Hvordan best forstå radikal islam og terrorisme begått i Allahs navn? Er islamsk terrorisme uttrykk for en sivilisasjonskamp mellom sekulær modernitet og islam? Ifølge den indiske essayisten og forfatteren Pankaj Mishra vitner en slik tankegang om en selvforherligende intellektuell latskap hos dem som betrakter seg som forsvarere av frihet og fremskritt.

Av Sven Røgeberg, lektor i filosofi, historie og tysk, bildet over er reklame for den årlige shoppingfestivalen i Dubai.

 

«Ydmykelsens forbrytelse kaller den polske sosiologen og filosofen Zygmunt Baumann den universelle sammenligningen, som den moderne kommunikasjonsverdenen påtvinger individene. Aldri har så mange strebet etter å være unike, og aldri har vi vært mer like.»

«Terrorister var og er moderniseringens rotløse fremmede, som lengter etter tilhørighet til tapte eller imaginære fellesskap.»

 

I sin nye bok, Age of Anger – a History of the Present, undersøker Pankaj Mishra et forhold vi ser ut til å ha glemt: at terrorisme og radikale angrep på det moderne prosjektet først oppstod i vesten selv.

Den første bølgen av global jihad traff Europa i de to siste årtiene på 1800-tallet, da anarkistiske terrorister blant annet drepte statsledere i Russland, Italia og Frankrike.

I 1894 sprengte den unge anarkisten Émile Henry en bombe på den fasjonabel kafeen Terminus, i Paris. Den franske studenten var en av de første som rettet volden mot sivile. Tidligere anarkistisk terror var rettet mot statsoverhoder og offisielle representanter for staten som politi, hær, dommere. Nå ble man terrormål i kraft å være medlem av en sosial klasse, borgerskapet. Hvor kom hatet fra?

Émile Henris terrorangrep på Café Terminus i 1894 regnes av mange som det første uttrykk for den moderne terrorisme rettet bevisst mot tilfeldige sivile.

Aldri før i historien har så mange mennesker levd lengre og mer velstående liv. Pakai Mishra bestrider ikke den materielle fremgangen moderniseringen har brakt med seg. Et fremskritt historikere, økonomer og samfunnsvitere kan tallfeste. Det som opptar Mishra er derimot modernitetens paradoks: hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra? For å nøste opp de følelsesmessig flokene det moderne individet har blitt viklet inn i forsøker Mishra å skrive ressentimentets kulturhistorie. Han betrakter harme og uvilje som det genuine reaksjonsmønsteret hos alle dem som føler seg ekskludert fra det moderne løftet om velstand, rettferdighet og likhet.

Mishras fremste veivisere til opplysningens mørke hjerter er romanfigurer til skjønnlitterære forfattere, som blant annet Fjodor Dostojevskij og Stendhal, og tenkere som Friedrich Nietzsche og Aleksandr Herzen. Og Mishra lokaliserer opprinnelsen til de avmektiges selvhat og uvilje mot de rike og vellykkete i opplysningstidens strid mellom den prominente og kondisjonerte Voltaire og outsideren Jean-Jacques Rousseau.

Rousseau hyllet Spartas vilje til å kjempe for egen uavhengighet, bildet er fra Frank Millers film 300.

Konflikten mellom Voltaire og Rousseau er alle moderne åndskampers mor. For Rousseau var Voltaire en kommersiell og intellektuell entreprenør, som ikke vek tilbake for i allianse med autoritære herskere som Fredrik den store av Preussen og tsarina Katarina 2. av Russland å propagandere en brutal ovenfra og ned modernisering, som forvekslet interessene til en selvutnevnt elite med allmuens ve og vel.

Der Voltaire var villig til å trampe ned tilbakestående folk og kulturer for å utbre en moderne sivilisasjon, anbefalte Rousseau de angrepne å hente inspirasjon fra det autarke Sparta. Å tro at ekte fellesskap kan oppstå, som ved et trylleslag, bak ryggen på egennyttige og selvforherligende individer, var hykleri. Individet kan bare finne egen lykke og verdighet ved å kjempe sammen med andre for felles verdier. Rousseau idylliserte den militante kampen på slagmarken, og som i det antikke Sparta var det en verden for menn.

«I et kommersielt samfunn, der tradisjonelle hierarkier ikke lenger hindrer den enkelte i fritt å konkurrere om alt med alle, vil individene ifølge Rousseau verken leve for sin egen del eller for sin konge og fedreland. De vil isteden leve for å tilfredsstille sin forfengelighet, og for å bli anerkjent og verdsatt av andre må en etterligne dem.»

Ifølge Mishra var Rousseau den første som så hvilke psykologiske avgrunner det moderne opplysningsprosjektet åpnet opp. I et kommersielt samfunn, der tradisjonelle hierarkier ikke lenger hindrer den enkelte i fritt å konkurrere om alt med alle, vil individene ifølge Rousseau verken leve for sin egen del eller for sin konge og fedreland. De vil isteden leve for å tilfredsstille sin forfengelighet, og for å bli anerkjent og verdsatt av andre må en etterligne dem. Det den franske filosofen René Girard kalte mimetiske begjær avler selvhat og ressentiment, fordi begjæret er grenseløst og umulig å tilfredsstille.

ISIS brenner jordansk pilot levende

Ydmykelsens forbrytelse kaller den polske sosiologen og filosofen Zygmunt Baumann den universelle sammenligningen, som den moderne kommunikasjonsverdenen påtvinger individene. Aldri har så mange strebet etter å være unike, og aldri har vi vært mer like.

Mishra viser hvordan forsøket på å omskape hele verden i markedsøkonomiens bilde av nyttemaksimerende individer i innbyrdes konkurranse om penger, makt og status skapte voldelige motreaksjoner fra dem som ikke kom seg opp og frem. Terrorister var og er moderniseringens rotløse fremmede, som lengter etter tilhørighet til tapte eller imaginære fellesskap.

Terroroffer i Brüssel 2016

Sårbare for terrorisme var særlig land som ved despotiske og autoritære metoder forsøkte å utligne det forspranget det atlantiske vesten – England, Frankrike og USA – hadde skaffet seg gjennom politiske revolusjoner og den industrielle revolusjon. Terroren ble utført av wannabees fra provinsen, som forsert modernisering av statsapparatet og utdanningssystemet hadde fremmedgjort fra sin egen kultur.

I politisk fragmenterte land som Tyskland og Italia – begge dominert av fremmede makter – kompenserte dikterprofeter for den politiske maktesløsheten med mytiske fortellinger om en nasjonal gjenoppvåkning. Ydmyket av fransk imperialisme satte filosofene Johann Gottlieb Fichte og Johann Gottfried Herder begreper som folk og kultur opp mot fransk sivilisasjon, og den tyske romantikken skapte en alternativ oppfatning av historisk utvikling til opplysningsfilosofenes rasjonelle og universelle idealer.

I et Italia oppdelt i en rekke småstater dominert av Østerrike og av Frankrike grunnla politikeren og forfatteren Giuseppe Mazzini Giovine Italia (Det unge Italia), et hemmelig politisk selskap som strebet etter et forent, republikansk Italia. Skuffet over utviklingen i landet levde han i 1850 – 1870 i eksil i London. Mazzini ble gudfaren til sionistiske, hinduistiske og kinesiske forbund som arbeidet for de respektive nasjonenes vitale og virile selvhevdelse gjennom krig, vold og sterke menn inspirert av sosialdarwinismen til Herbert Spencer.

«Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra? Mishras svar er at det er fordi moderniteten har utløst individuelle ambisjoner om sosial mobilitet som langt overskrider klodens bærekraft og kapasiteten til de eksisterende politiske, sosiale og økonomiske institusjonene.»

I andre halvdelen av 1800- tallet – etter de mislykkete revolusjonene i 1848 – overtok Tsar – Russland Tysklands rolle som den fremste produsent av modernitetskritikk. Anarkisten Mikhail Bakunin radikaliserte det liberale prinsippet om frihet og autonomi, om individuell makt og handlekraft. For mange av hans anarkistiske og terroristisk tilhengere var den revolusjonære lysten til destruksjon av det bestående verken formidlet av en organisk forbindelse med folk og kultur eller av en visjon om fremtiden. Det var ikke tilfeldig at anarkismen vokste seg sterk i takt med at en globalt ekspanderende kapitalisme skapte voksende emigrasjonsstrømmer til alle verdens kontinenter.

Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra? Mishras svar er at det er fordi moderniteten har utløst individuelle ambisjoner om sosial mobilitet som langt overskrider klodens bærekraft og kapasiteten til de eksisterende politiske, sosiale og økonomiske institusjonene.

Den muslimske jenta Zakia Belkhiri tar selfie forant antislamske demonstranter i Belgia

I India og Kina skjer i dag de største nasjonale moderniseringsprosesser siden industrialiseringen av kansler Bismarcks Tyskland. Ukontrollerbar sosial uro og irreversible klimaendringer gjør at massene i verdens to mest folkerike land ifølge Mischra aldri vil nyte godt av de siviliserte, urbane livsbetingelsene noen millioner europeere og amerikanere i perioder nøt godt av på 1800- og 1900- tallet. Krig og statsoppløsning gjør at millioner av unge i Afrika og Midtøsten ser flukten til Europas storbyer som sitt eneste fremtidshåp. Og i Europa og USA vokser de økonomiske forskjellene og mistanken om at den politiske eliten har blitt friheten og velstandens fiende.

Ressentimentet forener Twitter-troll og Trump-velgere, ISIS sine fremmedkrigere og selvmordsbombere og tilhengere av hindunasjonalisten Narendra Modi. Ressentimentet svinger mellom følelser av impotens og voldelige fantasier om hevn.

Pankai Mishra diagnostiserer det psykologiske mørke hos de som føler seg satt i skyggen av det moderne opplysningsprosjektet. Han forordner imidlertid ingen politisk terapi. Appellene om besinnelse på verdier som medfølelse, solidaritet og empati blir ikke forankret i et politisk- økonomisk alternativ til den globaliseringen og nyliberalismen han kritiserer. Står ikke Mishra dermed i fare for selv å bli et offer for den maktesløse uviljen han advarer mot kan slå over i nag og hat?

Hovedkilde: Pankaj Mishra, Age of Anger- a History of the Present, 2017 Allen Lane

Av samme forfatter: Mot en fossil endetid

Anbefalt:

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Relatert

Nice, nihilistisk terror og business as usual

Hvorfor tingene forsvinner: Heideggers åndelige testament

«Je suis hypocrite»

Etter analysen: revolusjon eller degenerasjon

Anders Behring Breivik – en dom over samtiden

Om begrepet terror

“Jeg er nå ferdig med Breivik, han er død for meg”