Admiralen vender alltid tilbake

Gjensyn-i-2014

August glir snart over i september og vi må visst innse at for hver dag som går, beveger vi oss lengre inn i ei årstid med rått vær og lavere gjennomsnittstemperatur, men forhåpentligvis også med klare, solfylte dager og glede over innhøsting av ren mat fra skog, åker og hage. Personlig synes jeg metamorfosen fra sommer til høst er mer glidende og overkommelig enn vårens til tider nokså nådeløse overgang til midtsommer.

Av Kjell Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem KULTURVERK, foto ved Kjell Brevik

«Og i samme stund slår det meg at dette potensielt kan bli et virkelig, erfart minne som ættlingen bærer med seg som et overvintra frø i et indre hvelv over ritualer tilhørende årstidssyklusene «bortom nordanvinden».»

Vi skriver straks september, ja, men skogen står fortsatt grønn rundt huset og dalsidene. Bare ei og anna bjørk har begynt å få et gulskjær. Heggen er unnskyldt, vil jeg si. Med løvsprett så tidlig som i mars måned behøver den kvile.

I skrivende stund øsregner det over Gauldalen, men i går var det søndag og sommer i lufta. Tung og suset i hodet og med sterkt svekka smak- og luktesans etter et par dagers ufrivillig sameksistens med en annen årstidsmarkør som sjelden lar meg gå fri, var jeg likevel ikke så veldig gjenstridig til forslaget om «grønn resept», en rusletur i solskinn. Den siste uka har det vært uro i lufta. Ikke vårens spenning med eskalerende og tiltakende fuglesang, men en egenarta høstlig spenning som òg har sin sjarm. Kattuglefar har begynt å tute i midnattsmørket, svermer av kvitrende låvesvaler har samla seg før den lange reisen og vippestjertene syner stolt fram årets kull. Fra Åsahøgda kan en høre den umiskjennelige larmen av en stor traneflokk som skvaldrer om årets hekkesesong og fødetilgang. Og i går kveld sendte en venn av meg et flott bilde av en storskarv i silhuett mot rosa kveldsskyer over Gaula. Enda en «omvendt klimaflyktning» med den indre kompasspila retta mot mildere vinterkyster i Skandinavia eller på kontinentet. Det er på tide å trekke.

Sjasminbusken-hennar-mor

Men så har vi heldigvis alle de standhaftige, ville venner som nettopp «står fast» hvor de er og forblir våre naboer gjennom vintermånedene med snø, elvesno og hylene isvind. «Huskallan», gråspurvene, er standfugler og i et vidt felt med tistelvillnis i bakken mellom en byggåker og en parkeringsplass, observerer vi en flokk på nærmere 30 spurver, ispedd en og annen grønnsisik, som flakser omkring på hvileløs jakt etter frø. Men også andre blir mer usjenerte på denne tida av året; med et lyst og raskt «psitsjæ-dæ-dæ-dæ» røper en uvanlig sosial løvmeis seg, og plutselig sitter én som lengter etter tropisk Afrika på gjerdet, en ung og vakker løvsanger med sin gule underside.

«Takk og pris for slike villnis og såkalt skrotemark med veitistel, «brennhuttu» og talløse ugrasarter, – ubarmhjertige overfor mennesket som tror det behersker alt, men paradis for fugler og insekter.»

Takk og pris for slike villnis og såkalt skrotemark med veitistel, «brennhuttu» og talløse ugrasarter, – ubarmhjertige overfor mennesket som tror det behersker alt, men paradis for fugler og insekter. Og var det ikke ei «ørsnell’» som for så flyktig over tistelkronene? Men et øyeblikk etter legger vi alle forestillinger om øyenstikkere bak oss og ser til vår store glede to admiraler, en av Europas mest kjente sommerfuglarter som i tillegg til å være fargesterk og vakker også bærer det velklingende latinske navnet Vanessa atalanta.

Jeg lar felthandboka beskrive: «De fløyelssvarte vingeoversidene har bånd i rødt og hvite flekker, men en enslig blå flekk ved roten av hver bakvinge. Undersidene av vingene har tilsvarende farger og tegninger, men har i tillegg en rosa flekk. Denne er derimot gjerne skjult når sommerfuglen hviler. Denne immigranten fra Sør-Europa er observert over hele Norge, men i varierende antall.» Og dermed er fotojakta i gang. Har en admiral først slått seg til ro er sjansen meget stor for at en kan knipse nærbilder så skarpe at en kan skue den lange, svarte pelsen langs admiralens bryst. Vi var heldige. Veitistelenga framstod som et uimotståelig habitat og det tok ikke lange stunda før den ene av de to poserte for oss på en blomster. Sommerfuglfotografering er for øvrig en adspredelse det fort kan gå sport i.

Kvilende-admiral-på-Melhus

Å fotografere admiraler har for meg blitt et lite årstidsritual blant mange. Jeg har aldri leita systematisk etter dem, de er bare plutselig der og da er heller ikke jeg sen om å «sluke» dem med vinger og pels. Neste sjanse kommer jo først om et år, kanskje. I likhet med andre av våre praktfulle sommerfugler, som tistelsommerfuglen (Vanessa cardui), er også admiralene migranter som kommer flyktende fra det brennhete og tørre Middelhavsområdet i løpet av våren/forsommeren for å gi larvene en god start på livet, nærmere bestemt på ei brennesle nær deg. Vi kunne like godt kalle dem trekksommerfugler. I løpet av oktober tar samtlige til vingene og forlater Skades halvøy til fordel for et varmere klima, fortrinnsvis sør for Alpene. Selv om admiralene i enkelte år kan påtreffes i Finnmark gir utbredelseskartet hos Artsdatabanken empirisk belegg for at Trondheimsfjorden har den nordligste konsentrasjonen av arten her til lands.

Gårsdagens gjensyn fikk meg til å tenke tilbake på mitt første møte med disse bevingede skapninger i rødt, kvitt, blått og svart. For rundt 14 år sia bugna det av plommer i min mors hage på Nordmøre. Jeg husker at det rant fruktsaft fra stilkene og en kan trygt snakke om naturens overflødighetshorn i en sådan stund. Plutselig en dag var hagen invadert av flagrende sommerfugler og jeg husker at alle til stede gikk omkring med nedfallsplommer i hendene mens mengder av hungrige admiraler med stor velvilje stakk snablene i bekker av fruktsukker. Vi var målløse deltakere i orgien. Dette har jeg aldri opplevd i ettertid. Så gikk det mange år og disse admiralene ble vel egentlig ikke ofra en tanke, men glemselens slør ble trukket vekk for nøyaktig to år sia da flere individ fant det for godt å holde stand i hagen og nærområdet på Melhus. Igjen fikk jeg gleden av å kjenne en lys levende sommerfugl krype rundt på handa mi.

Så rolig var den at jeg uten vansker kunne forevige ritualet. Jeg tar meg i å projisere noe nesten menneskelig over på dem og innbiller meg at de oppsøker meg for et hyggelig kaffeslabberas, litt sånn for å snakke om gamle dager og lange, milde høstsesonger som aldri så ut til å ende. Det hjalp ikke på at to eksemplarer viste seg fram på mors sjasminbusk i fjor. Sommerfuglenes skarpe farger mot det velduftende, kvite blomsterhavet i hjørnet av hagen er brent fast på netthinna.

Admiral-på-Hovin_veitistel

Snørr og øresus til tross. Søndagspromenaden skuffer sjelden. Ved å ta inn over seg i hvert fall noen av de utallige årstidstegn i flora og fauna får en mer enn en først skulle tro. Denne vakre augustdagen smyger også eldstejenta seg omkring som ei katt i kanten av veitistelskogen for å hjelpe meg med å finne en solbadende admiral som kan festes til det digitale minnekortet. Og i samme stund slår det meg at dette potensielt kan bli et virkelig, erfart minne som ættlingen bærer med seg som et overvintra frø i et indre hvelv over ritualer tilhørende årstidssyklusene «bortom nordanvinden».

 

Relatert

I Ugleskog

En godsterminal er et stedstap

Hipp hurra for skogen!

Norsk havørn på den grønne øya – en samtidsfortelling med lykkelig slutt

Et slag i lufta – en dokumentar om vindkraftindustrien som raserer vår naturarv