Grønn ønsketenkning redder ikke verden

Vi kan ikke ønske oss bort fra konsekvensene knyttet til en miljøfiendtlig forbruks- og vekstpolitikk hverken politikere eller velgere tar ansvar for. En utvikling med klimaendringer, ressursmangel og befolkningsvekst som vil bli katastrofal om vi ikke snur i tide og annammer en økologisk realisme.    

Ole-Jacob Christensen, småbruker og styremedlem i Oppland Miljøpartiet de Grønne

 

«Ved fire graders oppvarming på slutten av århundret blir det så godt som umulig å fø mer enn noen svært få milliarder mennesker . Lyder dette fjernt – siden vi nordmenn neppe vil være blant dem som mangler mat? I så fall ser vi bort fra at et slikt fall i verdens matproduksjon vil utløse en flyktningestrøm som verden aldri har sett maken til. »

Vi må skille mellom klima (langsiktige tendenser) og vær (kortsiktige svingninger), men det vi ser utenfor vårt eget stuevindu, synes dag for dag, år for år å bekrefte det som klimaforskerne dokumenterer: Det blir varmere. Ikke bare menneskene merker det. Bjørner kryper ut av hiet midtvinters, og sulter i hjel, mens ornitologer forteller at klimaendringene fører til at fuglene hekker tidligere, og at gjøken om noen år vil få problemer med å finne reir å legge eggene sine i.

Slikt kan virke uvesentlig hvis vi ikke ser det som tegn på underliggende større problemer. På samme måte som at hvalen som strandet utenfor Bergen nylig med buken full av plast, minner oss om at vi er i ferd med å fylle verdenshavene med vår sivilisasjons bærende produkter – og verste avfallsstoff.

2017 er valgår, men lite tyder på at miljø- og klimaspørsmål er det som politikerne helst vil snakke om. Vi har fått høre at 2016 ga oss «tidenes klimabudsjett», på tross at det vil føre til fortsatt økte klimagassutslipp, og langt fra følger opp Norges forpliktelser i Paris-avtalen.

Det politiske etablissementet synes fornøyd med å være mindre ille enn Trump, men kan vi fortsette å ha tiltro til politikere som viker tilbake for en plastposeavgift på 50 øre eller økning av drivstoffavgiftene på mer enn noen tiører?

Er en flyseteavgift tilsvarende tre brød på høyde med utfordringene? Kan vi fortsette å skyve problemene foran oss, og håpe på at tekniske løsninger dukker opp før det er for sent?

Stø kurs er et lite tillitsvekkende motto når kursen fører gal vei. Antagelig er det så godt som tverrpolitisk enighet om:

1) Økt økonomisk vekst i Norge

2) At fattige land raskest mulig kommer opp på vårt forbruksnivå.

Hvis hele verdens befolkning på 7 milliarder når vår levestandard, vil vi trenge fire kloder. Hvis verdens befolkning når vårt forbruksnivå om 25 år, og vi har en årlig økonomisk vekst på 3%, vil vi trenge 8 kloder, eller mellom 10 og 11, hvis vi regner med at verdens befolkning i mellomtiden øker til 9 milliarder (red. anm. estimater på 13 milliarder innen  2100 foreligger fra FN).

Det er merkelig at politikere som ellers maner til ansvarlighet og realisme, helt ser bort fra disse perspektivene. Disse regnestykkene kan snus på hodet. Hvis vi i det rike nord reduserte vårt forbruk til 1980-nivå, samtidig som resten av verdens befolkning møtte oss på dette nivået, ville vi kunne klare oss med bare 2 jordkloder.

Fortsatt et urealistisk scenario (ikke fordi vi ikke kunne leve utmerket med en levestandard tilsvarende Norge på 80-tallet, men fordi vi ikke har 2 kloder!) – men det burde være teknisk mulig å halvere det økologiske fotavtrykket pr. produsert enhet innen få tiår.

Selv om både fornybar energi, energieffektivisering,og karbonlagring i jord er lovende strategier, er reduksjon i klimagassutslippene en større utfordring. siden de globale utslippene pr. capita må reduseres til 10% av norsk nivå innen 2050 for å nå 2-gradersmålet.

Interiørbilde Oslo fra 1984, kanskje til å leve med?

Men også her vil redusert økonomisk aktivitet øke mulighetene for å lykkes. En likevektsøkonomi på norsk 80-tallsnivå, men med betydelige teknologiske forbedringer og jevn fordeling av godene, vil knapt bety noe tilbakeskritt for oss, og et enormt framskritt for 95% av jordas befolkning.

En likevektsøkonomi betyr heller ikke stagnasjon. Teknologiske, sosiale, kulturelle og intellektuelle framskritt vil fortsette. Samtidig vil vi faktisk bli rikere siden mye av det vi produserer kan ha svært lang levetid. Rom ble ikke bygget på én dag – men de byggverkene vi ikke har revet, står etter 2000 år! Klima- og miljøproblemene kan altså løses.

«Vi vet alle hvordan vi ikke hogger et tre» uttalte daværende statsminister Jens Stoltenberg da han lanserte Regnskogprogrammet.

Ikke desto mindre fortsetter vi å «hogge trær» – å plyndre jorda for ressurser, og å sende forurensning ut i den andre enden etter at ressursene har vært en kortest mulig tur innom forbruksøkonomien. Alternativet til en økologisk realpolitikk, altså å tilpasse politikken til klodens begrensninger, er dramatisk. En rapport om klima- og matproduksjon fra Framtiden i våre hender fra desember 2015 slår fast at «Økning i temperatur, mer ekstremvær og mer uforutsigbart vær vil gå utover matproduksjonen».

Mest sannsynlig vil vi ved to graders oppvarming i 2050 kunne produsere mindre mat enn i dag, samtidig som verden vil ha to milliarder flere munner å mette.

Ved fire graders oppvarming på slutten av århundret blir det så godt som umulig å fø mer enn noen svært få milliarder mennesker . Lyder dette fjernt – siden vi nordmenn neppe vil være blant dem som mangler mat? I så fall ser vi bort fra at et slikt fall i verdens matproduksjon vil utløse en flyktningestrøm som verden aldri har sett maken til.

En milliard klimaflyktninger betyr en dobling av folketallet både i Europa og USA/Canada. Vi bygger murer og piggtrådsperringer, mens utfordringer er å dele knappe goder for å unngå en global borgerkrig. Rapporten, som bygger på anerkjent forskning fra FNs Klimapanel, burde utløst en debatt både om hvordan vi kunne unngå en slik sivilisasjonskrise, og – om vi ikke klarer å unngå den – hvordan vi kan hanskes med den.

I det siste tilfelle blir det ikke snakk om en lykkelig likevektsøkonomi fra 80-tallsnivå, men om å dele basale goder, og avstå fra alt utover det. Rådende politiske vinder tyder på at vi er langt fra et slikt modenhetsnivå. Valgkampen er ennå ikke begynt. Kanskje er det ennå håp om at vårt århundres største utfordringer kan tas på alvor.

 

Tidligere av samme forfatter:

Prosjektet “stø kurs”, rake veien til undergangen?

Suverenitetskampen 1814 tapt i 2014?

 

Relatert

Globalt fotoprosjekt om overbefolkning og overforbruk

Essay: Vannet vi svømmer i

Collapse – horrorfilm fra din virkelighet