Hvorfor tingene forsvinner: Heideggers åndelige testament

Kan tingene forsvinne uten at noen legger merke til det? Har det allerede skjedd? Denne tilsynelatende absurde tanken står sentralt i filosofen Martin Heideggers siste verk, der han gjør sitt ytterste for å skildre en verdensundergang vi ikke er i stand til å se. [i]

Av Trond Skaftnesmo. Forfatter, naturforvalter (NMBU) og filosof

Atombomben er realsymbolet på vår nye evne til å ødelegge verden. Hva kunne være mer forferdelig enn atomkrigens ragnarok? Heidegger svarer: “At verden ble lagt øde uten at vi la merke til det!”

Verkets tittel – Poesi, språk, tanke – røper intet av innholdet. [ii] Men den sier desto mer om stilen. Her finnes flere dypt bevegende refleksjoner, tanker finslipt i Heideggers unike magisk-poetiske språk, som stadig beveger seg på grensen av hva ord kan uttrykke. Ett kapittel heter Tingen og omhandler, på et trivielt plan, hva slags ting en krukke eller mugge er. På et dypere plan handler kapitlet om hva en ting overhodet er, og hvorfor tingene holder på å ”forsvinne”.

Forsvinner tingene? Det har vi da ikke merket noe til!

Nei, vi merker det ikke. Det er problemet. Hadde vi merket det, kunne vi også ha gjenoppdaget dem. Og det er nettopp dette Heidegger vil oppnå, å skildre tingenes forsvinning slik at vi merker det. Til det formålet bruker han drastiske bilder, idet han viser til stemningen fra den kalde krigen og redselen for verdens utslettelse ved atombomben:

“Mennesket stirrer på eksplosjonen av atombomben i angst for hva den kan føre med seg. Han ser ikke at atombomben og dens eksplosjon kun er det endelige utbrudd av hva som forlengst har funnet sted. […] Hva er det denne hjelpeløse angsten fortsatt venter på, hvis det forferdelige alt har skjedd?”

Atombomben er realsymbolet på vår nye evne til å ødelegge verden. Hva kunne være mer forferdelig enn atomkrigens ragnarok? Heidegger svarer: “At verden ble lagt øde uten at vi la merke til det!”

Og det er nettopp dette som skjer, hevder han videre; en ødeleggelse i det stille. Dels har ”det forferdelige” alt skjedd; det er ”fullbyrdet”. Men samtidig er det en fortløpende historiske prosess, noe som skjer i all offentlighet – ja, ganske spesielt der – med økende hastighet og konsekvens.

Gjennom pupillen iler nå vannspeilet, strandsteinen og krabben til møte med månen, Venus og Sirius. Også Andromedatåken, hele galaksen, får plass. Det er plass til hele universet. Mitt øye kunne vært plassert hvor som helst på jordens overflate, og det ville alltid speile alt. Det betyr: Hele universet, så langt som horisonten rekker, speiler seg i hver ting på jordens overflate. Men hver ting speiler universet på sin egen måte; de stråler som når det ene øyet er ikke de samme som når det andre.

Vel, hva er så problemet? Hva betyr det at ”tingene forsvinner”?

Den som vil høre Heideggers svar på dette, må øve sin tålmodighet. For han svarer ikke før etter en anstrengende detaljert gjennomgang av hva en ting er. Før vi vet det, eller rettere sagt, før vi er blitt minnet på det, kan vi heller ikke forstå hva som menes med at ”tingene forsvinner”. Så det er der vi må begynne, med å rekapitulere hva tingene er eller var. Heideggers oppsummerende diagnose av vår kultursituasjon, i skyggen av atombomben, kan være en inngang:

“Vitenskapens kunnskap, overbevisende som den er innenfor sitt område, dvs. innenfor grensen av objekter, hadde allerede tilintetgjort tingene som ting lenge før atombomben eksploderte. Bombens eksplosjon er bare den groveste av alle grove bekreftelser på en forlengst fullbyrdet tilintetgjørelse av tingen: bekreftelsen på at tingen som en ting forblir ikke-eksisterende. Tingheten av tingen forblir skjult, glemt. Tingens natur kommer aldri til syne, kommer aldri til orde. Dette er meningen med det vi har kalt tilintetgjørelsen av tingen.”

Ødeleggelsen er altså av innvortes karakter. Det kunne urettmessig få enkelte til å puste lettet ut: Så er det altså ikke dette Heidegger mener, at vi en vakker dag våkner opp og forgjeves leter etter hammer og spiker, hus og bil, kone og barn? Heideggers diagnose er hakket mer subtil enn som så. Men ikke derfor mindre urovekkende. Utgangspunktet for hans diagnose er skillet mellom objekt og ting.

Vi kler av tingen og stiller den naken frem for oss. Så ser vi den bedre, mener vi. Men uten sine klær og sin moderlige verden, som gir den mening, og som mottar dens mening, opphører tingen å være den unike tingen den er.

Vitenskapen – og Heidegger mener her den reduktive naturvitenskapen – kan kun forholde seg til tingen som objekt. Det vil si: Den kan måle den, analysere den, plukke den i stykker. Men den kan ikke sette den sammen igjen, i innvortes forstand. Tingens natur eller vesen, kan den ikke forholde seg til. Men det er nettopp dette som gjør tingen til den bestemte tingen den er! Og uten at tingens vesen får komme til syne, får komme til orde, kan tingen ikke lenger være det den er som ting. Den blir redusert til et objekt.

Men har vi da ikke fortsatt tingen som ting, ved siden av det objekt vitenskapen gjør den til? Det har vi nok ennå, til en viss grad. Men ”ved siden av” betyr allerede ”satt til siden”. Tingens vesen bevares i den folkelige kulturen, som i en slags erindring. Men idet tingen forblir usynlig for den førende, definisjonsmektige vitenskapskulturen, vil den blekne og miste sitt liv. Lik gamle ting på museum.

Som en illustrasjon av hvordan en gitt ting viser seg, foretar Heidegger en minutiøs rekonstruksjon av hva en krukke er. Utredningen er ikke bare omstendelig, den er også besvergende magisk-poetisk, og dessuten ikke helt enkel. La meg derfor først forsøke å gjengi Heideggers poeng, med egne og så enkle ord som saken tillater. Jeg vil da begynne med å reflektere over en annen ting; øyet.

Inn gjennom øyets åpning, pupillen, strømmer lyset fra omgivelsene. Det er månelys natt. Månelyset skinner direkte inn i øyet. Det samme gjør det reflekterte lyset fra vannspeilet og strandsteinen rett under, samt lyset fra krabbeklørne som stikker frem under den. Gjennom pupillen iler nå vannspeilet, strandsteinen og krabben til møte med månen, Venus og Sirius. Også Andromedatåken, hele galaksen, får plass. Det er plass til hele universet.

Mitt øye kunne vært plassert hvor som helst på jordens overflate, og det ville alltid speile alt. Det betyr: Hele universet, så langt som horisonten rekker, speiler seg i hver ting på jordens overflate. Men hver ting speiler universet på sin egen måte; de stråler som når det ene øyet er ikke de samme som når det andre.

Heidegger utvikler et begrep om å se tingen som den er, som overfladisk betraktet kunne ligne på vitenskapens nakenhetsideal. Han kaller det å se tingen utilslørt (unconcealed). Men likheten er ingen annen enn den overfladiske likheten mellom porno og kjærlighet.

I hver enkelt ting speiles universet, på et spesielt sted og til en spesiell tid. Hver ting er en unik hendelse. Hele universet samles på en unik måte i hver ting. Som Heidegger gjør oppmerksom på, betyr det høy-germanske ordet thing (þing) en hendelse der mange kommer sammen for å rådslå. Alle samles på tinget. Hver enkelt ytrer sin mening, og alles mening opptas av hver enkelt. Altet samles i tingen. Og den måten dette skjer på, er tingens unike ytring.

Tingen kan betraktes som noe isolert og stillestående. Det er en abstraksjon, der vi river tingen ut av sin tid og sammenheng. Å studere tingen som et objekt, betyr å foreta slike abstraksjoner, med systematisk konsekvens. Vi kler av tingen og stiller den naken frem for oss. Så ser vi den bedre, mener vi. Men uten sine klær og sin moderlige verden, som gir den mening, og som mottar dens mening, opphører tingen å være den unike tingen den er.

En scene fra vår TV-hverdag slår meg her som et passende bilde: For noen år siden laget komikeren Harald Eia et NRK-innslag med biologen Dag O. Hessen. (Kompaniskapet var ikke tilfeldig: Komikeren viste seg ved NRK-serien Hjernevask (2010) som en ivrig forkjemper for en nypositivistisk vitenskap.) Opptaket var gjort i et lab-lokale på UiO, Blindern. Hessen foreleste om Homo sapiens. Og Eia opptrådte som levende modell, naken på et bord foran studentene. De kniste. Etter at den korte seansen var over, spurte Eia kjekt ut i forsamlingen om det var noen som hadde skyss ned til byen. Hans stunt som objekt for vitenskapen var brått slutt. Nå ville han ha sine klær tilbake. Han ville tilbake til tingenes og menneskenes verden.

Finner vi igjen tingenes klær etter den avkledningsseansen som nå har pågått i 400 år? Er det noen som har skyss fra Blindern og til et sted der vi får synet tilbake? Kan vi finne veien fra abstraksjonenes høyder og til den verden tingene kom fra? Dette er Heideggers brennende spørsmål, stilt i største alvor. Når du famler etter tingene i lyset av en verdensbrann, kniser du ikke.

Den kjærlighet som gjør tingen synlig, er ingen sentimental følelse av uforbeholden attraksjon. Også de tingene som ikke tiltaler oss, kommer til syne i dette lyset. Erkjennelse forutsetter kjennskap, innlevelse. Det å kjenne tingene er å innforlive seg i dem og lytte til deres tale, god eller ond, klok eller dum.

Heidegger utvikler et begrep om å se tingen som den er, som overfladisk betraktet kunne ligne på vitenskapens nakenhetsideal. Han kaller det å se tingen utilslørt (unconcealed). Men likheten er ingen annen enn den overfladiske likheten mellom porno og kjærlighet. Heidegger har (slik han ofte gjør) nyoversatt et gresk ord; aletheia, som konvensjonelt oversettes med ”sannhet”. I sin rot peker ordet imidlertid på en konkret og meningsfull handling; å avdekke noe som var tildekket.

Hvordan ser vi tingen utilslørt? Hvis ”tingen” er vår elskede, vet vi jo svaret. Ved å leve med henne (eller ham) gjennom år, kommer den elskede stadig mer til syne for oss. Kjærlighet gjør blind, heter det. Ja, den kan blende oss, lik et sterkt lys gjør blind. Men langsomt vennes øyet til lyset. Og det er kun i kjærlighetens lys tingene virkelig kommer til syne. En kan bare se riktig med hjertet.

Den kjærlighet som gjør tingen synlig, er ingen sentimental følelse av uforbeholden attraksjon. Også de tingene som ikke tiltaler oss, kommer til syne i dette lyset. Erkjennelse forutsetter kjennskap, innlevelse. Det å kjenne tingene er å innforlive seg i dem og lytte til deres tale, god eller ond, klok eller dum. Empati er den evnen som åpner opp for dette; kjærlighet er dens frukt. Og dette kan man øve selv med det frastøtende, skjønt det koster mer. Selv et menneskemonster kommer til syne i dette lyset. Kjærligheten består ikke i å elske det onde og destruktive, men i å se den mørke vei som førte dit og etterspørre de lysets veier som ennå står åpne.

Å se tingen utilslørt er slik en moralsk-kreativ-erkjennende akt. Det er, med Heideggers ord, å respondere på appellen fra tingens nærvær. Det vil si å åpne seg opp for tingen og la den komme til syne, la den komme til orde. Den som undersøker tingen som et ”objekt”, forholder seg imidlertid ikke til tingens appell og definerer seg i så måte ut av det moralske univers.

Aktivt og systematisk må vi studere tingens virke i verden. Men forståelsen av tingen kan aldri ”settes ut” eller formaliseres; den er det intime møtet mellom Jeg og Du.

For den som lytter til tingens appell, vil noen egenskaper stå frem som mer vesentlig enn andre, idet de lar tingens natur komme mer utilslørt til syne. For det rene objekt-blikket (det-blikket) er alle egenskaper like gyldige. Og uten øre for den appell som utgår fra tingens nærvær, blir de også likegyldige. Heidegger bruker her krukken som eksempel:

“Krukkens karakter som krukke, består i den utøste gaven idet den skjenker. Selv den tomme krukken opprettholder sin natur i kraft av den utøste gaven, selv om den tomme krukken nekter å gi ut mer. Men denne mangelen tilhører krukken og den alene. Som en kontrast er en ljå eller en hammer ute av stand til å nekte å gi ut mer. […] Gaven i utøsingen, er det som gjør krukken til en krukke. I krukkens væren som krukke dveler himmel og jord.”

Himmel og jord dveler – eller kommer til syne – i krukken, idet den henviser til himmel og jord i alt den er og gjør: Dens substans er leire, tatt fra jorden. Dens innhold, vann eller vin som den skjenker, er himmelens og jordens gaver. Også krukken er på sin unike måte et tingsted (thing), der altet samles og ytrer seg. Men her er mer. Væren speiler ikke bare altet i det aktuelle nå:

“’Væren’ er på ingen måte identisk med […] en presist bestemt aktualitet. Heller ikke er Væren på noen måte en motsetning til er-ikke-mer og er-ikke-ennå; disse to hører selv til Værens essensielle natur.”

Den elskede elskes ikke kun for det hun aktuelt er, men like mye i erindringen om det hun var og i anelsen av den skjebne hun går imøte. Siden hver ting har den samme trefoldige væren, kan tingens natur først komme til syne for dette blikk, som omfatter nåtid, fortid og fremtid:

“Siden Væren aldri er kun det presist aktuelle, kan det å vokte Væren aldri være lik den oppgaven en vokter har, som vil beskytte en skatt for røvere ved å gjemme den i en bygning. Å vokte Væren er ikke fiksert på noe eksistent. Fra den eksistente tingen, isolert sett, utgår aldri noen appell. Vokteroppgaven er en årvåkenhet og omsorg for den Væren som har vært og Værens kommende skjebne.”

Sant er det at mennesket er, eller kan være, moralsk autonomt. Vi vil ikke motta diktater fra vitenskapen for vårt bør. Og selv der vi står overfor en moralsk appell, som uttaler et bør, er vi selv ansvarlige for vår respons på denne appellen.

Dermed kommer motsetningen mellom vitenskapens ”nakne sannhet” og den utilslørte sannhet (aletheia) skarpt til syne. Tingen fremstår – paradoksalt nok – som utilslørt først når den får tilbake sine klær, dvs. når den gjeninnsettes i sin verdenstilhørighet og i sitt naturlige virke i verden. Den reduktive vitenskapens objektblikk fremstår dermed nettopp som redusert, snarere enn som galt eller ondt. Galt eller ondt blir det først når dette blikket gjør krav på å si oss Sannheten om verden.

Først når tingen får sine egne klær på, dvs. får tilbake den verden som kler den (slik bare denne type ting kler seg), gjenopptar den sitt eget virke. Først da vil den, gjennom sine unike interaksjoner med verden, få et språk som lar oss høre hva den sier. Du må være nær tingen for å kunne høre denne talen.

For å kunne høre hvordan denne tingen taler likt eller ulikt andre ting, må du ha ”reist vidt og bredt i verden”. Slik utvides enheten av den forståtte mening i stadig videre kretser. Dette, fremholder Hans-Georg Gadamer, er hermeneutikkens grunnprinsipp. Men det er allerede uttrykt i grekernes dialektikk, som viser oss at forståelse ikke er subjektets fortjeneste alene. Noe må tale til oss, skal vi kunne høre og forstå.

Slik Heidegger snakker om den appell som utgår fra tingen, og som subjektet responderer på, viser Gadamer på samme vis til grekerne, som ”…ikke oppfattet forståelse som subjektets metodiske aktivitet, men som noe tingen selv gjør og som tanken ’lider’. […] Denne aktiviteten av tingen selv, meningens inntreden i språket, peker mot en universell ontologisk struktur, nemlig den grunnleggende naturen til alt som forståelse kan rette seg mot. Væren som kan bli forstått er språk.” [iii]

Det finnes intet skjema, ingen mekanisk prosedyre, ingen rigid metodikk som kan sikre oss at vi hører og tolker tingens tale rett. Som ved enhver språkoppfattelse, er det også her snakk om en intuitiv og kreativ akt. Å kunne se tingen utilslørt, forutsetter riktignok eksakt Det-kunnskap.

Det-blikket på verden har alt spist seg langt inn i vår livsverden. Å hindre det fra å overta det private rom er nødvendig. Men å bygge murer rundt hvert hjem er ingen varig løsning. Før eller siden må vitenskapen transformeres, slik at Det-blikket blir integrert i et mer omfattende Du-blikk.

Aktivt og systematisk må vi studere tingens virke i verden. Men forståelsen av tingen kan aldri ”settes ut” eller formaliseres; den er det intime møtet mellom Jeg og Du. Dette er selvsagt en kjerneinnsikt for hermeneutikken. Derimot er en slik eksternalisering og formalisering av kunnskap idealet for den reduktive og positivistiske vitenskapskulturen, f.eks. slik den nylig har restrukturert seg under navnet evidensbasering.[iv]

Idet vi føler vekten av Heideggers vitenskapskritikk, melder det seg et naturlig spørsmål: Kan denne kritikken også begrunne hans eksistensielle og kulturapokalyptiske tale om ”tingenes forsvinning”? Eller skyter han ikke langt over mål i dette stykket? La oss gi denne forutsigbare – og i og for seg rimelige – innvendingen anledning til å formulere seg mer tydelig:

“La oss anta at den reduktive vitenskapen ville bety slutten for Du-blikket, om den var den eneste faktoren som formet vår kultur. Men hva skulle tilsi at denne vitenskapen noensinne vil bli det? For det første finnes det andre vitenskapstradisjoner, som den hermeneutiske-humanistiske. For det andre er all vitenskap vel innforstått med at den ikke kan levere etiske eller politiske løsninger. Vitenskapen har, etter sin selvforståelse, én eneste oppgave: Å utforske hva som er.

I sin teknologiske skikkelse utforsker den riktignok også hva som er mulig. Men den vil, som vitenskap, aldri kunne svare på hva vi bør gjøre. Dermed sier det seg selv at den aldri kan utgjøre hele kulturen. De mangler du mener å finne ved vitenskapen, kan den ikke kompensere. Det er en etisk-humanistisk kulturoppgave.

Skulle vitenskapen ta opp en slik fordring, ville den ikke lenger være vitenskap, men en ideologi med et etisk eller politisk program. Dens manglende evne til å omfatte ”verdier” og ”mening” er derfor en dyd av nødvendighet; nettopp takket være dens ”kalde objektivisme”, er vi fri til å forme samfunn og kultur uten noe mandat fra dens side.”

Innvendingen er besnærende. Skillet mellom er og bør brukes her, for alt det er verdt, for å gi vitenskapen frikort til å fortsette sin rendyrking av Det-blikket. Men hvis verden – tingene – faktisk er mer enn hva dette blikket kan fatte, hvis den appellen som utgår fra Væren også omfatter et bør, brukes skillet er-bør for mer enn det er verdt.

Sant er det at mennesket er, eller kan være, moralsk autonomt. Vi vil ikke motta diktater fra vitenskapen for vårt bør. Og selv der vi står overfor en moralsk appell, som uttaler et bør, er vi selv ansvarlige for vår respons på denne appellen.

Men vårt responderende bør har rotfeste i vårt bilde av hvordan verden er. Og den som skaffer oss elementene til dette bildet, er i dag stadig mer vitenskapen. Utgår det en appell fra tingene, som omfatter et bør, er dette et faktum om verden – et er – som hører til bildet av verden. Tilsløres denne appellen, forfalskes vårt bilde av verden. Og vi kan ikke svare på en appell vi ikke har hørt. På den andre siden, hvis verden – det som er – ikke omfatter et bør, finnes det ingen moralsk appell. Og da trengs heller ingen moralske respons.

En fremtredende tenker om vitenskap og etikk, juristen og filosofen Andrew Kimbrell, har beskrevet den objektivistiske vitenskapskulturen som en kult:

“Objektivitetskulten fører til en slags sosial schizofreni, som skiller våre offentlige liv fra våre private liv. Hvis vi prøvde å bringe denne kulten inn i en familie-sammenheng, ville vi helt korrekt bli ansett som gale. Hvis en mor beskrev sitt barn utelukkende i matematiske termer, og hevdet at resten er ”uvirkelig”, ville hun være en passende kandidat for institusjonalisering. Men dette objektivistiske synet er akkurat det som avgjør offentlig politikk i vitenskap, jus, og mye av våre statlige systemer inkludert utdanning.

Ve den forskeren som vil snakke om en vitenskapelig sannhet mottatt gjennom poesi, lang tids meditasjon på en laks, eller opplevelsen av en Mozart klaverkonsert. Ve den advokat som ville oppfordre dommeren til å bruke intuisjon for å løse saken, eller selv den biologilærer som ville lære at alt i livet har en ”innside”, en sjel.”[v]

Det-blikket på verden har alt spist seg langt inn i vår livsverden. Å hindre det fra å overta det private rom er nødvendig. Men å bygge murer rundt hvert hjem er ingen varig løsning. Før eller siden må vitenskapen transformeres, slik at Det-blikket blir integrert i et mer omfattende Du-blikk. Det krever noe annet og mer enn en utvikling av nye prosedyrer og metoder; det krever fremfor alt en utvikling av forskeren. Responsen på tingens appell kan som nevnt ikke eksternaliseres, idet den er en moralsk-kreativ-erkjennende akt.

Den forskeren som vil se tingen utilslørt, må i sin forskning integrere tre instanser som har gått fra hverandre i vår kultur: Det erkjennende, det kreative og det moralske – eller: tanke, følelse og vilje – eller, om en vil: vitenskap, kunst og etikk (eller religion, for så vidt som den tradisjonelt har vært bærer av kulturens moralske etos).

Selvstendiggjøringen av de tre instansene var nødvendig som et ledd i vår utvikling til frie individer. Men like nødvendig er det at de tre igjen føyes sammen, ikke ved ytre midler og diktater, men ved frie og individuelle handlinger. Først en slik sammenføyning yter rettferdighet til tingenes trefoldige væren, som taler til vår tanke, følelse og vilje.

 

Relatert

Heidegger og den iranske revolusjonen

Apokalypsens fire ryttere – del I

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Evolusjonen og tidens gåte – del I

Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Den spekulative vendingen

 Alain Badious endetidsfilosofi

 

Sluttnoter


[ii] Heidegger, M. 2001: Poetry, language, thought. First Perennial Classics. HarperCollins. NY. (Alle Heidegger-sitater som her er gjengitt, er oversatt fra denne boken.)

[iii] Gadamer, H-G. 2004: Truth and Method. Continuum. London – New York.

[iv] Skaftnesmo, T. 2013: Evidensbasering. Det nye sannhetsmaskineriet. Paradigmeskifte forlag.

[v] Kimbrell, A. 2000: Cold Evil: Technology and Modern Ethics. Twentieth Annual E. F. Schumacher Lectures. New Economics Institute. Salisbury, Connecticut.

  • Kan det være en forbindelse mellom Du-blikket og hva Christopher Alexander refererer til som “the I” eller “the true self”? Kanskje tar jeg feil, og de snakker om helt forskjellige ting? Men det var vel slik før at det var en åndelig forbindelse mellom tingene og mennesket, noe som nå ser ut til å være i ferd med å forsvinne. Kom til å tenke på følgende tekst av Alexander:

    “The builders of Florence, especially those building from about the year
    1000 A.D. to 1500 A.D., lived and worked with an unshakable belief in
    God. As one looks at the works that came from their hands, God is
    everywhere: in the paintings now hanging in the Uffizi, in the
    Baptistery, in San Miniato, in the life and death of Beato Angelico
    living in his cell in the monastery of San Marco. For them, every stone
    was a gift to that unshakable belief in God they shared. It is the
    belief, the unshakable nature of the belief, its authenticity, and above
    all its solidity, which made it work effectively for them. We, in our
    time, need an authentic belief, a certainty, connected with the ultimate
    reaches of space and time — which does the same for us.” – Christopher Alexander, The Luminous Ground, page 42

    Her er så vidt meg bekjent siste tekst av Alexander, hvor han igjen påpeker at for at tingene skal bli levende igjen, trenger man en tro på noe utover seg selv: https://www.firstthings.com/article/2016/02/making-the-garden

    Kan det være at vi i vår avsjelede tid er ute av stand til å lage ting? Kanskje er hva vi lager nå objekter og ikke ting? Og at vi derfor ikke lenger er omgitt av ting slik våre forfedre var det?