Hegemonens skjebnevalg

Miss USA 2011, Alyssa Campanella pre-tapes in her National Costume onstage at Credicard Hall on September 7, 2011. She is preparing to compete in the 2011 MISS UNIVERSE® Competition on September 12 at 9:00 p.m. ET broadcast LIVE on NBC from Credicard Hall in São Paulo, Brazil. Vote your favorite contestant into the semifinals on http://missuniverse.com/members/contestants. HO/Miss Universe Organization, L.P. LLLP

Det amerikanske presidenvalget i 2016 er ikke bare en folkeavstemning for eller imot Clinton eller Trump. Dette er en kamp om Vestens sjel og hvilken sti verden skal følge en generasjon eller lengre fra nå av. Uansett hvem som går seirende ut i dag, vil ikke systemvokterne kunne demme opp for antiglobalistenes tiltakende revolt i årene som kommer.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK og Mattis Dahl Åmotsbakken, statsviter

 

All changed, changed utterly:   

A terrible beauty is born.

-William Butler Yeats (1916)

 

OUVERTURE

I hjertet av det atlantiske Imperiet har sirkuset i tidenes (mentalt) lengste valgkamp nådd sin (foreløpige) nihilistiske fullkommenhet. Valgkampen i 2016 har vært totalt dominert av outsiderne Bernie Sanders og Donald Trump. Den ene en selverklært sosialist, den andre eiendomsmagnat og reality-stjerne. Om den førstnevnte ble skviset ut i en antidemokratisk farse (ifølge Wikileaks), har den sistnevnte holdt stand fra skanse til skanse mot alle odds.

Trump har til nå vist seg å være den perfekte teflon. Særlig når han overlever det uavbrutte massebombardementet av retoriske attentatforsøk i alle medier 24 timer i døgnet. Alle – absolutt alle – hovedstrømsmedier i USA og Vesten forøvrig har demonisert Trump med en slik insistent fiendtlighet at denne kampanjen kvantitativt overgår selv de famøse karakterdrapene på Putin. Sånn sett har «the Donald» til en viss grad avlastet atlantistenes fremste hatobjekt. Det ytterst servile kommentariatet her hjemme i lydriket Norge er selvsagt intet unntak.

death-star

Trump har funnet bristen i Amerikas Dødsstjerne

Trump er mest av alt et medium samtiden speiler seg i. Derfor skjærer han igjennom kakofonien og har den gjennomslagskraft som skal til for å slå hull på hegemoniets tilsynelatende ugjennomtrengelige panser.

Hadde portvokterne vært trygge på seg selv, kunne de i høyden ha ignorert Trump med forakt. Men den eder og galle de vrenger av seg mot sin mulige Nemesis bunner i eksistensiell frykt. Under den vaklende latterliggjøringen av deres evig undervurderte antagonist vokser usikkerheten og nervøsiteten. Deres grenseløse materielle overtak til tross, den psykologiske maktbalansen er ikke lenger i deres favør. For dem kunne Trump like gjerne ha vært en multiresistent E.coli-bakterie: jo mer antibiotika de pøser på, desto sterkere blir han.

Sirkusdirektør eller klovn, avhengig av perspektiv, massemedias ubekvemme symbiose med Trump gjør dem delaktige i framveksten av fenomenet de elsker å forakte. For å si det med en utslitt klisje er han deres Frankensteinmonster som truer med å fortære dem.  De har elevert ham til å bli de sinte massenes ukronede konge. Hans show og raljeringer viser bare at han har gjennomskuet hovedstrømsmedienes hulhet og trukket denne slutningen til den ytterste konsekvens: «bullshiting the bullshiters» både i eteren og politikken.

Som Matt Taibbi så treffende beskriver tingenes tilstand (vår oversettelse): «Trump har funnet bristen i Amerikas Dødsstjerne. Den vet ikke hvordan kameraene skal slås av, selv når den filmer dens eget endelikt.»

Trump er mest av alt et medium samtiden speiler seg i (jfr. Alexander Vikens tekst «Donald Trump – Trumfkortet»). Derfor skjærer han igjennom kakofonien og har den gjennomslagskraft som skal til for å slå hull på hegemoniets tilsynelatende ugjennomtrengelige panser. Og det er igjennom dette hullet vi skal skue inn i to nærliggende scenarier. Et av dem vil verden måtte våkne opp til onsdag 9.november 2016.

killary-the-cyborg

SCENARIO 1: HUN VINNER

Da vet vi i det minste hva vi får: Hillary er den djevelen vi kjenner fra de siste tre tiårene. Kommentariatet kommer til å juble over Pyrrhos-seieren. Deres verdensbilde vil bekreftes og selvtilliten komme tilbake. Den selvrettferdige tonen vil returnere med forsterket kraft, ettersom de alltid har rett uansett. Behovet for selvransakelse vil neppe føles tiltrengt. Kravet om en endelig løsning på den populistiske mare vil måtte komme.

Tanker om å reformere et komplett korrumpert imperialt system vil atter framstå som blasfemisk, ettersom dets basis og overbygning nå uansett er hinsides utsiktene til en genuin strukturell renovering. Ytterligere finanskapitalistisk og militær ekspansjon er den eneste gangbare beveggrunn for Imperiets forvaltere og deres oligarkiske overmenn. Entropien i det kapitalistiske verdenssystemet vil bli håndtert med en ny runde økonomisk utsettelsespolitikk ispedd enda mer dogmatisk, ideologisk forsteinet nyliberalisme og hemmelige planetariske handelsavtaler. Illusjonen om en teknokratisk og «vitenskapelig» sentralbankdirigert økonomi vil forskanse seg.

En tilspisset sosial polarisering i kjølvannet av neste (mer eksplosive) fase av den pågående finanskrisen vil atter bli forsøkt kamuflert bak et stadig tynnere ferniss med progressiv retorikk. Identitetspolitiske avledningsmanøvre vil bli det militante røykteppet som atter tåkelegger Imperiets primære drivkraft: selvopprettholdelse.

Det er en god sjanse for at konfliktene mellom verdens eneste supermakt og aspirerende ikke-vestlige stormakter tilspisser seg under et Hillary-regime. Russland og Kina vil da ikke ha annet valg enn å sette hardt mot hardt mot utilslørte regimeendringskorstog. Hva følgene av det måtte bli er uvisst. Om en atomkrig ikke er tiltenkt, vil den kunne oppstå grunnet misforståelsene som fort kan inntreffe i kaotiske konfrontasjoner.

I Imperiets hjerte er det kanskje bare den pågående revolten i den amerikanske dypstaten som kan stagge denne mangehodede Hydra. Selv om FBI-direktør James Comey har henlagt saken mot Hillary for andre gang (hvem hadde forventet at FBI skulle kunne lese 650 000 eposter på et par dager?) er Clinton-stiftelsen fortsatt under etterforskning.

empire-goes-home

Vil imperiet vende hjem under Trump?

I en tid hvor europeiske statsledere – med noen unntak – har nådd et fullkomment stadium av internalisert servilitet, later det til at den strukturelle frigjøringen må komme fra herrefolkets nye hersker som unilateralt avvikler etterkrigstidens fastfrosne atlantiske maktstrukturer.

Hillary-regimet vil da kjøre seg fast i en bunnløs hengemyr med skandaler og pågående etterforskning fra dag en. Man kan i så fall bare håpe på at trusselen fra dypstatens opprørere overvelder henne fullstendig, og sånn sett utilsiktet demmer opp for de verste imperiale eksesser. I gatene vil de som støttet Trump bare få bekreftet alt de har trodd om det korrupte systemet og at Hillary har vunnet på falske premisser.

Pyrrhos-seieren vil da kunne berede grunnen for en kandidat ingen i dag kjenner: tilsvarende karismatisk som Trump og med samme ideologiske utsyn, men med en hardere kjerne og et mer raffinert ytre. Systemets virkelige Nemesis som kommentariatet ikke fanger opp på radaren før de har blitt tatt rotta på.

I løpet av 2020-tallet vil kreftene Trump var en katalysator for komme i rekyl – men atskillig sterkere – om Hillary skulle «vinne» i dag. I mellomtiden vil store deler av befolkningen leve videre i enten avgrunnsdyp apati («the Berners») eller føre en stadig mer militant motstandskamp videre i feberhett anarkisk raseri («the Trumpettes»). Afroamerikansk og hispanisk stemmekveg vil nok en gang bli snytt av de paternalistiske «demokratene», og utsiktene til hevet levestandard forblir et fata morgana. Forvent ikke at et oppgjør med det rådende sosioøkonomiske paradigmet vil finne sted under tidenes mest korrupte politiker.

the_donald_by_sharpwriter

SCENARIO 2: HAN VINNER

Da vet vi ikke helt hva vi får. Allikevel vil mange heller ta spranget inn i det ukjente enn fire år til med politiske dinosaurer som har beredt grunnen for den sosiale og økonomiske ruin mange i dag opplever.  Det er ikke vårt anliggende her. I utgangspunktet har amerikansk innenrikspolitikk like stor interesse for de undertegnede som bystyre-avgjørelser i Moldova. Dette såfremt innenrikspolitiske hendelser og samfunnsbevegelser ikke er bevegende på systemnivå (Occupy-bevegelsen, samfunnsopprør à la Ferguson og Snowdens avsløringer for å nevne noe).

Vårt blikk rettes herved mot de geopolitiske implikasjonene av at Trump installerer seg i det ovale rom. Han er fortsatt et uskrevet (anti-)politisk blad, all den tid valgkampen har vært en pågående satire uten stoppknapp. Dette vet vi: Trump signaliserer et fundamentalt linjeskifte i amerikansk utenrikspolitikk hvor den liberaldemokratiske misjonsiver forkastes. Han har ikke behov for å dekke seg til med humanitære fikenblad.

Trump er på ingen måte blyg når det gjelder maktbrynde mot IS og tilsvarende terrorgrupper, men han dropper de klisjefylte rituelle henvisningene til «demokrati» og «menneskerettigheter». Samarbeid med andre sterke menn som Assad og Putin er ikke et tabu, men et geopolitisk imperativ for å kunne knuse wahabismens mangfoldige avleggere. Blodrealisme framfor forfeilet idealisme og kaospolitikk.

Utover ønsket om å utradere salafistene i Irak, kan man kanskje på sikt vente seg en isolasjonistisk linje fra en Trump-administrasjon. Her er signalene fortsatt noe motstridende. Skulle disse vise seg å holde vann, kan det bli til glede for dronetraumatiserte barn i Nord-Afrika, Midtøsten og Sør-Asia. Trumps rasjonale er utelukkende pragmatisk og merkantilt.

Det humanitære mantraet «ansvar for å beskytte», forkortet som R2P, har kostet mer enn det har smakt. Under Trump kan man vente seg at han kaster dette på den historiske skraphaug. Enkelte statsledere som tidligere var i kanonsiktet til de humanitære korsfarerne, vil da spøkefullt omdøpe «responsibility to protect» til «responsibility to prevail».

Militarismen som har bygd seg opp i kjølvannet av 11.september har i liten grad tjent amerikanske interesser. Men viktigst for verden er allikevel Trumps brudd med etablissementets patologiske russofobi. Sammenligner man Hillary Clintons krigerske retorikk med Trumps mer forsonlige toner overfor den russiske bjørn, bør verden kunne prise seg lykkelig over at det var han og ikke henne som fikk atomknappen i hende.

trump-in-the-oval-office

I en tid hvor europeiske statsledere – med noen unntak – har nådd et fullkomment stadium av internalisert servilitet, later det til at den strukturelle frigjøringen må komme fra herrefolkets nye hersker som unilateralt avvikler etterkrigstidens fastfrosne atlantiske maktstrukturer. Koalisjonen mellom «yankee go home» og «bring America back» vil kunne få et momentum som til nå har vært marginalisert eller undertrykt. Hele post-1989-verdenen knaker i sammenføyningene.

De senere år er det Putins Russland som har vært hovedmotstanderen til Imperiet. I alle viljekampene med Barack Obama har Putin seiret eller kommer til å seire på sikt. Disse nederlagene – i norsk presse vanligvis framstilt som «seire» –  har uten tvil innskrenket hegemonens handlingsrom og således vært premissleverandøren for flere av Trumps kanonader mot Hillary og Obama. Økosystemet Trump har vokst i kan ikke løsrives fra denne geopolitiske konteksten.

Ikke uten grunn føler mange i NATO og EU en eksistensiell angst over tanken på en Trump-seier. Hvor mange vil ikke bli overflødige i den geopolitiske omkalfatringen som Trump vil kunne gjennomføre ut ifra rene økonomiske kalkyler? Hans navn går mest sannsynlig kaldt nedover ryggen på diverse politikere i den norske andedammen, så som Erna Solberg, Ina Marie Søreide Eriksen, Børge Brende, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.

Det kollektive hakesleppet og identitetskrisen i den norske politikerstanden og kommentariatet vil savne sidestykke. Overskrifter som «Klemt inn mellom USA og Russland» og «I skvis mellom Putin og Trump» vil muligens resirkuleres i Akersgatas døende presse.

Om Trump vinner vil noen kjenne vind i ryggen, mens andre blir demoraliserte. Det gir økt handlingsrom for så forskjellige aktører som sosialisten Jeremy Corbyn i Storbritannia og nasjonalisten Marine Le Pen i Frankrike. Trump har neppe løsningene, men han har allerede fylt sin transformative rolle. Topartisystemet i USA er irreversibelt skadet, og GOP slik vi kjente det er nærmest utradert. Ikke en gang «demokratene» kommer uskadet fra dette. Uansett hvem som seirer i valget, har Trump og hans bevegelse allerede vunnet.

 

Relatert

Donald Trump – Trumfkortet

BREXIT – massenes opprør

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

USA – Valget som ikke er

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Apokalypsens fire ryttere – del II

En konspirasjon av imbesiler – Jean Baudrillard

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II