Freskomaleriet “Skolen i Athen” er et av Rafaels mest gåtefulle og kjente verk og en kilde til mange ulike tolkninger. Andre del av dette essayet ser videre på tolkningen som er gitt – at maleriet tematiserer foreningen av kristendommens mysterier med førkristen filosofi og hvordan denne tanken er blitt tatt opp igjen og fordypet i nyere tid.

Av Trond Skaftnesmo. Forfatter, naturforvalter (NMBU) og filosof. Bildet øverst: snitt fra “Skolen i Athen” (1509-1511, klikk på bildet for større versjon). Les del I her.

Johannes gjør her noe (for filosofer) uhørt, idet han remytologiserer Logos: Han forkynner at Ordet har steget ned og tatt bolig iblant oss, at det er blitt kjøtt og blod!

Øvre plan

I det følgende vil jeg gi en tolkning av ”Skolen i Athen” som, skjønt den er i pakt med Vasari, i alt vesentlig støtter seg til Harald Falck-Ytters langt dypere og mer detaljerte arbeid. (1) Gjennom mitt eget arbeid med maleriet, er nye fenomener kommet til, som føyer seg inn i helhetsbildet. I det følgende er alt presentert i én strøm, og – for å holde det innenfor en rimelig ramme – i en nokså ”påståelig” form. Vi kan også si at tolkningens begrunnelse ligger i selve beskrivelsen, ikke minst i hvordan alle detaljene føyer seg sammen til et gedigent meningsfullt mønster. Dog vil kun de mest sentrale skikkelsene kunne behandles i denne omgang.

For å få det rette overblikket, er det best å begynne på det øvre planet. Ja, vi må faktisk begynne ovenfor det. Over og rundt hele forsamlingen er det spent opp en stor bue. Den rammer inn hele scenen; alt skjer i ett og samme rom. Og hvilket rom er så det? Det er det åndshistoriske rommet, der alt utspiller seg i ett sammenhengende drama. Her er ingen skillevegger mellom fortid og nåtid, kun en større eller mindre distanse.

Til venstre og til høyre over filosofene ser vi to greske gudeskikkelser, som står i hver sin veggnisje. Til venstre har vi guden Apollon med sin lyre. Det er solens og lysets gud, den klare tankes gud. Men også guden for musikk og poesi, helse og kunnskap. Rudolf Steiner sier blant annet dette om Apollon:

“Når en greker ytret navnet Apollon, refererte han til den åndelige virkelighet bak solen. […] Faktisk henviser grekeren til det vesen, som senere åpenbarte seg som Kristus. Men han kunne ennå bare forstå det i en slags tilslørt form, som Apollon. I en viss forstand er Apollon som en av Kristi kledninger, som i sin form ligner det som er i den. Slør etter slør måtte falle fra denne skikkelsen, som ble forstått som Apollon, før Kristus kunne bli synlig og intuitivt forståelig. Apollon hentyder til Kristus, men er ikke Kristus selv.” (2)

“Apollon og nymfene” (1666-1673) av François Girardon

Det er alt annet enn tilfeldig at Platon er plassert til venstre og Aristoteles til høyre for midtlinjen. Vi ser videre at Platon peker oppover (mot ideenes verden), mens Aristoteles viser horisontalt utover (mot sansenes verden).

Når Johannes i begynnelsen av sitt evangelium identifiserer Kristus med Logos – verdensordet, verdensfornuften, den ordnende og helsebringende verdensharmonien – er det tett opptil en karakteristikk av Apollon. Forskjellen, for grekerne, var vesentlig den at Apollon var en mytisk skikkelse, en gud, mens Logos var et avmytologisert, filosofisk begrep. Johannes gjør her noe (for filosofer) uhørt, idet han remytologiserer Logos: Han forkynner at Ordet har steget ned og tatt bolig iblant oss, at det er blitt kjøtt og blod!

Men nå foregriper vi utviklingsgangen i bildet. Foreløpig, på det øvre plan, er det snakk om den allmenne inkarnasjonen av Logos, at tenkningen blir født blant menneskene, blir hvert menneskes personlige eiendom. Inntil nå hadde mennesker opplevd tenkningen som et kosmisk-objektivt fenomen, noe de tok del i: ”Det tenker i meg!” Nå skulle de stadig mer bemektige seg denne tenkningen og hver især fornemme: ”Jeg tenker!”

Sokrates (c. 470-399 f. Kr.) kalte seg selv en ”fødselshjelper” for denne prosessen. Han er avbildet i en enkel grønn kappe på venstre side, skrått under Apollon. Sokrates’ gjerning var nødvendig, men ikke ufarlig. Falck-Ytter (1, s. 80) kommenterer det slik: ”Den gamle kosmologiske opplevelse og mytiske billedtenkning svant hen. For menneskene var det en dramatisk og farlig overgang. Den rene rasjonalisme kunne avløse den gamle billedbevisstheten og ikke la noe annet bli igjen enn en tom forstandsviten.” Så kan vi da også forstå at Athenerne ble skremt av det Sokrates satte i gang. Til slutt dømte de ham til døden, for ”gudløshet” og ”å ha forført ungdommen til gudløshet”.

Til høyre bak Sokrates, og tilbaketrukket i sin egen tenkning, har vi Heraklit, med tilnavnet ”den dunkle”. Han er kjent for å fremheve at ”alt flyter” og beveges i en dialektikk mellom polariteter “i overensstemmelse med Logos, den orden som styrer alt”.

På høyre side over filosofene finner vi gudinnen Athene (romernes Minerva), gudinnen for visdom og krig. Hun fødtes – fullvoksen, bevæpnet og armert – rett ut av Zevs panne. Athene er den jordiske tenkningen, den som fødes ut av hjernen. Hun er da også gudinne for høyst profane sysler, som krigs- og statskunst, lov og rett, kunst og håndverk osv. Hennes symbol er en ugle: fuglen som ser i mørket. Slik hjernetanken lyser opp i kraniehulens natt.

Athene og uglen

Idet de guddommelige inspirasjonskildene er identifisert, ser vi med ett hvordan romretningene – venstre og høyre, opp og ned – er ladet med mening. Det er alt annet enn tilfeldig at Platon (c. 429-347 f.Kr) er plassert til venstre og Aristoteles (384-322 f.Kr.) til høyre for midtlinjen. Vi ser videre at Platon peker oppover (mot ideenes verden), mens Aristoteles viser horisontalt utover (mot sansenes verden).

Platons underkjortel er fiolett, farven for åndelig og sjelelig inderlighet. Overkjortelen har en lysglødende rødfarve; kjærlighet til visdom. Den lukker seg antydningsvis i en spiss nedentil og åpner seg oventil. Hos Aristoteles er alt stikk motsatt: Underkjortelen har en jordbrun farve, overkjortelen har logikkens kjølige blåfarve. Den er åpen mot jorden og oventil mer lukket.

Begge holder en bok i hånden. Platon holder sin bok – Timaios – loddrett. Aristoteles holder sin bok – Etikken – nærmest vannrett. Det er i dialogen Timaios Platon forteller om verdenssjelen, som har form som et kors. Det er i Etikken Aristoteles gir retningslinjene for et harmonisk og rettskaffent liv på jorden.

Til høyre for Aristoteles står en gammel, men rank og imponerende mann i gyllen kjortel. Det er Xenofanes av Kolofon (c. 570-475 f.Kr.), en forløper for den skeptiske selvbevisstheten som følger med den selvstendige og abstrakte tenkningen. Hos ham skinner den nyfødte tenkningen sterkt og klart, derav den sollyse kjortelen. Han ser, som en av de første, hvordan grekerne har skapt sine guder i sitt eget bilde.

Et typisk utsagn fra ham er: ”Hadde kveg og hester og løver hatt hender og kunne malt eller formet slik som mennesker gjør, ville hestene formet sine guder som hester, kveg som kveg og løver som løver. Etiopiere sier at deres guder er stubbnesete og svarte, trakerne at de er bleke og rødhårete.”

Xenofanes var likevel ingen ateist. Men han var monoteist og mente Gud bare kunne tenkes abstrakt, ikke forestilles billedlig. Slik pekte han fremover mot en kultur, som mange hundre år senere skulle bre seg ut fra Jerusalem. Kirkefedrene likte ham godt.

Xenofanes har ved siden av seg en mørk skikkelse med bukkeskjegg, som legger hånden på skulderen hans. Det er som om han sier: “Vi to skal nok bli gode venner og få gjort mye sammen i fremtiden.”

“Diogenes” (1860) av Jean-Léon Gérôme

Rett nedenfor Xenofanes ligger en mann uvørent henslengt i trappen. Han er helt alene med seg selv, avsondret fra alle andre. Han leser i noen papirer, formodentlig noe han selv har skrevet. Det er kynikeren Diogenes fra Sinope (c. 412-323 f. Kr.), også kalt Diogenes i tønnen. Kyniker betegner her en intellektualisme som helt hadde mistet sin evne til idésyn, hadde kuttet forbindelsen til ånden i naturen, og var redusert til kald logikk og tom forstandsviten. En intellektualitet i åndelig isolasjon. Diogenes formulerte det selv helt presist en gang han var på besøk hos Platon, idet han sa: ”Bord og stoler ser jeg, men ikke bordets og stolenes vesen.”

Diogenes bærer en blålig kjortel, med samme farve som Aristoteles’ overkjortel. Han har tatt av seg – og ligger på – en fiolett kjortel, lik Platons underkjortel. Dette er klar tale: Diogenes har utviklet en klar og logisk tenkning. Men han har mistet den inderlighet som kunne gjøre ham i stand til å se tingenes vesen eller idé. Slik peker Diogenes inn i vår egen tid.

Men Diogenes er en blindvei, et advarende avvik. Den regulære utviklingsstrømmen går ”fra Apollon til Athene” og derfra til gruppen nederst til høyre. Og før vi forlater det øvre plan, gis det en inspirasjon, en overlevering som skal motvirke den kyniske intellektualismen, med dens isolasjon. Det er en inspirasjon som vil berike det som nå skal utvikle seg av jordvendt vitenskap – ikke minst i Alexandria – med en mysterievisdom som forbinder himmel og jord.

Denne inspirasjonen kommer fra den høyt innviede Pythagoras (c. 570-495 f.Kr.), som står under Athene, der hennes blikk er rettet. Han har en rødlig kjortel på seg, med en mørkere tone enn hos Platon. Farven finner gjenklang hos Euklid (med passeren, rett under). Med sin venstre hånds pekefinger viser Pythagoras hvilken vei hans mysterievisdom vil ta. Fingeren peker rett ned mot en himmelglobus; den inspirerte stjernevisdommen, som skal gi et overlys til de mer jordiske vitenskaper som utfolder seg i hellenismen og senantikken.

Det englebudskap som Markus – og Johannes – åpner sine evangelier med, er beretningen om Johannesdåpen, der Logos, Kristusånden tar bolig i Jesus av Nasaret. På Rafaels freske er Jesus kommet frem til dette punktet i sin biografi, nøyaktig over det stedet der Logosbudskapet fra den mektige kulturstrømmen overbringes ved engelens tavle.

“Pytagoreisk hymne til soloppgangen” (1869) av Fjodor Bronnikov

Logos’ inkarnasjon

For oldtidens greske filosofer hadde begrepet Logos, som nevnt, en kosmisk-universell mening, som den skapende og ordnende verdensharmonien eller verdensfornuften. Men siden hvert menneske er begavet med en dråpe av den universelle fornuften, kunne Logos også brukes om denne dråpen. Etter hvert fikk ordet en nærmest uuttømmelig fylde av beslektede meninger.

Filosofen Marian Hillar (3, s. 6) regner opp hele 11 mulige betydninger, inkludert ord, språk, utsagn, diskurs, fornuft og proporsjon (analogia). Som nevnt føyer evangelisten Johannes igjen til en radikalt ny mening, idet han åpner sitt evangelium med å identifisere Kristus med Logos. Det betyr at den kosmiske Logos kan anta menneskeform, kan bli ”kjøtt og blod”.

Denne tanken er nokså anti-platonsk. Derimot er den i pakt med Pythagoras’ lære. Hillar (3, s. 8) sier om dette:

“[Pythagoras’] filosofi er en metafysikk om immanent (iboende) orden i kontrast til Platons metafysikk om det transcendente. For Platon er det guddommelige transcendent (hinsides sanseverdenen). […] Derfor kan sannheten kun gripes via intellektet. For Pythagoras derimot, kan det guddommelige prinsipp om harmoni gripes gjennom sinnet og det kan også oppfattes gjennom sansene, og derigjennom bevirke intellektuell innsikt.”

Dermed kan vi forstå at Pythagoras peker i motsatt retning av Platon. Og vi kan forstå at det er Pythagoras, og ikke Platon, som står på høyre side, som en høyere beskytter og inspirasjonskilde for den fremvoksende, sansevendte vitenskapen. Når vi så vet at pytagoreerne regnet Apollon som en representasjon av Logos, det kosmiske prinsippet om en harmonisk orden, slutter dette sirkelen.

Vi har altså for oss tre versjoner av Logos:

1. Den kosmiske Logos
2. Den allmenne Logosdråpen i hvert menneske
3. Logos inkarnert (”Ordet ble kjød”)

Platon og Apollon

Paulus’ tenksomme karakter er beslektet med den vi ser hos Heraklit (”den dunkle”). I ”Skolen i Athen” er de endog gitt nyanser av samme fiolette kjortel. Men Paulus utmerker seg med usedvanlig muskuløse og kraftige ben, og med støvler som egner seg for lange vandringer. Ingen andre på fresken er skodd på denne måten.

Og i Rafaels freske kan vi se hvordan denne Logos-prosessen forløper. Den utgår fra Apollon, som representant for den kosmisk-universelle Logos. Deretter føres den videre hos oldtidens filosofer og inn i den alexandrinske vitenskapen, der Logos utvikles i sin allment menneskelige form, som en dråpe selvstendiggjort tenkning i hver enkelt. Men Pythagoras forkynner at den kosmisk-universelle Logos ikke bare kan komme til syne som fornuft, men også kan vise seg i sanselig skikkelse. Slik peker han frem mot den hendelsen Johannes vitner om. Finner vi også denne hendelsen avbildet i Rafaels freske?

Den gruppen vi da må granske, er den vi alt har stilt så mange spørsmål om (del 1), der vi finner så mange merkelige skikkelser. Og nå har vi den nøkkelen vi trenger for å løse gåtene.

La oss begynne med engelens tavle med de gåtefulle tegn, som summerer opp den pytagoreiske harmonilæren. Falck-Ytter, som selv var musiker og utdannet musikkpedagog, skriver utførlig om hvordan de musikalske harmonier speiler de tallforhold som gjelder i vårt planetsystem, og hvordan dette igjen korresponderer med verdenssjelen:

I Platons dialog Timaios beskrives denne skikkelse. Det er ”verdenssjelen” som […] kommer til uttrykk i de substansfylte kosmiske tallforhold. Her foreligger de samme forhold som i den tonestrukturen Pythagoras hadde skapt. I denne strukturen virker alle syv planetkrefter inklusive et jordisk element, for der er ikke bare 7 men 8 toner. Oktaven er ikke lenger kun en fordobling av begynnelsestonen, men – etter å ha gått gjennom de andre tonene – en ny tone for seg.

Denne verdenssjelens skikkelse viser seg midt blant de syv planetstjernekreftene som et kosmisk uttrykk for vårt planetsystem (10) og har selv noe jordisk i seg: erkjennelsen av sin menneskelige formstruktur. Denne verdenssjelen er ”Logos”, det guddommelige skaperordet, som er kommet nær jorden […] På jorden opptrådte denne skikkelse som Jesus av Nasarets kjerubisk-harmoniske vesen. Han kunne ved Jordandåpen helt oppta selve ”Logos” som det kosmiske Kristusvesen (1, s. 111-112).

“Paulus preker i Aten” (1515) av Rafael

På bildet finner vi denne skikkelsen som den hvitkledte ynglingen, som står rett over den pytagoreiske tavlen. Det er Jesus av Nasaret som her danner en trekant med evangelistene Johannes og Markus. Det vil si, engelen med tavlen opptrer der vi ville vente å finne Markus. Så åpner han da også sitt evangelium med ordene: “Se, jeg sender min engel [anggelon] foran ditt åsyn.” (5)

Det englebudskap som Markus – og Johannes – åpner sine evangelier med, er beretningen om Johannesdåpen, der Logos, Kristusånden tar bolig i Jesus av Nasaret. På Rafaels freske er Jesus kommet frem til dette punktet i sin biografi, nøyaktig over det stedet der Logosbudskapet fra den mektige kulturstrømmen overbringes ved engelens tavle.

Vi har fulgt Logos’ vei fra Apollon, via oldtidens filosofer og den hellenistiske kulturs blomstring i Alexandria. Logosprosessen, som en kulturhistorisk strøm, går så videre inn i kristenheten, fra høyre mot venstre på det nedre plan. Den første skikkelsen den når frem til, er en som sitter klar med pennen, innadvendt og lyttende. Han er plassert ett trinn opp mot oldtidens filosofer og lengst ut til høyre i sin gruppe. Han er den som formidler mellom ”hedendommen”, oldtidens filosofi, og den kommende kristendommen.

Det er ”hedningenes apostel”, Paulus, han som talte til de epikureiske og stoiske filosofene på Areopagos-høyden (Apg. 17).  Albert Schweitzer kalte ham ”tenkningens skytshelgen i kristendommen”. Det er fra ham vi har det kjente utsagnet: Ennå erkjenner vi stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt. […] Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå erkjenner jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud erkjenner meg fullt ut. (1. Kor. 13, 9-12)

Paulus’ tenksomme karakter er beslektet med den vi ser hos Heraklit (”den dunkle”). I ”Skolen i Athen” er de endog gitt nyanser av samme fiolette kjortel. Men Paulus utmerker seg med usedvanlig muskuløse og kraftige ben, og med støvler som egner seg for lange vandringer. Ingen andre på fresken er skodd på denne måten. Bare to andre skikkelser, nemlig  Alkibiades og den unge Alexander den store (som står rett over Paulus, som en spent bue), har fottøy som antydningsvis ligner. Begge to var krigsherrer, som dro over vide strekninger, dog mest på hesteryggen. Men Paulus gjennomvandret, som kjent, Lilleasia og Hellas på ”apostlenes hester”, noe så vel fottøyet som musklene forteller om.

Rafael har hedret sin kollega Michelangelo ved å gi Paulus hans skikkelse og ansikt. Og han har på samme vis hedret Leonardo ved å portrettere ham som Platon.

“Madonna di Terranuova” (1504-1505) av Rafael.

Jesusveien

Markus og Johannes begynner som nevnt ved Jordandåpen, også det en fødselsstund. Lukas og Matteus begynner med Jesu fødsel. De er også de eneste som angir en slektstavle for Jesus. Disse slektstavlene er imidlertid vidt ulike. Matteus angir sin slektstavle helt i begynnelsen. Den er nedstigende og går fra Abraham via David til Josef. Kong David hadde mange sønner, men det var kun den vise Salomo som ble konge etter ham. Hos Matteus går slektslinjen nettopp via kong Salomo. Så følger 13 kronede konger av Juda frem til Jekonia (Jojakin) ved bortføringen til Babylon. Vi skjønner at dette er en meget spesiell blodslinje, den davidiske kongefamilien. Jesusbarnet fra denne slektslinjen kan kalles det salomonske Jesusbarn.

Hos Lukas blir slektstavlen først oppgitt i kapittel 3, etter at Jordandåpen er skildret. Her er slektsleddene angitt i oppstigende rekkefølge, fra Jesus til David til Abraham og videre helt opp til Set, Adam, Gud. Mens Matteus viser hen til en kongeslekts jordiske genealogi, peker Lukas oppover, mot en himmelsk avstamning.

Hos Lukas går slektslinjen ikke over Salomo, men over en annen av Davids sønner, presten Natan. Denne prestelige slektslinjen danner en sidegren til den kongelige. Jesusbarnet fra denne slektslinjen kan kalles det natanske Jesusbarn. Det vil føre for langt i denne artikkelen å skildre hvordan og hvorfor Matteus og Lukas avviker så radikalt fra hverandre, ikke bare mht. slektslinjene, men også i beretningene om Jesu fødsel. Det er utførlig behandlet tidligere. (6) Men disse åpenbare diskrepansene, som kun kan forklares ved at det er snakk om to ulike barnefødsler, kunne nok gi et behov hos evangelistene for å kikke hverandre i kortene. Ikke for å kopiere, men for å få utfylt det mysteriet som hver av dem kun beretter en del av.

Det er tre skikkelser i den venstre gruppen som ser direkte på deg, hvis blikk går ut av bildet og inn i vår tid, inn i alle tider. (Bortsett fra Rafael selv, som også er avbildet i den høyre gruppen, er dette faktisk de eneste skikkelsene hvis blikk møter vårt blikk.) Den dåpsberedte Jesus står som nevnt mellom Markus (engelen) og Johannes. Skrått ovenfor og bak Matteus og Lukas, ser vi de to andre skikkelsene; det salomonske Jesusbarn til venstre for søylen og det natanske Jesusbarn, som 12-åring, til høyre for den.

Matteus er plassert nærmest til det salomonske Jesusbarn, som han skildrer, og Lukas til det natanske. Det er også Lukas, og bare han, som skildrer den 12-årige Jesus i tempelet, der han plutselig – til foreldrenes forskrekkelse – er som forvandlet. I fresken skjer forvandlingen bak søylen; dvs. den skjer skjult for menneskers blikk. Den hjertevarme barneånden er med ett fylt av all verdens visdom. Hvor har han fått den fra, ”han som ikke er opplært”, som det heter i Johannesevangeliet (Joh. 7.15)?

Thomas Aquinas seier over Averroes, Benozzo Gozzoli (1421 – 1497)

Visdommen har han fått under de tre dagene i tempelet (Luk. 2), idet ”barneånden” i Lukas’ beretning har forent seg med det ”åndens barn”, som Matteus forteller om. Det salomonske Jesusbarn viser en betydelig gest i denne retning, idet det retter ut sin høyre hånd og støtter opp om ”boken”, visdommen. Barnet er ledsaget av den gamle Josef av den salomonske blodslinjen.

Mens Matteus’ beretning fremhever det mannlige og det kongelige, legger Lukas vekten på det kvinnelige og det prestelige. Den 12-årige Jesus er da også ledsaget av Maria, som med sitt tegn (mellom Matteus og Lukas) viser at de to er blitt ett. Foran dem bøyer seg imidlertid Josef, den enkle tømmermannen i Lukas’ beretning (7), berørt og bekymret frem mot engelen med tavlen. Det er som om han spør: ”Kan du oppklare dette mysterium som har gjestet mitt hus?”

Det åpne rommet over den 12-årige Jesus, leder opp til Apollon og det kosmiske Logos-mysteriet. Apollon selv har sitt blikk festet på budbringeren, som kommer løpende inn helt til venstre i bildet. Han har en skriftrull og en bok; den gamle pakt (oldtidens visdom) og den nye pakt, fremtidens bok, som bærer bud om Logos’ komme til jorden.

Rafaels inspirasjon

Etter en slik gjennomgang oppstår det naturlig nok et spørsmål hos den leser som aner at disse sammenhengene vitterlig må være lagt inn i fresken: Var alt dette Rafaels bevisste intensjon? Kjente han til disse mysteriehemmelighetene?

Hvor mye Rafael visste, hvor mye han ante og hvor mye han tok imot som en rent imaginativ, billedlig inspirasjon, er vanskelig å si. Men vi behøver slett ikke å forestille oss at alt i maleriet er ”utspekulert”. Faktisk er det mer rimelig å anta at det meste er gitt som en rent kunstnerisk inspirasjon. Det vil si at Rafael mottok bilder, som også for ham selv var gåtefulle. Det behøver altså ikke å være slik at Rafael var seg bevisst, på et tankemessig nivå, at han hadde fremstilt mysteriet om de to Jesusbarn.

På den andre siden er det heller ikke utenkelig. I alle tilfelle er denne gåten berørt i flere av hans malerier, som f.eks. i det maleriet som har fått navnet ”Den nye jords Madonna”.
Les del I her

Referanser

(1) Harald Falck-Ytter, 2015: Åndshistorien i Rafaels billedverden. Freskomaleriene Disputa del Sacramento, Skolen i Athen og det kristne mysterium. Antropos. Oslo.

Harald Falck-Ytter (1927-2006) var utdannet musikkpedagog i Oslo og ble senere prest i Kristensamfunnet i Tyskland. Han er forfatter av flere verk innenfor historie og mytologi, kunstfag og naturvitenskap, blant annet Kalevala (1986), Das Polarlicht (1999), Kosmos und Apokalypse (1995) og Raphaels Christologie (1983).

(2) Rudolf Steiner, 1909: The East in the Light of the West, kap. 6 (GA 113). http://wn.rsarchive.org/Lectures/GA113/English/RSPC1940/19090828p01.html

(3) Marian Hillar & Anthony Buzzard, 2012: From Logos to Trinity: The Evolution of Religious Beliefs from Pythagoras to Tertullian.  Cambridge University Press. New York.

(4) … midt blant de syv planetstjernekreftene, jf. f.eks. Joh. Åp. 2.1: ”Dette sier han som holder de syv stjernene i sin høyre hånd…”

(5) Markus er, interessant nok, også identifisert som Johannes Markus. Han beskrives som en yngling innenfor apostelkretsen, og er etter tradisjonen den unge mannen som løper naken bort i Getsemane, da Jesus tas til fange. Markus er den eneste evangelisten som forteller om dette: En ung mann var i følge med Jesus; han hadde bare et linklede om seg. De grep ham, men han slapp linkledet og flyktet naken bort. (Mark. 14.51-52).

(6) Trond Skaftnesmo, 2015: Prins Immanuel av Betlehem og Yeshua av Nasaret. Det åpenbare julemysteriet. Paradigmeskifte forlag. Stavanger.

(7) Tradisjonelt er denne orientalske skikkelsen blitt tolket som den mauriske legen og filosofen Averroes (1126-1198). Dette er imidlertid tvilsomt allerede av teologiske årsaker. Averroes’ filosofi ble oppfattet som antikristelig og iherdig bekjempet av den helgenkårede filosofen Thomas Aquinas (1222-1274). ”Thomas’ seier over Averroes” ble senere feiret i mange bilder, i analogi med Mikaels seier over dragen. Et eksempel er dette bildet, laget av Benozzo Gozzoli (også en av pavens menn) så sent som i 1484. Det forteller oss at den katolske kirkens syn på Averroes ikke hadde endret seg siden Thomas’ tid

Relatert

Skolen i Athen, nøkler til et mysterium – del I

Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte

Evolusjonen og tidens gåte – del I

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton