Et blodig fornærmende innlegg

Ingeniørvitenskapene tillater mye mindre synsing enn humaniora og samfunnsfag, siden feilaktige teorier og løsninger blir skutt ned raskt ved at de ikke fungerer i laboratoriet og i praksis. Naturen og fysikken er nådeløs overdommer. Dette har resultert i en forskningskultur hvor tale- og skriveflom har lav status. Akademiske publikasjoner er nesten alltid innrettet mot en eller annen løsning på et virkelig problem, og løsningen kan testes ut for å finne ut om den duger. Skriving og snakking for skrivingens og snakkingens skyld forekommer knapt.

Av Trond Andresen, amanuensis i kybernetikk ved NTNU

La meg eksempflisere min kritikk ved peke på et område hvor statsvitere og økonomer har sviktet totalt: den globale gjeldskrisen med sosial og økonomisk elendighet til følge, spesielt i EU. Den har nå pågått i 9 (!) år, og det eneste de aller fleste av akademikerne kan bedrive, er situasjonsbeskrivelse og (middelmådig) politisk meteorologi.

Innenfor samfunnsvitenskap og humaniora er det i mye større grad mulig å overleve akademisk over lengre tid på ren synsing og pratmakeri (med noen unntak, se nedenfor). En følge av dette er at man kan gjøre karriere bare på å beskrive problemer uten å foreslå løsninger på dem.

Flere motstridende virkelighetsoppfatninger kan leve i beste velgående parallelt over flere tiår i akademia, av den enkle grunn at det er ingen fysisk eller annen virkelighet som brutalt kler feilaktige ideer og paradigmer nakne. Dette kan observeres svært tydelig innen samfunnsøkonomi, hvor det finnes forskjellige “kirker” som eksisterer parallelt over tid – og avskyr hverandre. I estetiske fag (humaniora) er det veldig mye synsing som rår, og dette gjør f.eks. at det postmodernistiske vrøvlet kunne overleve i 20 år, og gi grunnlag for sikre akademiske karrierer for mange folk.

Unntakene fra dette er noen fag innen humaniora og samfunnsvitenskap hvor det foreligger empiriske data som man ikke kan komme utenom. Som historie (med forbehold av tolkninger av empiriske data), språk, lingvistikk og fonetikk. Til dels også i sosiologi og statsvitenskap (bruk av spørreundersøkelser og big data).

Det hele er en selskapslek, et spill med å omgås kolleger, å beholde jobb og posisjon i det akademiske hierarkiet, og kanskje klatre litt i det. Pluss å få del i noen forskningsmidler, ikke minst fra EU.

Men mulighetene til å ta av med teoretisering og synsing er uansett større enn i realfag og teknologi. For meg er det minimal forskjell på synsingen til universitetsansatte statsvitere og kommentariatet i mediene. Og som i enhver kirke (der er jo empirien totalt fraværende) er det slik at de som er flinke til å følge de rådende strømninger kan klatre i hierarkiet. Videre er det en viktig forsterkende faktor at den “rette” teoretiseringen og synsingen innenfor fag som statsvitenskap og økonomi blir så godt belønnet av makta at det blir mye prostitusjon, f.eks. gjennom rikelige EU-midler til såkalt “Europaforskning”.

Misforstå ikke: Jeg er veldig for å diskutere alle mulige problemer, ideologier, politiske strømninger, mentaliteter osv. – altså slikt som humaniora- og samfunnsviterfolket beskjeftiger seg med. Jeg er selv et politisk og ideologisk dyr som er svært interessert i slike ting. Men det som slår meg er at opplyste skrivende mennesker som ikke er i akademiske jobber, og mange ganger ikke en gang har akademisk utdanning, kommer med analyser og innsikter som er minst like gode som det som presteres fra universitets- og forskningsfolket på disse feltene.

Det er rett og slett slik at man trenger ikke ha en grad på humaniora- og samfunnsfagfeltet for å gi nyttige bidrag i den samfunnsmessige samtale. Dette er også noe som disse akademikerne selv er klar over innerst inne, og det plager dem. Svaret deres er å “akademisere” sin virksomhet gjennom stammespråk og oppsvulmet skriftstykker med mange referanser for å demonstrere lærdhet, og slik skille seg fra “amatørene” som skriver og diskuterer på deres felt.

La meg eksempflisere min kritikk ved peke på et område hvor statsvitere og økonomer har sviktet totalt: den globale gjeldskrisen med sosial og økonomisk elendighet til følge, spesielt i EU. Den har nå pågått i 9 (!) år, og det eneste de aller fleste av akademikerne kan bedrive, er situasjonsbeskrivelse og (middelmådig) politisk meteorologi.

De har sine tidsskrifter og sine konferanser og sine “forsknings”-miljøer. De synser og de synser, og de refererer til hverandre. Mens løsningene, som ikke er vanskelige å se, de skal man ikke snakke om. Det hele er en selskapslek, et spill med å omgås kolleger, å beholde jobb og posisjon i det akademiske hierarkiet, og kanskje klatre litt i det. Pluss å få del i noen forskningsmidler, ikke minst fra EU.

Men OK, ut av slike snakkesalige skrivende og skravlende subkulturer kommer det av og til noen briljante innsikter. For eksempel de som kom fra sosiologen Pierre Bourdieu. Hans bidrag er ekstremt nyttige. De kan likevel sammenfattes på to A4-sider. Ikke til forkleinelse for ham – de fleste store bidrag i samfunnsvitenskap og humaniora kan sammenfattes så kompakt.

Men dessverre: enda flere utdannede filosofer, idéhistorikere, medievitere, litteraturvitere, statsvitere, samfunnsøkonomer, sosiologer o.l. fører til svært få Bourdieu-typer, bare til flere overflødige akademiske snakkende hoder. De fleste av dem burde stedet ha utdannet seg til noe nyttig, for eksempel til lærere, sykepleiere eller elektrikere.

 

Relatert

Det regelstyrte samfunn

Forstenede institusjoner

Meningen med livet

Kunnskap som fellesgode