Terror på tomgang og liberal sharia

Midt mellom stadig mer plasskrevende underholdningspludder og tittytainment er det terror som dominerer i krigstyper, kommentarer, analyser og nyheter. Selvfølgelighetene om at man skal fortsette som før, ikke gå terrorismens ærend, ikke føle frykt, aggresjon eller noe instinktivt menneskelig har blitt mantraer. Mantraer uten annen kraft enn å dysse de stadig mer usikre folkemassene i søvn. Mens aggresjon og begynnelsen på en lavintensiv europeisk borgerkrig skrider frem sover vi en eksistensiell tornerosesøvn.    

Av Alexander Viken, skribent og redaksjonsmedlem KULTURVERK 

«Ofrene glemmes og gjemmes bort, deres historie males ikke ut i det vide og brede slik ofre for nazismens ugjerninger under andre verdenskrig ennå utmales i Hollywood-epos og vestlig massemedia daglig» (…)

«Terrordebattene går på tomgang og vil ikke presentere noen løsning som ivaretar det man før oppfattet som frihet også i det liberaldemokratiske systemet, nemlig retten til det innerste, private egenlivet uberørt av staten»

 

Husker du Ebba Åkerlund, jenta på 11 i Stockholm som ble meid ned (bildet over) i april tidligere i år? Hennes lille vevre kropp ble mast i stykker. De fleste har glemt henne fordi de har aldri blitt kjent med henne, du kjenner ikke hennes historie, hennes gleder og sorger for hun er ikke et legitimt offer som kan løfte opp til jammerdalens pantheon over disse du skal føle empati med. Du skal nemlig ikke føle annet enn en slags mild, utvannet og påtatt sorg og lett skuffelse over at mennesker øver vold mot ditt samfunn. Fremmedkulturelle muslimer som øver vold er ikke er representative for sin folkegruppe, kultur og religion, hamres det inn gang på gang. 

For hver gang synker både engasjement og tilliten.  

Ofrene glemmes og gjemmes bort, deres historie males ikke ut i det vide og brede slik ofre for nazismens ugjerninger under andre verdenskrig ennå utmales i Hollywood-epos og vestlig massemedia daglig; det er en historisk ondskap du ikke kan gjøre noe med, men du kan være med å føle , helt uforpliktende.

Dess mindre du reagerer på ondskapen i samtiden, den du observerer på nært hold, dess bedre. Slik amputeres offentligheten og det eneste sted enn så lenge hvor man ser tilløp til engasjement  er hamringen bak tastaturet hvor islam og religion oftest får skylden for det meste som går galt i Vesten.

Something is rotten in the state of Denmark, men det er tross sitt voldpotensiale og jihadisme ikke islam som er hovedårsak selv om det er behagelig å ha et enkelt fiendebilde – noen å hate slik de hater oss.

Et tårn brenner i London, Grenfell, årsaken er usikker, sannsynligvis en ulykke som grunnet nyliberal økonomisering og billige materialer fikk stort omfang. Men i luften henger det etter Paris-Nice-Brüssel-London-Manchester-terror og attentater en usikkerhet i luften. En følelse av mistillit og latent aggresjon.  En bil meier ned en muslim, sannsynligvis i alkoholindusert raseri og avmakt over stadige voldelige aksjoner fra islamistiske enkeltpersoner og grupper som vi heller aldri lærer å kjenne da de oftest drepes på stedet.

 

 

Maskerte menn begår terror, og maskerte menn står for antiterror, nattens assasinere speiler hverandre i skyggekrigen. De behøver hverandre for å bety noe og kjemper sine kriger ofte med ukjente oppdragsgivere og ukjente motiver. 

For igjen å sitere tidligere forsvarssjef Diesen, hovedarkitekten bak omlegging av det norske territorialforsvar til å bli en aktiv del av USAs angrepsstyrker.

«Vi må venne oss til tanken på at vi muligens må bekjempe de samme menneskene i morgen, uten at det derfor er galt å bevæpne og trene dem i dag. Dette i erkjennelsen av at vi lever i en ufullkommen verden, der de irregulære krigene som skaper slike paradokser vil være en normaltilstand, sier han til Aftenposten

» – tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.

Mens den norske stat og NATO sender ut nordmenn på oppdrag bak en udefinert fiendes linjer i samarbeid med udefinerte midlertidige alliansepartnere i en krig uten offentlige definerte mål, diskuterer man her på berget hijab, integrering og terror som om det skulle være løsrevne fenomener knyttet til religion eller psykologi, uten i det hele tatt å erkjenne den aktuelle konfliktsituasjonen. En situasjon hvor Norge og andre stater deltar i USAs og Israels permanente kriger mot enhver makt som ikke underkaster seg deres hegemoni.

Folket står i midten, som får og tilskuere. Uvitende potensielle ofre uten evne til å beskytte seg selv, usikre og stadig mer tvilende på sannheten media produserer.

 

 

Samtidig banker krigstrommene i Midtøsten og Syria stadig sterkere igjen, der finnes det tusener av Ebbaer, likhauger av små jenter og gutter, som er slitt i filler etter at de vestlig støttede terrorgrupperingene la staten i grus. Nå også hjulpet av maskerte norske spesialstyrker som hjemme har familie og barn og dyrkes som helter av nordmenn i mangel på sunne patriotiske idealer. Nordmenn som ikke har kjent krig og vold på kroppen hjemme. «Norske helter», kjekke unge gutter, men der ute, utenfor offentligheten øyne, utenfor folkets blikk, trener de opp det man trygt ville kalle mordere, terrorister, ja, sadister, om de slapp løs her hjemme. 

Og slik det ser ut så er det stadig mer sannsynlig at de etter hvert kommer og banker på, det vil si, de behøver ikke banke på, døren er vidåpen. Men barbarene reflekterer barbariet:

«Men er vi rede for råskapens konsekvenser, har vi blitt tilstrekkelig amputerte, selvforherligende og likegyldige til å ønske den velkommen? Uansett, den behøver ikke invitasjon. Vi forferdes lett og overfladisk, men grusomhetene blir så mange i grusomhetens teater, som spiller forestillinger som samtidens etikk hviler på; det er i frykten for barbariet, barbariet legitimerer seg selv. Vi bør spørre, nå som millioner av mennesker hater oss, fremmede, mørke masser som bølger i flimrende bilder og reportasjer, som vi raskt vender oss bort fra, finnes det noen grunn til at barbaren skal elske oss?», skrev jeg engang i 2012 (les resten her).

«De er ahistoriske. Mennesker uten historie og fremtid, zombier som kun reagerer på sterk ytre stimuli»

USAs unipolare hegemoni krever stadig høyere menneskelige ofre og ingen protesterer nevneverdig, men nå ser man stadig oftere små drypp av barbariet sive inn i hverdagen, en dose hverdagsterror i ny og ne, men sammenhengene forblir ukjente for de fleste. De fleste ser kun det siste som har hendt, ikke årsakskjeden.

De er ahistoriske. Mennesker uten historie og fremtid, zombier som kun reagerer på sterk ytre stimuli, om de er døde eller levende er likegyldig for det som var før og det som kommer etter.

I dette golde menneskelige landskapet må du drepe mange eller synge orgy-porgy-pop (les: Brave New World):  for massen for å trenge gjennom fortrengninger og lydmuren av konstant mediastøy og overstimulert likegyldighet.

 

Øverst: Ariana Grande, vestlig kulturikon, nå også som terroroffer etter angrepet i Manchester. Bildet under: Syrisk gutt som ber for sitt liv før han langsomt blir kappet hode av med kniv av en vestlig støttet «moderat» opprørsgruppe.

«Men vi som så tidlig, som hadde innsikten og evnen til å se tydelige mønster, ble og blir ennå lyst i bann. Fordømt og fortrengt som kryptofascistiske demoner i natten med en hemmelig agenda om folkemord – om ikke vi gjør avbønn til de liberale avguder.»

Hvor mange ganger de siste 15-20 årene har jeg ikke skrevet om det som vil skje, terror-avmakt-terror-fremmedgjøring-terror;  det som skjer nå, og jeg var ikke alene, er ikke alene. Men vi som så tidlig, som hadde innsikten og evnen til å se tydelige mønster, ble og blir ennå lyst i bann. Fordømt og fortrengt som kryptofascistiske demoner i natten med en hemmelig agenda om folkemord – om ikke vi gjør avbønn til de liberale avguder. Stiller oss i gapestokken til våre undertrykkere  innrømmer at vi tok feil selv når realitetene skriker offentligheten i ansiktet. Mea culpa, tilgi meg for at jeg så der de blinde fremdeles famler videre i mørket av sin egen godtroenhet. Eller er det kanskje egentlig bare resignasjon forkledd som optimisme.  En taus kapitulasjon med øyeblikkets  behagelige uvitenhet og glemsel i møte med en virkelighet man ikke makter å ta inn over seg.

«Som europeer er man nå terrorisert av både fremmede og myndigheter. Beskutt fra to sider. Ytringer mot islam og fremmedvelde blir bekjempet av både hjemlige ekstremistgrupper og egne myndigheter. Når muslimene blir mange nok vil terroraksjoner tilta ikke bare i Nederland, men i Europa ellers – de vil trykke til der buken er svakest. Krig er brutalt og denne krigen er ikke mindre brutal, da den konstant vil ramme de svakeste ledd. Bortsett fra forskrudde sjeler som bærer på tanken om et nytt kristent korstog og folkemord i tankene, vil krigen mot terror likevel ikke kunne vinnes på slagmarken eller i form av en ny religionskrig. Den kan kun vinnes gjennom å anerkjenne nasjonal suverenitet som hovedprinsipp i internasjonal politikk. Noen evig fred vil aldri oppnås på kloden, menneskets natur tillater ikke det, men mer stabile og klare linjer og ikke minst kulturell utvikling kan oppnås for en større del av jordens befolkning. », skrev jeg i forbindelse med terrorangrepet mot en barneskole i Beslan i 2004 (les videre her).

Jeg kjenner nå der jeg før følte en flamme i brystet oftest en tretthet og distanse til det hele som repeteres ad infinitum; politiske løgner, «opprørtheten», folkeskravlet, passiviteten, flosklene, kvasiengasjementet, liksomtøffheten: «om dette hadde skjedd med min ****, så hadde jeg».

Men det blir bare med ordene. Jeg ser ingen nordmenn reagere «naturlig», instinktivt med raseri, derimot syter de i kor samtidig som de legger sin skjebne i parlamentariske middelmådigheters slappe armer så lenge lommeboken ikke er slunken.

«Et samfunn, en kultur, en nasjon, et folk er ingen gitt størrelse. 100 generasjoner behøves for å bygge det opp, en generasjon kan rive det ned.»

Nordmenn flest har lite slektskap med sine norrøne forfedres etikk og æresbegreper selv om de liker å drikke heimebrygg, stoltsere om aner de ikke lever opp til, dyrke populærkulturell norrøn fetisjisme, more seg over forfedres historiske finurligheter og anekdoter som får latteren til å synge som en flau vind over det intetsigende samværet, som bare oppstår blant mennesker som ikke har annet enn egen materiell velvære å leve for. Sivilisasjonen og samfunnet tas for gitt, som en gave man passivt og bortskjemt mottar uten å gi noe igjen.  Men latteren er i ferd med å sette seg fast i halsen.

Et samfunn, en kultur, en nasjon, et folk er ingen gitt størrelse. 100 generasjoner behøves for å bygge det opp, en generasjon kan rive det ned.

De fremmede som har en sterk inngruppeidentitet har ennå kollektive æresbegreper, og vil om og når de blir trengt av en stadig sterkere sekulær og liberal antitradisjonell opinion svare aggressivt.

En liberal opinion som tidligere dorskt og ukritisk ønsket et uforpliktende multikultopia velkommen, mens man iherdig fordømte kritikere av utopien.  Et samfunnsfellesskap som var umulig fra begynnelsen av – foreningen mellom en svak, famlende, egosentrert materialistisk identitet og sterke, anakronistiske kultur- og etnoreligiøst baserte kollektive identiteter.

Et samfunn uten et verdifellesskap i bunnen er ikke et samfunn, men er i beste fall en administrativ struktur med heterogene befolkningsgrupper som deler grunnleggende økonomiske egeninteresser. Historien viser derimot at en statsstruktur uten fundamentalt verdifelleskap er en  sivilisasjon i disintegrasjon.

Sivilisasjoner i disintegrasjon vil oppleve mange ulike konfliktområder, men det er den indre konflikten som er den største og mest vesentlige.

 

Stockholmsattentatet 7. april 2017

 

I Brüssel sprenges en bombe, hvem gjorde det, hvor mange døde? Spiller det egentlig noen rolle? Nye døde, nye terrorister, kommer, dreper, forgår og forsvinner ut av historien.  I Orwells geniale og misforståtte dystopi 1984 beskrives Oceania som en stat i permanent krig. Fiendebildet og alliansene skifter mellom Eurasia og Eastasia, som eksisterer i en permanent terrorbalanse hvor historien stadig omskrives og glemmes. Omskrives og glemmes for slik å gi makten rett til enhver tid i evighet.  Det fortelles om bomber, raketter fra fienden som slår ned tilfeldig, og dreper tilfeldig. Mellom linjene forstår man at det kan like godt være Storebror staten selv som står bak også den terroren, men det spiller egentlig ingen rolle, for befolkningen er passive tilskuere og lever utenfor sin egen historie som forgjengelig maur i en evig amnesi.

Statsterroren er ikke til å skille fra fiendeterroren, frykten og hatet er konstant og permanent, slik også en pervertert kjærlighet og underkastelse til staten som beskytter er fundamental.

Løsninger? Det snakkes lite om løsninger fordi det innenfor den liberaldemokratiske forestillingsverden om fri flyt av varer, mennesker, kapital og tjenester og åpne grenser er uløselig.

«Liberal sharia vil med terrortrusselen som påskudd etter hvert tvinge alle samfunnets grupper og utgrupper til å akseptere den humanistisk sekulære og materialistiske forestillingsverden»

Likevel vil man etterhvert presentere en løsning: liberal sharia. En Karl Poppersk intolerant totalitær liberalisme. 

Liberal sharia vil med terrortrusselen som påskudd etterhvert tvinge alle samfunnets grupper og utgrupper til å akseptere den humanistisk sekulære og materialistiske forestillingsverden. Det er en antitradisjonell lovgivingspraksis som har som mål å utrydde over tid absolutt alle tradisjonelle, partikulære kulturelle og etniske identiteter til fordel for en globalkapitalistisk universalisme.  

Allerede nå har den vært tvunget gjennom hos majoritetsbefolkningen enten det er i skole, barnehager, kirke, arbeidsliv, ja absolutt alle samfunnsområder. Til nå har innvandrerne som man har behandlet som intellektuelt mindreverdige vært unntatt og fått mulighet til å dyrke sitt særpreg mens vertsbefolkningens særpreg utvannes.

Men den tiden er i ferd med å løpe ut.  Den liberale elite begynner å like dårlig trusselen mot sine egne verdier som kommer fra de importerte menneskemengdene som er en del av deres globale prosjekt: 

«Og når de nå opplever at hegemoniet blir truet av fremmede antiliberale krefter med islam som religion og ideologi, som de selv har importert for å påtvinge sine respektive folk nok en liberal illusjon, så vil de nettopp med de liberale og marxistiske aksiomene som argument bekjempe de fremmede kulturene og tvinge disse til ensretting.» les resten her.

 

 

Første steg er ytterligere overvåking oppå det som allerede er  verdenshistoriens største masseovervåking av noe samfunn. Selv nazi-Tyskland og Sovjetunionen når ikke dette apparatet, som Edward Snowden pirket borti med sin avsløring, til anklene. Den skremte saueflokken vil uten videre gi opp sin frihet i frykt for en fiende som utgjør en langt mindre trussel mot menings- og bevegelsesfrihet enn en stadig mer omfattende overvåking og sosialkontroll som teknologien muliggjør. En utvikling som ingen politisk kraft viser noen vilje til å stanse.

I virkelig frihet ligger alltid et element av utrygghet og fare,  det er den virkelige frihetens pris. Når dette tas bort så har man et fengsel eller i beste fall en polstret celle, men majoriteten velger alltid trygghet fremfor frihet. Sivilisasjonen er et bur som hvis eksistensberettigelse ligger i  å utsette sine undersåtters naturlige død lengst mulig.

Statsterroren, den terroren som gjør at du bevisst eller ubevisst tier stille med dine innerste tanker og meninger vil med utgangspunkt i løsrevne islamistiske attentater få blankofullmakt til å lese dine innerste tanker i den grad det er teknologisk mulig. Det er ikke etikken eller ideal som setter grense for den liberale shariaen vi ser utfolde seg, men teknologien.

«Filmskaperen Pasolini beskrev forbrukersamfunnet som konsumterror, som oppløser distinksjonen mellom vare og individ og spiser seg inn på absolutt alle virkefelt i samfunnet»

ABB, Anders Behring Brevik,  trekkes stadig frem i terrordebatten, ennå han tilhører et gjentagende fenomen av skakkjørte unge, hvite menn som føler utenforskap og som i tillegg har minst en form for en mental forstyrrelse  som forsterker dette utenforskapet til det ekstreme. Et samfunn som har som mål at de skal kunne hindre ensomstående i å bedrive terror gjennom overvåking overgår langt trusselen til den ensomstående terrorist.

«Breiviks enestående ugjerning ligger kun i antall døde og skadeomfang, men han er ikke enestående eller unik som fenomen, men ett av flere sykdomstegn på en livstrett senmodernitet som lever på sin overfladiske glans så lenge den skinner. En sivilisasjon som den dagen den materielle overflod ikke lenger kan subsidieres gjennom rovdrift på naturgrunnlaget vårt, vil kollapse. Som med de fleste andre samfunnssystemer i historien er det vi lever under uten evne til fundamental selvkorreksjon og vil derfor med tiden gå under, uansett hva som måtte komme siden som avløsning.» Les resten her

Skal jeg velge mellom muligheten for enkeltstående terrordåder eller et fullstendig totalitært overvåkingsregime som i likhet med Spielbergs Minority Report og Orwells 1984 kan gripe deg som tankeforbryter, er ikke valget vanskelig for en som dyrker den viktigste menneskelige frihet – nemlig retten til å ivareta å beskytte egen integritet.

Filmskaperen Pasolini beskrev forbrukersamfunnet som konsumterror, som oppløser distinksjonen mellom vare og individ og spiser seg inn på absolutt alle virkefelt i samfunnet på en måte som fascisme og kommunisme bare kunne drømme om. Vi tillater et abstrakt marked å definere alle spilleregler og normative kulturkoder som om markedet var en naturlov, en naturkraft som mennesket må underkaste seg. I frykt for å havne nederst i det økonomiske hierarkiet tvinges man til å tingliggjøre seg selv og andre som attraktiv vare og forbruksgjenstand i et penetrerende massekapitalistisk panoptikon hvor alle ser alle og alle eier alle.

Du kan spørre deg om hvilke områder i ditt daglige liv ligger utenfor det markedet og økonomismen, finnes det egentlig noen grense mellom marked og hjem? Er det ikke kjøpekraften og suget etter stadig flere gjenstander fra et omfattende markedsapparat du ikke kontrollerer omfang eller innflytelse av som egentlig styrer de flestes liv?

 

Selfie, skulptur av Anna Uddenberg

 

Konsumterroren er ingen  fiktiv størrelse, den er allstednærværende hos alle i større eller mindre grad. Unntaket er en håndfull frie mennesker som lever i skogene og fjellene, off the grid, mennesker du ikke kjenner og aldri kommer til å kjenne.  Konsumterroren går hånd i hanske med statsterroren, men og den importerte islamistiske terroren er et produkt av det globale, grenseløse markedet. Lektor Sven Røgeberg beskrevet det i et essay om Pankaj Mishras bok Age of Anger – a History of the Present slik:

«I et kommersielt samfunn, der tradisjonelle hierarkier ikke lenger hindrer den enkelte i fritt å konkurrere om alt med alle, vil individene ifølge Rousseau verken leve for sin egen del eller for sin konge og fedreland. De vil isteden leve for å tilfredsstille sin forfengelighet, og for å bli anerkjent og verdsatt av andre må en etterligne dem. Det den franske filosofen René Girard kalte mimetiske begjær avler selvhat og ressentiment, fordi begjæret er grenseløst og umulig å tilfredsstille.» Les videre her

Men finnes det overhodet ikke noen løsninger på denne terrortilstanden? Jo, det finnes alltid løsninger på ethvert menneskeskapt problem, men disse løsningene ligger langt utenfor de liberaldemokratiske dogmer og modernitetens dysfunksjonelle samfunnsmodeller. Å preke alternative samfunnsmodeller har liten eller ingen mening  i en sivilisasjon hvor frontene sverger til en forstenet dialektikk som kun fører en videre i en nedadgående spiral, bundet av sin tids eksistensielle credo og dogmer, hvor folk ikke lytter til annet enn egen frykt og kortsiktige vinning.

Det finnes ingen utveier som ikke innebærer et ontologisk paradigmeskifte som erstatter konsum- og statsterror med et prinsipp som ansvarliggjør menneske og samfunn for egen skjebne. Et ansvar som innebærer en historisk, kulturell, åndelig/etisk, økologisk og ideologisk dimensjon som transcenderer samtiden.

 

Ebba Åkerlund, 11-år gammelt terroroffer fra Stockholm

 

Terrordebattene går på tomgang og vil ikke presentere noen løsning som ivaretar det man før oppfattet som frihet også i det liberaldemokratiske systemet, nemlig retten til det innerste, private egenlivet uberørt av staten.  Du vil i nær fremtid uten protest akseptere at friheten som for noen årtier siden var selvfølgelig tas fra deg som botemiddel for en enn så lenge marginal terrortrussel.

En terrortrussel som ikke vil kunne avverges i og med at store ulike folkegrupper lever innenfor samme territorium med fundamentalt ulikt verdisyn og gjensidig mistillit  – og frykt. Etter hvert som denne mistilliten øker vil det kun være en terrorbalanse som begrenser de ulike folkegruppers frihet i en politistat. En globalkapitalistisk politistat som Singapore, som muliggjør en tilsynelatende fredelig sameksistens i dansen rundt gullkalven, en sameksistens som over tid vil bli stadig skjørere.

Alt du sier, tenker, gjør vil registreres, enhver politisk motstandskraft vil kartlegges i sin spede begynnelse, enhver menneskelig aktivitet vil analyseres under lupen av stat og marked i en stadig sterkere sammenknyttet symbiose. Din egen frykt og avmakt er terrorens og egentlig markedets sterkest drivkraft og eksistensberettigelse.

Terroren har kommet for å bli og så lenge den har tatt bo i deg drar den ikke med det første mens du shopper etter neste virkelighetsflukt.

 

Anbefalt:

Etter analysen: revolusjon eller degenerasjon

 

Relatert

Hvorfor hater de oss?

Interview with Robert Fisk

Nice, nihilistisk terror og business as usual

Om begrepet terror

Storebror og lillebror ser deg

Snowdens avsløringer – hvor står vi i dag?

IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt

Simulakra og simuleringer – Jean Baudrillard

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Anders Behring Breivik; en dom over samtiden

  • Vaeringen

    Takk for flott og velpoengtert artikkel.
    Dystopisk som bare det, men sanningen kan ofte smerte.

  • Ronjar__

    Å lese denne artikkelen er en lettelse, selv om den skildrer dystre trekk i tidsånden. Men forfatteren hever blikket, også hos leseren, over banalitetene som vi serveres fra så mange kanter. Et fugleperspektiv som avslører labyrintene.

    Språket her er en leseopplevelse og gjør at poengene sitter. Takk.