Det regelstyrte samfunn

De ti bud, som regulerer alle sider ved menneskers levned, utgjør ikke mer enn omlag 80 ord. De gir oss noen enkle pålegg som de aller fleste kan forstå, huske og etterleve. De ble i sin tid hogget i stein og da fattet man seg naturlig nok i korthet.

Einar N. Strømmen og Tor G. Syvertsen, professorer emeriti, Institutt for konstruksjonsteknikk, NTNU. Bildet øverst er fra Pompel & Pilt, Reparatørene kommer, 1969).

 

«Hva skal man med utdanning? Universitetenes mål er ikke lenger dannelse, viten og sannhet; de er kun opptatt av å utdanne yrkesutøvere som er mest egnet til å etterligne datamaskiner slik at de kan følge reglene og gi kjente svar på gamle spørsmål.»

 

Den norske grunnloven er på 5470 ord. Den bygger i stor grad på den amerikanske uavhengighetserklæringen som i sin opprinnelige versjon var på kun 1323 ord; bare litt lenger enn denne kronikken. Den moderne overstatsdannelsen, EU, har titusenvis av direktiver. Et kuriøst direktiv om import av karameller er visstnok på hele 26911 ord. Man kan bare ane hvilket apparat som kreves for å iverksette og håndheve denne vrimmelen av regler som dessuten skal finnes på halvannet snes ulike språk med betydelig rom for tolkning.

I den norske Plan- og bygningsloven er bare innholdsfortegnelsen på 1539 ord. Plan- og bygningsloven følges av en “Teknisk Forskrift” som knapt noen forstår. Forskriften kommer derfor med en Veiledning, der innledningskapitlet alene er på mer enn 3000 ord. Et eksempel på konsekvenser av regelhysteriet så vi da plansjefen i Hitra kommune annonserte i Adresseavisen 18. juni 2010: “Ny byggesaksdel av plan- og bygningsloven vil etter planen tre i kraft 1. juli 2010. Fra samme dato oppheves dagens hjemmel for fastsetting av forskrift om gebyr i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 §109. Gebyrregulativ for byggesaker må derfor endres. Det som i hovedsak blir nytt er at begrepet “melding” går ut og erstattes av “mindre tiltak som kan forestås av tiltakshaver”. De gamle §§ går ut og erstattes av nye. Ellers blir det ingen endring i selve gebyrsatsene.” Tilsvarende var nok påkrevet i samtlige av Norges 430 kommuner, med noen ukers arbeid for plansjef, noen rådgivere og et halvt dusin saksbehandlere. De fleste saken angikk var svimeslått og lot som ingenting.

I tillegg til Plan- og bygningsloven finnes det et omfattende sett med byggetekniske standarder og parallelle EU-normer å ta hensyn til. Et slikt omfattende og innfløkt regelverk er det ikke mulig å ha oversikt over og enda vanskeligere å følge. Man bør ikke undres over at norske bygg blir både dyre og dårlige.

Byggeforskrift utstedt av Kommunaldepartementet 15. desember 1949 var et hendig lite hefte i A5-format på 80 sider og omkring 2000 ord, som omfattet alle sider ved bygninger; konstruksjoner, materialer, belastninger, mv. De fleste bygninger som står trygt i dag, er oppført i henhold til denne enkle, forståelige forskriften som overlot skjønn og vurderinger til fagfolk med kompetanse. De bygninger som volder besvær i dag er oppført etter nye detaljerte regelverk som ikke duger fordi ingen forstår dem!

Det er et økende problem at myndigheter, regelskrivere og byråkrater har en innbitt mistro til alle andre enn seg selv. Dermed blir regelverk detaljerte, kronglete og uforståelige. Tilsvarende blir gjennomføring av offentlige oppgaver kun krampaktige forsøk på å oppfylle reglene. Et naturlig ønske om å gjøre en god jobb blir overskygget av prestasjonsangst overfor et regelverk som juristene leser slik fanden leser bibelen. Noen tyr til lettvintheter og gjør alt de kan for å skjule sine feil.

Norsk helsbyråkrati og lederskap i praksis

Fordelen ved det regelstyrte samfunn er høy sysselsetting for byråkrater, jurister, og andre blyanttyggere. Den mest betenkelige konsekvensen er at det kun er paragrafrytterne som føler seg meningsfulle. Vi andre opplever at substansen i arbeidet er tatt vekk slik at bare formalitetene står igjen. Kompetansen forvitrer og vi ender med et samfunn som er gjennomregulert til minste detalj. Ingeniørforeningen Tekna tilbyr da også kurs som er “forhåndsgodkjent av Den Norske Advokatforening”. Juridiske spissfindigheter og byråkratiske formaliteter har med andre ord fortrengt den ingeniørmessige fagkompetansen. Det ser ut til at man styrer mot et samfunn der alt dreier seg om å følge regler og prosedyrer! I et slikt klima forsvinner kreativitet, innovasjon, arbeidsglede og yrkesstolthet. Dessuten forsvinner all ansvarsfølelse; har du fulgt regelverket sover du godt om natten!

Noen instanser fungerer allerede slik; UDI, NAV og helseverket viser hvor galt det kan gå når det er forbudt å tenke, stille spørsmål, vise medfølelse eller medmenneskelighet; kort sagt: hvor det kun finnes regelstyrte roboter i menneskeham. Flommen av regler krever dessuten et kontrollapparat, noe vi åpenbart er i ferd med å få; et regelstyrt helvete hvor roboter overvåker andre roboter, ikke ulikt det samfunnet maktkåte politikere og iskalde byråkrater skapte i DDR.

Hva skal man med utdanning? Universitetenes mål er ikke lenger dannelse, viten og sannhet; de er kun opptatt av å utdanne yrkesutøvere som er mest egnet til å etterligne datamaskiner slik at de kan følge reglene og gi kjente svar på gamle spørsmål. Joichi Ito har sagt det slik:

Det er et paradoks at mens vi utvikler maskiner som kan fungere som mennesker, har vi skapt oss et utdanningssystem som krever at studentene skal tenke som datamaskiner og oppføre seg som roboter”. (vår oversettelse).

 

Fra filmen Kafka, Steven Soderbergh

Helseverket har ikke lenger helbredelse eller omsorg som mål, men kun å oppfylle helsebyråkratenes måltall. Dermed bruker legene mer tid på byråkratiske formaliteter enn på pasienter. Departementet svarer med at “papirarbeid er også legearbeid”. Aftenposten meldte for noen år siden at “En ny modell for inntektsfordeling for sykehusene vil gi sykehusene i hovedstaden 600 millioner kroner mindre. Årsaken er at Oslo-folk er for friske. Sykehusene betrakter dette som et problem: friske folk passer ikke helsebyråkratene i hovedstaden for da “taper de penger”. Regelverket sørger for at Helseverket forblir sykt!

Siden innovasjon, nytenkning og kreativitet får dårligere kår, gjøres det stadig rituelle krumspring fra Norges Forskningsråd, Innovasjon Norge, etc. Deres arbeid er også regelstyrt til minste detalj, og blir derfor en svært kostbar garanti for at ingen nye tanker blir tenkt. Samfunnet størkner i en forgangen form og blir komplett uten dynamikk og utvikling.

Det krampaktige behovet for regelstyring ligger i politikernes inkompetanse og manglende tillit til mennesker. De har skapt seg en illusorisk verden, hvor steget fra kontrollsamfunnet til George Orwell’s skrekkvisjoner er ubehagelig kort. I det regelstyrte samfunn tar ingen ansvar, og ingen har verken kompetanse eller handlekraft når noe uventet skjer. Vi har sett eksempler fra Jernbaneverket og Statoil på hvor galt det kan gå; og dette er nok bare begynnelsen.

Menneskenes viktigste egenskaper er kreativitet og tilpasningsevne. Regelhysteriet vi ser blant mange av dagens politikere og byråkrater skaper oftest bare tvangstrøyer som kveler ansvarsfølelse, idealisme og individets frihet.

 

Tidligere av samme forfattere: Forstenede institusjoner

 

Relatert

Digital demens – overdrevne skremsler eller ubehagelige sannheter?

Kunnskap som fellesgode

Storebror og lillebror ser deg

Humanismen glir over i det transhumane

  • Vaeringen

    Hadde gått glipp av denne absolutt glimrende artikkelen inntil nå!