Norske miljøkamper – veiviser for redning av norsk natur

Norske miljoekamper_e-bokversjon forside utdrag.jpg (fullscreen)

Hvordan står det til med naturvernet i Norge? Bør oljeriggene få lov til å innta Lofotens rike fiskebanker, og skal viktige laksefjorder fylles med gruveslam? Er naturødeleggende vindkraft en god idé når vi allerede har overskudd av strøm? Hvem forsvarer landskapsverdiene? Skal nedbyggingen av kystnaturen fortsette? Hvorfor hogger vi de siste urskogene og gjennomskjærer de siste villmarkene? Klarer vi å ta naturens myldrende mangfold med oss inn i fremtiden? Dette og mye mer svarer Bredo Berntsen, Sigmund Hågvar sammen med 30 andre bidragsytere på i mounmentalverket Norske miljøkamper: Hundre års historie og dagens frontlinjer (verket kan nå lastes ned gratis som e-bok). 

 Av Kjell Brevik, arkeolog og naturverner, redaksjonsmedlem KULTUREVERK

«Men hva er det som dypest sett driver oss når vi er villige til å sloss for miljøet og en grønn framtid? For svært mange er drivkraften naturgleden. Klarer vi å formidle naturglede, ikke minst til barn og unge, styrker vi miljøengasjementet. Da Naturvernforbundet i 2014 fylte 100 år, var et av prosjektene nettopp å formidle naturglede. Det vi er glade i, er vi villige til å forsvare.» – Norske miljøkamper


Vi har alle våre nyttårsforsett.
Blant mine finner vi en del viktige utgivelser som jeg dessverre ikke vann over i fjor. Og hva passer vel bedre som innledning til det nye året enn en presentasjon av ei bok som må regnes blant de mest vesentlige på natur- og miljøområdet i 2016. Med Norske miljøkamper: Hundre års historie og dagens frontlinjer har «Hågvar & Berntsen» igjen tatt initiativ til en omfangsrik artikkelsamling som omfatter mange aktuelle tema. Redaktørenes navn har fulgt meg i minst 10 år og gjennom deres bøker har jeg tilegna meg mye av den kunnskapen jeg i dag har omkring natur- og miljøvern i Norge og Norden. Sammen har Sigmund Hågvar og Bredo Berntsen utgitt en rekke bokverk som trygt kan betegnes som ressurser for alle som mener alvor med sitt engasjement for landskapsverdier, miljø og det biologiske mangfoldet.

Omstendighetene skulle sørge for at det denne gang ble ei e-bok, gratis og tilgjengelig for nedlasting gjennom Naturvernforbundet. I likhet med mange andre, foretrekker jeg et trykt eksemplar godt planta i hendene, men ei e-bok som i tillegg ikke koster et rødt øre gjør trolig terskelen lavere for at potensielle lesere sikrer seg publikasjonen. Dette er selvfølgelig avgjørende for at innholdet og budskapet skal ha relevans i miljøkampen. For den kresne kan jeg opplyse om at det foreligger et begrensa opplag med trykte bøker som kan bestilles gjennom Naturvernforbundet i Oslo og Akershus.

I forordet regner redaktørene opp en rekke sentrale problemstillinger som er viet plass i utgivelsen: «I denne boka forsøker vi å definere frontlinjene i den norske miljøkampen: Hvordan står det til – hva er trusselbildet – og hva er mulighetene? Tar vi klimatrusselen på alvor? Bør oljeriggene få lov til å innta Lofotens rike fiskebanker, og skal viktige laksefjorder fylles med gruveslam? Er naturødeleggende vindkraft en god idé når vi allerede har overskudd av strøm? Hvem forsvarer landskapsverdiene? Skal nedbyggingen av kystnaturen fortsette? Hvorfor hogger vi de siste urskogene og gjennomskjærer de siste villmarkene? Klarer vi å ta naturens myldrende mangfold med oss inn i fremtiden? Vil matjord omsider bli respektert og bevart? Tør du spise fisk med miljøgifter? Tar vi livsstilsykdommene på alvor? Og mye annet.»

Smøla vindpark

Smøla vindpark

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg hittil ikke har lest publikasjonen i sin helhet, men at jeg har vært på slang og plukka fritt blant de mange solide bidrag fra dyktige fagfolk og frivillige om en rekke natur- og miljøvernrelaterte emner. For i likhet med andre utgivelser redigert av Berntsen & Hågvar er også Norske miljøkamper strukturert på en sånn måte at en kan lese hvert bidrag som en uavhengig fagartikkel. Innledningene for de seks temadelene fletter det hele sammen. Her kan en stadig vende tilbake for å hente både fakta og argument.

Det er ingen enkel sak å løfte fram noen få perler i Norske miljøkamper. Til syvende og sist er det jo den enkeltes personlige interesser innafor natur- og miljøvern som spiller inn. I en nærsagt altomspennende miljøkamp sier det seg selv at det er umulig for ett menneske å fordøye alt, ha innsikt i alt og engasjere seg i alt. Vi vet alle hvor belastende det kan være å føle at en er utilstrekkelig, – å kjenne på følelsen av at ens eget bidrag er uten nevneverdig betydning i det store og hele. Redaktørenes enkle oppskrift på psykologisk førstehjelp for natur- og miljøforkjempere er så enkelt som å innse verdien av at du bryr deg. En likesæl mentalitet vil ikke føre oss ett skritt nærmere målet om et gjennomgripende natur- og kulturvennlig samfunn.

I kapittel 2, Tema 1: Kan vi redde naturens rike mangfold?, kan vi lese den nesten utrolige historien om den store gnageren som i andre halvdel av det 19.århundre var på randen av utryddelse i Fennoskandia. En restbestand på rundt 100 dyr, hvorav størsteparten befant seg i Aust-Agder, var alt som var igjen av vår stamme av den eurasiatiske beveren (Castor fiber).

Bever i Trondheim

Med sitt bidrag, Eventyret om beveren, viser Bredo Berntsen oss et eksempel på en suksesshistorie som er av enorm betydning for vår natur- og kulturhistorie. Takket være et initiativ fra zoolog Robert Collett (1842-1913), innså myndighetene hvor akutt situasjonen var og med den nye jaktloven av 20.mai 1899 kom det i stand ei landsdekkende fredning. Dette skulle vise seg å bli en gave til det nye århundret og kommende generasjoner. Det har snart gått 120 år sia fredninga og i dag anslås bestanden å ligge et sted mellom 50 000 og 70 000 dyr bare her til lands. For spesielt interesserte går det nå an å gjenoppta den gamle tradisjonen med beverjakt, dog strengt regulert med fellingskvoter.

Dessuten blir en del dyr felt som følge av skader på innmark gjennom oppdemming. Det er nok delte syn på dagens forvaltning, men sett i et historisk perspektiv står det bedre til med denne dyrearten enn det har gjort på et halvt årtusen.

Jeg synes det er på sin plass med et lite innblikk i forholdet mellom bever og menneske gjennom tidene: I forkant av den tragiske neddemminga av Innerdalen i fjellbygda Kvikne i 1982 ble det gjennomført to hektiske sesonger med arkeologiske registreringer og utgravninger. Under ei kjempestor flyttblokk som ble kalt Bukkhammeren var det et overheng, – en heller, – som skulle vise seg å bli en viktig brikke i forståelsen av det store innlandets fangstkultur gjennom tusenåra. Denne unike hellerboplassen, innklemt mellom elva Inna og det bratte Falkberget, hadde et metertykt kulturlag som var rikt på gjenstander og beinmateriale. Tilgangen på organisk materiale sikra radiologiske dateringer for hvert lag. Dette viste at Bukkhammeren hadde vært i bruk som fangstboplass i minst 6000 år, fra eldre steinalder til yngre jernalder.

Det var bein fra mange dyrearter, men konsentrasjonen av beverbein var så påfallende at arkeolog Lil Gustafson konkluderte med at Bukkhammeren hadde vært en regulær fangststasjon for beverjegere. Spisser knytta til storviltjakt var mangelvare, men et garnsøkke som muligens kan knyttes til et nett eller ei not brukt til å fange bever i Inna ble funnet. Beveren hadde vært lokalt utrydda i mange hundre år da arkeologene oppdaget fangstboplassen.

Jeg er en uforbeholden tilhenger av beveren. Særlig fortrolig med dette dyret har jeg blitt i «floden» Gaula. På dette tidspunktet i fjor hadde jeg to familiegrupper fordelt på to bekker like utafor stuedøra og det var spennende å se hvorledes dyra hver natt, fra hver sin kant, hadde vært ute i «allmenningen» for å høste selje og mandelpil. En vårkveld kom jeg uforvarende over den ene familien og fikk gleden av å iaktta bevernes hemmelige liv som sosiale dyr med stell, nærhet og omsorg for de yngste.

Jeg må få skyte inn at de to klanene jeg kjenner best ikke bor i typiske beverhytter, men i utgravde ganger i bekkemelene. Grønn var min barndoms dal, Hennadalen på Nordmøre, men bever hadde det nok ikke vært i elva der sia middelalderen, om ikke enda lengre tilbake. Jeg begynte å spekulere på om en pionérbever med tid og stunder ville nå så langt vest som heimbygda mi. Det skulle vise seg å være en potent tanke: bare på noen få år har flittige artsobservatører registrert beveraktivitet i Surna, i Driva og på Stormyra ved Vinjeøra. I Sunndalen dukka beveren naturligvis opp på Bjørbekk, ‘beverbekken’. Har naturen og jeg hellet med oss får jeg kanskje oppleve beveren i fri utfoldelse i den gamle elva mi hvor jeg fiska etter småørret med rognkjepp i hele ungdomstida.

«Geofagene må integreres i naturforvaltningen», skriver Lars Erikstad i artikkelen Geologisk vernearbeid: Viktig – men vanskelig? Biologisk mangfold, ofte forkorta til biomangfold, er et begrep vi alle har stifta bekjentskap med, men med dette bidraget, introduserer Erikstad oss for spennende ord som geomangfold og geovern.

Skogtordivel-(Anoplotrupes-stercorosus)_naturglede

Som landskapsentusiast og arkeolog er det ikke nytt for meg å ta hensyn til geologiske forhold, landskapshistorie og ikke minst menneskers råstofftilgang gjennom tusenåra, men det var først etter å ha lest Erikstads tekst at jeg fikk et bevisst forhold til dette med viktigheten av å stå vakt om det geologiske mangfoldet. Dette ble nylig aktualisert i mitt nærmiljø da et kart fra Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) inspirerte et selskap til å etablere et nytt steinbrudd som, hvis omreguleringa blir vedtatt, vil «renske» myrene og eliminere to skogkledde åser for å få tilgang til en verdifull forekomst av ryolitt/årekvarts.

Det gikk opp for meg at forslagsstillerens konsulentselskap hadde påpekt tilstrekkelig mange av de negative effektene av et slikt massivt terrenginngrep at dette alene burde tale naturens sak, men at geologien bare lå der som en ressurs som burde utnyttes fordi drift ville gi store økonomiske gevinster. Omfattes ikke mineralriket av naturverd?

«Nå som geologi igjen har kommet inn i lovteksten i naturmangfoldloven, er det viktig å understreke at denne loven gjelder mye mer enn fredning og vern. Loven skal dekke naturtyper med særlig behov for forvaltning (utvalgte naturtyper) og den legger dermed føringer for forvaltningen av hverdagslandskapet. Her må vi ha med oss geologi og landskap som en del av arbeidet.» Uten å nevne det er Erikstad her i berøring med den europeiske landskapskonvensjonen som trådte i kraft i 2004. Som det første landet i Europa, vedtok Norge landskapskonvensjonen allerede i 2001. Dette vedtaket er såpass viktig at jeg vil gi det en egen omtale her på magasinet.

Så blir jeg nødt til å hoppe galant over en hærskare med leseverdige bidrag og bakover til Tema 5 – Trygg mat? God helse? og Sigmund Hågvars artikkel Grønn resept mot livsstilssykdommene: Ut på tur! De av oss som har lest kronikker og andre tekster skrevet av Hågvar blir ikke overraska over at han nok engang løfter fysisk aktivitet, naturnærhet og naturglede fram som avgjørende tiltak for å få bukt med nordiske livsstilssykdommer som fedme og depresjon.

Hågvar bemerker at det lenge har vært ei utbredt oppfatning at friluftsliv og turer i naturen gir økt livsglede og energi, men framhever samtidig det nye i at denne kjensgjerninga nå er vitenskapelig dokumentert og at bl.a. Nordisk ministerråd har tatt denne kunnskapen til seg. Parallelt med at beslutningstakere i hele Norden får fakta på bordet må den viktige nærnaturen stadig oftere vike for næringsinteresser: «Den politiske utfordringen er i prinsippet enkel: Folk må motiveres til å øke sin fysiske aktivitet, helst i form av friluftsliv.

Barnet-og-kulturlandskapet,-naturglede_Kjell

Og vi må bli langt mer bevisst på å redde ”grønne lunger” og alle typer nærnatur som kan gi oss gode naturopplevelser. Selv et gammelt tre eller en hundremeterskog kan virke berikende i nærmiljøet. Barns aksjonsradius er begrenset helt opp til 16 års alder. Dette stiller store krav til kvaliteten i deres daglige omgivelser utendørs. Den nordiske rapporten peker på nødvendigheten av mange nok og gode nok naturområder som er tilgjengelige i barns skole- og fritid. Utviklingen går nå hurtig i feil retning. I femårsperioden 1999-2004 ble hele 12 prosent av de grønne arealene i og ved Norges største byer og tettsteder bygget ned.»

Helt til slutt må jeg nevne det tredje og siste kapitlet som har fått den lokkende tittelen Mentale frontlinjer: Framtiden formes av hvordan vi tenker. Også her er det medredaktør Sigmund Hågvar som er forfatter. Dette bidraget tør jeg påstå er potensielt skjellsettende lesning for den med et mottakelig sinn. Her er det mye mat og drikke for vår egen tankevirksomhet og noe som er minst like viktig, nemlig forfatterens åtte punkter som gjør at vi som enkeltpersoner kan bidra konstruktivt i vår tids norske miljøkamper. La vinteren og våren 2017 stå i forandringens tegn. Jeg vil avrunde min omtale ved å gjengi skriftets siste avsnitt:

Men hva er det som dypest sett driver oss når vi er villige til å sloss for miljøet og en grønn framtid? For svært mange er drivkraften naturgleden. Klarer vi å formidle naturglede, ikke minst til barn og unge, styrker vi miljøengasjementet. Da Naturvernforbundet i 2014 fylte 100 år, var et av prosjektene nettopp å formidle naturglede. Det vi er glade i, er vi villige til å forsvare. La oss forsøke å oppsummere. Hvordan kan hver enkelt av oss bidra?

• Bry deg. Vær en engasjert samfunnsborger.
• Vær informert og tenk langsiktig.
• Diskuter. Unngå likegyldighet.
• Meld deg inn i en forening som du føler for. Sammen står vi sterkere.
• Velg de “riktige” politikerne.
• Engasjer deg i lokalsamfunnet der du bor.
• Er du politiker: Våg å ta dristige valg.
• Spre naturglede

Verket kan lastes ned gratis her som PDF: Norske miljøkamper: Hundre års historie og dagens frontlinjer

Om du ønsker å lese boken i godstolen kan du bestille praktverket som innbundet eksemplar for 250,- kr direkte fra Sigmund Hågvar på epost: sigmund.hagvar@nmbu.no

 

Anbefalt lesning:

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Er noen fremtidshåp farlige? Av Sigmund Hågvar

 

 

Relatert

Debatt: Askeladden på ville veier – god vilje og gale følger

Et slag i lufta – en dokumentar om vindkraftindustrien som raserer vår naturarv

Hvem eier landskapet?

Essay: Fremtiden tilhører gourmeten

Synnøve Kvamme: Kampen om villmarkene

Besøk fra en naboplanet – en fabel fra en nær fremtid

Etter dypøkologi – den tredje bevegelse

Dypøkologien redux

Debatt: Enken av Sareptas krukke – Norge er ingen uutømmelig oase