Hvorfor hater de oss?

Hvordan best forstå radikal islam og terrorisme begått i Allahs navn? Er islamsk terrorisme uttrykk for en sivilisasjonskamp mellom sekulær modernitet og islam? Ifølge den indiske essayisten og forfatteren Pankaj Mishra vitner en slik tankegang om en selvforherligende intellektuell latskap hos dem som betrakter seg som forsvarere av frihet og fremskritt.

Av Sven Røgeberg, lektor i filosofi, historie og tysk, bildet over er reklame for den årlige shoppingfestivalen i Dubai.

 

«Ydmykelsens forbrytelse kaller den polske sosiologen og filosofen Zygmunt Baumann den universelle sammenligningen, som den moderne kommunikasjonsverdenen påtvinger individene. Aldri har så mange strebet etter å være unike, og aldri har vi vært mer like.»

«Terrorister var og er moderniseringens rotløse fremmede, som lengter etter tilhørighet til tapte eller imaginære fellesskap.»

 

I sin nye bok, Age of Anger – a History of the Present, undersøker Pankaj Mishra et forhold vi ser ut til å ha glemt: at terrorisme og radikale angrep på det moderne prosjektet først oppstod i vesten selv.

Den første bølgen av global jihad traff Europa i de to siste årtiene på 1800-tallet, da anarkistiske terrorister blant annet drepte statsledere i Russland, Italia og Frankrike.

I 1894 sprengte den unge anarkisten Émile Henry en bombe på den fasjonabel kafeen Terminus, i Paris. Den franske studenten var en av de første som rettet volden mot sivile. Tidligere anarkistisk terror var rettet mot statsoverhoder og offisielle representanter for staten som politi, hær, dommere. Nå ble man terrormål i kraft å være medlem av en sosial klasse, borgerskapet. Hvor kom hatet fra?

Émile Henris terrorangrep på Café Terminus i 1894 regnes av mange som det første uttrykk for den moderne terrorisme rettet bevisst mot tilfeldige sivile.

Aldri før i historien har så mange mennesker levd lengre og mer velstående liv. Pakai Mishra bestrider ikke den materielle fremgangen moderniseringen har brakt med seg. Et fremskritt historikere, økonomer og samfunnsvitere kan tallfeste. Det som opptar Mishra er derimot modernitetens paradoks: hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra? For å nøste opp de følelsesmessig flokene det moderne individet har blitt viklet inn i forsøker Mishra å skrive ressentimentets kulturhistorie. Han betrakter harme og uvilje som det genuine reaksjonsmønsteret hos alle dem som føler seg ekskludert fra det moderne løftet om velstand, rettferdighet og likhet.

Mishras fremste veivisere til opplysningens mørke hjerter er romanfigurer til skjønnlitterære forfattere, som blant annet Fjodor Dostojevskij og Stendhal, og tenkere som Friedrich Nietzsche og Aleksandr Herzen. Og Mishra lokaliserer opprinnelsen til de avmektiges selvhat og uvilje mot de rike og vellykkete i opplysningstidens strid mellom den prominente og kondisjonerte Voltaire og outsideren Jean-Jacques Rousseau.

Rousseau hyllet Spartas vilje til å kjempe for egen uavhengighet, bildet er fra Frank Millers film 300.

Konflikten mellom Voltaire og Rousseau er alle moderne åndskampers mor. For Rousseau var Voltaire en kommersiell og intellektuell entreprenør, som ikke vek tilbake for i allianse med autoritære herskere som Fredrik den store av Preussen og tsarina Katarina 2. av Russland å propagandere en brutal ovenfra og ned modernisering, som forvekslet interessene til en selvutnevnt elite med allmuens ve og vel.

Der Voltaire var villig til å trampe ned tilbakestående folk og kulturer for å utbre en moderne sivilisasjon, anbefalte Rousseau de angrepne å hente inspirasjon fra det autarke Sparta. Å tro at ekte fellesskap kan oppstå, som ved et trylleslag, bak ryggen på egennyttige og selvforherligende individer, var hykleri. Individet kan bare finne egen lykke og verdighet ved å kjempe sammen med andre for felles verdier. Rousseau idylliserte den militante kampen på slagmarken, og som i det antikke Sparta var det en verden for menn.

«I et kommersielt samfunn, der tradisjonelle hierarkier ikke lenger hindrer den enkelte i fritt å konkurrere om alt med alle, vil individene ifølge Rousseau verken leve for sin egen del eller for sin konge og fedreland. De vil isteden leve for å tilfredsstille sin forfengelighet, og for å bli anerkjent og verdsatt av andre må en etterligne dem.»

Ifølge Mishra var Rousseau den første som så hvilke psykologiske avgrunner det moderne opplysningsprosjektet åpnet opp. I et kommersielt samfunn, der tradisjonelle hierarkier ikke lenger hindrer den enkelte i fritt å konkurrere om alt med alle, vil individene ifølge Rousseau verken leve for sin egen del eller for sin konge og fedreland. De vil isteden leve for å tilfredsstille sin forfengelighet, og for å bli anerkjent og verdsatt av andre må en etterligne dem. Det den franske filosofen René Girard kalte mimetiske begjær avler selvhat og ressentiment, fordi begjæret er grenseløst og umulig å tilfredsstille.

ISIS brenner jordansk pilot levende

Ydmykelsens forbrytelse kaller den polske sosiologen og filosofen Zygmunt Baumann den universelle sammenligningen, som den moderne kommunikasjonsverdenen påtvinger individene. Aldri har så mange strebet etter å være unike, og aldri har vi vært mer like.

Mishra viser hvordan forsøket på å omskape hele verden i markedsøkonomiens bilde av nyttemaksimerende individer i innbyrdes konkurranse om penger, makt og status skapte voldelige motreaksjoner fra dem som ikke kom seg opp og frem. Terrorister var og er moderniseringens rotløse fremmede, som lengter etter tilhørighet til tapte eller imaginære fellesskap.

Terroroffer i Brüssel 2016

Sårbare for terrorisme var særlig land som ved despotiske og autoritære metoder forsøkte å utligne det forspranget det atlantiske vesten – England, Frankrike og USA – hadde skaffet seg gjennom politiske revolusjoner og den industrielle revolusjon. Terroren ble utført av wannabees fra provinsen, som forsert modernisering av statsapparatet og utdanningssystemet hadde fremmedgjort fra sin egen kultur.

I politisk fragmenterte land som Tyskland og Italia – begge dominert av fremmede makter – kompenserte dikterprofeter for den politiske maktesløsheten med mytiske fortellinger om en nasjonal gjenoppvåkning. Ydmyket av fransk imperialisme satte filosofene Johann Gottlieb Fichte og Johann Gottfried Herder begreper som folk og kultur opp mot fransk sivilisasjon, og den tyske romantikken skapte en alternativ oppfatning av historisk utvikling til opplysningsfilosofenes rasjonelle og universelle idealer.

I et Italia oppdelt i en rekke småstater dominert av Østerrike og av Frankrike grunnla politikeren og forfatteren Giuseppe Mazzini Giovine Italia (Det unge Italia), et hemmelig politisk selskap som strebet etter et forent, republikansk Italia. Skuffet over utviklingen i landet levde han i 1850 – 1870 i eksil i London. Mazzini ble gudfaren til sionistiske, hinduistiske og kinesiske forbund som arbeidet for de respektive nasjonenes vitale og virile selvhevdelse gjennom krig, vold og sterke menn inspirert av sosialdarwinismen til Herbert Spencer.

«Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra? Mishras svar er at det er fordi moderniteten har utløst individuelle ambisjoner om sosial mobilitet som langt overskrider klodens bærekraft og kapasiteten til de eksisterende politiske, sosiale og økonomiske institusjonene.»

I andre halvdelen av 1800- tallet – etter de mislykkete revolusjonene i 1848 – overtok Tsar – Russland Tysklands rolle som den fremste produsent av modernitetskritikk. Anarkisten Mikhail Bakunin radikaliserte det liberale prinsippet om frihet og autonomi, om individuell makt og handlekraft. For mange av hans anarkistiske og terroristisk tilhengere var den revolusjonære lysten til destruksjon av det bestående verken formidlet av en organisk forbindelse med folk og kultur eller av en visjon om fremtiden. Det var ikke tilfeldig at anarkismen vokste seg sterk i takt med at en globalt ekspanderende kapitalisme skapte voksende emigrasjonsstrømmer til alle verdens kontinenter.

Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra? Mishras svar er at det er fordi moderniteten har utløst individuelle ambisjoner om sosial mobilitet som langt overskrider klodens bærekraft og kapasiteten til de eksisterende politiske, sosiale og økonomiske institusjonene.

Den muslimske jenta Zakia Belkhiri tar selfie forant antislamske demonstranter i Belgia

I India og Kina skjer i dag de største nasjonale moderniseringsprosesser siden industrialiseringen av kansler Bismarcks Tyskland. Ukontrollerbar sosial uro og irreversible klimaendringer gjør at massene i verdens to mest folkerike land ifølge Mischra aldri vil nyte godt av de siviliserte, urbane livsbetingelsene noen millioner europeere og amerikanere i perioder nøt godt av på 1800- og 1900- tallet. Krig og statsoppløsning gjør at millioner av unge i Afrika og Midtøsten ser flukten til Europas storbyer som sitt eneste fremtidshåp. Og i Europa og USA vokser de økonomiske forskjellene og mistanken om at den politiske eliten har blitt friheten og velstandens fiende.

Ressentimentet forener Twitter-troll og Trump-velgere, ISIS sine fremmedkrigere og selvmordsbombere og tilhengere av hindunasjonalisten Narendra Modi. Ressentimentet svinger mellom følelser av impotens og voldelige fantasier om hevn.

Pankai Mishra diagnostiserer det psykologiske mørke hos de som føler seg satt i skyggen av det moderne opplysningsprosjektet. Han forordner imidlertid ingen politisk terapi. Appellene om besinnelse på verdier som medfølelse, solidaritet og empati blir ikke forankret i et politisk- økonomisk alternativ til den globaliseringen og nyliberalismen han kritiserer. Står ikke Mishra dermed i fare for selv å bli et offer for den maktesløse uviljen han advarer mot kan slå over i nag og hat?

 

Hovedkilde: Pankaj Mishra, Age of Anger- a History of the Present, 2017 Allen Lane


Av samme forfatter:
Mot en fossil endetid

 

Anbefalt:

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren


Relatert

Nice, nihilistisk terror og business as usual

Hvorfor tingene forsvinner: Heideggers åndelige testament

«Je suis hypocrite»

Etter analysen: revolusjon eller degenerasjon

Anders Behring Breivik – en dom over samtiden

Om begrepet terror

“Jeg er nå ferdig med Breivik, han er død for meg”

  • Jeg er selv preget av nag og hat til samfunnet, de siste dagene for hvor stygt og malplassert pumpehuset nedenfor den gamle brønnen ved herr Fossemøllens øyensten ble: http://permaliv.blogspot.no/2017/05/pumpehus-gravsteinsmonument-grendekultur.html

    Jeg gikk bort fra å blogge på PermaLiv, da jeg tenkte at samfunnet beveger seg kun mot PermaDød. Men har gått tilbake de siste dagene, først og fremst fordi det er så vanskelig å bygge opp igjen en ok leserskare på en ny blogg, men også fordi jeg har begynt å tenke at selv om verden stort sett går et museskritt fram og tusen kjempeskritt tilbake, får man allikevel prøve å skape seg sine små flekker av PermaLiv i hverdagen. Slik profeten Jeremia gjorde det, hvor han plantet et tre da hans folk ble ført til fangenskap i Babylon.

    Jeg har inderlig lyst til å sprenge dette pumpehuset, og slik bli Øverskreiens første terrorist. En terrorist til forsvar av en tapt grendekultur. Forresten hadde vi grendevandring etter grenda mi i går, og det var en velsignet opplevelse. Her fikk jeg høre så mange historier, og så mange steder fikk ny og dypere mening. I Holmstadengen, hvor emissær Dahl holdt til, har taket begynt å falle sammen under vinteren. En av deltagerne mente neglisjeringen av dette stedet var lik å spytte på våre forfedre.

    Denne uttalelsen fikk meg til å tenke at dette pumpehuset ved Grythengen er lik ei spyttklyse fra Teknisk etat. De har ikke respektert tunet ved ikke å samordne pumpehuset med tunet. Det har videre liksom blitt plassert på en pidestall, lik et tronende seiersmonument over en tapt grendekultur. Jeg er ikke i tvil om at de kunne ha unnlatt den øverste ringen på pumpebrønnen, slik at pumpehuset heller hadde blitt bygd inn i bakken, og ikke fått dette tronende seiersmonument-uttrykket. Det er som om pumpehuset roper ut: Grenda deres har gått fra Kristus til Servoglobus!

    Tenk at Sigmund Kvaløy Setreng tråkket sine ungdomssko her! Og Nils Faarlund bor fremdeles ved Bilitt. Faarlund, hvilket betyr furulund, er et godt navn på Nils. Han har den samme roen og majesteten over seg som furulunden. Men hans person er som Bilitt, eller bi litt. I fjor sommer fikk jeg den uendelige glede å være med ham på en vandringstur oppe på Kveemsåsen, og hele tiden var det noe å undre seg over, eller bi litt. Han er 80 år, men har bevart barnets evne til undring, selv om han fremdeles er ved sine fulle fem og vel så det.

    Forleden dag fant jeg ved en tilfeldighet at en gammel samtale fra NRKs Verdibørsen med Terje Bongard i 2013, som lenge har vært senket i arkivene, plutselig har blitt tilgjengelig igjen til evig tid!

    – Vi er ikke snille i store samfunn: https://radio.nrk.no/serie/verdiboersen/MKTR04002613/29-06-2013#t=1m23s

    Hurra! Folk var snillere før, simpelthen fordi de levde i småsamfunn. Også i grenda mi. Under grendevandringen i går så jeg igjen at noen hadde tømt et traktorlass med søppel nedover dalsida mi mot Olterudelva, som for meg er hellig. Dette selv om jeg har fått lagt opp noen større steiner der, for å hindre slikt. Så dette er gjort av rein djevelskap av noen som hater meg. Jeg har min mistanke om hvem det er, da traktoren av hjulsporene å dømme var rygget så langt bakover at det her er snakk om en liten traktorhenger, da kun en slik kunne få plass mellom steinene og traktorsporene. Etter grenda er tre personer med en liten traktor med henger, og en av disse hater meg dypt og inderlig etter artikkelen “Skreia er tapt i mitt hjerte” her hos Kulturverk.

    Men la oss glede oss over intervjuet med Bongard, som har blitt tilgjengelig igjen til evig tid. Fordi Bongard har svaret på de sivilisasjonskrisene som drøftes i denne artikkelen. Massesamfunnet er den visse død. Stammesamfunnet er PermaLiv!

    – Fra massesamfunn til stammesamfunn: http://www.kulturverk.com/2012/10/12/fra-massesamfunn-til-stammesamfunn-terje-bongard-hos-nrks-verdiborsen/