Mot en fossil endetid

Det går et spøkelse gjennom verden – knapphetens spøkelse. Det er slutt på billig og lett tilgjengelig fossil energi – det drivstoffet og materialet vår drømmeaktige velstand er skapt av.

Av Sven Røgeberg, lektor i filosofi, historie og tysk (illustrasjonen over inspirert av det postapokalyptiske spillet The Last of Us).

«Partidemokratiet vil slite med å overleve slutten på den fossile industritidsalderen. Demokratiet er diktert av veksthensyn. Politikerne kan ikke annet enn å overgå hverandre i løfter om økt forbruk og høyere levestandard. En massiv satsing på fornybar energi som sol og vind vil strupe veksten og lede til et umiddelbart velstandsfall.»

Frykt og beven hos fremskrittets ideologer. Men troen på innovasjoner som ennå ikke er gjort er fortsatt større enn troen på sammenbrudd og dommedag. Og hvordan skulle det kunne være annerledes? Vi lever da i en sekulær, postmalthusiansk tid?

I 1798 skrev presten og samfunnsforskeren Thomas Malthus boken An Essay on the Principle of Population. Her argumenterer han for at verden ikke greier å produsere nok mat til en raskt økende befolkning.

Det er vanlig å kritisere Malthus for ikke å ha forutsett de teknologiske innovasjonene som gjorde det mulig å øke matproduksjonen.

Den nye teknologien med landbruksmaskiner – og senere med kunstgjødsel, nye plantesorter, sprøytemidler mot ugress og innsekter – hadde imidlertid ikke vært mulig å realisere i stor skala uten et kraftig oppsving i bruken av fossil energi, først kull og senere olje og gass.

Malthus levde før kullproduksjonen i Storbritannia tok av. Den industrielle revolusjon var først og fremst en energirevolusjon. Brenning av fossilt karbon økte lønninger og profitt, og reduserte prisene på de fleste ting.

På hulevegger kan arkeologer studere hvordan fortidens jegere og sankere skapte vidunderlige hulemalerier for å forsikre seg om at de store byttedyrene alltid ville være der som utømmelige ressurser.

I dag skaper vi storslåtte fortellinger om tekniske eventyr som vil gi oss den energien vi trenger, når den fossile energien forsvinner. Fantasifostrene er ikke begrenset til isolerte grotter – ideen om fornybar energi er et kulturelt mem, hvis globale spredning ødelegger energiforsyningen.

Sannsynligvis burde all injeksjon av sol og vind i strømnettet forbys. Den “billige”, subsidierte kraften ødelegger prissignalene med den konsekvens at all energiproduksjon til slutt må subsidieres.

Drømmen om fornybar energi er hjernespinn av flere grunner:

  • Oppbyggingen av et fullskala, såkalt fornybart alternativ ville innebære et netto energitap, fordi det ville trekke store mengder fossil energi bort fra vareproduksjonen.
  • Å skalere opp et alternativt, helt fornybart energisystem ville koste for mye tid og penger. Å forsyne hus med sol- og vindgenerert strøm og varme er et lite problem sammenlignet med det å bygge boliger, ja all infrastruktur, uten bruk av fossil energi. Og olje er ikke bare drivstoff, men inngår som materiale i ting vi bruker og omgir oss med: Uten asfalt intet veidekke for elbilflåten. Kostnadene med å erstatte den fossile infrastrukturen og tingverdenen ville være astronomiske.

De stigende oljeprisene siden 1970 taller ble møtt med globalisering, lavere renter og økt gjeld, som bidro til at økonomien kunne fortsette å vokse enda noen tiår inntil finanskrisen rammet i 2008.

Nå er den økonomiske veksten ekstremt svak, samtidig som overheadkostnader som lederlønninger, pensjoner og gjeldsrenter fortsetter å stige.

Verdensøkonomien antar form av et nullsumspill, der økonomisk fremgang for er land betyr tilbakegang for andre.

De mer autoritære ledertypene – Victor Orban og Donald Trump, Putin og Erdoğan, ja kanskje Marine le Pen etter det franske presidentvalget til våren –er en forsmak på hvilke verdier og styreformer vi kan vente oss, når fossilalderen går mot slutten.

Det var først en økonomi drevet av billig fossil energi som gjorde at liberalismen og sosialismen – de to store opplysningsideologiene – kunne prege hele samfunnet med sine verdier. Verdier om politisk likhet, likestilling, toleranse, omsorg for de svake og uproduktive, avvisning av vold er fossile verdier og knyttet til eksistensen av et historisk enestående energisystem, som fra ca. 1800 tillot en eksponentiell vekst i levestandard og befolkning.

Partidemokratiet vil slite med å overleve slutten på den fossile industritidsalderen. Demokratiet er diktert av veksthensyn. Politikerne kan ikke annet enn å overgå hverandre i løfter om økt forbruk og høyere levestandard. En massiv satsing på fornybar energi som sol og vind vil strupe veksten og lede til et umiddelbart velstandsfall.

Derfor vil det kunne mobiliseres et velgerflertall for en aggressiv fossilkapitalisme, som skroter klimahensyn og miljøreguleringer i jakten på den siste olje og gass. Klima- og miljøkollaps senere er å foretrekke fremfor sammenbrudd straks.

Fra serien The Walking Dead

For å dekke sine kostnader trenger imidlertid oljeprodusentene – selv etter å ha blitt kvitt klimatiltak og miljøreguleringer – så høye priser at stadig færre vanlige lønnstakere vil ha råd til oljeintensive produkter som egen bolig og ny bil. Det de amerikanske fracking selskapene vinner på den nye presidentens avvikling av klima- og miljøpolitikk vil de tape på proteksjonisme og handelskrig, som rammer deres internasjonale forsyningskjeder med høyere tollsatser og økt usikkerhet.

Hva skjer når Trumps kjernevelgere smertelig erfarer at heller ikke en aggressiv fossilkapitalisme kan gjøre Amerika storslagent igjen?

 

Epilog:

Denne kronikken er avvist av portvokterne til den offentlige diskusjonen i alle store riksaviser. Grunnen kan selvfølgelig være at teksten bare formidler pessimisme og ingen løsning. Selv dystopiske Eurabiateorier, som forutser en fremtidig islamisering av Europa i regi av en elitær femtekolonne, kommer opp med en radikal løsning for å stoppe undergangen til Aftenlandet.

Slike teorier slipper også til, fordi det gir skravleklassen anledning til å fremstå som høye og mørke i en verdikamp til forsvar for humanitet og likeverd.

Tilsvarende dreier nesten all kritikk av Trump og høyrepopulisme seg om etikk og estetikk: den vulgære og skamløse stilen, som tærer på verdisubstansen i vår sivilisasjon.

At verdiene som forsvares er fossile verdier, at sivilisasjonen vi er så stolte av er frembrakt innenfor et historisk enestående energisystem, at sol- og vindkraft ikke kan skaleres opp til et fullverdig alternativt energisystem og strømnett – dette er tanker som ikke er velkomne.

Ble de nemlig anerkjent, så måtte også Trumps fossile energipolitikk sies å representere en slags rasjonalitet, om enn aldri så desperat.

Tidligere av samme forfatter:

Essay: Vannet vi svømmer i og Gulljakten i Amazonas

 

Relatert

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

Befolkningspolitikken og vekstens grenser, det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Vår tids største utfordring – Befolkningsvekst og forbruk

Søppelsivilisasjonen: vekst skaper søppel

  • Dette er akkurat det essayet jeg har drømt om å skrive, men ikke kom noen veg med. Er umåtelig takknemlig for denne usedvanlig konsentrerte, poengterte og klarsynte oppsummeringen av verdenssituasjonen. Det har vært mye bra på steigan.no om temaet, men dette essayet er i en helt egen klasse. Perspektivene i denne teksten må være vår rettesnor i arbeidet med alternativer.

    Som artikkelforfatteren vet, men som ikke ble nevnt, har vi i høy grad gått tilbake til kull de seinere tiår for å drifte vår industrielle sivilisasjon: https://gailtheactuary.files.wordpress.com/2016/06/china-energy-consumption-by-fuel-to-2015-area1.png

    Det er nesten litt godt at Rosling er død, vekstapologetenes fremste herlighetsteolog. Partipolitikken, fornybarsamfunnet og humanismen har ingen framtid. Mennesket er en svartelistet art, og vi står foran plastapokalypsen. Økonomien kollapser uten evig vekst, en umulighet. Terje Bongard vil ingen lytte til, selv om han er en bedre formidler enn Rosling og i motsetning til ham ser sammenhengene, og presenterer en mulig løsning for en dyster framtid.

    Jeg har nå den uforlignelige samtalen med Bongard i “Mellom himmel og jord” 22. januar nedlastet som lydfil, ønsker noen denne tilsendt vennligst ta kontakt.

    Vi kunne hatt et håp hvis ikke Bongards forskningsprosjekt ikke var blitt avvist i 2014. Dessverre kunne han ikke presentere forskningsrådet for et “storslagent teknisk eventyr”, slik artikkelforfatteren så korrekt beskriver det, og ble derfor avvist. Dette er vel også hovedårsaken til at så få vil lytte til vår fremste formidler. Fordi “denne pessimistiske tosken vil ha oss til å gå tilbake til stammesamfunnet!”

    Denne teksten er for meg som for en munk å ha funnet et nytt hellig skrift. Legger den på bloggen min, og skal gjøre mitt beste for å spre den. Fordi den må danne vårt fundament i vår streben etter et levelig samfunn i en utpint verden!

  • Olaf Eriksen

    Interessant at det fantes dinosaurer på månen Titan. Siden den er full av fossilt brensel, mener jeg.

  • Fremdeles like aktuelt fra Terje Bongard:

    “Kursen mot store og små sammenbrudd fortsetter, og framtida er utrygg. Mennesket har imidlertid ikke evolverte følelser for hele jorda, bare for det nære og de nærmeste. Å få alle til å bli solidariske med verden blir derfor aldri en løsning. Dette gjelder også for nasjonalstater. Boka (Det biologiske mennesket) formidler, uten fremmedord, den vitenskaplige forklaringen på hvorfor det er slik. Ikke bare at. De siste tiårenes atferdsvitenskap har revolusjonert beskrivelsen av mennesket.

    Det er absurd å være biolog i dag. Vi utdyper gjennom jobben ”The road to hell”, daglig. Framtida vil heller ha urørt natur enn en nøyaktig beskrivelse over hvordan den forsvant. I løpet av det som for evolusjon og biologi er et tidsglimt på et par hundreår settes menneskets framtid på spill gjennom overbefolkning, overproduksjon og –forbruk. Mange av oss begynner å bli møkk lei av å administrere forfallet. Det er ikke kloden selv som ødelegges, det er mennesket. Nye arter vil evolvere etter vårt sammenbrudd. Det er trygghet, fred, verdighet, glede, livskvalitet, rettferdighet og solidaritet som står i fare når økosystemene bryter sammen. Kampen om restene er allerede i gang. Punkt én er å spre allmennkunnskap om hvorfor dette skjer.
    Ikke bare at.

    Så lenge det finnes ressurser er kapitalismen voksende, og dermed stabil. Vi foreslår i boka en like stabil mulighet for organisering av store samfunn. Mennesket har sterke, evolverte følelser for samarbeid og raushet i inngruppa. Vi ønsker å diskutere en modell av et bærekraftig, framtidsrettet samfunn som bygger på et inngruppestyrt, representativt demokrati som omfatter vareproduksjonen. Tverrkulturelt oppfører folk seg samarbeidende i inngrupper hvor deres handlinger blir sett av andre. Dette er ikke utopier, meninger eller påstander, men grundig dokumentert vitenskap. Vi har et håp om at denne viktige kunnskapen kan få i gang en diskusjon på venstresida. Dessverre er de evolverte følelsene som gjør det smertefullt å skifte standpunkt også sterke. Å få rett gir status og en følelse av belønning, å innrømme feil gir tilsvarende en ubehagelig straff.

    Samfunnsfagene har sviktet. Hyllekilometerne med ord inneholder ingen løsninger. Ordene gjenspeiler i stedet menneskenes kamp om å få rett. Den synlige, dominerende og agendasettende ble attraktiv, og fikk flere etterkommere. Media er til enhver tid full av utagerende mennesker som får sitt oppmerksomhetsbehov dekket. Det politiske skuespillet er en studie i hersketeknikker, og er fortvilende å se på. Er det mulig å komme ut med info om hvorfor det er slik? Burde ikke det være like spennende? Foreløpig vinner ”show-off”, silikonlepper, ”realityshow” og overtro. Vi får nå flere og flere eposter fra unge folk som har forstått poenget, og som ønsker oss lykke til. Vi etterlyser gamle, prestisjetunge raddiser som fremdeles har evne til å ta inn nytt.”

    Se ellers: http://advances.sciencemag.org/content/3/2/e1601198.full