videoer finnes av dette, men den som ikke vil se lengre enn egne slagord og propaganda velger å være blind for å ha offerrollen og godheten på sin side. Nå spiller ikke realitetene og hvem som gjør hva lenger noen rolle, det handler om å ildne opp sine respektive følgesskarer.

Lik en flokk redde og opphissede sjimpanser skrikes og trues det høyt, intenst og unyansert, om enn pakket inne i akademisk ferniss for plapreklassens del. Volden er bare i sin begynnelse. Justitia er ikke blind i den gjennompolitiserte offentligheten, makt er rett.

Trumps valgkamp og valgseier åpenbarte en realitet som massemedia og meningseliten i lang tid bevisst har ignorert og undertrykket: den etterhvert store gruppe mennesker i majoritetsbefolkningen som føler seg fremmedgjorte under det liberale paradigmet. Alle de som ikke høres og ikke synes i middelklasse-mytologiens liberale forestilling i offentligheten.

De har vært drittlei lenge. I Trump så de en mulighet til en åpning i det fastlåste selvgode liberale paradigmet, en åpning for virkelige endringer, gode som dårlige. En slutt på stillstanden, Fukuyamas historiens ende var likevel ikke slutten på Vestens saga. Det finnes noe annet der fremme (https://en.wikipedia.org/wiki/The_End_of_History_and_the_Last_Man )

Om ikke annet så mange en mulighet til å rive ned et system som for lengst har gitt dem opp som annet enn kanonføde i det demokratiske markedsmaskineriet.

«Men systemendringen kom selvfølgelig ikke. Narren kunne selvsagt ikke bli konge og statsmann, men er folk tørste nok så drikker man av kloakken.»

De fleste så og ser ikke Trump som noe ideal, eller en stor visjonær, hans mange alt for menneskelige svakheter var åpenbare.   Men han var narren, en som kunne filleriste systemet og elitene ved å vise dem slik de egentlig er, vulgære, grådige og egoistiske, som han selv. Men der Trump er seg selv ufiltrert, barnet som ser at keiserens klær er gjennomsiktige, gjemmer hegemoniet seg bak en silkemyk humanistisk retorikk som maskerer vold og maktbegjær.

Men systemendringen kom selvfølgelig ikke. Narren kunne selvsagt ikke bli konge og statsmann, men er folk tørste nok så drikker man av kloakken. Som jeg skrev før valget:

Trump har ikke noe detaljert program, ingen klart formulert politikk. For de håpefulle finnes ingen alternativ økonomi for rede hånd som kan redde USA ut av hengemyren. Som alle populister og demagoger uten noen dypere ideologiske alternativ og strategi, så vil han også selv om han skulle stige til maktens tinde ikke være den revolusjonære frelser som innsetter en ny orden, men narren som åpenbarer kaos.

Slik åpnes muligheten til logos en gang senere når verden slik vi nå kjenner den har brutt sammen under vekten av harde realiteter og en ny virkelighetsforståelse etableres.

De som tror at en Trump-seier vil medføre store politiske endringer på egen hånd deus ex machina, at han på noen måte skal kunne frelse USA og Vesten fra sin fremtidige kollaps, har ikke forstått maktstrukturen og det økonomiske systemet også han er en del av.

Donald Trump – Trumfkortet

Trump lovet realpolitisk avspenning og bilateral balanse i verdenspolitikken. Russland var ikke fienden, massemigrasjonen og de endeløse krigene skulle opphøre slik at fokus kunne settes på USAs voksende indre problemer. Finans- og Washingtoneliten, oligarkene, skulle vingestekkes, de skulle “pay their dues to society”.

Ingenting har blitt innfridd og den samlede vestlige pressen jubler over at demokratiske løfter brytes. De jubler over at den kalde krigen som de neokonservative startet blir varmere, at det hardner til geopolitisk mellom Russland og USA på verdensplan, at de økonomiske forskjellene fortsetter å vokse seg større, at de evige krigene i Midtøsten og Afghanistan og verden ellers fortsetter.

Kort sagt: de jubler over at den forhatte politikken som flertallet av amerikanere ikke vil ha fortsetter ufortrødent videre (de som stemte på Trump og de som ikke stemte i det hele tatt, dvs. nærmere 75% av den amerikanske stemmeberettigede befolkningen).

Bannons farvel med Det hvite hus er spikeren i Trumps MAGA-prosjekt. Krigsvillige neo-konservative, liberale og det militærindustrielle kompleks vant gjennom utpressing og utmattelseskrig. Huffington Post omtalte treffende nok Bannons avgang med Goy Bye (Goy er jødisk og brukes ofte nedsettende om ikke-jøder, særlig europeere: https://no.wikipedia.org/wiki/Goy ).

I Europa er det det samme, store grupper stemmeberettigede har tydelig gitt til kjenne at de er lei av å være uhørte. Senest i Frankrike hvor Le Pens tilhengere holdes unna enhver innflytelse i systemet grunnet et forstenet valgsystem og en globalistisk høyre-venstre-blokk som ikke ønsker å gi fra seg makt eller privilegier.

De uhørte vant slaget om Brexit, men de taper krigen. Det parlamentariske demokratiet er som andre systemer laget for de som underkaster seg, og alle maktmidler benyttes for å sabotere et rungende nei til en overnasjonal statsstruktur.

Det er ikke tilfeldig at eliten etter flere tiårs pseudo-proletære egalitarisme nå åpner for debatter omkring gyldigheten av avstemninger og valg overhodet. Norge er intet unntak (Aftenposten: Uvitende, uansvarlige og irrasjonelle borgere har en moralsk plikt til å avstå fra å stemme).

«Hva hender om en stor gruppe mennesker i et moderne samfunn som postulerer ytringsfrihet, allmenn stemmerett og demokrati som universelt ideal ikke høres, men ignoreres?»

En åpen diskusjon omkring styresett, demokrati, parlamentarisme hadde vært velkommen, da det er langt fra fullkomment, men da det åpenbart ikke handler om styresett prinsipielt, men om frykten for at folket velger bort eliten, føyer debatten seg inn i elitens mange diskusjoner med seg selv.

Da er det interessant å se reaksjonene på volden i Charlottesville som noe sjokkerende.

Hva hender om en stor gruppe mennesker i et moderne samfunn som postulerer ytringsfrihet, allmenn stemmerett og demokrati som universelt ideal ikke høres, men ignoreres? Når for dem viktige eksistensielle spørsmål enten feies under teppet eller bare overkjøres? Når valgresultat blir motarbeidet av systemet i en slik grad at valgløfter ikke kan innfris? Når demokratiet ikke handler om respekt for ulike standpunkt, men en permanent krig mot majoritetsbefolkningens normale og naturlige reaksjoner?

Det er så åpenbart at det føles flaut å påpeke det.

Når det normale som å reagere saklig og konstruktivt på fremmedgjøring og meningstap, salg av arbeidsplasser i et globalt marked, elitens nedvurdering av en selv, stadige forflytning av grenser for transgresjoner, økt klasseskille, oppløsning av suverene nasjonale og kulturelle fellesskap, masseinnvandring av mennesker med annet verdigrunnlag – når motstand mot dette kriminaliseres politisk, da er det utgruppene som etterhvert får definisjonsmakten for demokratiets kasteløse.

Utgruppene som er drevet av hat og antipatier er den perfekte fiende for selvgode humanistiske moralister som skaper og projiserer sine nazi-spøkelser.

Den konstruktive reaksjonen skremmes til taushet, eller «radikaliseres» siden de ikke slipper til i det offentlige rommet. De blir ikke ekstreme av høyreradikal ideologi, men av et demokrati som ikke har rom for dem.

Etter Charlottesville-opptøyene er dusinvis av høyreradikale og alternative nettsider og plattformer stengt ned av webhoster, podcaster er fjernet av Soundcloud, Facebook-kontoer er stengt etc. Flere som kun var deltakere i marsjen har mistet sine jobber. Når man fjerner muligheten til ytring i ord og deltakelse i offentligheten, hva gjenstår da? Noen vil hevde at det er helt greit at ekstreme sider og stemmer forsvinner. Men selv om man ikke savner disse aktørene i offentligheten er det naivt å tro at hegemonen stopper der i fremtiden om andre krefter truer hegemoniet.

Nettet snøres sammen bokstavelig og billedlig for alle.

Nylig ble en kjent professor i statistikk Salil K. Mehta fratatt sine Google-tilknyttede kontoer, inkludert epost uten noen klar begrunnelse (les historien hos Zero Hedge):

 

Det er ingen fascisme eller ekstrem rasisme som er årsak til fremveksten av Alt Right. Alt Right og andre tilhørende utgrupper har ingen samlet ideologi, eller noe konstruktivt fundament annet enn negasjonen – de har tross nettets tastende soldater ingen definisjonsmakt, heller ikke hos misfornøyde flest. De er desperasjonens og resignasjonens aggressive budbringere.

Men de består av mange som ikke har noe å tape, folk som har sluttet å bry seg om konsekvensene og folk som er lei av at deres konstruktive forsøk på politisk endring slås ned på som fascisme eller ignoreres. De ledes oftest av middelmådige, maktsultne kannestøpere med stor tro på egen fortreffelighet og lite ideologisk ballast, og har funnet skarer av misfornøyde som kan samles under deres grelle, nihilistiske banner.

Alt-Right startet som noe friskt, en leken, kaotisk åpning for en nødvendig omvurdering av markstukne og hyklerske verdier, med snert, svart humor og vidd i sitt budskap, men er nå sementert i sin tilkortkommenhets ressentiment og antipatier. Deres budskap har nå like stor substans som memegeneratorene de infantilt benytter for å bekjempe søppelkultur med egen søppel-subkultur. Det er ikke noe nytt Roma som skal bygges, men et babelsk tårn som skal rives. Det er en nihilistisk avart av en konservatisme som for lengst har mistet sine fundamentale verdier.

Deres stygge skjærende symbolikk speiler systemet de protesterer mot. De er født i globalismens rennestein, deres estetikk er barnets, de vet at den offentlige samtale er et bedrag og derfor skriker de for å overdøve.

I sine anmassende, fordummende vulgære videoer snakker de et babyspråk med tissbæsjpromp til et folk som er oppdratt i den kognitive dissonansens finslipte og komplekse former for undertrykkelse av realiteten. Deres språk tilsvarer underholdningskultens fordummende fakereality som har hjemsøkt Vesten de siste tiår med stadig tåpeligere menneskefornedrende konsepter.

Fremfor konsekvent argumentasjon har man nå en meme-krig, hvor ulike konfronterende konsepter, tanker, utfall og idéer sentrifugeres, radbrekkes og settes sammen på nytt som i et kaleidoskop uten at det finnes noen konsekvent sammenheng eller koherent ideologi annet enn vilje til makt.  Løgn, sannhet og halvsannhet produseres og turneres på løpende bånd fra alle sider.

Vi ser et oligarkis vaktskifte med et annet. Samfunnet bytter fortelling, simulasjon. Tese og antitese fremstår begge som dikotome overflatefenomener over en tilværelse som i sin mekanikk og essens – og mangel på essens, er den samme tross sine ulike formøvelser. –  Donald Trump og hyperrealitetens æra, januar 2017

 

Donald Trump og hyperrealitetens æra

 

Der hvor det en gang fantes arketypiske symboler på en konsentrert essens foredlet i årtusener i en kultur man kollektivt kunne samles om, finnes nå en platt underholdningskultur som reflekterer et Vesten som for lengst har mistet sin skjønnhet og troen på skjønnhet som en positiv og livsendrende kraft.

Stygt står mot stygt, det substansløse bekjemper det substansløse. Vestlige borgere som bare har gjort sitt jevnt og trutt i tro og håp på at alt vil løse seg til det beste er herreløse, uten beskyttere og veivisere.

Folk stikkes ned, meies ned og drepes på gatene i Europa av fremmede. I lys av vold ellers i samfunnet og verden marginalt, men årsaken er fundamental. Det er symbolet på og konsekvensen av at folks berettigede bekymringer og motstand ikke ble eller blir hørt politisk. De vet nå at deres beste ikke er politikkens primat, de er stemmekveg, nyttige idioter, som eliten og deres kan le av og latterliggjøre åpenlyst i ørten underholdningsprogrammer som flimrer over flatskjermene daglig i de tusen hjem.

 

 

Videoen av en hylende muslim (antallet er uklart, øyenvitner sa tre, men politiet kom siden til en hovedgjenringsmann) «allahu akhbar» i det han angrep intetanende kvinner i Turku, Finland, fant jeg ikke i vestlige medier, men først hos Iran Daily som generelt virker undrende til den voldelige sunni-islamske terroren som brer seg i Europa.

En nasjons, ja en verdensdels demografi, er viktigere enn helse- og skolepolitikk, noe alle har visst i årtier. Men som man har kunnet fortrenge helt til blodet på gatene etterhvert ikke kunne tørkes bort raskt nok.

Nå står populister, nei, opportunister klare til å ta de misfornøyde og uhørte varmt velkommen for å klatre raskt oppover i den parlamentariske pyramide, med ulne programmer og løfter om endringer de overhodet ikke kan innfri. Meningseliten er frekke nok til å hevde at det er opportunistenes simple demagogi, ikke realitetene, som får folk til å stemme på dem. Men sannheten er at majoriteten av de som stemmer på disse politiske bilselgerne med nyliberal globalkapitalistisk kreditt, gjør det kun i et desperat håp om at deres frykt skal bli hørt.

Frykt som ikke høres eller stilles, fører over tid til apati – og vold. Om ikke befolkningen opplever både den symbolske og fysiske beskyttelsen av samfunnet mot fremmede fiender fra staten, så er det et spørsmål om tid før noen vil svare på terror med motterror. Slik det ser ut nå svarer staten og ledende markedsaktører i sosiale medier kun med ytterligere overvåkning og innstramming av friheten til egne borgere (Axios: The walls close in on tech).

«Vestens historie utslettes psykisk – og fysisk for slik å utrydde den europeiske identitet og selvbevissthet en gang for alle. Et mentalt holocaust. Men volden trives godt der det historiske minnet er kort»

Rent strategisk er det ikke vanskelig å forstå at hegemoniet har en fordel av at motstanden mot dem vulgariseres og blir ekstrem – at de oppegående, de klarttenkende holder kjeft fordi de er korrumpert av sine evners potensial for å gjøre karriere. Det skaper en fiende som er lett å slå ned, lett å kontrollere og som i tillegg legitimerer den moralske overlegenheten.

Men det finnes en fare her, nemlig at når gjennomtenkte alternativer ikke får mulighet til å gå i ærlig strid innenfor demokratiets legale arenaer, så gir det siviliserte mennesket opp og dyret lik Fenrisulven slippes fri i det Ragnarok bryter løs.

Om du som idealist, en som vil det gode, hele tiden blir identifisert og dehumanisert som et ondt undermenneske spiller etterhvert distinksjonen god-ond liten rolle. Når du fratas integritet og menneskeverd så forsvinner og respekten for dine politiske fienders menneskeverd. Du brutaliseres.

Black Lives Matter triumferer der monumentet av general Robert E. Lee og Stonewall Jackson sto i Baltimore inntil nylig.

 

Hegemoniet har åpnet en avgrunn i demokratiets midte og har ingen bro det kan eller vil bygge over denne avgrunnen. Elitene satser på et kort, at de skal vinne krigen om offentligheten kompromissløst uten noen form for dialog. De tror ikke på sitt eget system, eller sine egne fraser. Da hadde de i så fall åpnet for «den store samtalen» som deres prelat Habermas prediker. Da hadde de hørt på det kollektive subjektet de før hvert valg hevder å representere: nemlig folket. Men de fortsetter å messe en enerverende kjedelig og forutsigbar monolog om historiens ende og et evig liberalt tusenårsrike. Vestens historie utslettes psykisk – og fysisk for slik å utrydde den europeiske identitet og selvbevissthet en gang for alle. Et mentalt holocaust. Men volden trives godt der det historiske minnet er kort.

Etter opptøyene i Charlottesville som hadde sitt utgangspunkt i at man ville fjerne statuen av sørstatsgeneralen Robert E. Lee, har man i nattens mulm og mørke fjernet mange statuer av viktige gestalter fra sørtstatenes krig mot sentralmakten i nord (Vice magazine: https://news.vice.com/story/baltimore-tore-down-all-its-confederate-monuments-in-one-night).

Vi er ikke ved historiens slutt ennå. Hegemoniet legger grunnlaget for nok en blodig katastrofe i historien uten noen lykkelig slutt.

Den som ikke vil synke ned i samtidens gjørmebryting må kjempe hardt i årene fremover for å holde hodet høyt og hjertet rent.

 

Relatert

TRUMP – en nekrolog over et politisk håp

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

Terror på tomgang og liberal sharia 

Donald Trump og hyperrealitetens æra

FREMTIDENS ONTOLOGI; Alexander Dugin

Å du deilige endetid; eller Kali Yuga hele jula

Storebror og lillebror ser deg

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten