LIVSLEDE: Farväl Falkenberg – eller aldri mer vinter

farvel_falkenberg_2

Farväl Falkenberg er et sjeldent inderlig portrett av en usynlig generasjon som ikke vil etterlate seg noen store avtrykk for fremtiden, av sorgen over en fortid som aldri lar seg rekapitulere og av en tilværelse hvor det å være betyr like lite som å ikke være.

Av A. Viken, samtidsobservatør 

«Har minnet av det vi var grävd sig som en parasit in i huvudet och bosatt sig där?»

«Men filmen speiler og noe samtidig, en generasjon som kun har seg selv å leve for, et Norden hvis eksistensielle hensikt egentlig har opphørt utover vegetative individualistiske og basale selvrealiseringsprosjekt. Da er minnene, før de nitriste og forutsigbare ambisjonene tar overhånd, eneste tilfluktssted»

 

Filmen Farväl Falkenberg forteller om den siste sommeren, sommeren som aldri skal ta slutt, men som uvegerlig slutter, opphører å eksistere som alt annet. Regissert av Jesper Ganslandt forteller filmen om en guttegjeng i badebyen Falkenberg på Sveriges vestkyst.

Med dvelende håndholdt kamera som panorerer og tidvis fokusert og fokusert følger vi det vi tenker er ungdommer, gutter, en sommer, men de er egentlig voksne, snart 30 år og sommeren er snart forbi. Skuespillerne spiller seg selv, gjengen, inkludert regissør Jesper Ganslandt som i likhet med de andre tilhører samme gjeng i filmen som i virkeligheten, selv husene som brukes som location er deres familiers og oppveksts hus.

Jesper er den som har reist til den store verden og blitt «noe», Jørgen den hyperaktive, godmodige, som av rastløshet alltid setter i gang prosjekter som ikke blir til noe, «full av energi och kriminella tendenser». John, den resignerte og ambisjonsløse, som depressivt vegeterer, spiller PlayStation og spiser bacon. Holger; tenksom, men relativt tilfreds og gladlynt. Og David; følsom, oppriktig, utenfor, som om han allerede er et annet sted, men vennlig og imøtekommende, filmens stemme.

Sentralt er vennskapet mellom Holger og David, de synes å være bestevenner av den typen som deler alt, men tidlig merkes det gjennom små detaljer at David har en distanse som de andre ikke ser.

Vi følger i forskjellige retro- og introspektive glimt Davids fortellerstemme og betraktninger omkring en tilværelse som ikke går noe steder, som er låst i barndommen, spekket med super 8-klipp fra deres barndom og vi gjenkjenner dem, gjenkjenner det mystiske barnefellesskapet som oppstår i møte med en fremtid og verden som ennå er ukjent, tiden et rom som ennå kan fylles med eventyr. David reflekterer tidlig om de «forræderiske minnene» som utelater det vi ikke ønsker å huske, men og at han, eller vi, har kommet til et punkt i tilværelsen hvor man ikke lenger tenker «her», men «der» som i minnet av hva og hvor man var, og at dette som var aldri kan komme tilbake.

screen-shot-2016-10-05-at-19-55-47screen-shot-2016-10-05-at-19-57-05

Hverdagslige panorama fra Falkenbergs forstadsliv veksler med nærmest dokumentariske, udramatiske scener som John i samtale med sin mor som programforpliktet synes hun må spørre sin sønn om hvorfor han blir liggende til langt på dag, om han har det bra. Han står så opp, steker seg mutt og uttrykksløst en pakke frossenbacon, og svarer så på morens masete kommentarer om at kanskje det er baconet som gjør ham deprimert: «Jag blir glad av bacon.»

Den hyperaktive Jørgen og Holger som bryter seg inn i en bolig for spenningens skyld mer enn for vinningens, noe de tydeligvis har gjort siden unge år. Jesper som har kommet fra «storbyen», Göteborg og nå er utenfor det livet han en gang var oppslukt av, Falkenberg, hvor han overnatter hos sin far som synes å ha gått helt inn i seg selv og tanker vi aldri får del av, men et resignerte hverdagslig livløst blikk forteller at om noe er det kun fortiden som lever. Men ingen scener føles unormale eller forstilte, alt fremstår som «virkelig», slik det er. Med forskjellige kapitler som innleder, enten det er protagonistens navn, eller scenen hvor David og Holger er på en nærmest nostalgisk fleinsopp-tripp ute i barndommens jungel, «När du ble jag».

Men bildene sammen med musikken gir det hele en lys, men sorgtung atmosfære, scenene har tross sin røffe kornete karakter og håndholdte ustadighet en malerisk kvalitet, som et ode til hverdagen vi ser hele tiden, men ikke ser allikevel.

Musikken er her minst halve filmen, komponert av Erik Enocksson, også han fra vennegjengen i Falkenberg som sammen har skapt denne filmen, enkle, mollstemte tema og motiver som gjentas med ulike arrangement og røster, hjerteskjærende vakkert, og forteller tidlig sammen med Davids røst hvilken vei det bærer.

 

 

Den nordiske sommeridyllen varer til et visst punkt, så lenge man ikke har sett bak forhenget og ser at det ikke finnes mer, tilværelsen som stopper ved lengselen når det man har lengtet etter er noe som fantes i fortiden. Det er Davids dagboknotater som er fortellerstemmen og i det han ser seg i speilet med vidåpne øyne, nærmest følelsesløst, mens en tåre bare pipler ut av øyekroken, vet man at han befinner seg på et eksistensielt umulig sted å være.

Han reminiserer over guttegjengen, nærheten, samholdet hvor jenter var fraværende, og bestevennen Holger og hans bror John, guttene som ble som en familie. Han reflekterer uten tristhet, men med ro i stemmen, over klisjeene som det å finne seg selv på andre siden av jordkloden, det å skulle noe sted, bare «for at».

«Har minnet av det vi var grävd sig som en parasit in i huvudet och bosatt sig där?», spør han.

Holger og David diskuterer det latterlige i at alle skal til «storstaden» Göteborg i mangel på noe å gjøre i livet. Reisen bort blir ikke bare en metode, men selve løsningen, svaret på alt er «jag ska flytta till Göteborg». Holger bedyrer at han aldri skal flytte som de andre, han skal bli.

«Är dom vi när tiden gått och allt stått still?»

David reflekterer over foreldrene, de voksne, om det var det samme for dem, deres barndom, deres forventninger, han ser deres alderdom, deres rynker og trette blikk.

«Är dom vi när tiden gått och allt stått still?», spør han. «Detta blir min sista sommar, jag lovar. Sista sommaren. Aldrig mera vinter» sier hans stemme mens vi ser ham og Holger ta et siste bad før sommeren er over.

Falkenberg holder på minnene, og dem. Holder på minnet om en guttetilværelse, holder dem fast i barndommen som de tross sine snart 30 år ikke har forlatt, men likevel ubønnhørlig har forlatt for mange år siden, uten å merke det.

Vi følger David på hans siste ferd – mens sovebyen Falkenberg og hans venner lever sine liv, sine små trivielle scener som livet fylles mest av uten at man merker det – pakker han haglgeværet og begir seg inn i barndommens villnis hvor han drømte om å trekke seg tilbake som eremitt til det hele grodde igjen og han var borte. Her skyter han seg, mens vinden suser likegyldig i tretoppene.

Så følger resten av filmen kameratgjengen som skal klare livet etterpå. Og Davids stemme lyder fortsatt, gjennom dagboken hans som han sendte som en siste handling før sitt selvmord til sin bestevenn Holger, som finner tilbake gjennom å følge sin venns ord.

David velger døden uten ressentiment, og håper at han med tiden glemmes, slik minnene har holdt ham tilbake ønsker han at hans venner skal reise videre, men han vil gjennom sine ord posthumt at de skal forstå, forstå hans valg, forstå at dette ikke er et rop om hjelp, men at han vil dette.

Og de lever videre, Holger som aldri skulle følge klisjeen om å flytte til Göteborg sier mot slutten at han skal til Göteborg og markerer at han gir etter, han gjør som de andre i mangel av alternativ, og i fraværet av den særegne bestevennen som nok fikk ham til å føle seg spesiell.

screen-shot-2016-10-05-at-19-58-25screen-shot-2016-10-05-at-20-02-18

David vet at han kunne ha hatt en karriere, han kunne ha hatt en kjæreste, en familie, og han forteller inderlig om kjærligheten, det tilsynelatende vellykkede livet han kunne ha hatt, livet man skal ha, men som han velger bort, uten savn og sinne i erkjennelsen av at det beste har vært, at det kan aldri blir bedre og at det som venter egentlig ikke inneholder noe han ikke allerede vet, som han allerede har sett i foreldrenes resignerte blikk, «jag stannar här, jag väljer det», konkluderer han, mens Falkenberg skildres i oppriktige, men derfor så vakre scener, under en pastellfarget sommerhimmel.

Farväl Falkenberg er fra 2006, men er en film man ikke blir ferdig med om den først har krøpet under huden på en med sitt nordiske vemod. For de av oss som gjennom minnene aldri blir helt ferdig med barndommen, så er deres minner og sorgen over den tapte uskyld, forventningene og lengslene som man forstår aldri kan eller kunne fylles, en gjenkjennelse.

Men filmen speiler og noe samtidig, en generasjon som kun har seg selv å leve for, et Norden hvis eksistensielle hensikt egentlig har opphørt utover vegetative individualistiske og basale selvrealiseringsprosjekt. Da er minnene, før de nitriste og forutsigbare ambisjonene tar overhånd, eneste tilfluktssted, og når man har sett gjennom dem, er valget om å trå ut i det store intet ikke så fjernt selv om de fleste velger å marsjere målløst videre til minnene og erindringene av det å sitre forventningsfull i en selvgravd liten hule avskjermet fra de voksnes verden, er vasket bort av hverdagslighet og smålige hensyn.  Filmens siste lengre klipp sitter lenge i og den sparsommelige, men stemningsmettede musikken til Erik Enocksson alene gjør filmen verdt å se.

Farväl Falkenberg skildrer en guttegjengs siste sommer som gutter på overtid stivnet i en forlagt barndom, unge menn som lever i en tid som ikke behøver menn, og kan sees som en parabel over Nordens siste sommer og den eksistensielle vinteren som venter, men først og fremst er det et filmatisk dikt til minnene som aldri slipper taket helt, til den «där lilla staden vid havet» som man aldri helt forlater.

 

LIVSLEDE: Denne teksten er en del av en serie som omhandler livslede/livstretthet/selvoppgivelse i filmspråket.

 

Trailer

 

 

Relatert

Melancholia – Verdens undergang og hvem bryr seg egentlig?

Rostsverige – bleke minner fra en samtid som svinner

Ingen er så uvøren at han vekker Leviathan

STELLA POLARIS – et filmatisk kjærlighetsdikt fra nord

Winter’s Bone – Amerikansk postruralt portrett

  • Vaeringen

    Fascinerende beskrivelse av moderne vegetativ eksistens. Denne skal sees!