Mot en fossil endetid

Det går et spøkelse gjennom verden – knapphetens spøkelse. Det er slutt på billig og lett tilgjengelig fossil energi – det drivstoffet og materialet vår drømmeaktige velstand er skapt av.

Av Sven Røgeberg, lektor i filosofi, historie og tysk (illustrasjonen over inspirert av det postapokalyptiske spillet The Last of Us).

«Partidemokratiet vil slite med å overleve slutten på den fossile industritidsalderen. Demokratiet er diktert av veksthensyn. Politikerne kan ikke annet enn å overgå hverandre i løfter om økt forbruk og høyere levestandard. En massiv satsing på fornybar energi som sol og vind vil strupe veksten og lede til et umiddelbart velstandsfall.»

Frykt og beven hos fremskrittets ideologer. Men troen på innovasjoner som ennå ikke er gjort er fortsatt større enn troen på sammenbrudd og dommedag. Og hvordan skulle det kunne være annerledes? Vi lever da i en sekulær, postmalthusiansk tid?

I 1798 skrev presten og samfunnsforskeren Thomas Malthus boken An Essay on the Principle of Population. Her argumenterer han for at verden ikke greier å produsere nok mat til en raskt økende befolkning.

Det er vanlig å kritisere Malthus for ikke å ha forutsett de teknologiske innovasjonene som gjorde det mulig å øke matproduksjonen.

Den nye teknologien med landbruksmaskiner – og senere med kunstgjødsel, nye plantesorter, sprøytemidler mot ugress og innsekter – hadde imidlertid ikke vært mulig å realisere i stor skala uten et kraftig oppsving i bruken av fossil energi, først kull og senere olje og gass.

Malthus levde før kullproduksjonen i Storbritannia tok av. Den industrielle revolusjon var først og fremst en energirevolusjon. Brenning av fossilt karbon økte lønninger og profitt, og reduserte prisene på de fleste ting.

På hulevegger kan arkeologer studere hvordan fortidens jegere og sankere skapte vidunderlige hulemalerier for å forsikre seg om at de store byttedyrene alltid ville være der som utømmelige ressurser.

I dag skaper vi storslåtte fortellinger om tekniske eventyr som vil gi oss den energien vi trenger, når den fossile energien forsvinner. Fantasifostrene er ikke begrenset til isolerte grotter – ideen om fornybar energi er et kulturelt mem, hvis globale spredning ødelegger energiforsyningen.

Sannsynligvis burde all injeksjon av sol og vind i strømnettet forbys. Den “billige”, subsidierte kraften ødelegger prissignalene med den konsekvens at all energiproduksjon til slutt må subsidieres.

Drømmen om fornybar energi er hjernespinn av flere grunner:

  • Oppbyggingen av et fullskala, såkalt fornybart alternativ ville innebære et netto energitap, fordi det ville trekke store mengder fossil energi bort fra vareproduksjonen.
  • Å skalere opp et alternativt, helt fornybart energisystem ville koste for mye tid og penger. Å forsyne hus med sol- og vindgenerert strøm og varme er et lite problem sammenlignet med det å bygge boliger, ja all infrastruktur, uten bruk av fossil energi. Og olje er ikke bare drivstoff, men inngår som materiale i ting vi bruker og omgir oss med: Uten asfalt intet veidekke for elbilflåten. Kostnadene med å erstatte den fossile infrastrukturen og tingverdenen ville være astronomiske.

De stigende oljeprisene siden 1970 taller ble møtt med globalisering, lavere renter og økt gjeld, som bidro til at økonomien kunne fortsette å vokse enda noen tiår inntil finanskrisen rammet i 2008.

Nå er den økonomiske veksten ekstremt svak, samtidig som overheadkostnader som lederlønninger, pensjoner og gjeldsrenter fortsetter å stige.

Verdensøkonomien antar form av et nullsumspill, der økonomisk fremgang for er land betyr tilbakegang for andre.

De mer autoritære ledertypene – Victor Orban og Donald Trump, Putin og Erdoğan, ja kanskje Marine le Pen etter det franske presidentvalget til våren –er en forsmak på hvilke verdier og styreformer vi kan vente oss, når fossilalderen går mot slutten.

Det var først en økonomi drevet av billig fossil energi som gjorde at liberalismen og sosialismen – de to store opplysningsideologiene – kunne prege hele samfunnet med sine verdier. Verdier om politisk likhet, likestilling, toleranse, omsorg for de svake og uproduktive, avvisning av vold er fossile verdier og knyttet til eksistensen av et historisk enestående energisystem, som fra ca. 1800 tillot en eksponentiell vekst i levestandard og befolkning.

Partidemokratiet vil slite med å overleve slutten på den fossile industritidsalderen. Demokratiet er diktert av veksthensyn. Politikerne kan ikke annet enn å overgå hverandre i løfter om økt forbruk og høyere levestandard. En massiv satsing på fornybar energi som sol og vind vil strupe veksten og lede til et umiddelbart velstandsfall.

Derfor vil det kunne mobiliseres et velgerflertall for en aggressiv fossilkapitalisme, som skroter klimahensyn og miljøreguleringer i jakten på den siste olje og gass. Klima- og miljøkollaps senere er å foretrekke fremfor sammenbrudd straks.

Fra serien The Walking Dead

For å dekke sine kostnader trenger imidlertid oljeprodusentene – selv etter å ha blitt kvitt klimatiltak og miljøreguleringer – så høye priser at stadig færre vanlige lønnstakere vil ha råd til oljeintensive produkter som egen bolig og ny bil. Det de amerikanske fracking selskapene vinner på den nye presidentens avvikling av klima- og miljøpolitikk vil de tape på proteksjonisme og handelskrig, som rammer deres internasjonale forsyningskjeder med høyere tollsatser og økt usikkerhet.

Hva skjer når Trumps kjernevelgere smertelig erfarer at heller ikke en aggressiv fossilkapitalisme kan gjøre Amerika storslagent igjen?

 

Epilog:

Denne kronikken er avvist av portvokterne til den offentlige diskusjonen i alle store riksaviser. Grunnen kan selvfølgelig være at teksten bare formidler pessimisme og ingen løsning. Selv dystopiske Eurabiateorier, som forutser en fremtidig islamisering av Europa i regi av en elitær femtekolonne, kommer opp med en radikal løsning for å stoppe undergangen til Aftenlandet.

Slike teorier slipper også til, fordi det gir skravleklassen anledning til å fremstå som høye og mørke i en verdikamp til forsvar for humanitet og likeverd.

Tilsvarende dreier nesten all kritikk av Trump og høyrepopulisme seg om etikk og estetikk: den vulgære og skamløse stilen, som tærer på verdisubstansen i vår sivilisasjon.

At verdiene som forsvares er fossile verdier, at sivilisasjonen vi er så stolte av er frembrakt innenfor et historisk enestående energisystem, at sol- og vindkraft ikke kan skaleres opp til et fullverdig alternativt energisystem og strømnett – dette er tanker som ikke er velkomne.

Ble de nemlig anerkjent, så måtte også Trumps fossile energipolitikk sies å representere en slags rasjonalitet, om enn aldri så desperat.

Tidligere av samme forfatter:

Essay: Vannet vi svømmer i og Gulljakten i Amazonas

 

Relatert

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

Befolkningspolitikken og vekstens grenser, det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Vår tids største utfordring – Befolkningsvekst og forbruk

Søppelsivilisasjonen: vekst skaper søppel