Et blodig fornærmende innlegg

Ingeniørvitenskapene tillater mye mindre synsing enn humaniora og samfunnsfag, siden feilaktige teorier og løsninger blir skutt ned raskt ved at de ikke fungerer i laboratoriet og i praksis. Naturen og fysikken er nådeløs overdommer. Dette har resultert i en forskningskultur hvor tale- og skriveflom har lav status. Akademiske publikasjoner er nesten alltid innrettet mot en eller annen løsning på et virkelig problem, og løsningen kan testes ut for å finne ut om den duger. Skriving og snakking for skrivingens og snakkingens skyld forekommer knapt.

Av Trond Andresen, amanuensis i kybernetikk ved NTNU

La meg eksempflisere min kritikk ved peke på et område hvor statsvitere og økonomer har sviktet totalt: den globale gjeldskrisen med sosial og økonomisk elendighet til følge, spesielt i EU. Den har nå pågått i 9 (!) år, og det eneste de aller fleste av akademikerne kan bedrive, er situasjonsbeskrivelse og (middelmådig) politisk meteorologi.

Innenfor samfunnsvitenskap og humaniora er det i mye større grad mulig å overleve akademisk over lengre tid på ren synsing og pratmakeri (med noen unntak, se nedenfor). En følge av dette er at man kan gjøre karriere bare på å beskrive problemer uten å foreslå løsninger på dem.

Flere motstridende virkelighetsoppfatninger kan leve i beste velgående parallelt over flere tiår i akademia, av den enkle grunn at det er ingen fysisk eller annen virkelighet som brutalt kler feilaktige ideer og paradigmer nakne. Dette kan observeres svært tydelig innen samfunnsøkonomi, hvor det finnes forskjellige “kirker” som eksisterer parallelt over tid – og avskyr hverandre. I estetiske fag (humaniora) er det veldig mye synsing som rår, og dette gjør f.eks. at det postmodernistiske vrøvlet kunne overleve i 20 år, og gi grunnlag for sikre akademiske karrierer for mange folk.

Unntakene fra dette er noen fag innen humaniora og samfunnsvitenskap hvor det foreligger empiriske data som man ikke kan komme utenom. Som historie (med forbehold av tolkninger av empiriske data), språk, lingvistikk og fonetikk. Til dels også i sosiologi og statsvitenskap (bruk av spørreundersøkelser og big data).

Det hele er en selskapslek, et spill med å omgås kolleger, å beholde jobb og posisjon i det akademiske hierarkiet, og kanskje klatre litt i det. Pluss å få del i noen forskningsmidler, ikke minst fra EU.

Men mulighetene til å ta av med teoretisering og synsing er uansett større enn i realfag og teknologi. For meg er det minimal forskjell på synsingen til universitetsansatte statsvitere og kommentariatet i mediene. Og som i enhver kirke (der er jo empirien totalt fraværende) er det slik at de som er flinke til å følge de rådende strømninger kan klatre i hierarkiet. Videre er det en viktig forsterkende faktor at den “rette” teoretiseringen og synsingen innenfor fag som statsvitenskap og økonomi blir så godt belønnet av makta at det blir mye prostitusjon, f.eks. gjennom rikelige EU-midler til såkalt “Europaforskning”.

Misforstå ikke: Jeg er veldig for å diskutere alle mulige problemer, ideologier, politiske strømninger, mentaliteter osv. – altså slikt som humaniora- og samfunnsviterfolket beskjeftiger seg med. Jeg er selv et politisk og ideologisk dyr som er svært interessert i slike ting. Men det som slår meg er at opplyste skrivende mennesker som ikke er i akademiske jobber, og mange ganger ikke en gang har akademisk utdanning, kommer med analyser og innsikter som er minst like gode som det som presteres fra universitets- og forskningsfolket på disse feltene.

Det er rett og slett slik at man trenger ikke ha en grad på humaniora- og samfunnsfagfeltet for å gi nyttige bidrag i den samfunnsmessige samtale. Dette er også noe som disse akademikerne selv er klar over innerst inne, og det plager dem. Svaret deres er å “akademisere” sin virksomhet gjennom stammespråk og oppsvulmet skriftstykker med mange referanser for å demonstrere lærdhet, og slik skille seg fra “amatørene” som skriver og diskuterer på deres felt.

La meg eksempflisere min kritikk ved peke på et område hvor statsvitere og økonomer har sviktet totalt: den globale gjeldskrisen med sosial og økonomisk elendighet til følge, spesielt i EU. Den har nå pågått i 9 (!) år, og det eneste de aller fleste av akademikerne kan bedrive, er situasjonsbeskrivelse og (middelmådig) politisk meteorologi.

De har sine tidsskrifter og sine konferanser og sine “forsknings”-miljøer. De synser og de synser, og de refererer til hverandre. Mens løsningene, som ikke er vanskelige å se, de skal man ikke snakke om. Det hele er en selskapslek, et spill med å omgås kolleger, å beholde jobb og posisjon i det akademiske hierarkiet, og kanskje klatre litt i det. Pluss å få del i noen forskningsmidler, ikke minst fra EU.

Men OK, ut av slike snakkesalige skrivende og skravlende subkulturer kommer det av og til noen briljante innsikter. For eksempel de som kom fra sosiologen Pierre Bourdieu. Hans bidrag er ekstremt nyttige. De kan likevel sammenfattes på to A4-sider. Ikke til forkleinelse for ham – de fleste store bidrag i samfunnsvitenskap og humaniora kan sammenfattes så kompakt.

Men dessverre: enda flere utdannede filosofer, idéhistorikere, medievitere, litteraturvitere, statsvitere, samfunnsøkonomer, sosiologer o.l. fører til svært få Bourdieu-typer, bare til flere overflødige akademiske snakkende hoder. De fleste av dem burde stedet ha utdannet seg til noe nyttig, for eksempel til lærere, sykepleiere eller elektrikere.

 

Relatert

Det regelstyrte samfunn

Forstenede institusjoner

Meningen med livet

Kunnskap som fellesgode 

  • Geir Ivar Jørgensen

    Glimrende og rett på sak av Trond Andresen. Jeg håper mange av de snakkende hodene, som aldri leverer noe av varig verdi og substans leser dette, og ser både seg selv og egen akademiske gruppe i speilet. Kritikken til Trond Andresen er skarp nok til at de burde kjenne seg igjen i speilet.

  • Geir Ivar Jørgensen

    Dette er et velfortjent spark på skinn-leggen til akademia innen statsvitenskap, samfunnsfag og humaniora.

    Det er en viktig kritikk, fordi disse snakkende hoder, som synser og spår med mindre treffsikkerhet enn spåkoner, er årsaken til mye av den politiker forakt vi opplever i samtiden, som resultat av at mange politikere henviser til dem som eksperter. Da er det ille når ekspertisen så ofte kun synes utenpå, og ikke gir noe med meningsfullt innhold og substans.

  • Vaeringen

    “De fleste av dem burde stedet ha utdannet seg til noe nyttig, for eksempel til lærere, sykepleiere eller elektrikere.”
    – 100% korrekt. Det eksisterer jo en del vitser om dette, blant annet den om ingeniøren, økonomen og sosiologen som møttes 10 år etter universitetet.
    Ingeniøren: Hvordan kan vi forbedre dette?
    Økonomen: Hvordan kan vi multiplisere dette?
    Sosiologen: Vil dere ha pommes frites til dette?

  • Bra dette. Men jeg vil si juristene også burde ha vært nevnt her. Bare ett enkelt skrekkeksempel på den form for “forskning” som foregår innenfor dette “faget” og som i realiteten nesten utelukkende handler om synsing på vegne av egne politiske synspunkter, på vegne av egen klasse og posisjon innenfor det sjikt blant den “herskende klasse” :

    Andenæs har en akademisk CV som kan gi selv folk med lang universitetsutdanning komplekser. Foruten å ha vært tilknyttet en rekke internasjonale og prestisjetunge forskningsmiljøer og institusjoner, har han avlagt doktorgrad både ved Oxford og Cambridge. – Tilhengere av akademisk utveksling, ignorerer ikke det norske samfunnet. Jeg uttaler meg til stadighet i aviser og møter som advokat i norske domstoler med studentene mine i saker knyttet til et av mine forskningsfelter, menneskerettigheter, sier han. Klassekampen, 13. juli 2017. Mads Andenæs mener internasjonalisering av akademia er nødvendig for å oppfylle samfunnsoppdraget: Ønsker mer utveksling.

    Det er vel knapt noen annen form for “forskning” den antidemokratiske, folke-
    og nasjonsfiendtlige banden i Brussel og i ditto regjeringskontor Europa rundt mec større iver har sørget for å finansiere. “Samfunnsoppdraget” handler om såkalt “rettsliggjøring” i regi av disse, ja jeg vil faktisk kalle dem politiske kriminelle fordi det jo bare så altfor tydelig handler om “bukken som passer havresekken”, disse lov- og regelmakerne som nå gjennom flere tiår jevnt og trutt har gjort hva de kan for å overføre den lovgivende makten til seg selv. Og på toppen av det hele har det altså lykkes for de verste eksemplarene blant dem å etablere en “akademisk” status som “kan gi selv folk med lang universitetsutdanning komplekser” ? Det hele virker nærmest som psykopati satt i system.

    • Łobaczewski adopted the term “ponerology”, which is derived from the Greek word poneros, from the branch of theology dealing with the study of evil. According to Łobaczewski, all societies vacillate between “happy times” and “unhappy times.” During happy times, societies enjoy prosperity and suppress advanced psychological knowledge of psychopathological influence in the corridors of power. Though happy, these times are not necessarily morally advanced as the society’s prosperity or happiness may be premised on the oppression of a target group. During unhappy times, the intelligentsia and society at large can recover this specialized knowledge to resolve the social order along mentally healthier lines. A form of government interesting to ponerologists is one they have called pathocracy, in which individuals with personality disorders (especially psychopathy) occupy positions of power and influence. The result is a totalitarian system characterized by a government turned against its own people. A pathocracy may emerge when a society is insufficiently guarded against the typical and inevitable minority of such abnormal pathology, which Łobaczewski asserts is caused by biology or genetics. He argues that in such cases these individuals infiltrate an institution or state, prevailing moral values are perverted into their opposite, and a coded language like Orwell’s doublethink circulates into the mainstream, using paralogic and paramoralism in place of genuine logic and morality. https://en.wikipedia.org/wiki/Political_ponerology#Psychopathology_and_politics

      http://www.ponerology.com/

  • “Ingeniørvitenskapene tillater mye mindre synsing enn humaniora og samfunnsfag, siden feilaktige teorier og løsninger blir skutt ned raskt ved at de ikke fungerer i laboratoriet og i praksis. Naturen og fysikken er nådeløs overdommer. Dette har resultert i en forskningskultur hvor tale- og skriveflom har lav status. Akademiske publikasjoner er nesten alltid innrettet mot en eller annen løsning på et virkelig problem, og løsningen kan testes ut for å finne ut om den duger. Skriving og snakking for skrivingens og snakkingens skyld forekommer knapt.”

    Aha, dette forklarer hvorfor Terje Bongard (humanetolog) trakk seg ut av samfunnsdiskusjonen etter avvisningen av MEDOSS (Bongards forskningsprosjekt), han ønsker ikke at humanetologien skal falle ned til og assosieres med humanoira. Dette gjør det enklere for meg å akseptere hans avgjørelse, hvilket jeg har slitt med.

    “Og som i enhver kirke (der er jo empirien totalt fraværende) er det slik at de som er flinke til å følge de rådende strømninger kan klatre i hierarkiet. Videre er det en viktig forsterkende faktor at den “rette” teoretiseringen og synsingen innenfor fag som statsvitenskap og økonomi blir så godt belønnet av makta at det blir mye prostitusjon, f.eks. gjennom rikelige EU-midler til såkalt “Europaforskning”.”

    J.H. Kunstler har en knallartikkel om dette temaet fra tidligere i sommer!

    – We’re Good People, Really We Are!: http://kunstler.com/clusterfuck-nation/good-people-really/

    Tar med et utdrag:

    “Now, the question of motive. Why does the thinking class in America embrace ideas that are not necessarily, and surely not self-evidently, truthful, and even self-destructive? Because this class is dangerously insecure and perversely needs to insist on being right about its guiding dogmas and shibboleths at all costs. That is why so much of the behavior emanating from the thinking class amounts to virtue signaling — we are the good people on the side of what’s right, really we are! Of course, virtue signaling is just the new term for self-righteousness. There is also the issue of careerism. So many individuals are making a living at trafficking in, supporting, or executing policy based on these dogmas and shibboleths that they don’t dare depart from the Overton Bubble of permissible, received thought lest they sacrifice their status and incomes.

    The thinking classes are also the leaders and foot-soldiers in American institutions. When they are unable or unwilling to think clearly, then you get a breakdown of authority, which leads to a breakdown of legitimacy. That’s exactly where we’re at today in our national politics — our ability to manage the polity.”

    Andresens artikkel er selvsagt like fornærmende som Kunstlers ;-)

    “Men det som slår meg er at opplyste skrivende mennesker som ikke er i akademiske jobber, og mange ganger ikke en gang har akademisk utdanning, kommer med analyser og innsikter som er minst like gode som det som presteres fra universitets- og forskningsfolket på disse feltene.”

    Kanskje fordi en hel del av oss nå har lest “Det biologiske mennesket” av Bongard, ei bok samfunnsviterne ikke vil røre (i likhet med arkitektstanden og Christopher Alexanders “A Pattern Language”, som er den mest solgte boka om arkitektur og har 40-års jubileum i år), da den torpederer synsingen deres.

    Personlig har jeg imidlertid klokketro på Bongards demokratimodell, og vil fortsette å arbeide for denne. Som jeg skrev det i en annen kommentar i går:

    “InnGruppe-Demokratiet er en så enkel konstruksjon at folk ikke kan fatte det. Derfor, når det først er oppe og går, vil det gå og gå lik en evighetsmaskin. Det enkleste er ofte det beste!”

    Vil til slutt anbefale en tankevekkende artikkel av Erik Plahte.

    – Ti grunner til at du kan stole på at våre politiske ledere ikke vil berge klimaet og miljøet: https://steigan.no/2017/06/29/ti-grunner-til-at-du-kan-stole-pa-at-vare-politiske-ledere-ikke-vil-berge-klimaet-og-miljoet/

    Plahte avslutter:

    “Ingen liten oppgave, men vent ikke at dagens politikere vil støtte den. De liker ikke massebevegelser de ikke selv kan kontrollere. Det er lettere å være lojale mot kapitalkreftene. Denne massebevegelsen må folk selv bygge opp. Det bør være alle progressive menneskers første oppgave.”

    Jeg har nylig blitt skviset ut av bedriften hvor jeg har arbeidet i 38 år, selv om jeg bønnfalte på mine knær om å få beholde inntektene herfra som et fundament for min progressive oppgave, som disippel av Bongard. Men fikk i siste liten overført kapitalen til mitt nye firma PermaLiv AS, hvorfra jeg fortsetter min progressive oppgave (RID-modellen er det ypperste av sosialøkologisk design). Så får jeg se om jeg makter å skaffe meg et inntektsgrunnlag, fram til lommedemokratiet er på plass, med en demokratisk bestemt borgerlønn fundamentert i økosystemtjenestene?

    – Beskrivelse av PermaLivs virkesområde for Brønnøysundregisteret: http://permaliv.blogspot.com/2017/07/permaliv-as-hovedfokus.html

    Takk til Andresen for et blodig viktig og ikke minst blodig inspirerende innlegg!

  • Et lite sitat jeg fant passende:

    “Ironisk nok er det slik at ønsketenkninger og bortforklaringer passer best for de vellykkede, da de kan sole seg i sine korrekte meninger:

    “Jeg synes alle er like gode, se min toleranse, velvilje og raushet. Jeg er ikke en som dyrker perfeksjonisme. Trenger ikke å tråkke ned noen, jeg…”” – “Det biologiske mennesket”, Bongard & Røskaft, s. 143.

    Eller slik Kunstler uttrykker det (se annen kommentar i tråden): “We’re Good People, Really We Are!”

    Ja, det er enkelt for de med makt, innflytelse, status og rikdom å kunne sole seg i glansen av sine korrekte meninger. For i deres eksistensbobler er det solskinn 365 dager i året!