Globalisering og imperialisme – hva har det med EØS-avtalen å gjøre?

LO-kongressens behandling av den markedsliberalistiske EØS-avtalen gikk akkurat som forventet. Arbeiderpartidominansen er drepende og det faglig-politiske forfall fortsetter for fullt.

Av Olav Boye, tidligere faglig tillitsvalgt og bl.a. generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon, med hovedkontor i Brussel

 

«Markedsliberalistiske politikere, internasjonalt og her hjemme, må avsløres, spesielt de som seiler under falsk flagg i arbeiderbevegelsens navn.»

 

Det har liten mening å sutre over sosial dumping og kriminelt arbeidsliv, når fagbevegelsen ikke er i stand til å utarbeide en analyse av de faktiske forholdene og sette utfordringene inn i en større sammenheng, med globalisering, USA, EU og terrororganisasjonen NATOs imperialistiske kriger mot de stater som ikke tilpasser seg deres nye verdensorden.

En solid analyse av dagens internasjonale og nasjonale forhold er en forutsetning for å stake ut veien mot en bedre framtid for de fagorganiserte i alle land. Fagbevegelsen har forholdsvis klare mål om full sysselsetting med faste stillinger, lovverk og kollektive avtaler som fastslår gode lønns- og arbeidsvilkår. En strategi som binder sammen dagens uakseptable situasjon med våre faglig-politiske mål, er ikke så vanskelig, bare viljen er til stede. Mine faglige og politiske kamerater ute i Europa forstår ikke hvorfor det velstående utenforlandet Norge ikke kan gå i spissen i kampen mot våre felles politiske motkrefter. LO-kongressens behandling av EØS-avtalen viser oss hvorfor det ikke er vilje og mulighet til en slik kamp i dag.

Markedsliberalistiske politikere, internasjonalt og her hjemme, må avsløres, spesielt de som seiler under falsk flagg i arbeiderbevegelsens navn. Den politiske høyresiden har alltid sett det som sin oppgave å knuse de faglige organisasjonene og deres trussel mot den suverene styringsretten til arbeidskjøperne og investorene. Altså de vi betegner som kapitalister og spekulanter. Den politiske venstresiden må alltid forsvare fagbevegelsen og deres sosiale og faglige rettigheter. Hvis de ikke gjør det, har de ingen rett til å plassere seg på den politiske venstresiden.

I den norske virkeligheten har det lenge vært et behov for opprydding. Arbeiderpartiet under Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og nå mangemillionæren og erklært markedsliberalist, Jonas Gahr Støre, er på ingen måte folk som tilhører den politiske venstresiden. De er på linje med de andre såkalte sosialdemokratiske partiene i Europa, eller det som er igjen av de tidligere storhetene. I flere tiår har Arbeiderpartiet ridd to hester, fridd til fagbevegelsen, samtidig som de omstrukturerer samfunnet fra folkestyre og velferdsstat, til et markedsliberalistisk og fagbevegelsesfiendtlig samfunn, med privatisering av offentlige oppgaver og rasering av det de kaller sjenerøse pensjoner og velferdsordninger.

«EU hadde en klar prioritet, – bedre EUs konkurranseevne ved å svekke de faglige organisasjonene, redusere folkestyret og innføre markedsstyring»

Foran folkeavstemminga i 1972 ble det sagt at når sosialdemokratene fikk flertall i EUs beslutningsorganer, skulle vi se utviklingen av et sosialt Europa til det beste for folk flest. Det meste av 1990-tallet hadde de flertall, men agendaen var fortsatt angrep på fagbevegelsen og velferdssamfunnene. EU hadde en klar prioritet, – bedre EUs konkurranseevne ved å svekke de faglige organisasjonene, redusere folkestyret og innføre markedsstyring. Den såkalte Lisboa-strategien hadde som mål at EU-blokken innen 2010, skulle få den mest dynamiske økonomien og den beste konkurranseevnen på den globale arena. EU nådde på ingen måte sine mål og har satt opp en ny plan med Europe 2020, hvor angrepene på faglige rettigheter og velferdsordninger skal fortsette med økt styrke.

LO, YS og Unio er medlemmer av Den europeiske faglige samorganisasjonen – EFS/ETUC. Denne europeiske fagbevegelsen har ingen slagkraftig strategi i forhold til EU-systemet og våre motkrefter i globale finansinstitusjoner, flernasjonale selskaper og deres lobbyister med ubegrensede økonomiske midler. I det korrupte EU-imperiet er det disse kreftene som har styringa, mens fagbevegelsen er redusert til en såkalt sosial partner. EFS’s siste kongress i 2016 hadde ingen vilje til å utarbeide noe program for å ta opp kampen til det beste for fagorganiserte i hele Europa. De får sytti prosent av sitt budsjett dekket av penger fra EU-fond og bare tretti prosent av egne kontingentinntekter. De ser på seg selv som en del av EU-imperiet og har liten solidaritet med faglige organisasjoner i land utenfor Europa, i sin felles EU-kamp for å gjøre Europa til økonomisk stormakt.

For de av oss som har jobbet med internasjonal fagbevegelse er reglene fra Internasjonale Arbeidslivsorganisasjon – ILO, av største viktighet. I mange land står det dårlig til med nasjonale lover og kollektive avtaler. Da er ILOs regler livsviktig for å skape akseptable arbeidsvilkår. I en rekke land er det stort antall slavearbeidere, som i Kina hvor det angivelig er 25 millioner av dem. Det sier seg selv at disse uakseptable forholdene ikke kan være modell for fagbevegelsen. Allikevel uttaler ledere for ERT – European Roundtable of Industrialist, at det ikke blir noe fart på europeisk næringsliv før EU også har slike arbeidsvilkår.

«EUs krav, som også gjelder Norge på grunn av EØS-avtalen, vil ikke akseptere at Norge kan vri seg unna EUs totale krig mot faglige rettigheter og velferdsordninger»

På tross av at EU fra og med 1. desember 2009 er en føderal statsdannelse under oppbygging, er de ikke godkjent som stat av FN og dermed har EU ingen juridiske forpliktelser i forhold til ILOs regelverk. EØS-avtalens artikkel om at EUs regelverk alltid skal gå foran nasjonale og internasjonale lovverk, gjør at alle EU-statene og Norge må se bort fra ILOs regelverk. Det hjelper ikke å plassere faglige rettigheter i Norges grunnlov eller i menneskerettskonvensjon. EUs krav, som også gjelder Norge på grunn av EØS-avtalen, vil ikke akseptere at Norge kan vri seg unna EUs totale krig mot faglige rettigheter og velferdsordninger. Dette har vi flere tiårs erfaringer med.

LO-kongressen har vedtatt enstemmig den samme teksten i sitt nye handlingsprogram, som på siste kongress. Vi vet av erfaring at LO ikke gjorde noe for å få arbeidslivssaker ut av EØS-avtalen i de fire årene som har gått. LOs ledelse vet at de var med på et narrespill og at vedtaket var i strid med EØS-avtalen som norske politiske ledere hadde undertegnet med EU. De som var på den forrige kongressen burde vite at EU ikke ville akseptere at en tullet med EØS-avtalen. Det er helt utrolige er at LO-kongressen i år vedtar samme tabben: Enstemmig godkjennelse av den markedsliberalistiske EØS-avtalen, i troen på at EØS-avtalen kan endres til det beste for de fagorganiserte. I troen på at EU-imperiet tillater handligsrom, vetorett og reservasjon i forhold til deres grunnlovsfestede markedsliberalistiske mål.

«Det er lagt fram en MENON-rapport som dokumenterer at oppsigelse av EØS-avtalen ikke har betydning for vår handel med de europeiske landene»

Det er utarbeidet en rekke solide rapporter som påviser at EØS-avtalen er problemet. Det er lagt fram en MENON-rapport som dokumenterer at oppsigelse av EØS-avtalen ikke har betydning for vår handel med de europeiske landene. Norge har omfattende eksport og import med europeiske stater, men vi selger ingenting til EU-imperiet i Brussel. Det er dessverre EU som setter reglene for handel, til det beste for store flernasjonale selskaper og de globale finansselskapene. Norge selger gass til Storbritannia, Tyskland og andre EU-stater på tosidig basis, men det er EUs regler som bestemmer vilkårene, noe som årlig fører til milliardtap for Norge. Bare det er en av mange grunner til at vi må kvitte oss med EØS-avtalen.

LOs største fagforbund, Fagforbundet, har krevd arbeidslivet ut av EØS-avtalen. I et kunnskapsløst og stotrende innlegg på kongressen, tok lederen i Fagforbundet, Mette Nord, ikke hensyn til vedtak fra eget landsmøte. Hun gikk inn for fortsatt støtte til EØS-avtalen. Hun henviste til det store handlingsrommet, for tilbakeføring av tidligere konkurranseutsatte og privatiserte virksomheter. Det er godt dokumentert hva som er situasjonen i kommuner og fylkeskommuner, ikke minst for velferdsstaten.

Kommunenes Sentralforbund la fram en rapport for noen år siden hvor de henviste til at sytti prosent av alle saker på dagsorden i norske kommuner og fylkekommuner var påvirket av EUs markedsliberalistiske politikk. EU har et prinsippvedtak fra sitt høyeste organ, ministerrådet, som fastslår at i prinsippet skal alle offentlige oppgaver konkurranseutsettes og om nødvendig privatiseres. Tenk det, Mette Nord. Lykke til med handlingsrommet.

«I Brussel gjorde de en undersøkelse som viste at av alle sakene på dagsorden i EU, var de to blokkene, sosialdemokrater og konservative/liberale, enig i 97 prosent av sakene.»

Rett foran LO-kongressen fikk vi vite at LO protesterer mot EUs krav om å godkjenne norske lover og forskrifter før de legges fram til behandling i Stortinget. Det EU krever er bare et logisk krav i forhold til at våre politiske myndigheter hver dag aksepterer strømmen av nye rettsakter fra EU. Siste møte i EØS-komiteen godkjente 69 nye rettsakter, fire dager før LO-kongressen startet. I Brussel gjorde de en undersøkelse som viste at av alle sakene på dagsorden i EU, var de to blokkene, sosialdemokrater og konservative/liberale, enig i 97 prosent av sakene.

I Norge er det hundre prosent enighet mellom Høyre og Arbeiderpartiet, når det gjelder mer enn 12.000 rettsakter fra EU i de siste tjuefem årene. Kanskje vi skal få en regjering i september, av Høyre og Arbeiderpartiet, som kan samarbeide for EU-tilpassing og kamp mot fagbevegelsen. Det ville kanskje føre til at velgerne fant fram til de partiene som representerer det store flertall i kampen mot EU og EØS-avtalen.

Delegatene til årets LO-kongress lot seg lure til å tro at det er mulig å endre EUs regelverk, slik at fagbevegelsen kan gjenvinne retten til faglige rettigheter i lover, forskrifter og ikke minst i kollektive avtaler. Kongressdelegatene har ingenting forstått. Har de ikke tatt seg tid til å lese de rapportene som er utarbeidet. Har de ikke tatt innover seg tretti års erfaringer med EU-tilpasning og mer enn 12.000 rettsakter, direktiver og forordninger, som er påtvunget oss. Hvis deltakerne på kongressen vurderte EØS-avtalen ut fra noen enkeltsaker som rammer faglig arbeid, har de forsømt seg i å få oversikt på det totale politiske skadeverket som har rasert folkestyret i Norge som i andre land.

Vårt folkestyre er kraftig redusert på alle nivå, ikke minst i Stortinget, hvor Kontroll- og konstitusjonskomiteen, har blitt den viktigste komiteen. En enstemmig LO-kongress så ingen grunn til å ta gjenvinning av folkestyre på alvor. Arbeidsmiljøloven og andre lover, kommer ikke av seg selv. De er resultat av debatter og vedtak i faglige organisasjoner og press på partiene om å følge opp våre rettmessige krav. Slik er det ikke i dagens faglig-politiske samarbeid.

Etter det totale nederlaget på LO-kongressen i kampen mot EU, EØS-avtalen og markedsliberalismen, er tiden inne for at Nei til EU, de tre politiske partiene som hevder de er i mot EØS-avtalen og EU-tilpassinga og de faglige organisasjonen til å ta en evaluering av sitt arbeid, med sikte på å utarbeide en slagkraftig strategi til det beste for fagbevegelsen og det politiske samfunnet. Det er utvilsomt et stort behov for politisk skolering av tillitsvalgte i fagbevegelsen, så de kan se sammenhengene i USAs og EUs politiske kamp for en ny verdensorden, ennå mer styrt av flernasjonale selskaper og globale finansinstitusjoner. Bare gjennom skolering og debatt kan arbeiderbevegelsen komme fram til en ny strategi. Vi er vår politiske og demokratiske arbeidsform.

«Jonas Gahr Støre burde vært ærlig og sett kongressdelegatene i øya og sagt i klar tekst: Nå må dere slutte å tro at dere kan gjenvinne de tapte faglige rettigheter og velferdsordninger (…)»

Kanskje Jonas Gahr Støre skulle slutte å tulle med EØS-avtalen og ikke sette fram håpløse og løgnaktige påstander om hva som er mulig innfor avtalen. Jonas Gahr Støre burde vært ærlig og sett kongressdelegatene i øya og sagt i klar tekst: Nå må dere slutte å tro at dere kan gjenvinne de tapte faglige rettigheter og velferdsordninger, framover vil det bli ennå verre og det er ingenting LO eller Arbeiderpartiet kan gjøre med det. Det er globalisering og det finnes ingen alternativer. Arbeiderpartiets leder er for feig til å fortelle sannheten om sin politiske drøm om at Norge skal bli en del av USA og EUs nye verdensorden. I den sammenheng er EØS-avtalen bare et lite forspill, som for all del må bestå til noe større er på plass.

PS! NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg kom til LO-kongressens festmåltid for å takke for maten. Han burde ha sagt at han var glad for vedtaket om fortsatt støtte til EU og EØS-avtalen, selv om det var noen tullete forbehold. Generalsekretæren vet at de som ikke tilpasser seg den nye verdensorden, vil bli bombet tilbake til steinalderen og fullt kaos som i Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Yemen og flere skal det bli, håper generalsekretæren og hans oppdragsgivere i Brussel og Washington. Kanskje vi skal takke LO-kongressen for at de i denne omgang reddet oss fra USA, EU og NATOs vrede.

 

Anbefalt:

BREXIT – massenes opprør

 

Relatert

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

Europas eksistensielle ”de-konstitusjon” – Michael Marder

Kommentarproletariatet, avmaktens frontsoldater

Sveits: Nei til befolkningsvekst – EU truer med represalier

Hvem har ansvar for at vi taper kampen mot EØS-avtalen og hva må gjøres?