Trumpismen er død – krigen lever


Etter at Trump og USA fyrte av et 50-talls tomahawk krysserraketter mot Syria døde mange krigstrettes håp om at Trump ville bring større grad av avspenning inn i verden gjennom en pragmatisk geopolitikk. Men Trumps kanditatur innebar aldri systemendring i seg selv, men en systemanomali. Nå gjøre verden godt i å forberede seg på verste og håpe på det beste så lenge illusjonene holder. Se også «TRUMP – en nekrolog over et politisk håp.»

Av Alexander Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

«We will seek friendship and goodwill with the nations of the world — but we do so with the understanding that it is the right of all nations to put their own interests first.»

We do not seek to impose our way of life on anyone, but rather to let it shine as an example for everyone to follow.» – D. Trump, presidential inaugural address

«Flere av de som trodde på ham som en game changer innser nå at Trump ikke var en fanebærer, men som samtidsspeil avslørte fenomenet Trump hegemoniets intensjoner og forakten for det folket de hevder å representere.»

Det var en selsom opplevelse å våkne til et vestlig nyhetsbilde som for en gangs skyld ikke var forutsigbart kritisk til hva Trump hadde sagt, spist eller twitret: Trump hadde gått fra ord til handling og iverksatt et veritabelt rakettangrep mot syriske militære mål og skadet hardt en flybase.

Som ved opptakten til Vietnamkrigen i Tonkinbukten har USA og Trump i det angivelige og komplett ulogiske «syriske» gassangrepet mot sivile i Idlib-provinsen funnet en «rød linje» ( les: Gassangrepet i Syria – når logikken opphører).

Et utgangspunkt for å vingestekke Syria som mot alle odds har klart å vinne frem på slagmarken mot utallige vestligstøttede sunnimuslimske militser og islamistiske grupperinger i tillegg til IS/Daesh. Mens rakettene og overskriftene fløy over hodet på folk, dør hauger med sivile i Mosul grunnet de USA-støttede angrepene som føres der. Noen lik er mer verdt enn andre i media (les om de siste tap av sivile i Mosul ).

Tyrkia og Israel har fra hver sin side vært viktige aktører for å destabilisere erkefienden Syria og splitte opp territoriet. Syria så lenge ut til å være dødsdømt tross det man kan kalle en heroisk kamp fra den regulære syriske arméen mot krefter ingen normal ønsker sluppet løs i sine naboområder. Da Russland gikk aktivt inn på Syrias side gjennom flystøtte, logistikk og nyere våpensystemer endret maktbalansen seg fort.

Målrettet bombing sammen med koordinerte angrep fra bakkestyrker drev de ulike islamistiske grupperingene fra skanse til skanse og etter at Aleppo falt har det sekulære Syria tross enkelte tilbakeslag vunnet frem i krigen. For Vestens politikere har dette vært tungt å svelge all den tid man har ønsker Syria oppløst og ikke minst at Russland skal trenges tilbake fra den geopolitiske verdensarenaen.

Den kognitive dissonansen knyttet til at man hevder å bekjempe islamske terrorgrupperinger samtidig som man sammen med særlig Saudi Arabia og Tyrkia, sponser og trener dem, ble strukket så langt att tilliten til media hva angår utenrikspolitikk gikk til et bunnivå. Da Trump ble valgt til unison avsky fra den globalistiske politiske eliten var det ikke minst fordi han signaliserte en annen utenrikspolitikk enn neocon-strategien. En strategi Bush innførte, Obama videreførte og Hillary Clinton ville fortsette (blant annet med en flyforbudssone over Syria som ville innebære strid med Russlands flystyrker). En strategi med fortsatte humanistiske intervensjoner, dvs. kriger for å destabilisere makter som ikke underordner seg USAs unipolare verdensorden.

Trump angrep tidligere med sin karakteristiske twitring Obama for å ville angripe Syria uten kongressens godkjennelse, noe han selv ikke har brydd seg med:


Hva har skjedd vil mange spørre som hadde tro på at The Donald tross sine åpenbare mangler skulle bringe endring i verden? Sannheten er som tidligere skrevet her, at Trump aldri var en som kunne eller egentlig ville endre systemet fundamentalt, det var en illusjon å tro. Rett før valget skrev jeg følgende:

«Illusjonisten leder oppmerksomheten til publikum bort fra det som faktisk hender, og deri ligger kunsten: å besnære publikum, mens man utfører handlingen, trikset, rett foran øyene på publikum som da aksepterer illusjonen som virkelighet. I den støyen av impulser man oppfatter som politikk i media, er det politikkens uvesentligheter og overfladiske fenomener man observerer og ofte lar seg besnære og villede av. Man ser og observerer konsekvenser og fenomener, men årsakene lar seg vanskeligere dechiffrere om man ikke har et årvåkent blikk, god historisk hukommelse og en forståelse av hva makt er og ikke er uavhengig av ideologiske forkledninger.

Narren symboliserer brytningstiden, uredd og uvitende foran det ukjente, rede til å hoppe i avgrunnen eller fare til himmels, kullkaste alt for å begynne en ny syklus med menneskebarnets åpne blikk. Slik Trump ser på oss, speiler tiden seg i ham. Trump er det ektefødte barnet av samtiden. Han gir ingenting av seg selv til tiden, men fylles snarere opp av tidens understrømninger som et tomt skall. Mannen blir dermed samtidens katalysator og medium.»

(…)

«Trump har ikke noe detaljert program, ingen klart formulert politikk. For de håpefulle finnes ingen alternativ økonomi for rede hånd som kan redde USA ut av hengemyren. Som alle populister og demagoger uten noen dypere ideologiske alternativ og strategi, så vil han også selv om han skulle stige til maktens tinde ikke være den revolusjonære frelser som innsetter en ny orden, men narren som åpenbarer kaos. Slik åpnes muligheten til logos en gang senere når verden slik vi nå kjenner den har brutt sammen under vekten av harde realiteter og en ny virkelighetsforståelse etableres.

De som tror at en Trump-seier vil medføre store politiske endringer på egen hånd deus ex machina, at han på noen måte skal kunne frelse USA og Vesten fra sin fremtidige kollaps, har ikke forstått maktstrukturen og det økonomiske systemet også han er en del av.»

Les artikkelen her

Trump, mannen uten noen koherent strategi eller alternativ ideologi kunne aldri trylle frem endringer samtidig som han jobbet på systemets premisser, men han åpenbarte hegemoniets falskhet og sementerte mistilliten mellom folk og meningselite i uoverskuelig fremtid. Like etter presidentvalget skrev jeg:

«Geopolitikk et trumpkort? Geopolitikk er det området Trump har en reell mulighet til å bli en gamechanger med en pragmatisk og mer nasjonalt orientert utenrikspolitikk som aksepterer en voksende multipolaritet , nasjonal suverenitet og avklarte interessesfærer mellom verdens ledende stormakter. Dette faktum har blitt underkommunisert i media og blitt mistenkeliggjort på det mest konspiranoide som at Trump er i lommen på Putin og at den omnipotente Putin fikset valgkampen. Aftenposten er her i klasse med Alex Jones, bare med motsatt fortegn (les Aftenpostens konspirasjonsteori her)

For en krigstrett amerikansk befolkning har dette vært et vesentlig moment for Trumps tverrpolitiske støtte fra krefter som ellers ikke står de neokonservative republikanerene nær. Dette er punktet som vil vise om Trump faktisk mener alvor med sine mange utsagn om en mindre aggressive utenrikspolitikk, i så måte var hans seierstale løfterik (se og les hele hans tale her):

«I want to tell the world community that while we will always put America’s interests first, we will deal fairly with everyone, with everyone — all people and all other nations. We will seek common ground, not hostility; partnership, not conflict.» – D- Trump»

Det området hvor det fantes grunn til håp for endring ser nå ut til å være begravet, uansett nye hopp haren gjør, så vil både Russlands og Kinas mistillit til en så uforutsigbar leder være så stor at noen avspenning neppe kan finnes sted under hans presidentskap. Nylig degraderte han sin hovedstrateg, Steve Bannon fra stillingen i det nasjonale sikkerhetsrådet (NSC) som er den høyeste instans hva angår spørsmål knyttet til krig, fred, og samfunnssikkerhet. Internt i administrasjonen hevdes det at dette er resultatet av en langvarig strid mellom Trumps jødisk-ortodokse svigersønn Jared Kushner, gift med The Donalds kjæledegge Ivanka Trump. Kushner er en milliardærarving født inn i New Yorks samfunnselite med sterke bånd til Israel og statsminister Benjamin Netanyahu, som var den som sterkest utropte Syria som ansvarlig for gassangrepet og ba innstendig om Vesten og «verdenssamfunnet» måtte reagere. Striden mellom Kushner og Bannon skal ha ført til et skisma hvor Bannon nå tapte første runde:

«The fighting between Kushner and Bannon has been “nonstop” in recent weeks, according to sources who spoke on condition of anonymity. It’s been an “open secret” that Bannon and Kushner often clash “face-to-face,” according to senior officials.

One official said Bannon has lately complained about Kushner trying to “shiv him and push him out the door” and likened him to a fifth column in the White House.

“[Steve] recently vented to us about Jared being a ‘globalist’ and a ‘cuck’…He actually said ‘cuck,’ as in “cuckservative,’” the administration official told The Daily Beast.»

Les resten av saken hos Daily Beast

Dette er spekulasjoner, men det er uansett tvilsomt om den offisielle historien om at degraderingen var en ren formalitet stemmer, den stridslystne Bannon om noen vet godt hva det å vise svakhet i offentligheten betyr.

Om dette skulle innebære Bannons første steg mot enten å trekke seg fra Trump-administrasjonen som det hevdes at han har truet med å gjøre eller sies opp, så innebærer det slutten på det som eventuelt fantes av en langsiktig, koherent alternativ strategi for amerikansk politikk under Trump.

Men, uansett om Bannon blir værende, så er troen på Trump som reformator gått i knas. Men de troende var nok mer fanget i desperasjon etter et alternativ til et nærmest monolittisk hegemoni i politikk og media:

«Og mange av de uhørte, foraktelige (deplorables…) biter også på, de ser i Trump en som kan gjøre USA stort igjen og som kan gi dem stolthet, identitet og en sikker fremtid tilbake. Men Trump kan ikke gjøre et fragmentert USA eller Vesten stort igjen, hverken som idé, kultur eller sivilisasjon. Vesten er i sin vinter og har mistet det senter som en gang vakte begeistring, beundring – og frykt. (…)

Bare man gidder å ta et fugleperspektiv er USA og deres globale epigoner  en marerittverden for de som ikke er uavhengig økonomisk og/eller har en dypere mening i tilværelsen enn å være passiv forbruker (m.a.o. mindre enn 1% av befolkningen). En sivilisasjon bygget på historiens største selvbedrag, en absurd pseudoreligiøs tro på at amerikansk har noen form for substans, en metafysikk som gjør at det amerikanske har en transcendent historisk misjon utover den simpleste økonomisme og konsumkult. Hurrapatriotismen og den innbilte humanistiske eksepsjonalismen er bare kosmetikk og sminke for et slavesamfunn helt i det meningsløse konsumets og underholdningens vold – USA er simulacra.

Majoriteten virrer og irrer, som flakkende lys som snart slukker uten å etterlate seg noe av verdi for ettertiden. De på bunnen speiler de på toppen i sitt jag etter tomhet og vind, og Trump er både barnet og keiseren med nye klær.

De som ser på det politiske som et religiøst substitutt og tror at en politikk uten et moralsk senter kan løse alle eksistensielle problem, hyler mot månen som om det er solen som nå lyser og ikke bare et blekt gjenskinn på en mørk nattehimmel; en illusjon om lys som ikke varmer eller bringer liv. Illusjonene rår over realitetene.

En absurd tilstand hvor det er The Mad Hatter som er normaliteten i det normaliteten slik den konservative nostalgiker opplever den er oppløst og uoppnåelig annet enn som en uklar drøm for å holde ut i sivilisasjonsmørket.

Intervjuet med Trump på ABC med David Muir hvor Trump blant annet forsvarte tortur nylig viste ikke en statsmann, men en karikatur av en statsmann, med komiske trekk i sin mangel på selvdistanse og forestillinger om egen storhet, men med amerikaneres påståelighet om egen fortreffelighet og et praktisk sinnelag godt intakt»

Flere av de som trodde på ham som en game changer innser nå at Trump ikke var en fanebærer, men som samtidsspeil avslørte fenomenet Trump hegemoniets intensjoner og forakten for det folket de hevder å representere. Fra å bli fremstilt som en komplett idiot nikker nå flere kommentatorer støttende, Stoltenberg og utenriksminister Børge Brende har gått støttende ut for en krigspolitikk som gjør en konfrontasjonen mellom Vesten og Russland mer sannsynlig enn på lenge.

For i det geopolitiske spillet ligger det tusener av lik strødd og for Syrias befolkning om nå vinden skulle snu og de blir i enda større grad en slagmark mellom Øst og Vest, betyr det nye tusener av mennesker som vil dreps, lemlestes og skades. Skulle regimet klappe sammen, så er det sekulære Syria som ligner mer på Europa enn araberverdenen som vil bryte fullstendig sammen. Flyktningestrømmene vil øke og dermed vil andre utenomeuropeiske menneskemengder som drømmer om det gode liv i Europa kaste seg på bølgen. «Flyktningekrisen» fra 2015 vil da bare være en mild forsmak.

Et folk vil ha mistet sin nasjon og sin fremtid, men for de som anser at absolutt alle midler er lov for at Russland skal svekkes geopolitisk, så ser det ut til at ingen menneskeofre er for store og Syrias fremtid ofres med krokodilletårer mens fremtidshåp legges i grus.

For verden ellers kan en eskalering av konflikten føre til en konfrontasjon mellom Russland og USA med NATO på slep. Under den kalde krigen så fremstod aktørene både fra Øst og Vest som rasjonelle i samforstand omkring MAD-doktrinens (Mutual Assured Destruction) som tross navnet hadde en logikk i  galskapen. Det vil si vissheten om gjensidig total ødeleggelse virket avskrekkende. Man førte proxykriger, men foruten enkeltepisoder så holdt man god avstand til direkte konfrontasjoner fordi de røde linjene var absolutte.

I tillegg fantes det på venstresiden en sterk fredsbevegelse for avspenning med kraft i opinionen, dette virket dempende på de mest aggressive og konfrontasjonssøkende krefter i Vest.

Men den parlamentariske venstresiden har siden gått bort fra fredsarbeide og har medvirket direkte (som SV i regjering) til en aggressiv intervensjons- og okkupasjonspolitikk, og er mindre opptatt av fred og avspenning en likestilling og kjønnsspørsmål. Noe de også deler med den nyliberale høyresiden. Flere Senest i forbindelse med borgerkrigen i Ukraina og Russlands annektering av Krim tok flere kommentatorer til orde for militær konfrontasjon med Russland og har tydeligvis glemt eller bryr seg ikke om konsekvensen av dette.   Russland er betydelig svakere enn USA konvensjonelt militært, men de har et atomvåpenarsenal som er på høyde med det amerikanske og de vil aldri akseptere å tape sitt territorium eller i det hele tatt tape en konvensjonell krig. Og selv en konvensjonell krig mot Russland vil ikke kunne vinnes, fordi kostandene vil blir for dyre og som historien viser vil Russland ikke gi seg.

Det finnes heller ingen opinion i Vesten som er villig til å ofre hverken seg selv eller tusener av andre medborgere for en krig de ikke tror på alle den tid det patriotiske nasjonale samholdet nærmest er demonterte politisk. Bare det å massemobilisere konvensjonelt vil bli svært vanskelig.

Fra filmen The Day After (1983), en film om atomkrig som gjorde inntrykk på selveste Ronald Reagan

Skulle det mot alle odds eskalere til en atomkrig så vil med ett alt bli uvesentlig og enten utslettes eller fullstendig deformeres. Det vil være et menneskelig og ontologisk krakk menneskheten ikke overlever annet enn som zombier.

Sannsynligvis går det ikke så langt, Trump og administrasjonene, ikke minst de militære, ønsker nok ikke å satse alt på et så usikkert kort, men verden har aldri vært nærmere siden Cuba-krisen en varm verdenskrig. Russland er trengt og har hovedsakelig tre alternativer:

1. Se på dette som en enkelthendelse og en form for bomberetorikk og sabelrasling fra USA og Vestens side for å statuere et eksempel.

2. Se på dette som innledningen på et mulig større angrep med bakke- og/eller luftstyrker fra USA og NATO mot Syria og indirekte Russland med hensikt å erobre syrisk territorium og oppløse den syriske stat og fortrenge Russland (og Iran) geopolitisk fra Midtøsten.

3. Snakke med sin amerikanske motpart og finne en løsning som er realistisk og stabiliserende for Syria og Midtøsten som og setter stopp på bevegelsene mot en full konfrontasjon og et fiendskap det egentlig ikke finnes noe reelt pragmatisk grunnlag for å fortsette.

Russland ser nå ut til å velge alternativ 1. og lufter verbale politiske protester, men dette er farlig for Putin og Russland, fordi det kan tolkes som et svakhetstegn og dermed en innrømmelse som åpner for større aggresjoner. I tillegg kan den geopolitiske statusen som Russland under Putin møysommelig har opparbeidet seg rakne og tilliten som andre land har til Russland som en vektstang i den globale politikken kan forvitre.

Skulle man velge alternativ 2. så må Russland sette hardt mot hardt og sette inne flere styrker i Syria og markere en rød linje som under den kalde krigen. Dvs. at et angrep på Syria betyr full konfrontasjon med Russland og alt hva det innebærer. Det er et spill med høy innsats, men for å følge den kalde krigs logikk er den nødvendig om Russland ikke skal tape det de har oppnådd  geopolitisk og om avskrekking faktisk skal virke.

Alternativ 3. er det man kan håpe på, at Russlands sterke mann Putin og Trump setter seg ned og finner tonen og man finner til realpolitiske løsninger fremfor irrasjonell symbolpolitikk som kan føre til en krig ingen normal person ønsker. Men Trump er under sterkt press fra de russlandsfiendtlige i egen leir og i det republikanske parti og avspenningspolitikken fra valgkampen nærmest har blitt saget ned i den senere tid, men muligheten finnes.

Fra filmen Fail Safe (1964), om en forsvarsmekanisme i atomforsvaret som går fryktelig  galt

Trump og krigshaukene i USA spiller et høyt pokerspill med verdensfreden når de trenger Russland inn i et hjørne med få alternativer. Det er i hvert fall sikkert at det ikke finnes et normalt tenkende menneske som vil synes «det var verdt det» om helvete bryter løs.

Kina har forholdt seg nøytrale, dvs. de har fordømt bruken av gass og etterspurt en etterforskning uten å nevne det amerikanske rakettangrepet, det betyr at de sitter på gjerdet.

Iran er jokeren i dette, de har gitt betydelig støtte til Syria og har vært en stabiliserende faktor i Libanon og Irak mot ekstrem sunni-muslimsk wahabisme med utgangspunkt i det vestlig allierte Saudi Arabia. Russisk ubesluttsomhet kan åpne for et større angrep mot Iran, noe Israel har lagt planer for i lang tid, men hittil har USAs administrasjoner og militære forstått at det vil bli en krig som vil koste mer både menneskelig og materielt enn Irak, Afghanistan, Syria og Libya til sammen. En triggerhappy Trump kan fort iverksette det som burde være utenkelig og som vil styrt Midtøsten ut i et enda større kaos. Lidelsene som vil følge vil være enorme.

Skulle Russland la Iran som riktignok ikke er en direkte alliert falle, vil likevel de stå sterkt svekket tilbake i Midtøsten. Det har vært samtaler om å benytte iranske flybaser for russiske flytokter mot IS og sunnimuslimske islamister, men dette har ikke materialisert seg, men de seneste hendelsene kan tvinge frem en russo-iransk allianse som vil være nok en rød linje i sanden og stegrere spenningen i Midtøsten yttreligere.

Den politiske krigsmotstanden i Israel er kraftig svekket selv om mange er krigstrette, og får de USA og NATO til å bære hovedbyrden av en krig de alene ikke kan vinne vil Israel både gi grønt lys og bidra. Dermed vil også Libanon hvor shiamuslimer og kristne levere i en enn så lenge skjør samforstand igjen rives i filler.

Selvfølgelig finnes muligheten for at Trump fyrer av ulike skremmeskudd uten noen større militær innsats mot stater USA ikke liker eller ønsker å destabilisere, men da vil man fort syne kortene og USA vil da ikke ha vunnet mer respekt, men sterkere fiendskap. Problemet med krigshandlinger fremfor diplomati er at de iverksetter en rekke konsekvenser som nærmest tvinger aktøren til på handle på mest uforsonlig og dødelig vis om man ikke legger seg på rygg og underkaster seg eller aggresoren tar til vettet og besinner seg.

Den kristne syriske befolkningsgruppe går en mørk fremtid i møte om Assad-regimet faller

Venstre- og høyreliberale godter seg nå over det de anser som Trumps helomvending, hva det vil bety av fremtidig menneskelig lidelser om krigen eskalerer ofrer de ikke en tanke der de twitrer freidig og ironiserende. Krigens virkeligheten er fremdeles for de fleste i Vesten helt uforståelig og dermed kan man koste på seg dumheter som kan føre til et ragnarok om tilstrekkelig mange dårlige beslutninger klumper seg sammen. IS og de andre islamske ekstremistene jubler, IS har nå igjen gjort fremstøt for å gjenerobre den antikke byen Palmyra, et symbol på syrisk motstandskamp.

De passive og systemtro er veldig naive om de tror at denne krigen aldri kommer til Europa, nettopp gikk en terrorist amok i Stockholm, barbariet slår alltid tilbake på dem som slapp det løs.

For de som tenker at Trump gjennom å svikte sine velgere dermed gir sine politiske motstandere større støtte eller tillit i befolkningen, tar inderlig feil. Politikerforakten og mistilliten til både media, meningseliten og det politiske systemet vil bare tilta:

«Den kognitive dissonansens porselen tåler ikke hans (Trump) elefantsteg. Han vil heller ikke etterlate seg en såkalt bedre verden, men en verden med stigende sivilisatorisk entropi. Det Vesten vi uansett kjente har for lengst løpt linen ut, spørsmålet er om enden blir med et langdrygt klynk eller et smell. Ingen tvil om at Trump intensiverer denne prosessen.

Meningselitens hegemoni har nå fått sår det aldri kan hele selv om motreaksjonen kommer. Det foraktelige folket kan gjerne la seg forføre av en rottefanger, men de vil aldri i samme grad la seg kue av universalistiske moralister igjen. Krigen mellom det partikulære og universelle har såvidt begynt.

Det Trump nå river ned vil hans antagonister aldri klare å bygge opp igjen, så får man se hva som etter hvert reiser seg i de postfaktuelle ruinene, en ny realitet eller en større løgn mens vi hyler mot månen.»

Les resten her

Trumpismen er død, for de som trodde på den, men krigen om sannheten i media, den lavintensive krigen i forstedene og de blodige krigene på slagmarkene lever og kommer stadig nærmere de selvtilfredse, trygge europeiske hjem. Hegemoniet er likevel svekket, løgnene er smurt for tynt utover,  illusjoner trumfer ikke dødsfrykten.

 

Anbefalt lesning:

TRUMP – en nekrolog over et politisk håp

Gassangrepet i Syria – når logikken opphører

Counterpunch: Trump’s War Whoop: a Gulf of Tonkin Moment?

 


Relatert

Et nytt år uten håp?

Hegemonens skjebnevalg

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Alain Badious endetidsfilosofi

  • Vaeringen

    “«The fighting between Kushner and Bannon has been “nonstop” in recent weeks, according to sources who spoke on condition of anonymity. It’s been an “open secret” that Bannon and Kushner often clash “face-to-face,” according to senior officials.”

    – Akkurat dette med denne svigersønnen og datteren til Trump har vært en torn i øyet på meg. Slik nepotisme er svært negativt. Det betyr i praksis at alle medlemmer av hans indre sirkel kan byttes ut, UTENOM Ivanka og hennes jødiske mann.
    Først røk Flynn, så røk Bannon… Kutshner har tatt med seg Ari Emmanuel, Obamas stabsjef Rahm Emmanuels bror, til møtene i Trumps sikkerhetsråd.
    Kutshner selv er en venstreliberaler som i alle år var en stor donor til Demokratene.
    For ei smørje, rett og slett.