Johnny Rotten: Donald Trump og Brexit er punk!

John Lydon bedre kjent som Johnny Rotten fra legendariske Sex Pistols fikk establishment til å sette den ferskpressede juicen i halsen på Good Morning Britain (frokost-TV) da han nylig proklamerte sympati for Nigel Farage, Brexit og ikke minst Donald Trump.

At Donald Trump skremmer politikerne oppfatter Johnny Rotten som et positivt tegn slik han også oppfatter Brexit. Som tidligere frontfigur i det kortvarige, men episke punbandet Sex Pistols, som mer enn noe annet band definerte punken som genre og kulturuttrykk, har han levd godt med rollen som provokatør og seriøs artist i bandprosjektet PIL (Public Image Limited).

Johnny Rotten hos Good Morning Britain:

 

Han følger dermed opp den verdenberømte motedesigneren med røtter i punken Vivienne Westwood som ikke ville stemme på en «ond og krigshissende Hillary Clinton» (se klippet med Westwood her). Westwood var instrumentell i å skape det estetiske imaget til både Sex Pistols og subkulturen som fulgte.

For flere av oss var punken den første smaken av opprør mot en forstenet småborgerlig verden og sosiale forventninger, anti-opprøret fremfor noe hvor alt var mulig og alt var lov.

Punken i sin opprinnelse var aldri politisk korrekt, men ble raskt gjennomkommersialisert og politisk et vedheng til forutsigbare politiske posisjoner på venstresiden og en del av samme etablissement det en gang startet som protest mot.

Etter flere patetisk gubbete reunion-konserter av ymse kvalitet i de senere år, skuffet Mr.Rotten denne gang ikke og leverte varene gjennom ganske overraskende å støtte anti-establishment politikere som Farage og Trump, nettopp fordi de skremte etablissmentet.

Her et klipp fra Sex Pistols i sine velmaktsdager i 1977, låten som helt objektivt sett er deres beste (Anarchy in the UK ble for opplagt…): 

 

PRETTY VACANT

Don’t ask us to attend ‘cos we’re not all there
Oh don’t pretend ‘cos I don’t care
I don’t believe illusions ‘cos too much is real
So stop you’re cheap comment ‘cos we know what we feel

Oh we’re so pretty
Oh so pretty
we’re vacant
Oh we’re so pretty
Oh so pretty
we’re vacant ah
But now and we don’t care

 

Relatert

BREXIT – massenes opprør
Trump – Tårnet faller
Pappa, pappa – kva var “rock ‘n roll”?
Donald Trump og hyperrealitetens æra
Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber

 

  • spirild

    Utenom naturens egne vidunderlige lyder kan jeg godt tåle disse gutta. Hmm, si, beaucoup.

    • AVIKEN

      Energien og raseriet mot en falsk småborgerlig verden fanget meg, punken var en kortvarig ballong som luften gikk fort ut av, men jeg savner det ektefølte unge raseriet som fantes blant oss som ikke var soss, frikere eller rånere. De unges raseri nå vendes stort sett innover i ulike depressive nevroser eller projiseres med angstfylte selfieglis, «vi er så lykkelige, er vi ikke». POstpunken lå mitt muskalske hjerte nærmere, men det umiddelbare i gammelpunket fenget med en gang, man følger egne lover, ingen andres.

      Den tidlige punken hadde an ambivalsens som gjorde den interesssant siden ble den stor sett bare et underbruk av småborgerlige sosialdemokratisk moralisme, pseudorebeller. Flere av de jeg kjente en gang ble etterhvert ganske så poltisk ukorrekte, og Sex Pistols som jeg i en periode i mine tweens spilte nonstop utstrålte en herlig antipolitisk nihilisme hvor Sid Vicious var ikonisk, så jeg er ikke det minste overrasket over Mr. Rottens utspill.

      Mens vi snakker om postpunk, herr Rotten og PIL tok det videre og finslipte essensen til et kaldt og nådeløst orkester uten svulstigheter:

      https://youtu.be/f8Ne9sRcSrM

      • spirild

        Virkeligheten har fått avskjed og hvem skal/kan skrike et legitimt raseri for oss nå?