Et nytt år uten håp?

trump_tears

Like lite som ved forrige årsskifte er det noen grunn til å juble over de utviklingstrekk man ser i samtiden. Terror, krig, befolkningseksplosjon, naturødeleggelse, økende sosial uro, velferdstap, etniske og kulturelle konflikter, overforbruk, massemigrasjon, er noen krisekategorier. Mangel på realisme hos politikere og meningseliten bidrar til at de nødvendige endringer uteblir. Men det finnes lyspunkt bare man legger bort alle håp og forventninger og gir seg realitetene aktivt i vold.  

Av redaksjonen

«Vi er på rett kurs, selv om mye gjenstår.» – Erna Solberg

«Det er de foraktfulle, deplorables som Hillary Clinton kalte Trumps tilhengere, som selv er årsaken til miseren. Når folket demokratisk velger ledere og løsninger som elitene ikke ønsker, så er folket en trussel mot demokratiet.»

Så er det på’n igjen, nye forsetter og forventninger som skal knuses i årets gang. Kongens nyttårstale satte et godt eksempel med en svulmende ansvarsfraskrivelse som fra et familiemedlem i de eldre årsklasser som ønsker at alle skal være venner og pjatter uten strids- eller livslyst:

«Hvis vi har gode drømmer for hverandre, hvis vi vil hverandre vel – da kan mye magisk skje.»

Les resten av talen her

Det er utvilsomt gode ord om man er en barnehagetante eller prest i statskirken, men ikke mye til trøst fra en statsmann midt i en verden som oppleves stadig mer usikker for flere både i Norge, Europa og verden ellers. Da hjelper det lite med kongelige «ønsketre» i Slottsparken som ufrivillig uttrykte statsmaktens impotens og det demokratiske underskuddet:

I sommer hadde vi et helt spesielt tre i Slottsparken. Vi kalte det Ønsketreet.  Der ble mennesker som besøkte parken invitert til å henge opp sine håp og ønsker for Norge og verden.

Gjennom hele sommeren blafret folks ønsker i vinden. Stadig flere kom til. Grenene på det gamle treet hang tungt av håpene til barn og voksne, unge og eldre, nordmenn og utenlandske turister.

Vår pokemonspillende statsministeren kunne ikke være dårligere enn sitt statsoverhode og fulgte opp med et rungende nyliberalt hurra hvor global frihandel og konkurranse er løsningen på alt samtidig som man skal ønske kvinnelige, mørkhudede bussjåfører i hijab ekstra velkommen til dette nyliberale paradis hun og hennes meningsfeller bygger i det de selger landets ressurser ut på billigsalg.

I hennes Norgeshistorie er vikinger transformert til en tidlig utgave av globale finans-spekulanter og det ynkelige knefallet overfor Kina etter det nobelske musebrølet flettes inn som noe selvfølgelig, arbeidsplasser, duh! Nordmenn er fortsatt best på prinsipper som ikke koster:

«Vår kontakt med verden rundt oss sikrer arbeidsplasser, gode lønninger og finansierer velferdsordningene våre. Derfor er jeg glad for at Norge igjen har etablert normalt samarbeid med Kina. Historien har også lært oss hvordan det er å være en liten brikke i stormaktenes spill.»

 

erna_solberg

 

Men ethvert utopisk paradis har sine fiender og fienden av hennes nyliberale utopi beskriver hun slik:

«Krefter som er skeptiske til handelssamarbeid og felles sikkerhet er nå på fremmarsj. Krefter som utfordrer det som har vært grunnlaget for Norges suksess gjennom århundrer. Jeg forstår at det skaper usikkerhet.»

Enhver kritikk er en trussel, det lover godt for ytterligere polarisering av samfunnsdebatten i året som kommer, men vi tviler på at det hang høyt i kongens ønsketre.

Ellers betones det både at Norge på ingen måte kan klare seg uten andre større stater og overnasjonalt samarbeid, men samtidig gjør vi det meste rett og er verdensmestre, forstå det den som kan:

«Vi er på rett kurs, selv om mye gjenstår.»

Les resten av talen her

«Brexit, terrorangrep, Trump-seier, migrasjonskaos, gjenerobring av Aleppo og elitenes reaksjoner på disse hendelsene i året som gikk viser med all tydelighet at de styrende ikke er interessert i å lytte eller endre kurs.»

Hvilken kurs er vi egentlig på er det betimelige spørsmålet uansett hva man måte mene om nyliberalisme og globalisering, og hva er det som gjenstår?

Brexit, terrorangrep, Trump-seier, migrasjonskaos, gjenerobring av Aleppo og elitenes reaksjoner på disse hendelsene i året som gikk viser med all tydelighet at de styrende ikke er interessert i å lytte eller endre kurs. De  utrykker vekselsvis forakt for «folket» og et ønske om å «forstå». Her definerer vi «folket» som den store majoritet som ikke har definisjonsmakt, alle de av oss som er prisgitt politikeres, arbeidsgiveres, medias og statsinstitusjoners maktutøvelse.

Forståelsen strekker seg likevel ikke lenger enn til at det handler om å finne andre måter å overtale de uopplyste om at «de» har hatt rett, fortsatt har rett og alltid rett. Det at også oppegående folk faktisk føler på kroppen hva konsekvensene av deres politikk er og derfor har frekkheten til å ønske noe annet ut fra empiri, er utenfor deres fatteevne.

Derfor kommer man med påstanden om at vi lever i en postfaktuell tid. Noe man med rette kan hevde når offentligheten blir en propagandistisk kamparena fremfor et sted for utveksling av informasjon og åpen meningsbrytning, men det er de med definisjonsmakten som er tatt med buksen nede gang på gang.

Senest nå i befrielsen av Aleppo, hvor de sekulære kreftene i Syria kjempet forbitret mot ekstrem islamistisk sekterisme og nasjonsødeleggelse aktivt støttet av Vesten og gulfstatene militært og økonomisk.

Les National Reviews kommentar Meet Aleppo’s ‘Moderate,’ ‘Secular’ ‘Rebels’: Al-Qaeda and the Muslim Brotherhood

 

berlin_lorry_attack_lowresLastebilen som kjørte inn i folkemengden under julemarkedet i Berlin

 

Tilliten er borte for mange, og de orwellske skremslene om at sannhet er løgn og omvendt funker ikke like bra. Man har relativisert sannhetsbegrepet, og nå møter man seg selv i døren.

Offentligheten slik den særlig kommer til uttrykk i sosiale medier ligner mer en krigssone enn et område for dialog.

Etter Donald Trumps overraskende seier fikk vi fjorårets nyord fake news som tildeles kritisk tenkende. Hva som er fake news konkretiseres svært sjeldent. Ingen tvil om at det eksisterer, men begrepet slik det ble lansert i massemedia brukes ikke for en mer sannferdig journalistikk, men for å mistenkeliggjøre systemkritikk.

Samtidig så tar media ingen selvkritikk hva angår egne fake news som går viralt og har langt større virkning enn åpenbart tøv, som Washington Posts påstand om at Russland hadde hacket USAs kraftnett: Fake News” And How The Washington Post Rewrote Its Story On Russian Hacking Of The Power Grid

Putin er i deres forestillingsverden ansvarlig for at Trump vant. At en gjennomkorrupt Hillary Clinton og et råttent politisk system ble stilt til åpent skue i den mest spektakulære amerikanske valgkamp noensinne, velger man å se bort fra.

Eller som med Brexit, at mange ikke er tilfredse med at en overbetalt overnasjonal elite skal detaljstyre hverdagen til en majoritet de ikke bryr seg om.

Det er de foraktfulle, deplorables som Hillary Clinton kalte Trumps tilhengere, som selv er årsaken til miseren. Når folket demokratisk velger ledere og løsninger som elitene ikke ønsker, så er folket en trussel mot demokratiet.

«Om folk lider av fremmedfrykt så lider politikere flest av folkefrykt.»

Alle de som ikke vil akseptere at mennesket i Vesten aldri har hatt det bedre er tankeforbrytere, slik Steven Pinker manisk hevder; som om opplevelsen av livskvalitet fanges i statistikker og materialisme alene.

Om folk lider av fremmedfrykt så lider politikere flest av folkefrykt. Under slike vilkår har saklig, gjennomtenkt journalistikk svært dårlige kår, og man ser at det gjerne er stemmer utenfor pressen som leverer de mest gjennomtenkte og kritiske analyser og kommentarer, enten det er personer som Terje Tvedt, Helge Lurås eller Pål Steigan for å nevne noen aktuelle.

De styrende vil ha makten, men ikke ansvaret. Derfor løses ingen fundamentale problemer – de vokser og vokser ufortrødent og gir grobunn til banale barnefortellinger hvor samfunnsproblemer skal løse seg på magisk vis bare «vi» er snille mot hverandre (ref. konge og statsministers nyttårstaler).

Men det er ikke bare elitene som biter seg selv i halene i sin ansvarsfraskrivelse, de fleste jager tomhet og vind i sine kommentarer i sosiale medier. Manges forbitrede klikk og kritikk handler om projeksjon av avmakt og fremmedgjorthet. Gjennom å velge seg enkeltsaker med tydelige skillelinjer får man utløp for den samlede frustrasjon i møte med en kompleks samfunnsutvikling man kjenner seg stadig mer fremmed for.

Det uvesentlige tar plassen til det vesentlige. Massemedia clickbaiter og pressen fremstår mer som ukeblad fylt med kjendisskvalder, livsstil, underholdning og viralt skrotmedia med litt nyhetsstoff attåt for å kunne hanke inn pressestøtten .

Man diskuterer for eksempel integrering til det kjedsommelige, men ikke hvilke mål og grenser det skal være for innvandringspolitikken, eller enda viktigere hvilket samfunn ser man for seg rent demografisk om 50 år, om 100 år? Og de fleste gir blaffen i økologi og det faktum at om man ikke ivaretar naturgrunnlaget så forvitrer fremtiden ikke bare for mange dyrearter, men for mennesket selv.

«Befolkningsveksten og vekstparadigmet er i seg selv et fundamentalt politisk og økologisk problem i det vi beveger oss raskt mot 13 milliarder. »

Befolkningsveksten og vekstparadigmet er i seg selv et fundamentalt politisk og økologisk problem i det vi beveger oss raskt mot 13 milliarder. Om ikke vi er forberedt på dette og villig til å finne mottiltak vil vi bli oppleve en flodbølge i fremtiden av lidelser og konflikter som vil overgå hva de fleste kan forestille seg. Mens grenser rives ned og menneskeheten vokser grenseløst så minker naturgrunnlaget, ressursgrunnlaget for alt levende liv, også oss.

 

Befolkningstilveksten til Europa fortsetter ufortrødent

 

I det hele tatt diskuteres lite om hva som egentlig er et godt samfunn – mens velferdsstaten forvitrer slynger folk til høyre og venstre omkring seg med lettsolgte retoriske poenger i fragmentariske sirkeldebatter. Man vinner retoriske poeng, men fremtidsutsiktene forblir taperen.

Prediksjoner for 2017 handler derfor mest om antipatier og sympatier.

For eliten er den største frykt at politikere som i det minste adresserer problematikk folk er opptatt av skal vinne gehør. Marine Le Pens fremgang og mulige valgseier i år, ikke terror eller økende konfliktnivå og usikkerhet i samfunnet ellers, er den største trusselen mot verdensfred og det meste – på linje med den liberale elites onde ånd Putin som er skyld i nær sagt alt som går elitene i mot. Aftenpostens utrettelige liberale propagandist Frank Rossavik utrykker det beste selv:

«Fascismen, nazismen og kommunismen i sine ulike former hadde også klare populistiske trekk, mens Vladimir Putin kan stå som eksempel på en populistisk valgmaskin i et system som kan kalles demokratisk i anførselstegn.

2017 kan bli vel så ille som 2016. Snart tiltrer Trump i Det hvite hus, og da kan hva som helst skje der. I år er det også parlamentsvalg i Nederland og Tyskland, samt parlaments- og presidentvalg i Frankrike. Det er fare for at Nasjonal Front-leder Marine Le Pen blir fransk president, en mektig posisjon »

Les hans kommentar Sinnaborgere og det selvinnlysende fornuftige

For folk uten definisjonsmakt er frykten knyttet til uvissheten og alle de tegn i tiden som viser at det samfunnslimet man tidligere hadde i Vesten, basert på gjensidig tillit. Homogene stabile samfunn med sosial rettferdighet er i ferd med å gå i oppløsning. Avstanden i virkelighetsoppfatning mellom de øverst og nederst øker.

Slik det blir det gjerne når de privilegerte ikke vil erkjenne de problemer som rammer de fleste og lever i gylne bur avsondret fra realitetene som truer folket de så ivrig fordømmer når det protesterer. De skriver seg slik inn i en rik historisk tradisjon forutbestemt for undergangen.

Avmakt skaper grobunn både for populister og opportunister, men alle krefter og stemmer som går motstrøms til høyre og venstre er sunnhetstegn selv om de ikke fanger helheten. De viser at det finnes endringsvilje.

Fundamentale nye løsninger kan ikke en Trump, Putin, Le Pen eller andre populister uten et gjennomtenkt alternativt program for en ny fremtid tilby. De vil kun flikke på et system som ikke er bærekraftig hverken sosialt, kulturelt, økonomisk eller økologisk i det lange løp. De har ingen plan som medfører et paradigmeskifte, for deres del handler det om rollebytte og forskyvninger av tyngdepunkt innen et politisk system, i beste fall en reformasjon, men ingen revolusjon.

Men deres fremgang viser sprekker i mediamuren og gir opphav til et meningsmangfold elitene kun ønsker i navnet, men ikke i gavnet. Om forholdet mellom USA, Russland og verden ellers skulle gå mer mot en multipolar, pragmatisk realpolitikk som innebærer gjensidig anerkjennelse av nasjonal suverenitet og interessesfærer, så åpner det opp for store endringer på sikt og muligheten for en mer stabil verden.

 

010-international-rescue-photographer-jeremy-blincoe Rescue, Jeremy Blindcoe

 

Likevel er sannheten nå at denne sivilisasjonen er på vei mot skafottet om ikke man radikalt endrer kurs innen de neste 100 år. Men før realistiske alternative løsninger åpenbarer seg må dessverre samfunnsforholdene blir betydelig dårligere. Politiske systemer har historisk sett hatt svært dårlig evne til selvkorrigering.

Mennesker strever stadig mer med å finne eksistensiell mening i samtiden og har små muligheter til å finne meningen så lenge man fortsetter samme løp mot avgrunnen som tidligere.

Hysteriet og reaksjonen hos hegemoniet på forskyvningene i det politiske landskapet gir en grunn til en gryende optimisme – når det blir riktig galt, er det godt for noe. Etablissementet ønsker ingen dialog og har dermed erklært en mediakrig mot kritiske røster, det er en krig de vil tape på sikt, realitetene tar alltid igjen propagandaen.

I 2017 og fremover vil vi se fremvekst av nye uavhengige plattformer for nyhetsformidling og samfunnskritikk som bedre representerer bredden i den økende misnøyen med massemedias snevre virkelighetsfortelling.

Vi kan tørt konstatere som i et tidligere essay at håpet ligger i det håpløse i det vi ser frem imot nye lysninger der sivilisasjonens sol kaster lange skygger og ønsker med det en virkelighetsnær start på det nye året.

 

Anbefalt lesning:

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

 It was the Democrats’ embrace of neoliberalism that won it for Trump


Relatert

BREXIT – massenes opprør

Donald Trump – Trumfkortet

Hegemonens skjebnevalg

Det nye året 2012, dommedag eller fett nok?

Hva kongen sa

Alain Badious endetidsfilosofi

Trump – Tårnet faller

Å du deilige endetid – eller Kali Yuga hele jula

«Panama Papers» forteller bare halve sannheten