Vårvind

Snøen har blitt skittengrå, den trekker seg tilbake, åpenbarer lukten av råtten jord og dødt gress; naturens likstank, borer seg inn i nesen som edel parfyme, duften av forråtnelse og silo spres av friske vinddrag fra Vest; Nord og Øst, der noe dør er det noe som lever; veien er dekket av støv som virvles opp, jeg minnes hvordan støv og jord smakte fra da jeg knapt var en meter høy, og var i ett med omgivelsene, hvor det å ligge ned på bakken med kinn fulle av skitt og blikke mot sol var like naturlig som å sitte på en stol, en sorgfull fryd iler gjennom meg gjennom blikket fra fortiden som ser utover gressletten nå, fuglers kåte surr blander seg med mine egne primitive lengsler, en ukjent bekk sildrer, trærne er stumme i forventning, rart hvordan alle lyder forandres på samme måte år etter år, og er like nye og forunderlig, fantastiske hver gang, våren min er ikke grønn, den er brungul, svart, grå og skittenhvit, jord som venter på himmel; med ett kjenner jeg at det blåser en ny vind, jeg følger den

Av AUTONOM

 

Relatert:

DET NYE LANDET
Höstgatan
NY JORD