Donald Trump – Trumfkortet

donald_trump_2

«He is a prince of the other world on his travels through this one-all amidst the morning glory, in the keen air. (…) The sun, which shines behind him, knows whence he came, whither he is going, and how he will return by another path after many days. He is the spirit in search of experience» – Grand Orient

«For those who control the levers of power in Washington, and for the global special interests they partner with, our campaign represents an existential threat. This is not simply another 4-year election. This is a crossroads in the history of our civilization that will determine whether or not We The People reclaim control over our government. »  – D. Trump

 

Trump er tidens mest omdiskuterte mann, for meningseliten et inkarnert mareritt av de understrømninger man iherdig har forsøkt å undertrykke de siste tiår. For de som står utenfor er han en mulighet, en drøm og en utopi.  Men fremfor å se på Trump som en vanlig politiker, mennesket Trump, bør man se på hvordan fenomenet og symbolet Trump virker, samt hvilke krefter han utløser.  

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Endeløse debatter har pågått det siste året om hvem og hva Trump er,  og etablerte medier i Vesten er mest opptatt av å fremstille ham som en tufs, en idiot,  en «buffoon», og ikke minst en kvinne- og rasehater, en hemningsløs demagog og mannsgris.  De som står utenfor den meningsdefinerende elites sfære, eller rett og slett ikke tror på dennes virkelighetsforståelse,  ser på ham vekselsvis som en reformator, en antipolitiker, en revolusjonær eller nærmest som Kalki, en kaoskraft og ødelegger av det bestående. Begge sider har både rett og feil.

Det er god grunn til å spørre seg hvilken tid man lever i når en utvilsomt smakløs mann med verdens mest berømte hentesveis og kjent for de fleste grunnet et simpelt reality-konsept og megalomane hotellbygninger i verdens største byer nå har en mulighet til å bli POTUS.  Men man kan like godt si i tråd med tiden, who else?

For hvert steg han har nærmet seg makten har man avfeid hans muligheter som utopiske. De selvgode kommentatorene som skal fortelle hva som er riktig å mene til enhver tid om du skal opp og frem i verden, har konsekvent tatt feil i sine analyser og forutsigelser om fenomenet Trump, fordi de ser ham som en person fremfor å se rollen han spiller i et større spill.

file-30-10-16-16-49-12

 

The Fool
Å analysere hvert ord eller hver uttalelse han kommer med, slik mange av hans supportere og argeste motstandere gjør, å ta hans vulgære demagogi på alvor som om det skulle uttrykke et rasjonelt politisk program fører ingen steder. Å se på ham som en vanlig politiker har heller ikke noe for seg, men Trump er ikke et eksepsjonelt menneske eller en eksepsjonell politiker. Han er i kraft av egen person ingen revolusjonær, men et uttrykk for en revolusjonær oppdrift på et dypere symbolsk plan han knapt har noe bevissthet om.

Donald Trump er «The Fool», den arketypiske Narren, som i tarotens Major Arcana eller Major Trumps som den også artig nok kalles, har en nøkkelrolle som symbol for overgang, det uvitende, det uventede før en ny tid fødes. Her handler det ikke om tro, spådomskunst eller fantasifulle astrologiske utlegninger, men arketypiske krefter som til tross for vår følelse av at vi er våre egne herrer, behersker oss mer enn vi dem så lenge vi ikke ser det større bildet.

«Managing the audience’s attention is the aim of all theater, it is the foremost requirement of theatrical magic. Whether the magic is of a “pocket trick” variety, or, a large stage production, misdirection is the central secret of all magic.»

 

RICHMOND, VA - OCTOBER 14: Supporters wait for presidential candidate and Republican front-runner Donald Trump at a campaign rally at the Richmond International Raceway October 14, 2015 in Richmond, Virginia. A New York real estate mogul and reality television star, Trump is now in a statistical tie with retired neurosurgeon Ben Carson in a Fox News survey of likely Republican voters released Tuesday. (Photo by Chip Somodevilla/Getty Images)

Illusjonisten
Illusjonisten leder oppmerksomheten til publikum bort fra det som faktisk hender, og deri ligger kunsten: å besnære publikum, mens man utfører handlingen, trikset, rett foran øyene på publikum som da aksepterer illusjonen som virkelighet. I den støyen av impulser man oppfatter som politikk i media, er det politikkens uvesentligheter og overfladiske fenomener man observerer og ofte lar seg besnære og villede av. Man ser og observerer konsekvenser og fenomener, men årsakene lar seg vanskeligere dechiffrere om man ikke har et årvåkent blikk, god historisk hukommelse og en forståelse av hva makt er og ikke er uavhengig av ideologiske forkledninger.

Narren symboliserer brytningstiden, uredd og uvitende foran det ukjente, rede til å hoppe i avgrunnen eller fare til himmels, kullkaste alt for å begynne en ny syklus med menneskebarnets åpne blikk. Slik Trump ser på oss, speiler tiden seg i ham. Trump er det ektefødte barnet av samtiden. Han gir ingenting av seg selv til tiden, men fylles snarere opp av tidens understrømninger som et tomt skall. Mannen blir dermed samtidens katalysator og medium.

Reaksjonene på Narren Trump, avslører eliten og makten, for enhver tilsynelatende dumhet Trump gjør, viser hegemonen sine kort, sitt sanne ansikt, sin åpenbare frykt.  Det er i de hysteriske reaksjonene på Trump og hans heterogene anti-bevegelse makten letter ufrivillig på sløret og viser sin forakt mot de som står utenfor deres korridorer, de uhørte og foraktelige.

«It’s a global power structure that is responsible for the economic decisions that have robbed our working class, stripped our country of its wealth, and put that money into the pockets of a handful of large corporations and political entities.» – D. Trump

fool_five_wands_ten_swords_rws_lg

The Fool, Five of Wands, Ten of Swords

 

Wag the dog
At en milliardær og mediapersonlighet av det mer vulgære slaget liker å klå på kvinner er selvsagt uvesentlig og heller hverken spesielt eller uvanlig for mediapersonligheter og politikere ellers i USA. Heller ikke er det uvanlig at kvinner liker eller lar seg bli klådd på av mektige og berømte menn. «It goes with the territory.» Det motsatte er mer uvanlig. Makt er og forblir det sterkeste afrodisiakum.

Hykleri går aldri helt av moten, og det er selvsagt påfallende at vestlig presse unisont, også den som liker å kalle seg seriøs, vektlegger dette ubetydelige gutturale fittepratet, for å si det bokstavelig . Med skingrende og moralistisk røst i pornografiens hjemland hvor hysterisk seksualisering og hysterisk protestantisk pseudokonservatisme går hånd i hånd, i en offentlighet og kultur hvor lavmål for lenge siden er nådd, bløffer man krenkethet til man tror det selv.

Dette skjer i en sivilisasjon behersket av kognitiv dissonans, og hykleriet er en forutsetning for at illusjonene ikke skal briste og maskineriet bryte sammen og det vesentlige, essensen i sivilisasjonen, skal tre frem nakent som jag etter tomhet og vind.

Det er nærmest komisk hvordan horebukken Bill Clinton ble og blir hyllet, ikke minst i Norge, til tross for at han var kjent som en troløs og notorisk grabukk som gjerne deltok på finansmannen og sexdømte Jeffrey Epsteins privatjet, som passende ble kalt Lolita Express flerfoldige ganger: Daily Mail – Bill Clinton Lolita Express 

Dette la ikke noen demper på den selvforherligende prelaten Bondeviks lyst til å sole seg i Clintons glans. Han hadde sine egne svin på skogen selv, og følte vel tvertom et tettere brorskap – og kåte, rødmende lærerinner som lot seg sjarmere av alfamannens nimbus ble løftet frem av media som noe nærmest vakkert noe.

I Trumps tilfelle så reverseres det hele, der den ene er sjarmør, blir den andre en misogyn kvinnehater, og elitens trofaste papegøyer stiller lydig opp i hylekoret som skal overdøve ethvert tilløp til å se makten fremfor illusjonen.  Og derfor kan feminister stolt la seg avbilde sammen med Bill Clinton (som den lokale Dagbladet-roperten Mari Simonsen) og ignorere avslørte løgner og manipulasjon i sitt idols Hillary Clintons følge.

marie_simonsen

For Dagbladets überfeminist og fanatiske Clinton-agitator er ikke en mannsgris en mannsgris. Foto: privat

Som nå senest i forbindelse med epostene Hillary Clinton hevder å ha skuslet med i vanvare og uvitenhet, hvor nok en kar som er glad i veldig unge jenter dukker opp som en rotekopp som forkludrer det progressive bildet (les om Anthony Weiner og hans kone Huma Abedin som er Hillary Clintons absolutt nærmeste rådgiver).

Igjen, dette underlivsgrumset er ikke vesentlig. Heller ikke epostene isolert sett, for det viktigste er å se hvordan denne farsen håndteres, dobbeltmoralen og hvor langt den systemtro pressen er villig til å strekke den kognitive dissonansen for å iherdig kunne støtte Clintons kandidatur.

Makten avslører seg som prinsippløs, gjentatt løgn er akseptert. Og de nekter å ta inn over seg at det å bløffe og surre med ubetydeligheter som en Trump mottas ikke på samme måte som når skinnhellige og moraliserende maktmennesker gjør det. Trump er en bølle, og er ingen andre enn nådeløst sitt eget uhildede ego med alle sine feil og mangler til fritt skue helt i tråd med reality-konseptet.

For de som har sett de tre presidentdebattene så er det åpenbart for enhver som ikke er idiot at det groteske skuespillet som skjer på skjermen har lite, ja ingenting, med den politikk som føres eller skal føres, det er et show som skal trigge massens emosjoner, og dette showet er på ingen måte uten komiske kvaliteter. Man enser Baudrillards hyperrealitet nærme seg med stormskritt, mens realitetene fortrenges.

For det er ikke politikkens bakenforliggende årsakssammenhenger og mål som diskuteres i spaltekilometer, heller ikke makt, men underholdning. Trump er i ferd med å slå dem i deres eget spill som entertainer – han satser høyt og syner ikke sine kort ennå. Hva Trump faktisk vil gjøre som president vet vi faktisk ikke, og kanskje vet han ikke det selv – ennå.

Skulle disse innuendo vedrørende maktmenneskers underliv i det hele tatt berøres, så burde man analysere hvilken kvinne det er som lar seg vanære for en hel verden, ikke én gang, men med et kobbel av kvinner. Hun som biter tennene sammen og støtter sin mann uforbeholdent for siden å komme tilbake som fremste utfordrer til verdens mektigste kongestol, Det hvite hus, med sin mann logrende ved sin side. Det er et rendyrket maktmenneske som vet å skille det vesentlige fra det uvesentlige i sin hunger etter makt. Det kan vekke forakt eller beundring, alt etter hvordan man vurderer det.

Uansett: en slik hensynsløs person er potensielt farlig for alle andre enn seg selv.

milo-yiannopoulos

Milo Yiannopoulos, Alt-rights uformelle frontfigur

4chan, Alt-right og den nye kaosfronten
I sin utrettelige iver etter å avsløre Trump som verdens ultimate drittsekk og nedvurdere den energi som faktisk gjør at en person som ham, som på ingen måte har noen av de attributter som utgjør en klassisk statsmann, så velger man å se bort fra hvorfor han faktisk har så mange støttespillere tverrpolitisk. For det er ikke bare den tradisjonelle underpriviligerte høyreside av «hvite gamle gubber» som støtter ham, slik pressen vil ha oss til å tro.

For mange unge tilhørende store internett-subkulturer som 4chan har han blitt en kultfigur, en grotesk actionhelt de finner like morsom i sin motbydelighet som de gleder seg over hans høylydte tramp i klaveret til et system de kjenner seg fremmedgjorte fra og som de mener ikke er verdt å ta på alvor – et system de ønsker skal ramle sammen.

Alt-right, dette heterogene, rabulistiske og usammenhengende konglomerat og systemmareritt av libertarianere, anarkister, anarkokapitalister, paleokonservative, provokatører, reaksjonære, revolusjonære, desillusjonerte venstreradikale, maskulinister, tradisjonalister m.m. har funnet et lattervekkende idol hvis banner de kan stille seg under og har gitt Trump-kampanjen ung energi, samtidig som de ikke utgjør et parti eller en gruppe, og er en stigende strømning som ikke kommer til å forsvinne enten Trump vinner eller taper. (Les den mest beskrivende og underholdende artikkelen om Alt-right av den høylydt homofile Milo Yiannopoulos, en av bevegelsens største trekkplastre, og Allum Bokhari)

Trump samler støtte fra alle bauger og kanter, også den verdenskjente feministen, forfatteren og akademikeren Camille Paglia:

«But people want change and they’re sick of the establishment — so you get this great popular surge, like you had one as well… This idea that Trump represents such a threat to western civilisation — it’s often predicted about presidents and nothing ever happens — yet if Trump wins it will be an amazing moment of change because it would destroy the power structure of the Republican party, the power structure of the Democratic party and destroy the power of the media. It would be an incredible release of energy… at a moment of international tension and crisis.» – Camille Paglia

Skuffede liberalister,  libertarianere, paleokonservative, venstreradikale, anarkister, folk uten definisjonsmakt – alle de som kanskje en gang hadde tro på systemet, men har sett at systemet kun er interessert i å mele sine egne kaker, fylker seg rundt Narren uten å la seg blende. Og da kanskje i håp om at noe skal riste det bestående så hardt at noe bedre skal kunne tre frem en gang i fremtiden.

Pressen klipper ut og løfter frem det ubetydelige i Trumps taler for på bygge opp under sitt eget propagandabilde, men slik unngår de også å se den appell som faktisk truer uavhengig av personen Trump, og som vil vokse seg sterkere og sterkere, for dagens hegemoni mangler som de fleste gjennom historien evnen til selvkorrigering.

hillary-crazy-1024x576

Hillary R. Clinton
Hillary Clinton, den mest upopulære presidentkandidat noensinne som kun har overtaket i kraft av å være systemets og elitens fanebærer er Trumps invertering. Der han bestrider alle odds med begeistring og en entusiastisk bevegelse i ryggen, har hun i utgangspunktet de beste odds, men ingen fanfarer og ikke annet enn oppmarsjerte tropper av selvfølgelige statister og systemvoktere.

Hennes åpenbare kulde og krigsiver kler ikke hennes progressive persona, og skaper en dissonans bare en banal og bokstavelig kvasifeminisme kan skjule. «Første kvinnelige president» er ment å trumfe det sanne bildet av en president som kan sette verdensfreden på spill med hensynsløs og fanatisk iver. En manipulerende løgner som gjennom Wikileaks har blitt avslørt med sitt doble ansikt: én stemme til eliten – en annen stemme utad. Hun er det ansiktsløse systemets ektefødte ansikt, hvor mennesker er brikker for andres ambisjoner og grådighet, men hun er kvinne, ergo har hun rett, lyder den nyfeministiske devisen.

“But if everybody’s watching, you know, all of the back room discussions and the deals, you know, then people get a little nervous, to say the least. So, you need both a public and a private position.” – Hillary Clinton til et utvalgt publikum, Wikileaks, Podesta files

Les noen av de mest graverende avsløringene fra Wikileaks/Podesta files her: http://www.vaskal.ca/podestafiles/

Les Hillary Clintons uttalelse bak lukkede dører til The 1%: https://wikileaks.org/podesta-emails/emailid/927

Camille Paglia reagerer høylydt på dette i et nylig intervju:

«Hillary hasn’t suffered — Paglia continues — because she is a woman. She has shamelessly exploited the fact: ‘It’s an outrage how she’s played the gender card. She is a woman without accomplishment. “I sponsored or co-sponsored 400 bills.” Oh really? These were bills to rename bridges and so forth. And the things she has accomplished have been like the destabilisation of North Africa, causing refugees to flood into Italy… The woman is a disaster!» – Camille Paglia

Les resten av intervjuet her

Men Hillary Clinton er bare siste i rekken, om det er en kvinne eller mann er uvesentlig. Å attributere for mye til hennes person sperrer for det større bildet og gjøre henne mer betydningsfull enn hun er.

Hun trekkes ofte frem i media som det seriøse alternativet, med sin erfaring og sitt typiske følelsesløse politikerprat. Hun fremstilles som logos, fornuften og rasjonaliteten, men det er ikke Trump som er kaoskraften. Det er Clinton som representerer den destruktive og forgjørende kaoskraften i moderniteten som er villig til å sette menneskets fremtid på spill for en kortsiktig og ytterst sett nihilistisk gevinst maskert som humanisme og menneskerettigheter.

«Our great civilization, here in America and across the civilized world, has come upon a moment of reckoning.

We’ve seen it in the United Kingdom, where they voted to liberate themselves from global government and global trade deals and global immigration deals that have destroyed their sovereignty.

But the central base of world political power is here in America, and it is our corrupt political establishment that is the greatest power behind the efforts at radical globalization and the disenfranchisement of working people.»  – D. Trump

MOMENT OF RECKONING
Trump speiler denne kaoskraften ved å strekke den kognitive dissonansen så vidt at den ryker, sirkuset rundt ham avslører dobbeltenkningen og løgnene. Han er ikke ærlig, men han er en ærlig løgner. Han lyver om de små tingene fremfor de store, og som narren kommer det minst like mye tøv og sludder som det kommer sannsigelser, derfor kan han være der han er. Og nettopp derfor kan han være oppriktig.

Midt i strømmen av uvesentligheter og usammenhengende vrøvl han lirer av seg, sirkler han inn makten, og avmakten, i svulstig retorikk – MOMENT OF RECKONING:

Les hele hans hardtslående tale her:  “MOMENT OF RECKONING”

Trump har ikke noe detaljert program, ingen klart formulert politikk. For de håpefulle finnes ingen alternativ økonomi for rede hånd som kan redde USA ut av hengemyren. Som alle populister og demagoger uten noen dypere ideologiske alternativ og strategi, så vil han også selv om han skulle stige til maktens tinde ikke være den revolusjonære frelser som innsetter en ny orden, men narren som åpenbarer kaos. Slik åpnes muligheten til logos en gang senere når verden slik vi nå kjenner den har brutt sammen under vekten av harde realiteter og en ny virkelighetsforståelse etableres.

De som tror at en Trump-seier vil medføre store politiske endringer på egen hånd deus ex machina, at han på noen måte skal kunne frelse USA og Vesten fra sin fremtidige kollaps, har ikke forstått maktstrukturen og det økonomiske systemet også han er en del av. Men han er bevisst sin rolle der:

«In my former life, I was an insider as much as anybody else – and I know what’s like to be an insider. Now I am being punished for leaving their special club and revealing to you their great scam. Because I used to be part of the club, I’m the only one who can fix it. I’m doing this for the people, and this movement is just right – and we will take back this country for you and Make America Great Again.»

Og dette er ikke nye toner fra Trump. Tidlig så han på sin væren som en nærmere det folkelige, en blue collar-milliardær, en vaskeekte gullforgylt harrytass som ser svindelen han selv står plantet midt i, slik han uttrykte det hos Oprah allerede i 1988:


The Fool, narren markerer åpningen for det nye, om det går til det verre eller bedre avhenger av perspektiv og innstilling, men allment oppfattet vil det måtte bli mye verre før håp om oppgangstider er i sikte. Kaos må overvinne det falske, illusoriske logos.

Politikkens død
Når Hillary Clinton får pop-elitens støtte, og J-lo rister på ræva mens klipp av Vote for Hillary and humanity flimrer manisk over skjermen til eggende rytmer, markerer hun ytterlige avstand til de som opplever at politikken egentlig ikke angår dem annet enn som stemmekveg, og viser at politikken – slik noen innbilte seg den var som en rasjonell demokratisk kamp mellom ulike meninger og interesser – er død.


Det store spørsmålet for mange er hvem som vil seire 8. november. Rasjonaliteten som regjerer samtiden tilsier at Trump vil tape. Han har definisjonsmakten mot seg og størstedelen av media- og underholdningseliten mot seg. Men dess hardere nettopp denne kompakte blokken bygger muren mot de vanlige, de usette og uhørte, dess krassere og mer uforsonlig blir reaksjonen.

Skulle Clinton vinne, ville det kanskje være en større seier for de motkrefter som bobler og som nå er i ferd med å gå fra å være usynlige og skamfulle til å være skamløst synlige.

Vi lever i Narrens tid og spådommer blir fort utdaterte. Endringer kan komme brått og abrupt. En Trump-seier vil bety en åpning mot noe nytt, at mulighetsrommet utvides og at forestillingen om den bestandige hegemonen brister. Det er sprekker i muren som kan rives ned.

Men kanskje vil den største seieren være om Clinton vinner og de uforløste energier fortsetter å bygge sitt momentum med uforminsket intensitet til et større og mer avgjørende oppgjør finner sted i fremtiden.

Dette forutsetter at Clinton ikke trekker verden inn i en verdenskrig, noe som fortsatt ikke er sannsynlig, men mer sannsynlig med Clinton ved roret enn Trump (les NRKs oppsummering av deres utenrikspolitiske standpunkter). I så fall vil historien slik vi kjenner den opphøre å ha mening.

Uansett hvem som vinner 8. november så er verden ikke den samme etter at Narren viste seg som en katalysator på verdensscenen, og uansett utfall så er det hegemoniet som allerede har tapt dette presidentvalget.

Antipolitikeren er fremtidens politiker.

 

Relatert

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

BREXIT – massenes opprør

Nice, nihilistisk terror og business as usual

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

USA – Valget som ikke er

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

En konspirasjon av imbesiler – Jean Baudrillard

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Alain Badious endetidsfilosofi

Save

Save