Trump, Kina og Nord-Korea

Siden innsettelsen i januar har Donald Trump vært travelt opptatt med å skuffe store deler av tilhengerskaren sin. Selv de mest forsiktige optimistene – anti-intervensjonistene som hadde funnet et visst håp i Trumps isolasjonistiske retorikk – har fått utfordret sine antakelser. Tross alle sine negative sider, kunne han neppe utgjøre den samme risikoen som Clinton. Faren for nye eventyr i Midtøsten og en ytterligere nedkjøling av forholdet til Russland var akkurat hva mange av støttespillerne ikke ønsket.

Av Knut Jacobsen, statsviter

At kinesiske subsidier er livsviktige for Nord-Korea er et ubestridelig faktum, men at dette gir Beijing en reell mulighet til å detaljstyre Pyongyang er mildt sagt tvilsomt. Historikeren Xia Yanfeng skal ha uttalt at det eneste redskapet i verktøykassa til Beijing er en hammer: Kina har muligheten til smadre Nord-Koreas økonomi fullstendig, men denne makten har liten praktisk nytte all den tid et nord-koreansk sammenbrudd ville hatt katastrofale konsekvenser for Kina.

Det foreløpig klareste budet om at man ikke kan vente seg noe radikalt utenrikspolitisk brudd med Trump, ble båret av 59 Tomahawk-missiler den 6. april. Etter presidentens egne ord var handlingen en respons til det «ubestridelige» faktum at Assad to dager tidligere hadde brukt kjemiske våpen i Khan Shaykhun, et angrep som krevde minst 74 menneskeliv. Den samme vemmelsen lot seg tilsynelatende ikke vekke av de anslagsvis 300 sivile dødsfallene fra amerikanske bomber i Irak i mars måned alene. (Skal man tro Airwars.org er tallet på påståtte sivile dødsfall fra den USA-ledede koalisjonens bombing i Irak og Syria oppe i hele 1 754 for mars måned. Sannsynligheten er klassifisert som «rimelig» for 477 av disse. Se mer på https://airwars.org/data/)

Lenger øst, og potensielt med større konsekvenser, har situasjonen rundt Nord-Korea tilspisset seg. Skal man ta Twitter-meldingene til Trump på alvor, har han informert Xi Jinping om at en løsning på «det nord-koreanske problemet» vil gi Kina en langt bedre handelsavtale med USA enn hva de kan håpe på å oppnå ellers. At Xi skulle la seg imponere av businessmann-poseringen til sin største debitor er heller tvisomt, og foreløpig er det også uklart om «great deal»-gulroten ble viftet foran ham før eller etter Tomahawks-regnet (som fant sted under Xis statsbesøk) var et faktum. At Kina ser alvorlig på Trump-administrasjonens advarsel om å ordne opp i problemene på egenhånd – om nødvendig med militære midler – dersom Kina ikke får det til, kan det imidlertid ikke være noen tvil om.

Det er tre spørsmål de som mener Kina bør gjøre mer for å «løse» problemet Nord-Korea bør stille seg: For det første, hva de legger i ordet «løsning», for det andre, hva slags midler de ser for seg at Kina har til rådighet og for det tredje, hva slags bieffekter av løsningen er man villig til å godta (og ikke minst hvilke Kina er villig til å godta). Når det gjelder det første spørsmålet ser nok de fleste for seg at «løsningen» handler om det kjernefysiske, så her ser vi bort fra muligheten for at den hos noen også innebærer et regimeskifte.

Men hvor dyp «avatomisering» er det realistisk å forvente at Nord-Korea vil gå med på? Ser man for seg en reversering og demontering av de kjernefysiske kapabilitetene Nord-Korea allerede har utviklet? Eller holder det at landet stanser prøvesprengningene, og hindres i å utvikle små nok atomstridshoder for langdistanseraketter?

Det er lite som tyder på at enten en stans eller full reversering er et realistisk mål, og den opplagte årsaken er at det nord-koreanske regimet har alt å tape på å ikke videreutvikle atomvåpenarsenalet sitt. Om ikke den særegne Juche-ideologien, sammen med helt grunnleggende realpolitiske innsikter om avskrekkingsverdien til atomvåpen, var nok til å overbevise Pyongyang om det, så har definitivt lærdommen av skjebnen til Gaddafi (som på sine siste dager nok bittert angret på å ha gitt opp atomvåpenprogrammet sitt) sementert poenget.

Pyongyangs respons til Tomahawks-angrepet er megetsigende: «In some quarters, they say these military attacks are a warning shot against the DPRK (North Korea), but we are not at all frightened by those actions. The Syrian crisis is a bloody lesson which has been deeply engraved into the bones of the Korean people, the lesson being that we should never harbor any illusions about imperialists. And the lesson being that one can defend oneself from imperialist acts of aggression with only one’s own strength.» (Sitert i «Who’s with the US on Syria strike and who isn’t», http://edition.cnn.com/2017/04/07/world/syria-us-strike-world-reaction/)

Når det gjelder det andre spørsmålet, hvilke midler Kina kan benytte seg av, ser Trump-administrasjonen ut til å ligge nærme de som (i William C. Triplett IIs ord) mener at “[if China] disapproved of North Korea’s WMD activities, they could end them with a telephone call.” (Se http://nationalinterest.org/article/overestimating-chinas-willingness-to-pressure-north-korea-2399). At kinesiske subsidier er livsviktige for Nord-Korea er et ubestridelig faktum, men at dette gir Beijing en reell mulighet til å detaljstyre Pyongyang er mildt sagt tvilsomt.

Historikeren Xia Yanfeng skal ha uttalt at det eneste redskapet i verktøykassa til Beijing er en hammer: Kina har muligheten til smadre Nord-Koreas økonomi fullstendig, men denne makten har liten praktisk nytte all den tid et nord-koreansk sammenbrudd ville hatt katastrofale konsekvenser for Kina. Pyongyang er åpenbart klar over dette, hvilket langt på vei forklarer hvordan Nord-Korea relativt ustraffet kan fortsette med prøvesprengninger som åpenbart er til Kinas ulempe, blant annet ved at det det tjener som hovedalibiet for USAs fortsatt sterke militære tilstedeværelse i regionen.

Om man aksepterer antagelsen om Kinas grovkalibrede verktøy, blir forsiktigheten overfor Pyongyang mer forståelig. Her er vi allerede inne på det tredje spørsmålet, hvilke bieffekter man er villig til å godta i forsøket på å nå sin ønskede løsning. For Kina vil som nevnt et nord-koreansk sammenbrudd være en katastrofe, både med tanke på flyktningstømmen som vil måtte håndteres og muligheten for – dersom en eventuell gjenforening til ett Korea skulle skje på Sør-Koreas premisser – en landegrense med amerikanske styrker på motsatt side.

For USA er sammenbruddet (som ville hatt enorme negative konsekvenser også for alliansepartneren Sør-Korea) heller neppe noe ønsket. Men det er grunn til å tro at risikovilligheten til USA, med sin velsignede geografiske plassering, er langt høyere enn Kinas. I hvert fall om nyere tids inngripen i Irak, Libya og nå Syria kan gi noen pekepinn.

Betyr Trump-administrasjonens uttalelser at vi kan forvente oss at en snarlig og dramatisk avslutning på den mangeårige repetisjonen av prøvesprengninger fra Nord-Korea og militærøvelser fra USA og Sør-Korea? Til tross for at Trump har vist at han kan overraske i Syria, er det grunn til å anta at han vil være langt mer forsiktig overfor et Nord-Korea som neppe ville nølt med å gjengjelde militært, og at det derfor blir med FN-resolusjoner, økonomiske sanksjoner og militær poseringen også under ham.

Men som klisjeen så riktig uttrykker det har også ordene makt: lovnader om løsninger på det uløselige, med åpenhet for å ta alle midler i bruk, kan også vise seg å få uante konsekvenser. Det er forventet at Pyongyang vil gjennomføre en sjette prøvesprengning 15. april, svaret har vi derfor kanskje allerede før påsken er over.

 

Se også:

New Korean War may break out ‘at any moment’ – Chinese FM

– Nord-Korea frykter en invasjon

 

Relatert

Bombeiver og signalpolitikk

TRUMP – en nekrolog over et politisk håp

Trumpismen er død – krigen lever

Gassangrepet i Syria – når logikken opphører

Bør USA justera ambisjonane?

Trump – Tårnet faller