Meningen med livet

the_cover_up

Formål og mening er grunnleggende for vår helbred og overlevelse. Nevrologen Robert A. Burton skrev for en tid siden i The New York Times: “Vi bør bestrebe oss på å forme våre liv med fornuft, og en forutsetning for det gode liv er en personlig følelse av mening” (vår oversettelse). Og videre: “en magefølelse av mening i livet er en ufrivillig mental tilstand som i likhet med glede eller avsky er uavhengig og motstandsdyktig mot de beste argumenter. En filosofi for et bedre liv må bygge bro over gapet mellom følelse og tanke.(bildet over, Cover up,  Erik Johansson).

Av Einar N. Strømmen, sivilingeniør, professor Emeritus ved NTNU og Tor G. Syvertsen, sivilingeniør, professor ved NTNU

«Ved å påberope seg kunnskap kan man legge premissene for menneskers tenkemåter, og når forutsetningene er lagt kan mennesker mene og tro nesten hva det skal være. I dagens Norge er det middelmådige politikere, rådgivere og byråkrater som legger premissene; vestlige verdier er best, økonomisk vekst er topp, konkurranse gjør alt mye bedre, det frie markedet regulerer alt til beste for alle.»

Meningen behøver ikke å være rasjonell, fordi vi handler mer etter følelser enn etter fornuft. Fornuften bruker vi etterpå for å forklare de valg vi har gjort. Biologen Thomas Henry Huxley (1825-1895) uttrykte det slik: “Det vi kaller rasjonell begrunnelse for vår tro er oftest svært irrasjonelle forsøk på å rettferdiggjøre våre instinkter.” (vår oversettelse)

Vi søker mening og innsikt for å kunne anslå hva som vil hende dersom noe skjer, vi leter etter sammenheng mellom årsak og virkning; det kalles nysgjerrighet.

Per Fugelli har spurt: “Forstår vi at annerledesheten og dens venn nysgjerrigheten er selve kraftverkene i livet og samfunnet?

Vi tørster når vi trenger vann og vi er sultne når vi trenger mat. Vi søker det ukjente for å tilfredsstille denne nysgjerrigheten, for å oppdage noe nytt og for å prøve noe vi ikke har prøvd før. Trangen til å søke ny kunnskap gir ingen ytre belønning, kun en indre tilfredshet av forståelse og mening. Det er kanskje derfor det gir slik euforisk glede å oppdage noe nytt.

Hva vi søker beror på hva vi allerede vet, slik Zach St. George forklarer i “Curiosity Depends on What You Already Know“.

Trangen til å søke det ukjente ligger dypt i vårt instinktsregister. Den observeres hos alle mennesker allerede fra de blir født. Små barn finner ut av ting ved hjelp av alle sine sanser; syn, hørsel, lukt, smak, følelse. Det gjør dyrene også; selv den lille rundormen c. elegans søker hele tiden det nye og ukjente.

Finnes det egentlig noen entydig sammenhengen mellom kunnskap og mening? Det finnes ingen evig kunnskap som gir grunnlag for entydige meninger. Marvin Minsky sa det slik: “Hemmeligheten bak hva noe betyr for oss avhenger av hvordan vi knytter det til alle andre ting vi kjenner. Derfor er det nesten alltid galt å søke den ‘virkelige meningen’ med noe. Det som bare har én betydning har knapt mening i det hele tatt“. (vår oversettelse).

«Det er en utbredt myte at konkurranse og økonomisk belønning alltid fører til økt innsats og større prestasjoner. Undersøkelser viser at denne hypotesen knapt nok gjelder for mekanisk arbeid.»

Kunnskap gir makt. Makt er politikeres og byråkraters eksistensgrunnlag. Ved å påberope seg kunnskap kan man legge premissene for menneskers tenkemåter, og når forutsetningene er lagt kan mennesker mene og tro nesten hva det skal være. I dagens Norge er det middelmådige politikere, rådgivere og byråkrater som legger premissene; vestlige verdier er best, økonomisk vekst er topp, konkurranse gjør alt mye bedre, det frie markedet regulerer alt til beste for alle. Disse “sannhetene” er det praktisk talt ingen som tør å sette spørsmålstegn ved, aller minst media, og nå heller ikke akademia.

Det er en utbredt myte at konkurranse og økonomisk belønning alltid fører til økt innsats og større prestasjoner. Undersøkelser viser at denne hypotesen knapt nok gjelder for mekanisk arbeid. Skapende og kreativt arbeid som læring og forskning blir direkte hemmet av økonomiske “incentiver”, og det er ingen sammenheng mellom konkurranse og forskningens nytteverdi. Den sterkeste motivasjon er et meningsfylt formål.

workers-78002_1280

Kunnskapsutvikling lammes når tellekanter og taksametre fortrenger vitenskapelig kvalitet og faglig anerkjennelse. Konsekvensen er en beklemmende følelse av meningsløshet med de konsekvenser som den danske forskeren Ove-Kaj Pedersen beskriver i Khrono: nervesammenbrudd, konflikt, juks og skandaler. Akademia har i praksis brutt sammen under sin egen tyngde i pengejaget. Politikere og byråkrater kan ikke forestille seg at noen kan finne motivasjon og glede i å gjøre godt arbeid.

I den neoliberalistiske vestlige verden erfarer vi at effektivitetspress og profittjag tømmer arbeidet for meningsfylt innhold, som David Graeber beskriver i “Why Capitalism Creates Pointless Jobs“. Yrkene med størst betydning i samfunnet er ofte underbetalte lavstatusyrker, som omsorgsarbeider, lærer i barneskolen, buss-sjåfør, rengjøringsarbeider eller søppeltømmer. De best betalte yrkene er det Graeber kaller “bullshit-jobber”; som jurist, eiendomsmegler og økonom. Dette er yrkesutøvere som ikke tilfører samfunnet annet enn fiktive verdier.

Mening med livet har fire komponenter (fritt etter Roy F. Burmeister): formål som gir retning, verdier som skiller godt og dårlig, rett og galt, virkeevne som gir våre handlinger positiv effekt og selvbekreftelse som gir et positivt selvbilde.

En meningsløs tilværelse kan bæres sålenge det finnes håp. Håp er en alternativ måte å skaffe seg ro og trygghet på. Med en god porsjon håp kan sosiale vesener tåler mye slit, slik Leo Tolstoj (1828-1910) skrev: “Det finnes ingen livsvilkår som mennesket ikke kan tilvennes, særlig når han ser at alle andre godtar dem“. (vår oversettelse).

En tilværelse uten hverken mening eller håp er uutholdelig. Mange flyktninger er i denne situasjonen. Det behøver ikke være slik. I flyktningleiren Zaatari i Jordan har syriske flyktninger på tross av alt skapt seg en meningsfylt tilværelse. Det er noe å tenke på for dem som betrakter flyktninger som et besværlig problem man for enhver pris må kvitte seg med.

Ethvert menneske er en ressurs. Ingen velger en meningsløs tilværelse, å være unyttig eller å ligge samfunnet til last. Mennesker trenger vern og frihet. Det er alt som skal til. Selv med enkle ressurser klarer de helt på egen hånd å skape seg en meningsfylt tilværelse.

Viktor Frankl påpekte: “Meningen med livet er et liv med mening” (vår oversettelse).

 

Relatert

Kunnskap som fellesgode

Essay: Vannet vi svømmer i

Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber

Den klare dagen

Essay: En mann, et liv og et luksushotell

Sunnheten til døden

  • “Paradoksene som må løses står i kø, bare kort de viktigste:

    – Verdiskaping er i dag det samme som profitt. Løsningen for
    verdensøkonomien, fattigdommen i verden og arbeidsplassene i EU er økt
    produksjon og omsetning av varer. Varene lages av ekte verdier,
    ressurser, og prosessen ødelegger menneskets livsgrunnlag. EU har 25 %
    ungdomsledighet. Det advares mot “nedgang” i Norge, og løsningen på
    verdens fattigdom er den samme: Øk profitten og produksjonen.
    “Verdiskaping” er 17 % arbeidsinnvandrere på Frøya, som jobber
    kontinuerlig med en lakseindustri som tømmer havet, bruker store mengder
    drivstoff i alle ledd, men som produserer penger. Det brukes 1,5 ganger
    årsproduksjonen av økosystemtjenester per år nå. Det finnes i dag neppe
    en eneste bærekraftig arbeidsplass. Turister må fraktes med den siste
    olje over store avstander for å kjøpe grotteoster og se på fjell.

    – Vi er fanget av denne “pengefølelsen”, troen på at oljefondet
    vil ha verdi i en verden med knapphet. Pengefølelsen undersøkes av et
    nytt forskningsfelt, nevroøkonomi, som kartlegger hjernestedene som gir
    belønning ved å få, og straff ved å miste, penger. Inflasjonen som vil
    oppstå når økosystemtjenestene minker vil få milliardene i oljefondet
    til å fordampe. For noen år siden sa finanskomiteens leder Torgeir
    Micalsen (AP) på TV at “nå har vi så mange penger at vi kan leve av dem
    til evig tid”. En liten avisinnleggsrunde fulgte (se http://www.bioman.no),
    hvor vi forespeila Micalsen en julemiddag om noen tiår bestående av en
    harddisk med pengedata når matproduksjonen kollapser. “Fiffig
    omskriving” var hans reaksjon. Hans mat ligger i frysedisken, den har
    ingen kontakt med virkeligheten.

    – Når ressursgrensene nås blir mennesker farlige for hverandre.
    Konkurransen i verdensøkonomien er farlig for fred og sikkerhet: Når
    det blir manko, blir det kamp om restene. “Jeg er teknologioptimist”, sa
    PRIOs mann på sammenhengen mellom konflikt og ressurser. Dessverre
    finnes det fysiske og økologiske grenser som er absolutte, og mange er
    allerede overskredet. Sigmund Hågvar, emeritus ved Ås sier det slik:
    “Krisene vi nå går inn i er de best beskrevne i historien”.
    Klimaendringene er i seg selv farlige, men det farligste er at
    endringene ødelegger økosystemene vi lever av. Det er ikke jorda eller
    livet selv, men menneskene som er i fare.

    – Mennesker kan ikke produsere ressurser. Vi er alltid netto
    forbrukere av økosystemtjenester. Å flytte mennesker hit kan aldri bli
    bærekraftig. Med en naturlig produksjon av viltkjøtt som med dagens
    befolkning tilsvarer to-tre kg per år per person er Norge allerede
    overbefolket. Vi holdes kunstig i live av en oljedrevet import av mat,
    kraftfor og kunstgjødsel som er fysisk umulig i lengden.

    – Høyt forbruk fører til at nordmenn er blant de mest
    forgiftede i verden. Alle varer inneholder uønskede kjemikalier.
    Livskvaliteten forflates ved å stimulere til overforbruk.

    – Når energien brukes til å holde eller helst øke dagens
    produksjonstempo er det ikke noe som heter miljøvennlig energi. Danmarks
    13000 vindmøllevinger av glassfiber som må byttes er et miljøproblem.
    Uansett energiform er bevegelse av ett tonn bilmetall ikke bærekraftig.
    Nesten alt av transport og produksjon er oljedrevet, og det finnes ikke
    noe bærekraftig alternativ. Forbruket må ned, enten vi vil eller ikke.
    Prosessen må reguleres demokratisk, ellers blir det “ugly”.

    – Vi har i praksis ingen demokratisk innflytelse over egen
    framtid, avgjørelser tas i lukkede styrerom. Sannsynligheten for
    løsninger nå er minimal. Ingen partier rører kapitalismen. Erna eller
    Jens er likegyldig. “Grønn vekst” er en paradoksal kortslutning.

    – Moralismens blindspor: Mennesket er ikke bygget for å
    begrense forbruket individuelt: Moralisme (bli “snill”, jfr FIVH) virker
    ikke i store samfunn uten sosial kontroll. Der rår Allmenningens
    Tragedie.

    Den politiske enigheten er altså at løsningen på paradoksene er å øke
    lønnsomhet, produksjon, forbruk, omsetning. Nettopp det som er grunnen
    til problemene.

    Det er ufattelig, men faktum er at det går an å forstå hvorfor dette skjer mens vi sitter og ser på det.

    Vi har oppsummert hvorfor det skjer i boka “Det biologiske mennesket.
    Individer og samfunn i lys av evolusjon” (Akademika 2010). Dette er
    verdens første helhetlige beskrivelse av sammenhengene mellom evolusjon
    av følelser, atferd, miljø og politikk, og hvorfor det er mulig at “vi”
    kan gjøre framtiden utrygg med “viten og vilje”. Den har solgt snart
    2500, og er pensum i mange kurs på norske universiteter og høyskoler.

    Boka er ikke våre synsinger og meninger, den er bygget på en
    populærvitenskapelig oppsummering av atferd, og viser hvor viktig det er
    å forstå for å endre.”

    – Terje Bongard, fra et ufullført essay jeg fikk råskriptet til. Nå forsøker Bongard å finne smutthull av tid mellom insektsforskningen på NINA til å selv oversette boka si til engelsk. Han var en stemme altfor mange valgte å overse, til tross for at han var en av landets beste og mest kunnskapsrike formidlere. Dette fordi hans budskap ikke kilte oss i ørene.

    • Kjell Brevik

      Takk for en utfyllende kommentar til kronikken, Øyvind. Ja, det ble merkelig stille omkring utgivelsen og forfatterne, men det var vel heller ikke uventa. Terje Bongard har jo selv uttalt at dette for hans del er et fritidsprosjekt, og vi vet alle hvor lite vi kan rekke over i tillegg til alle andre forpliktelser i livet. KULTURVERK har ihvertfall gjort sitt for å spre budskapet, men vi burde nok bli enda flinkere. Du har ikke akkurat ligget på latsida, du heller. Det er mange likhetstrekk mellom momentene i råskriptet og det interessante intervjuet med Bongard på Levevei: http://www.levevei.no/tag/terje-bongard/

      • Takk! Det finnes fremdeles noen få av oss som støtter kaptein Bongard, selv om han vel i praksis har gått i land og lar skuta seile sin egen sjø. En av oss er Achsel Ford. Sitatet ovenfor er fra Bongards siste ufullførte essay, så vidt jeg vet har han ikke skrevet noe nytt etter dette. Som en reaksjon har Ford tatt et dypdykk i Bongards gamle stoff, hvor han fant igjen denne perlen fra studietiden, i ny og lekker innpakning. Må leses!

        – Det menneskelige grunnfjell: Følelser som tilpasninger til et førhistorisk liv: https://afordweb.wordpress.com/2016/11/13/det-menneskelige-grunnfjell-folelser-som-tilpasninger-til-et-forhistorisk-liv/

        For egen del har jeg nettopp republisert et gammelt, lite leserbrev av Bongard på min nye blogg.

        – Hender, penger og verdier: https://leveveg.wordpress.com/2017/01/09/hender-penger-og-verdier/

        Dette er kun litt om ressurssituasjonen. Essayet Achsel Ford gjorde slik en kjempeinnsats med inneholder kunnskap som er en forutsetning for å finne løsninger.

        Ford ble forresten “frelst” etter å ha lyttet til Bongard hos Levevei. Her møter vi Bongard i sitt ess, ingen over, ingen ved siden, og han burde vært honorert med tusener av dollar av næringslivet for sine foredrag.

        Dessverre er sannheten om mennesket vanskelig å svelge. Han parkerer jo dessuten Ayn Rand som totalt utdatert ifht. evolusjonsvitenskapen.

  • spirild

    “Ethvert menneske er en ressurs. Ingen velger en meningsløs tilværelse, å være unyttig eller å ligge samfunnet til last. Mennesker trenger vern og frihet. Det er alt som skal til. Selv med enkle ressurser klarer de helt på egen hånd å skape seg en meningsfylt tilværelse.” Artikkelen begynte bra, men slutten..En meningsfull tilværelse i Saudi-Arabia, hva er det? Å kunne koranen by heart og være en god muslim osv. For en selvmordsbomber er det å ta liv, meningen med tilværelsen. Slike overskrifter som “Meningen med livet” minner meg om hippietida og woodstock. Spør heller, hvem har bruk for oss? Hvem har bruk for de gamle og tenåringene, feks?

  • Jeg ble litt skuffet av denne artikkelen av Strømmen og Syvertsen. Hadde vel kanskje også litt for store forventeninger fordi disse to fikk publisert en tekst hos Aftenposten for noen få år siden, og som er noe av det beste jeg noensinne har lest i en norsk avis: Aftenposten, 26. oktober 2011. Det regelstyrte samfunn.

    Men den var jo også, så langt jeg kan bedømme, i en helt annen grad tuftet på deres egen yrkeserfaring. Bare siteringen av Fuggeli var, får jeg innrømme, igrunn nok til at “alarmen gikk” for min del. I løpet av de siste par årene har jeg også blitt såpass skeptisk at jeg nå mer eller mindre forventer å bli utsatt for politiserende utspill om “flyktninger” fra et hvilket som helst hold. Men sitatet fra Fuggeli er i og for seg interessant, spesielt i den sammenheng det inngår iher hos Kulturverk, hvor man synes å være oppriktig (?) opptatt av vern om den uberørte naturen.

    Per Fugelli har spurt: “Forstår vi at annerledesheten og dens venn nysgjerrigheten er selve kraftverkene i livet og samfunnet?” Vi tørster når vi trenger vann og vi er sultne når vi trenger mat. Vi søker det ukjente for å tilfredsstille denne nysgjerrigheten, for å oppdage noe nytt og for å prøve noe vi ikke har prøvd før.

    Det slående når det gjelder “flyktninger”, og fremmede mer generelt, er jo nettopp at den positive “nysjerrigheten” ovenfor disse hos såpass mange, i land som nettopp Norge, Sverige, Tyskland, og de mer eller mindre “velfungerende” nordvesteuropeiske samfunn forøvrig, oppstod som en form for behov da så godt som alle de rent materielle behov var tilfredsstilt takket være regelstyrte, gjennomregulerte samfunn og hvor, som Syvertsen og Strømmen så aldeles riktig påpekte i den artikkelen i 2011, langt på vei “alt kun dreier seg om å følge regler og prosedyrer [og] kreativitet, innovasjon, arbeidsglede og yrkesstolthet forsvinner.” I denne sammenheng er det at en de facto invasjon av fremmedkulturelle innvandrere for svært mange nordmenn, svensker osv kunne bli å oppfatte som spennende og berikende snarere enn, som naturlig ville være under mindre gjennomregulerte og mer naturnære forhold, den trussel det i sin ytterste konsekvens alltid er i en verden preget av kamp for tilværelsen og begrensede ressurser.

    • spirild

      Enig med deg, Steinadler. Både overskriften og Fuggelis “inntreden” i artikkelen med dette sitatet, satte alarmklokkene i sving hos meg og. (Selv ikke her slipper man Fuggelis svulstigheter…les svada) Ordgyteri som er så uforståelig at det blir til Keiseren uten Klær. Fuggelig trenger likesinnede for Samtale. På en sjeselong og drueklaser mens slavinnene vifter luften for svaling slik at veene forløser Døden! La Palice sa: En sivilisasjon lever så lenge den kjemper mot de som vil dens død Svekket vil den en dag ikke lenger klare å stå imot og dør. På Atlantico. har de en interessant artikkel http://www.atlantico.fr/ http://peterturchin.com/cliodynamics/ Kreftene i dag som svinger sverdet over Vesten, hvem er de?

    • Spenstig artikkel! Vi har gått fra et samfunn basert på ERFARINGSOVERFØRING til å forlite oss på regler og prosedyrer. Nils Faarlund beskriver det hele således:

      “Den mønsterorienterte sikkerhetsfilosofien forholder seg til naturens farer slik de naturnære kulturene har gjort i hundrevis av generasjoner. Erfaringsoverføringen med gyldighet for friluftsliv og utendørs fritidsaktiviteter fikk særlig stort omfang da det europeiske borgerskapet ble tourister. Ansporet av Romantikkens kunstnere og filosofer ”dro de rundt” i de storslagne og sublime fjelltraktene i selskap med ”de edle ville”, som Jean Jacques Rousseau kalte de innfødte i fjelltraktene i Alpene. Etter at vi i Europa fikk landsomfattende organisasjoner til fremme av ferdsel i fjellet, ble det skadeforebyggende arbeidet en hovedsak for de tillitsvalgte. Den grunnleggende forutsetningen for dette arbeidet var den fortrolighet med naturen som byfolket fikk med seg fra sine fjellferder i fri natur og kulturlandskap. Mens kulturlandskap er tilrettelagt natur, er fri natur ikke begrenset i sin væremåte. Fri natur har sine frie rytmer i behold: Årstider, døgnrytmer og vekstrytmer.

      Fortrolighet med natur er mer enn kunnskap om natur: Naturvitenskapelige teorier og formler eller algoritmer. Fortrolighet med vann er mer en å kunne formelen H2O og huske frysepunkt og kokepunkt. Det krever kjennskap. Den som har gjort seg kjent med snø, er fortrolig med vann i fast form – H2O(s) – og leter etter fingerfast, finkornet snø i ”passe høye” toppskavler til snøbivuakk. Den abstrakte kunnskapen er grei nok når vi ønsker å regne ut hvor tung en blokk i et flakskred er, men den gir oss ikke den tryggheten (sinnsro) som følger med det vi har gjort oss kjent med. Fortrolighet med natur gir oss den nødvendige (treff)sikkerhet i vurderingen av forholdene (vær, føre, strøm, o s v) og sinnsro til hensiktsmessig handling. Vi skjønner at fortrolighet ikke er noe vi kan tilegne oss i form av kurs- og modulbaserte studier. Den blir til som langvarig ”undervegs læring”, der ferdighetene vokser frem sammen med kjennskapen. Slik fullmoden fortrolighet blir til som fomling og famling og går under navnet mesterlighet. Sondre Nordheims biograf, Torjus Loupedalen fra Seljord, brukte i 1943 forresten uttrykket leug om telemarksvinernes stilfulle ferd i ”ufse-låmene” (på ”nytt-norsk”kalles det nå ”å droppe”).

      For å kunne forebygge skader i møte med farene i natur, må den som skal føre regien for grupper som ferdes i fri natur og kulturlandskap, også opparbeide evnen til sikker vurdering av egne og andres forutsetninger: Fortrolighet og ferdigheter. Mens regelbunnen risiko- og sikkerhetsanalyse regner med ”restrisiko”, holder den mønsterorienterte sikkerhetsfilosofien seg til sikkerhetsmargin. Denne tenkemåten gir seg ut fra norsk friluftslivs tradisjonelle verdier (”kjøl og ror” for vurdering): Menneske- og naturverd. Vi spiller ikke hasard med sikkerheten. En gruppes forutsetninger må vurderes (ordet kommer av verdi) i forhold til de krav som følger med et vegvalg. Som profesjonelle utøvere skylder vi gjester og kursdeltakere omsorg (menneskeverdet), en omsorg som også må gjelde den natur vi velger å ferdes i (naturverdet). Våre vegvalg bør altså sikre ferd etter evne. I denne sammenhengen er det også på sin plass å peke på at det er de færreste blant deltakere i organiserte opplegg som har glede av hjertet-i-halsen-vegvalg.”

      Christopher Alexander arbeider for å erstatte det regelstyrte samfunn med generative koder:

      http://www.livingneighborhoods.org/library/generativecodesv10.pdf

      Fra det regelstyrte samfunn kan intet levende gro. Dette samfunnet vi befinner oss i har heller ingen rot i vitenskapen, men i et mekanisk verdensbilde. Generative koder derimot arbeider på naturens premisser, og er en forutsetning for skaperglede og levende samfunn.

    • HVORFOR håner du mennesker som forsøker å tenke? Er det kun misunnelse? Eller ligger det noe annet bak?

  • “En meningsløs tilværelse kan bæres sålenge det finnes håp. Håp er en
    alternativ måte å skaffe seg ro og trygghet på. Med en god porsjon håp
    kan sosiale vesener tåler mye slit, slik Leo Tolstoj (1828-1910) skrev: “Det finnes ingen livsvilkår som mennesket ikke kan tilvennes, særlig når han ser at alle andre godtar dem“.”

    Dette forklarer hvorfor bedehuskulturen fikk slikt fotfeste blant slitets folk. Rundt Totenåsen stod bedehuskulturen aller sterkest i grendene lengst opp mot åsen, her hvor snøen var dypest, steinene størst og gårdene minst. Det var disse menneskene som i størst grad trengte håpet for å utholde slitet!

    I dag ser folk flest og de styrende i særlig grad ned på bedehuskulturen, som om det var en slags “Sputnik”-kultur. Min mening er at dette var en både stor og storartet kultur, i motsetning til den subeksurbane kulturen som har fortrengt den.

    – Kulturen som aldri var kultur: https://leveveg.wordpress.com/2017/01/08/kulturen-som-aldri-var-kultur/

  • Nytt fra Terje Bongard om PENGEFØLELSEN!

    https://radio.nrk.no/serie/mellom-himmel-og-jord/DMTL04000417/22-01-2017#t=17m56s

    Fra «Mellom himmel og jord» søndag 22. januar 2017. Del 2: «Følelsen vi mangler».

    Forsvinner dessverre i arkivene etter hvert :-(