Holocaust som historie og advarsel

Det er undertittelen på boken «Svart jord» av professor i historie ved Yale universitetet, Timothy Snyder. Historien om holocaust er for Snyder en advarsel, fordi holocaust var det ekstreme utslaget av en kollektiv frykt Hitler dyrket – en frykt som også hjemsøker vår tid.

Av Sven Røgeberg, lektor i filosofi, historie og tysk, bildet øverst viser gjenstander funnet fra jødiske massegraver i Ukraina av organisasjonen Yahad in Unum

«Timothy Snyder frykter at økologisk panikk kan bemektige seg også dagens politikere, som må reagere på klimakrise og knapphet på særlig mat- og vannressurser. Selv stabile samfunn og sterke stater kan bli drevet til å oppheve konvensjonell politikk for å avverge det som oppfattes som eksistensielle trusler mot nasjonens rett til et visst forbruks- og velstandsnivå.»

I dag blir klima- og miljøkrisen oppfattet som en trussel mot staters eksistens og menneskehetens overlevelse. Skal holocaust få oss til å tenke gjennom fristelsene og fallgruvene i vår egen klimafryktkultur, må vi ikke stirre oss blinde på det industrielle massemordet i Auschwitz. Holocaust var først og fremst et resultat av en kolonial ressurskrig nazistene utkjempet i Øst-Europa for å sikre det tyske folk en materiell levestandard på linje med den amerikanske. Skal holocaust fungere som en advarsel, må historien om holocaust tolkes på nytt.

Historien

At Auschwitz ble selve sinnbilde på holocaust, var ifølge Timothy Snyder beleilig både for Tyskland og Sovjet etter krigen. For Tyskland bidro oppmerksomheten om Auschwitz til å redusere omfanget av den ondskapen som ble begått. Og fordi Auschwitz var en av de få operasjonene i holocaust, der sovjetiske borgere ikke deltok, var det mulig for Sovjet å la glemselen senke seg over det faktum at titusener av sovjetborgere deltok i nazistenes massemord.

Det er flere grunner til at Auschwitz har satt seg fast i den kollektive hukommelsen som det vi først og fremst forbinder med holocaust. Snyder nevner et par interessante forhold: Noen jøder overlevde Auschwitz, fordi anlegget besto av et sett med arbeidsleire i tillegg til selve dødsanlegget. Derimot overlevde nesten bokstavelig talt ingen jøder, som sto på kanten av en massegrav i de områdene lengre øst der Wehrmacht rykket frem. Og det samme gjaldt for jøder som ble brakt til Treblinka eller Belzec eller Sobibór eller Chelmno. I tillegg var Auschwitz det planlagte drapsstedet for et svært stort antall jøder i stater Tyskland anerkjente som suverene. Disse individene måtte sviktes av sine myndigheter eller fratas sitt statsborgerskap før de ble transportert til Auschwitz fra det landet de bodde i.

Både de overlevende leirfangenes fortellinger og de nasjonale historiefortellingene om de jødiske medborgernes skjebne har bidratt til at Ausschwitz har blitt en metonymi for holocaust som helhet.

Ifølge Snyder representerte Auschwitz den tredje metoden for massemord, den tredje både kronologisk og i betydning. Den viktigste metoden, både fordi den kom først og fordi den drepte flest jøder, var skyting foran massegraver. Den neste viktigste metoden, og den neste som ble utviklet, var kvelning ved hjelp av avgassene fra forbrenningsmotorer.

De fleste jøder ble myrdet i Polen, de baltiske landene, og i de vestlige sovjetrepublikkene Ukraina og Hviterussland. Den kriminelle energien til voldsentreprenørene i SS ble særlig utløst i det området Tysland og Sovjet delte seg imellom etter ikke-angrepspakten i august 1939. Da de tyske styrkene invaderte Sovjetunionen sommeren og høsten 1941 kom de til områder der sovjeterne hadde ødelagt statsinstitusjonene, samtidig som den politiske og intellektuelle eliten var blitt deportert og likvidert.

Jøder klubbet ihjel av baltere i den såkalte Kovnov-massakren i Litauen 1941

Nazistene iscenesatte og koreograferte i landsbyene der de rykket frem den jødebolsjevikiske myten ved å tvinge stedets jøder til blant annet å marsjere med røde flagg og synge internasjonalen. Ved å gi jødene skylden for den sovjetiske invasjonen, kunne de mange som hadde kollaborert med sovjeterne så og si få politisk amnesti ved å drepe jøder. Siden jøder som regel tilhørte middelklassen, hadde de både stillinger og eiendom som kunne overtas og stjeles. Den jødiskbolsjevikiske myten ble et viktig instrument for å involvere lokalbefolkningen i massedrapene på jøder. Dobbelt okkupasjon og dobbelt kollaborasjon er begrepsparet Snyder bruker for forklare massemordet på jødene i Øst-Europa.

Ifølge Snyder fantes det selvfølgelig antisemittisme i Øst-Europa. Men selv i land som Polen, der sterke politiske og religiøse krefter allerede før krigen arbeidet for en organisert masseutvandring av jøder, var jøder statsborgere, politisk aktive og beskyttet av loven. Det var ikke antisemittisme eller andre karaktertrekk ved befolkingen som forklarer deltakelsen i holocaust. Massemordet på jøder ble først gjort mulig ved at den dobbelte ødeleggelsen av statsinstitusjonene, fra først Sovjet og så fra Tyskland, skapte en stats- og lovløs sone i Øst-Europa.

Snyder illustrer sitt poeng ved å sammenligne jødenes skjebne i Danmark og Estland, to små nordeuropeiske land der det bodde svært få jøder. Hvorfor overlevde nesten alle de danske jødene, mens nesten alle de estiske jødene ble drept? De vidt forskjellige utfallene har ifølge Snyder lite å gjøre med holdninger i befolkningen og med politikken før krigen, og mye å gjøre med hvordan okkupasjonen artet seg.

I Estland hadde Sovjetunionen tilintetgjort den estiske statsadministrasjonen og den politiske eliten. Da Einsatzgruppe A, en paramilitær dødsskvadron tilhørende SS, ankom landet sammen med høyreorienterte estiske flyktninger, ble frigjøringen fra sovjetisk okkupasjon presentert som en frigjøring fra jødene – Hitlers erobringspolitikk østover var både kolonisering (av slaverne), og avkolonisering og frigjøring fra det jødiske verdensherredømme. Betingelsen nazistene tilbød estlenderen for videre politiske forhandlinger var imidlertid lokal deltakelse i en slik frigjøringskrig mot jødene. Som i de andre baltiske staten fungerte de medbrakte estiske flyktningene som oversettere av dette programmet, og esterne føyde ifølge Snyder til et element tyskerne selv ikke hadde forutsetninger for å forstå: hvis esterne samarbeidet med den andre (tyske) okkupanten, så ville samarbeidet med den første (sovjetiske) okkupanten bli glemt.

I Danmark var alt annerledes. Landet hadde ikke blitt ødelagt av sovjetisk okkupasjon. Den tyske okkupasjonen var mild og basert på fortsatt dansk suverenitet. Kongen ble værende i København, landet beholdt sin regjering, folketinget kom sammen og valg ble avholdt. Da tyskerne ville utvide sitt massemord på jødene vestover i 1942, befant derfor danske myndigheter seg i en posisjon der de kunne ta hensyn til advarsler de allierte utstedte i desember 42 om at alle kollaboratører i tyskernes jødeutryddelse ville bli stilt til ansvar etter krigen. I 1943 ville de tyske okkupasjonsmyndighetene og det tyske sikkerhetspolitiet deportere danske jøder til Auschwitz, men de fikk verken dansk politi eller militære styrker til å samarbeide.

Jødisk kvinne jages av mobb i Lviv, Ukraina i 1941

Vår tid

I en konklusjon med overskriften «Vår verden» beskriver Snyder trekk ved vår tid som kan gjøre oss sårbare for den typen radikale løsninger Hitler tilbød. I en mellomkrigstid med moderne massemedier levde også Hitler i en verden der nasjoner sammenlignet seg med hverandre. Ifølge Hitler kunne tyske husmødre bare oppnå en huslig komfort og et forbruksnivå på linje med kvinnene i USA, hvis tyske menn koloniserte Øst-Europa som sitt Lebensraum. Da koloniseringskrigen mot slavene stoppet opp og led tilbakeslag, ble jødeutryddelsene bare intensivert, fordi det nettopp var den jødiske verdenskonspirasjonens skyld at tyskerne ikke fikk sin rasemessig betingede rett til Ukrainas enorme, fruktbare svartjordsbelte.

Ifølge Snyder kjente Hitler godt til vitenskap og forskning som i 1930-årene var ferd med å bane vei for de forbedringene i jordbruket, som kalles den grønne revolusjon. Den vitenskapelige tilnærmingen til en ressurs- og matkrise insisterte imidlertid Hitler på var en jødisk løgn. Innenfor Hitlers verdensanskuelse, som Snyder kaller en zoologisk anarkisme, fantes det bare en territoriell løsning på en økologisk krise. All historie var ifølge Hitler en historie om rasekamp om begrensede ressurser. Hvis ikke det tyske folk viste seg sterkt nok til å kolonisere de områdene Hitler besverget at det hadde rett til, ville han ikke felle en tåre om det tyske folk ikke viste seg stridslystent og oppofrende nok.

Timothy Snyder frykter at økologisk panikk kan bemektige seg også dagens politikere, som må reagere på klimakrise og knapphet på særlig mat- og vannressurser. Selv stabile samfunn og sterke stater kan bli drevet til å oppheve konvensjonell politikk for å avverge det som oppfattes som eksistensielle trusler mot nasjonens rett til et visst forbruks- og velstandsnivå. Alle stater, enten de tilsynelatende er i vekst som Kina, eller kjemper for ikke å tape terreng, som USA, er i større eller mindre grad avhengig av utenlandske naturressurser, internasjonale forsyningskjeder og globale markeder. Konvensjonell politikk forutsetter at maskineriet i verdensøkonomien fortsetter å gå på høye turtall.

Snyder er mest opptatt av de virkningene klimaendringer kan ha for matproduksjonen og for flyktningstrømmene, og han nevner ikke finansiell nedsmelting av bank- og kredittvesenet. Men uansett hva de umiddelbare årsakene til forstyrrelsene er – hvis det kompliserte samfunnsmaskineriet begynner å fuske, kan det skape grobunn for fortellinger om syndebukker, som blir holdt ansvarlige for svikt og mangler.

Jødiske kvinner og menn graver sin egen grav før massehenrettelse i Storow, Ukraina, 1941

Timothy Snyder er en liberal akademiker. Følgelig er det bare den sekulære treenigheten -kapitalismen, vitenskapen og demokratiet – som kan fordrive fortidens demoner fra dagens politikk. Siden det moderne partidemokratiet og kapitalismen er siamesiske tvillinger – det er umulig å styre og holde valgløfter uten økonomisk vekst – må det, som Snyder formulerer det, «tas et politisk valg om å støtte de relevante typene vitenskap som vil la konvensjonell politikk fortsette» (s. 355). Staten bør derfor investere i vitenskap, «så det blir mulig å tenke på fremtiden i ro og mak» (side 372). Det viktigste myndighetene kan gjøre er å sette en pris på karbonforurensning og stimulere forskning og utvikling av fornybar energi.

I 2010 skrev den konservative historikeren Niall Fergurson en artikkel i Foreign Affairs med tittelen «Complexity and Collapse – Empires on the Edge of Chaos».[i] Der skriver han blant annet følgende: “Most imperial falls are associated with fiscal crises. All the above cases (det vestromerske riket, Ming dynasitet i Kina, L’ ancien régime i Frankrike, det britiske imperiet og Sovjetunionen, min tilføyelse) were marked by sharp imbalances between revenues and expenditures, as well as difficulties with financing public debt.” Dette er en viktig innsikt, som er relevant også for vår tid, og ikke bare for det amerikanske imperiet Fergurson er bekymret for.

Ressurs- og energiproblemer manifesterer seg som finansielle kriser. Oljeprisfallet etter 2014 har ført til oljepriser som er for lave til at både selskapene kan få dekket sine kostnader og regjeringene kan få inn nok skatteinntekter til å finansiere stigende velferdsutgifter. Dette misforholdet mellom pris og kostnader vil føre til at gjeldsveksten bare fortsetter i privat og offentlig sektor, enn så lenge.

Oljeprisfallet har bidratt til at det har blitt billigere å bygge ut sol-og vindkraft, og 2016 var det andre året på rad at det ble bygd ut mer fornybar, enn fossil energi.[ii] Grunn til å glede seg? Nei, fordi bildet dessverre er mer sammensatt. En oppskalering av såkalt fornybar energi – inklusive alt fra tilpasninger i strømnettet til gruvedrift etter de nødvendige mineraler og metaller – kan bare skje ved hjelp av fossil energi. Vi er i knipe, fordi verden ikke har tilgang til fossil energi, som er billig å utvinne og karbonfri. Dette problematiser verken liberale akademikere som Timothy Snyder i USA eller talspersoner for et grønt skifte i den hjemlige valgkampen.

Et grønt skifte langs de linjene Snyder foreslår er en oppskrift på å få økonomien til å kollapse uten at man forstår hva man gjør. Det er derfor også en oppskrift på å vekke til live de brune demonene man ønsker å fordrive.

 

Timothy Snyder, Svart jord – holocaust som historie og advarsel. 2015. Norsk utgave: Gyldendal forlag 2015


Etterord eller en fotnote om norsk krigshistorie

I en usedvanlig negativ anmeldelse av boken «Svart Jord» – både i det norske Dagbladet og det svenske Aftenbladet[iii] – beskylder journalisten Marte Michelet Snyder for å tilintetgjøre fakta og vifte bort tunge historiske argumenter, når de ikke passer med hans forklaring på hvorfor vi trenger en annen teori om holocaust enn den teorien som tar utgangspunkt i det industrielle massemordet i Auschwitz. Michelet utgav i 2014 boken om ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust, «Den største forbrytelsen». Hun drister seg til å påstå at hvis Snyder bare hadde kjent til det norske eksemplet, så ville hele hans feilaktige resonnement om holocaust falt sammen.

Timothy Snyder nevner ikke situasjonen i det okkuperte Norge i sin bok. Den norske regjeringen tok til våpen mot den tyske invasjonen. Motstandskampen gav oss ifølge historikere som Hans Fredrik Dahl mer moralske selvaktelse, men mindre smør og salt i krigsårene enn danskene. Og vi fikk skryt fra Franklin D. Roosevelt («look to Norway»), og vi fikk Trygve Lie utnevnt til FNs første generalsekretær etter krigen. Prisen for den moralske selvaktelsen og den økte internasjonale prestisjen var – i motsetning til i Danmark – et nazifiserte statspoliti, som lojalt utførte ordren fra det tyske sikkerhetspolitiet og sørget for at 772 norske jøder ble pågrepet og deportert til Auschwitz. Bare 34 overlevde. De drepte utgjorde 30–40 prosent av den jødiske befolkningen i Norge.

Det er vanskelig å se hvordan den norske historien skulle undergrave Snyders forklaring, slik Marte Michelet i sin anmeldelse av boken påstår. Det er riktig at statsinstitusjonene i Norge ikke ble ødelagt. De ble etter tysk forbilde omfunksjonert, noe Snyder selvfølgelig tar høyde for i sin analyse. Hans poeng er at i slike stater måtte det enten skapes anarkistiske, lovløse soner internt i landene, noe som var veldig sjeldent – i Norge ble dessuten de lovløse sonene reservert for sovjetiske og jugoslaviske krigsfanger. De fleste tyske jøder ble isteden transportert vekk fra det tyske territoriet, slik de norske jødene også ble. Og siden bare 3 prosent av ofrene i holocaust var tyske jøder, retter Snyders sin oppmerksomhet mot de områdene i Europa hvor det store flertallet av jøder ble drept.

 

[i] https://www.shoreline.edu/gac/documents/coffeecurrents/complexityandcollapse.pdf

 

[ii] Energi og Klima, «Grønne investeringer». Hentet fra http://energiogklima.no/klimavakten/fornybarinvesteringer/

 

[iii] http://www.aftonbladet.se/kultur/bokrecensioner/article21964867.ab

 

Hvorfor hater de oss?

  • Lys

    “Jødisk kvinne jages av mobb i Lviv, Ukraina i 1941”

    Til forveksling lik det norske “tyskerhorer” ble utsatt for, med regjeringens velsignelse , etter 1945.

    Ellers er det forunderlig hva “de gode” har utført etter at “den onde” ble fjernet i 1945.
    Enten man ser på militære eller økonomiske kriger, bok/lenke-forbud, forbud mot å diskutere sannheten ved Holocaust eller mediers løgner om Norges krigføring i andre land som ikke har angrepet noen. ( Ref. invasjonen i Polen som årsak til 2. verdenskrig.)