TRUMP – en nekrolog over et politisk håp

Valgseieren til Trump i november 2016 synes allerede å være fjern (mentalitets-)historie. Vendingen ble for alvor tydelig i dag morges etter at den amerikanske marinen avfyrte Tomahawk-missiler mot en syrisk flybase. De som trodde at han kanskje ville bety en geopolitisk forskjell – inkludert undertegnede – har snudd fra et visst håp om endring til radikal mistillit. Inntrykket som sitter igjen er at Trump er en mann uten egen overbevisning. Han hadde bare teft og nå sier den kompromiss med inngrodd tenkning.

Av Isak Mamen Finne og Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK

Det er kanskje vanskelig å verdsette i skrivende stund, men han skapte en enorm åpning som fortsatt er der. Og den vil muligens bestå uavhengig av hva han senere måtte gjøre. Uansett er det nærliggende å tro at han oppnådde det viktigste allerede før han ble president, og at han nå mest sannsynlig har utspilt sin rolle som transformativ skikkelse.

Hva har Børge Brende, Israels makthavere, IS, al-Qaida, Erdogan, Merkel, Hollande, hovedstrømsmediene og Hillary Clinton til felles i dag? Ja, de er enten forståelsesfulle for eller hyller Trumps angrep på Syria i dag (se bl.a. her og her). Farsen og tragedien er komplett. Mannen som for snart fire år siden fordømte Obamas Syria-politikk som opptakten til en mulig 3.verdenskrig gjennom sine utallige Twitter-meldinger, er i dag sin fremste Nemesis. De som ikke følger sine egne råd i slike henseende har et forklaringsproblem overfor ettertiden og tidligere støttespillere.

En epoke synes over. Datostemplingen var tydeligvis like kort som Obamas «hope». Den massive energien som ble utløst under den spektakulære valgseieren 8.november 2016 var klimakset mange hadde sett fram til. Det kollektive hakesleppet og den eksistensielle angst som ble utløst hos etablissementet, er helt klart gode minner som de anti-hegemoniske kreftene bør ta vare på. Men moroa tar alltid slutt og man kan ikke leve videre på bare hyggelige erindringer om det som var.

Før vi går videre til denne æraens brå slutt de siste par dagene – magefølelsen var dårlig fra det øyeblikk Trump snakket om «babyene som ble drept i (det angivelige) gassangrepet» – er det viktig, uten å rasjonalisere forhenværende eufori, å erkjenne hva Trump faktisk har oppnådd. Det er kanskje vanskelig å verdsette i skrivende stund, men han skapte en enorm åpning som fortsatt er der. Og den vil muligens bestå uavhengig av hva han senere måtte gjøre. Uansett er det nærliggende å tro at han oppnådde det viktigste allerede før han ble president, og at han nå mest sannsynlig har utspilt sin rolle som transformativ skikkelse.

For det første ødela han Det republikanske partiet slik vi kjente det. For det andre tok han Demokratene (slik vi kjente det) med seg i dragsuget. For det tredje utløste han en bitter borgerkrig i den amerikanske dypstaten. Denne borgerkrigen pågår fortsatt, men det er åpenbart at de etablerte kreftene har overtaket. For det fjerde framskyndet han implosjonen til hovedstrømsmedienes definisjonsmakt. For det femte har han skapt splittelser i alle leirer. Og sist, men ikke minst har han demaskert et korrumpert system ved å utløse dets immunforsvar. Den etablerte maktens råskap og hykleri har blitt blottstilt i all sin fylde.

Valget av Hillary Clinton var uansett aldri noe alternativ. Med henne var vi garantert en eskalerende konflikt med Russland fra dag én. Med Trump visste vi aldri helt. Men stilt overfor en åpenlys apokalyptisk krigshissing som Hillary representerte, var spranget inn i det ukjente å foretrekke. I dag er det en fattig trøst at Trump kanskje kjøpte oss et par måneder ekstra med pusterom. Den kalde krigen er mentalt langt unna. I dag er atomvåpen en like reell trussel, men terrorbalansen er visket ut av den kollektive bevissthet.

Trumps kuvending har fått tidligere antagonister så vel som (fra i dag) eks-støttespillere til å snu 180 grader i synet på denne besynderlige skapningen. Svart har blitt til hvitt og hvitt har blitt svart. Mange av de som støttet Trump i fjor gjorde det nettopp fordi de ikke ønsket Hillary-politikk. Mange eks-trumpister har vært prinsipielle og kalt en spade for en spade – de støtter ikke en krig bare fordi det er Trump som angriper – i motsetning til de såkalt «fredsglade» Obama-velgerne som var pinlig tause under overgrepet mot Libya.

Det mest fascinerende med reaksjonen til det ekstreme sentrum (aka etablissementet for de uinnvidde) og den regressive delen av venstresiden, er at de inntil nylig hatet Trump så intenst at han har gått over til deres side. På sikt risikerer Trump å gjøre alle misfornøyde. Hverken tidligere støttespillere eller dagens (flyktige) heiagjeng vil levne ham særlig ære. For eks-trumpistene var dagens aksjon det ultimate svik, mens for neocons og Trumps andre pressgrupper var dette bare nok et bevis på at han lar seg presse. Det var ikke Trump som drenerte sumpen til slutt. Det var sumpen som drenerte ham.

Hans Jørgen Lysglimt fra det nye partiet Alliansen, proklamerte i dag sitt brudd med Trump. Helge Lurås skriver følgende (omtrent samtidig med Lysglimt): «Da Trump snakket om nytten av et godt forhold til Russland og å sette amerikanske statsborgeres interesser først, ble han fordømt av det liberale etablissementet. Men når han beordrer et folkerettsstridig kryssermissilangrep mot Syria, som høyner spenningen mellom atommakter, basert på ubekreftede anklager om bruk av nervegass, blir han hyllet. Og CNN har sluttet å snakke om at Trump lyver. Vesten er i en moralsk og intellektuell krise.»

I mellomtiden har Nigel Farage og Marine Le Pen vendt Trump ryggen. De har fordømt hans angrep på en suveren stat, bare kort tid etter at utenriksminister Tillerson sa at «Assads skjebne skulle avgjøres av det syriske folk.» Hvorfor ble det slik at Trump til slutt opptrådte som jihadistenes luftforsvar?

Det er også flere der ute i verden som nå kan kalle seg eks-trumpister. Paul Joseph Watson fra Infowars (et av talerørene til Trump under valgkampen hans) skrev følgende på sin Twitter-feed: «Jeg savner inkarnasjonen av Trump før de nykonservative utførte en  “invasion of the body snatchers” på ham.»  Og: «Jeg antar Trump ikke var “Putins nikkedukke” allikevel, bare enda en dypstats/neocon-marionett. Jeg har offisielt hoppet AV Trump-toget.» 

Trump klarer sikkert å snu på femøringen igjen ganske snart. Selv om han skulle pense seg inn på et objektivt bedre spor senere, er den massive faneflukten de siste to dagene irreversibel. Mange av de tidligere støttespillerne kommer aldri tilbake. Ikke slik at eks-trumpistene har gått over til Michael Moore og sentrumsliberale pussyhats. Tvert imot: aversjonen mot systemet har forskanset seg og blitt styrket. Om noe godt kommer ut av dette, er det at visse illusjoner har blitt skutt ned: systemet lar seg ikke reformere og lar seg neppe avskaffe uten en kombinasjon av indre oppløsning og eksternt geopolitisk press. Men den dagen vil komme. Intet varer evig.

I mellomtiden har Nigel Farage og Marine Le Pen vendt Trump ryggen. De har fordømt hans angrep på en suveren stat, bare kort tid etter at utenriksminister Tillerson sa at «Assads skjebne skulle avgjøres av det syriske folk.» Hvorfor ble det slik at Trump til slutt opptrådte som jihadistenes luftforsvar? Var det for å skremme Kinas president (på statsbesøk samme dag) til å endre linjen overfor Nord-Korea? Hans overmenn Xi Jinping og Putin lar seg neppe imponere. De har mest sannsynlig for lengst gjennomskuet ham som det tomme skall han er.

Om det er nok til å stagge hypermakten, gjenstår å se. En elite som har hatt sin formative periode mens Russland var svakt, og et europeisk lederskap som nesten utelukkende har gått på vasallskolen, er alt annet enn betryggende for verdensfredens utsikter. Russerne har gjentatte ganger vist at de har funnet forhandlingsrom i de selv trangeste og mørkeste øyeblikk. Men før eller siden blir de kanskje nødt for å skyte med skarpt mot amerikanerne. Gudene vet hva som vil skje da.

Å være president i verdens mektigste land og å gå til angrep på landets mektigste institusjoner krever andre egenskaper enn å slå seg opp på eiendom, komme med slagord eller å gjøre seg populær som reality-klovn. Man må ha vilje til makt, og ikke minst en større visjon for hva makten skal brukes til. Trumps forvirrende uttalelser og handlinger viser at den siste dimensjonen er fraværende.

Av mer eller mindre plausible forklaringer på Trumps knefall  den siste tiden er det tre som står ut. Alle har noe ved seg. Den første er at Trump står i en opprivende maktkamp mot dypstaten, og at han av taktiske årsaker har sett seg nødt til å gi noen midlertidige konsesjoner for å skaffe puste- og handlingsrom. Den andre er at motkreftene har skvist ham inn i et hjørne og framtvunget kapitulasjon på alle områder. Den tredje, at han simpelthen er en bløff som aldri hadde intensjoner om å gjøre noe som helst av det han gikk til valg på.

Ingen av forklaringene taler til hans fordel. De to første, som overlapper hverandre, har naturligvis vært fremsatt for å ta han i forsvar. Som sådan faller de fullstendig igjennom. Hadde Trump vært en statsmann av et visst format, hadde han brukt motstanden til sin fordel og konsolidert posisjonen sin, sånn det til en viss grad så ut til at han kom til å gjøre innledningsvis.

Hvis han har blitt presset vekk fra sin opprinnelige posisjon vis-à-vis Russland på grunn av medienes påstand om at han er i lomma på Putin, bekrefter det bare at han er for svak for rollen flere kanskje skulle ønske han kunne innta. Den forvirrende holdningen til Syria er illustrerende og vitner om en mann som ikke helt vet hva han vil – enda mindre hvordan han skal få det til. Det er dessverre knapt egnet til å overaske.

Å surfe på en bølge, å bli symbol for en bevegelse, å komme som outsider og utmanøvrere et helt parti, har sikkert vært en stor egoboost. Det ser imidlertid ut til å demre for ham at han har på for store sko for jobben han har påtatt seg. Businessmannen Trump sin intuisjon, og kløktige rådgivere, har vært til god hjelp for å markere seg med standpunkter som spiller på utbredt misnøye i befolkningen.

Å være president i verdens mektigste land og å gå til angrep på landets mektigste institusjoner krever andre egenskaper enn å slå seg opp på eiendom, komme med slagord eller å gjøre seg populær som reality-klovn. Man må ha vilje til makt, og ikke minst en større visjon for hva makten skal brukes til. Trumps forvirrende uttalelser og handlinger viser at den siste dimensjonen er fraværende. Det finnes ingen konsistent ideologi i bunn, ingen strategi å spore.

Iallfall er det på tide å innse at Trump hadde utspilt sin rolle i positiv forstand, etter valgkampen hans kastet kartellpartiet på hodet og avslørte det medie-finansielle komplekset sin innflytelse i den vestlige verden. Rollen har neppe vært bevisst fra hans side. Vulgær og enfoldig av natur, er han legemliggjøringen av – og historiens reaksjon på – en kulturelt, moralsk, og snart forestående økonomisk bankerott sivilisasjon.

 

Relatert 

Trumpismen er død – krigen lever

Gassangrepet i Syria – når logikken opphører

Bør USA justera ambisjonane?

Trump – Tårnet faller

Hegemonens skjebnevalg

Mjuk landing?

Deir ez-Zor: Opplegget stinkar

Bombeiver og signalpolitikk

 Imperiers syklus – Sic transit gloria mundi

  • Vaeringen

    Jeg ble selv noen illusjoner fattigere.
    Som jeg skrev på et annet forum, der jeg avsverget meg Trump:
    Jeg trodde på ham, men han løy.
    I likhet meg med har svært mange av dem som trodde på Trump og håpte at han blåste liv i den utenrikspolitiske retningen han gikk til valg på, blitt enormt skuffet.
    Retorisk var der sågar signaler om geopolitiske endringer som gjorde oss håpefulle. Et håp som var tent, ble slukket.
    Om man leser på f.eks Breitbart, så er det et overveldende flertall av kommentatorer og dem som trykker “liker” som nå har hoppet av Trump-toget. Dette er overveiende amerikanere. De kommer aldri tilbake.

    • Det var nok James Howard Kunstler som holdt mitt håp tilbake. Han nærte en enorm avsky til begge kandidatene under hele valgkampen. Kunstler er forresten kanskje den amerikaneren jeg nærer størst respekt til for tiden. Men han virker lite lest i Norge.

      Her er forresten 5 artikler av JM Greer, som ble anbefalt av en venn av meg, og som har fått ham til å glemme politikk og trekke ut i skogen:

      “Anbefaler for øvrig Erland Kjøsteruds siste i Ny Tid:

      https://www.nytid.no/gjenstar-filosofisk-sporsmal/

      og J.M. Greer om Arthur Schopenhauer i suverén artikkelserie i fem deler:

      1 The World as Representation
      2 The World as Will
      3 A Muddle of Mind And Matter
      4 The Magic Lantern Show
      5 How Should We Then Live?

      Første artikkel begynner her:

      https://thearchdruidreport.blogspot.no/2017/02/the-world-as-representation.html

      Kjøsteruds artikkel er en ypperlig avrunding etter Greer’s utlegning av Schopenhauer.”

      Kanskje litt å tygge på i påsken, og en hjelp til å glemme Trump?

      • Vaeringen

        Satser på at barna som har fri og “ferien” min som venter tillater litt lesning innimellom :)