Nice, nihilistisk terror og business as usual

Beslan

Terrordåden og likene i Nice rakk ikke å bli gamle før kuppforsøk i Tyrkia og nye udåder knyttet til islamisme og muslimsk innvandring flimret forbi i nyhetsbildet.  Men terroren er langt fra ny, hverken den muslimske, eller terrorbalansen mellom stat og folk i Europa.  Skal man bry seg om å forstå terroren må man se årsakssammenhengene. Europas største og farligste terrorist er ikke islam, men fremmedgjøring.   



Av A. Viken, samtidsobservatør, (bildet er fra terroraksjonen i Beslan og viser en såret jentes hånd)

«Synet av drepte, sårede, flyktende og livredde barn griper oss foran TV – skjermen for en stakket stund. Vi forferdes over den islamske terrorgruppens brutalitet og hensynsløshet, deres totale kompromissløse bruk av vold som politisk verktøy. De som har normale instinkter reagerer ikke bare med avsky, men får lyst til å henrette disse som uten forvarsel angrep det svakeste punkt, en barneskole, og forvandlet deres liv til et helvete utenforstående knapt kan sette seg inn i.»

 

Hverdagen

Charlie Hebdo, Paris, Bataclan, Brüssel, Nice, Würzburg, Ansbach og München er noen av de steder og navn som virvles opp i den senere tid med ordet TERROR som overskrift og undertekst. Bomber, massakre, knivdrap, vold og voldtekt kobles til muslimer og fremmede. Som bilulykker har terroren blitt et tilbakevendende ekstraordinært innslag i nyhetsbildet som kollektivt fryktes lik en landeplage.

Politikere  «sjokkeres» og «opprøres» gang på gang, mens folket (her definert som alle uten definisjonsmakt og politisk innflytelse utenfor stemmelokalet) er ikke sjokkert. Sammen forferdes man tilsynelatende før man blar til neste oppslag enten det handler om hvor mye botox rumpa til Kardashian får plass til, nye gøyale kjønnskategorier eller generasjon O og Pokemon Go.

Terror kan være en vekker, en bråvåkning, men når den foregår over tid i et kaotisk nyhetsbilde hvor større årsakssammenhenger ikke finner plass, så passiviserer den.

Uten kunnskap om hvorfor trekker man seg tilbake til underholdningssfæren eller man tyr til de forklaringsmodeller som krever minst. Fåtallet reagerer etter beste eller verste evne.

Dette er ikke nytt, men media og dermed folk glemmer stadig fortere og rekker ikke å fordøye hendelsene i grusomhetens teater store som små, før nye kommer. Derfor blir de fleste debatter omkring terror en meningsløs øvelse i selvfølgeligheter og pjatt, hvor hykleri konkurrerer med uvitenhet.

Det er ikke mange, men noen finnes, som ikke bare har fulgt med utviklingen, men forutsett hele det scenarioet som nå utspiller seg.  Ikke grunnet en profeti eller konspirasjonsteori, men fordi i den politiske sfæren finnes det alltid en årsak og mønstre bak ethvert tilsynelatende frittstående fenomen.

 Hva var det jeg sa, kan være tilfredsstillende for egoet, men er en fattig trøst all den tid man ønsket at noen faktisk lyttet til dem som advarte, men istedet opplevde man stigmatisering. Så man kjenner til tider en viss resignasjon siden uvitenheten stort sett uimotsagt får dominere den større offentligheten i latteren og glemselens tid.  Har man skrevet i mange år, så blir man om man ikke er autist som visse miljøer synes å være preget av i sin monomane terping, drittlei av egne gjentakelser.  Men siden offentlighetens korttidshukommelse blir kortere for hver uke, så må man for egen samvittighets skyld gjenta.

Så jeg gjentar: 

Om man tror halshugging live på video av sortkledde terrorister er noe nytt, så bør man spørre seg hvem Kenneth Bigley var eller Margaret Hassan, eller Theo Van Gogh eller Pim Fortuyn  – eller Beslan (klikk på navn for info). Hvem husker Beslan og de flere hundre skolebarn som skånselsløst ble drept der?

 

Margaret_Hassan

Margaret Hassan ber forgjeves for sitt liv i 2004

 

Dette skrev jeg i 2004 i tidsskriftet Nation & Kultur som hadde terrorisme som temanummer:



«Beslan i den kaukasiske republikken Nord – Ossetia som er en del av den Russiske føderasjon. Onsdag morgen, 1. september, stormer bevæpnede og maskerte menn en intetanende skolebygning. Elever og lærere tas skånselsløst som gisler. Gisseltagerne krever et fritt og selvstendig Tsjetjenia. To dager etter igangsettes av fremdeles ukjente årsaker en dårlig organisert storming av skolebygningene. Vill skyting oppstår, flere av bombene den islamske terrorgruppen har plassert, blir detonert med katastrofale følger for de 1500 gislene på skole, i hovedsak barn.  Hundrevis av sårede og drepte ligger igjen på slagmarken, mens hundrer av andre flykter, mange alvorlig såret og uttæret etter påkjenningene. Minst 500 antas og å ha blitt drept og enda flere såret i denne blodige terroraksjon. Enkelte av gisseltagerne skal og være av arabisk opprinnelse.»

(…)

Beslan-massakre

Drepte samles og telles i Beslan 2004

 

«Synet av drepte, sårede, flyktende og livredde barn griper oss foran TV – skjermen for en stakket stund. Vi forferdes over den islamske terrorgruppens brutalitet og hensynsløshet, deres totale kompromissløse hva bruk av vold som politisk verktøy. De som har normale instinkter reagerer ikke bare med avsky, men får lyst til å henrette disse som uten forvarsel angrep det svakeste punkt, en barneskole, og forvandlet deres liv til et helvete utenforstående knapt kan sette seg inn i. Hvem kan forestille seg den angst disse barna følte, hvor noen klarte å løpe i sikkerhet mens andre ble skutt i ryggen? Hva med de mange gisler som halshugges i Irak, hva med Bigley som ba for sitt liv og frembragte ikke bare forferdelse, men og en beskjemmethet over hans ynkelighet, over vår egen ynkelighet konfrontert med en krigs realiteter. Som et bilde på Vestens og Europas ynkelige tilstand i 2004 fremsto Bigley, som et skadeskutt dyr i bur, ingenting heroisk bare en bønn om å få leve sitt lille liv litt lengre, uten ære og stolthet, men tross alt levende.»


Advarsel sterke scener:
[vsw id=”BRrilhs6zNM” source=”youtube” width=”620″ height=”349″ autoplay=”no”]


(…)

«Margaret Hassan, hennes gråtende ansikt er hjerteskjærende, men og faretruende trivialisert i en hverdag som er proppet av vold, vold i media, som underholdning og nyheter og vold i form av overgrep, overfall og den konstante frykten for vold. Drap er blitt dagligdags, folk flest er mentalt numne av den vold som daglig flimrer forbi oss. Advarslene om sterke scener på Dagsrevyen gjør ikke det samme inntrykk lenger.

Barna i Beslan opprører oss fordi de er barn, men hvem husker de nå egentlig utenfor Beslan og Ossetia? De fleste summer videre, orker ikke ta inn over seg grusomhetene, de trivialiseres, men de forsvinner ikke. Grusomhetene er der som en mørk bakside, en spenning som ikke finner sin utløsning, men samles opp til noen rett og slett eksploderer og lar den oppsamlede volden i sitt indre få utløp. De fleste bøyer nakken, de imploderer, faller sammen innvendig, bukker under for terroren som er skapt av våre egne politikere. Man indoktrineres til dobbelttenkning – akseptere motsetninger som gjensidig oppløser hverandre som sannhet. Du skal hate den muslimske terroristen så mye at du kan bombe hele hans nasjon sønder og sammen, barn, gamle, syke er uvesentlig, men du skal elske hans frender på egen jord, på eget territorium i ditt eget land, uansett om han dreper, voldtar og forgriper seg på din neste.»

(…)

Antirasister

Antirasistisk senter, Motmakt og assosierte forsøker å stoppe Lars Vilks foredrag på Deichmanske bibliotek 2014

 

«Som europeer er man nå terrorisert av både fremmede og myndigheter. Beskutt fra to sider. Ytringer mot islam og fremmedvelde blir bekjempet av både hjemlige ekstremistgrupper og egne myndigheter. Når muslimene blir mange nok vil terroraksjoner tilta ikke bare i Nederland, men i Europa ellers – de vil trykke til der buken er svakest. Krig er brutalt og denne krigen er ikke mindre brutal, da den konstant vil ramme de svakeste ledd. Bortsett fra forskrudde sjeler som bærer på tanken om et nytt kristent korstog og folkemord i tankene, vil krigen mot terror likevel ikke kunne vinnes på slagmarken eller i form av en ny religionskrig. Den kan kun vinnes gjennom å anerkjenne nasjonal suverenitet som hovedprinsipp i internasjonal politikk. Noen evig fred vil aldri oppnås på kloden, menneskets natur tillater ikke det, men mer stabile og klare linjer og ikke minst kulturell utvikling kan oppnås for en større del av jordens befolkning. »

(…)

«Uteblir disse forutsetningen vil Bigley i bur bli en av mange, og barna i Beslan vil gli inn i en rekke av massakre mot Europas barn og fremtid. Mange vil bli ofret før politikere med makt og myndighet vil erkjenne disse forutsetningene. Kampen mot terror kjempes med våpen, men vinnes med intellekt, realisme og en dose idealisme.»

Og de er når jeg nå leser dette jeg skrev for mer enn ti år siden allerede glidd inn i rekken av glemte døde, det er bare spesielt interesserte og de som har fulgt med over flere tiår og de som har mistet sine kjæreste som har et minne om disse døde nå.

«And great, let them come from Saudi Arabia and other countries, importing their Wahabi brand of Islam so that we can go beat the Soviet Union.» –Hillary Clinton

 

What goes around comes around

Men stopp en halv nå før du lik en pavlovsk hund lar sinnet stige deg til hodet over muslimer som verdens svøpe, eller landeplage som en annen fanatiker som aper etter sine antagonisters svarthvite-verdensbilde uttrykte. Det er ikke fullt så enkelt.

IS, ISIS, Islamsk Stat, er Vestens siste tilsynelatende omnipotente fiendebilde etter at Al Qaida gikk av moten. Et takknemlig symbol på alt hva Vesten symbolsk oppfatter som ondskap. Samtidig hadde IS i likhet med gårsdagens Al Qaida, ikke eksistert uten USAs, Israels, Vestens, inkludert leieknekten Norges, destabiliseringspolitikk.  Saudi Arabia og gulfstatenes wahabister og salafister er Vestens og dermed Norges  nærmeste allierte i regionen som forsynes med kapital, våpen og militært knowhow, som siden overleveres til jihadister globalt.

Bali, Mali, Manila, Madrid, du finner nærmest en islamsk terrorcelle overalt, så det kan trygt sies å ha vært en vellykket eksportvare isolert sett.  Ofte er flere av de ledende trent av vestlige spesialsoldater (herunder også norske) som ivrig og lydig har hjulpet til med å trene terrorister siden operasjoner i Bosnia og Kosovo for med våpenmakt å sikre statsdannelser av muslimske minoriteter i Europa.

Disse krigene har vært treningsleire for verdens sunnimuslimske jihadister som har dukket opp i både Irak, Afghanistan, Libya og nå Syria for å nevne noen hotspots (Norge sender soldater til Syria:  https://www.nrk.no/norge/norge-vil-sende-soldater-til-syria-1.13010014 ).

Tidligere i den kalde krigens stedfortrederkriger ble det senere Taliban, Afghanistans svøpe, væpnet og trenet av USA for å knekke den sekulære staten som var støttet av Sovjet-Russland, og som sedvanen etter hvert har blitt der Vesten med vold styrter stater i grus, vendte våpenet seg mot sin eier. Presidentkandidat Hillary Clinton uttaler at USA skapte Taliban/Al Qaida og importerte den ekstreme wahabismen til Afghanistan:

«Let’s remember here… the people we are fighting today we funded them twenty years ago… and we did it because we were locked in a struggle with the Soviet Union. (…)

They invaded Afghanistan… and we did not want to see them control Central Asia and we went to work… and it was President Reagan in partnership with Congress led by Democrats who said you know what it sounds like a pretty good idea… let’s deal with the ISI and the Pakistan military and let’s go recruit these mujahideen (…)

And great, let them come from Saudi Arabia and other countries, importing their Wahabi brand of Islam so that we can go beat the Soviet Union.»

 

[vsw id=”Dqn0bm4E9yw” source=”youtube” width=”620″ height=”349″ autoplay=”no”]

 

«Vi må venne oss til tanken på at vi muligens må bekjempe de samme menneskene i morgen, uten at det derfor er galt å bevæpne og trene dem i dag. Dette i erkjennelsen av at vi lever i en ufullkommen verden, der de irregulære krigene som skaper slike paradokser vil være en normaltilstand, sier han til Aftenposten

» – tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.

 

Kognitiv dissonans og dobbelttenkning

Denne dobbeltheten gir god grobunn for en kognitiv dissonans i offentligheten, som minner om fenomenet Orwell kalte dobbelttenkning hvor to ulike påstander som gjensidig oppløser hverandres gyldighet, aksepteres. Uten denne dissonansen/dobbelttenkningen ville ikke massemedia kunne ture frem med løgner, halvsannheter og et fragmementert nyhetsbilde, men den kollektive kortidshukommelse gjør dette mulig.

Islam og muslimer blir på den ene siden i spaltemetre fremstilt som en trussel og en fare i utlandet i krig med «vestlige verdier» samtidig støtter man de meste ekstreme kreftene innen Islam i Midtøsten som siden ender opp som nok en nye fiende idet nok en stat er lagt i grus og slik fortsetter det. Sverre Diesen, tidligere forsvarsjef og arkitekt bak Norsk Forsvars endring fra primært å være territorialforsvar til utenlandsoperasjoner i USAs regi , uttrykker det i klartekst:

«Vi må venne oss til tanken på at vi muligens må bekjempe de samme menneskene i morgen, uten at det derfor er galt å bevæpne og trene dem i dag. Dette i erkjennelsen av at vi lever i en ufullkommen verden, der de irregulære krigene som skaper slike paradokser vil være en normaltilstand

», sier han til Aftenposten (les resten her).

Målet for Norges deltakelse som mange uttrykker det, er noe så banalt som å vinne gunst hos USA, noe bombingen som la Libya i grus bidro til.  Norge var proporsjonalt med landets størrelse den ivrigste bidragsyteren. Hele 15% av de oppdragene i begynnelsen av operasjonen ble utført av Norge etter oppdrag fra USA. 

Etter det ble Libya, slik Bosnia, Kosovo, Irak og Afghanistan en gedigen rekrutteringsleir for jihadister som senere ble aktive i å rive ned Syria godt hjulpet også der av vestlige instruktører som i begynnelsen opererte fra basene i Tyrkia.

Girl_in_IRaq_loses_parents

Jente skriker etter at hennes sivile foreldre ble drept av amerikanske soldater ved en checkpoint i Irak 2005

 

I tillegg foregår det en kamp i offentligheten som skal fortelle nordmenn at det flerkulturelle er en berikelse, uten innvandrere stopper Norge og at man ikke kan legge alle muslimer til last for terror, vold kriminalitet, voldtekter etc.  Det virkelige islam legges  frem som «en fredens religion», i dyp dissonans med det flimrende globale mediebildet som viser muslimske fanatikere, terror og grusomheter.  Den andre siden i den fastlåste dikotomien ser det som sin oppgave å svartmale islam og lager et forenklet fiendebilde  hvor man bruker konspirasjonsteorien Eurabia som en profeti på at før man aner det vil Europa ligge under halvmånene vaiende banner og alle tvinges til å ligge på bakken og be foran sine nye herrer under sharialov.

Begge deler blir løgn, som spes ut med anekdotiske sannheter, som ikke på noen måte fanger opp de større sammenhenger og årsaker til kulturkonflikter, krig, vold – og terror. Både her i Europa og enda mer i Midtøsten. 

Islam er ingen fredens religion, den er universalistisk og ekspansiv i sitt vesen, slik kristendommen var det, men til forskjell fra kristendommen, så går ikke konseptet hellig krig forstått som en faktisk krigføring med vold mot andre trosretninger på tvers av doktrinen, det er en del av doktrinen. Dog er jihad ikke bare fysisk, men og en indre krig åndelig sett.

Det gir Islam et potensial som krigersk ideologi.  Denne ekspansive tankegangen har gått i bølger og islam har ikke ett ansikt, men mange og mye av det som tilskrives islam, handler ikke om islam, men om kulturer og kulturbakgrunn.  

At islam plutselig skal fremtre som en samlet kraft i Europa og så legge under seg hele Europas befolkninger stemmer sikkert ifølge noen forskrudde importerte islamister, men like lite som muslimer klarer å samle seg i egne regioner, klarer de ikke å samle seg her i Europa som en enhetlig kraft. Det betyr ikke at ulike muslimske fraksjoner og befolkningsgrupper ikke vil være kilde til konflikt, kaos og terror, men mye handler her om fremmedhet og demografi, ikke primært religion som identitetsmarkør for fremmedgjorte. 

Minst to tanker i hodet må man ha for å orientere seg.

Sivile vender tilbake til et Homs i ruiner etter at opprørerne er fordrevet

 

Mange av stridene i Midtøsten har ikke sin bakgrunn i religion, men eldgamle førnasjonale klansfeider  som går på tvers av de linjalrette grensene som europeere har trukket opp, og som har lagt grunnlag for nasjonalstatskonstruksjoner som har vært og er lite bærekraftig om ikke de håndheves som et diktatur grunnet de indre etniske og religiøse motsetninger.

I tillegg kommer Israel, som selv la grunnen for sin stat med terror og vold i tråd med eget mytiske selvbilde, med både religiøs og sekulær overbevisning om den «rettferdige volden». Israel, sonofferet for Vestens dårlige samvittighet etter Holocaust, er en viktig faktor i den destabiliseringspolitikk som Vesten og Norge stiller seg bak, og oppleves av mange av de muslimske befolkninger som et vestlig overgrep, en invasjon. Men Israel har kommet for å bli.

Store befolkningsgrupper har levd i en tilstand av terror siden irakinvasjonen: Afghanistan, Libya, Syria og flere omkringliggende muslimske land uten vestlig beskyttelse, som gulfstatene og det ekstreme Saudi Arabia, er krigssoner. Og land og regimer som det shiamuslimske Iran som er stabile forsøker man aktivt å destabilisere, en politikk som går tilbake til den blodige Iran-Irakkrigen iverksatt av Saddam Husseins regime hvor USA og Vesten støttet indirekte begge sider i håpet om at den skulle fortsette og årelate begge stater, splitt og hersk, rett og slett (les mer om denne strategien her). Slik la man også grunnlaget for Irak-krigen og oppsplittingen av også denne regionen til en permanent krigssone.

Kort og godt, store deler av den muslimske verden er i en permanent krigstilstand. Det er ikke slik at alle muslimer ønsker å leve i denne tilstanden av krig og terror, eller at det må være slik, men noen langvarig nasjonalstatsutvikling har ikke kunnet foregå grunnet langvarige stedfortrederkriger, krig om oljeressurser samt hensyn til USAs og Israels geopolitiske ambisjoner.

 

«De neokonservative geopolitiske mål om USAs unipolare verdenshegemoni  som Bush knesatte, Obama halvhjertet har fulgt opp og Hillary Clinton med fanatisk overbevisning vil gjøre alt for å knesette, er ikke på noen måte endret.»

 

Ville Midtøsten-regionen vært i fred og harmoni uten vestlig destabilisering?

Nei, men den ville vært fredeligere og mer stabil.  En realpolitisk pragmatisme hvor globale aktører som Vesten, Russland og andre søker enighet om større mål, som har som mål å støtte stabile stater uten innblanding i indre styresett, som var villige til å respektere omkringliggende staters grenser,  struping av all økonomisk og militær støtte til regimer som Saudi Arabia, Tyrkia og  Israel, eller andre som direkte eller indirekte støtter ekstreme krefter som underminerer statsdannelser, ville ha stabilisert regionen betydelig over tid.

Stabile grenser, bærekraftige statsstrukturer og respekt for nasjonal og kulturell suverenitet er åpenbare nøkler. Nå råder død, destruktivitet, uforutsigbarhet og fornedrelse. Folk brukes som kanonføde av ulike fraksjoner.

Men alle konstruktive løsninger er med rådende politiske krefter utopiske all den tid hvor selv lille Norge med sine beskjedne, men innstendige bidrag er en ivrig bidragsyter til å rive ned stater som Syria – bl.a. med hjelp av de leiesoldatene som vi i Norge kaller spesialstyrker. Disse fremmedlegionærene er viktige i den geopolitiske verktøykassen for å holde kriger som den i Syria ved like.

Det er rett og slett ikke et geopolitiske mål for Vesten å stabilisere regionen med realpolitikk og pragmatisme. Da «flyktningekrisen» kom,  var dette en selvfølgelig konsekvens av en krigspolitikk som jeg skrev om i 2012:

«Krigen i Libya har bare så vidt begynt og har allerede spredd seg til Mali samtidig som det raser kamper mellom separatister og føderalister.  De sivile som angivelig skulle beskyttes har en mer usikker fremtid enn noensinne. I Syria har allerede kristne begynt å flykte til Libanon, det kan være forspillet på en gjentagelse av den blodige borgerkrigen i Libanon, slik vi som ennå husker minnes Beirut fra 80-tallet.  Flyktningestrømmene som nå sveiper Afrika og Midtøsten har ikke blitt mindre selv om humanitære forsett legges til grunn for bombing og intervensjon, og de vil fortsatt vokse.» (Les resten av artikkelen her)

De neokonservative geopolitiske mål om USAs unipolare verdenshegemoni  som Bush knesatte, Obama halvhjertet har fulgt opp og Hillary Clinton med fanatisk overbevisning vil gjøre alt for å knesette, er ikke på noen måte endret. 

Russland har kommet på banen med klart definerte mål (les: pragmatisme og realpolitikk), og man vil om ikke større politiske endringer finner sted, gjøre alt for å hindre at USAs verdensomspennende hegemoni utfordres.  Så for de av Midtøstens befolkningsgrupper som ikke ønsker krig ser det helsvart ut. Fred er på ingen måte i sikte.

 

Battle_of_Vienna_1683_by_Józef_Brandt

Osmanerne slås tilbake ved Wiens bymurer 1683

 

Oss og de fremmede

La oss vende blikket tilbake til Europa og egen bakgård. Til Nice og den liberale revolusjonens arnested i Europa, Frankrike. 

Europa har for lengst beseiret muslimske imperialister etter århundrer med kamp, som osmanerne som ble slått ved Wiens bymurer 1683, og rester av erobringsforsøkene og okkupasjon har blitt værende i Europa som minoritetsbefolkninger. I Bosnia og Kosovo har disse muslimske minoritetene med våpenmakt fra NATO fått egne stater på bekostning av urbefolkningen, men de hadde ikke oppnådd dette uten at vestlige politikere og militære styrker hadde grepet inn. 

Under osmansk okkupasjon konverterte en del av bekvemmelighetsgrunner, andre under tvang, men i dag  er det ikke engang en prosent av vertsbefolkningen i noe vestlig land som har konvertert. Heller ikke har samfunnsideal eller politiske mål på noen måte  nærmet seg islam eller muslimske kulturer.

De vestlige demokratier har inntil videre aksepterte at disse muslimske, fremmede folkegruppenes lever i samsvar med egen religion og kulturelle skikker selv om de motstrider både lov, verdisyn og normer som det vestlige liberale demokratiet knesetter og majoritetsbefolkningen lever etter. Likevel er islam og muslimer på manges samfunnskritiskes lepper til stadighet som om det var en idé eller ideologi som brer om seg og endrer samfunnet.

Men det er ikke islam de reagerer på. De færreste nordmenn har noen form for direkte erfaring med ulike former for muslimsk religionsutøvelse, de observerer de fremmede, deres fremmedhet og deres væremåter, opplever avstanden og distansen som ingen floskler kan bygge bro over. Avstanden er gjensidig. Islamkritikken blir ofte et skalkeskjul for egne antipatier.

Det er fremmedheten mange reagerer på som man projiserer på et abstrakt som islam for slik å unngå å avsløre at det er det fremmede i seg selv som man frykter og ikke vil leve med. Noe som burde være et legitimt standpunkt, men politisk sett er illegitimt. Det er ikke terrorismen som har skapt motstand mot masseinnvandring, men den blir en utløsende aktor for misnøyen.

Noe analytikeren Helge Lurås kommer inn på i en kronikk nylig:

«Men motstand mot innvandring oppsto lenge før IS kom på banen i 2014, og det var også et faktum før Al-Qaedas fremvekst på 1990-tallet. Innvandringen fra muslimske land har konsekvenser langt utover farene ved terrorangrep, og det er innvandringsskeptikerne stort sett klar over. For noen kommer terrorangrepene bare som toppen av isfjellet. Andre bruker dem mer utspekulert, fordi det er umulig å hevde at den delen av innvandringskonsekvensene er noen som helst berikelse.» (Les resten her)

Integrasjon er et begrep som politikere fremdeles strør om seg med, men det er tomme fraser uten noen form for logikk, for valget har alltid vært og er ulike grader av segregasjon eller assimilering.  Man kan kun integrere kulturer som ikke er vesensforskjellige og/eller ikke kommer i konflikt med majoriteten hva angår verdisyn, normer – og ikke minst demografi.

 

Jacobin_reign_of_terror

Jacobiner-terroren under den franske revolusjonen 1793 -1794

 

«Homogeniseringen i Vesten har for mange fremmedgjort dem fra tilværelsen som meningsfylt og livet selv, det daglige har for de fleste blitt sekundært til fritiden hvor man fyller tid med underholdning og adspredelser fremfor å virke meningsfylt i tiden. »

 

Europas permanente borgerkrig

Men fremmedgjortheten kom ikke med de fremmede, den var her før. Og terroren i Nice på Frankrikes nasjonaldag 14. Juli sammenfalt med feiringen av modernitetens første omfattende statsterror mot egen befolkning, den jakobinske revolusjonsterror som ble utløst av den franske revolusjonen.  Revolusjonen spiser sin egne, sies det som etterhvert har blitt en floskel, men stemmer ikke mindre for det (les her om Jakobiner-terroren som inspirerte senere kommunister – og statsterrorisme av ulike ideologiske avskygninger).

Mennesker ble massakrert og drept i hopetall grunnet abstraksjoner, en idé, en humanistisk ideologi.  Det å drepe grunnet krav på en idés universelle hegemoni var noe som ble innført med kristendommen som ikke aksepterte konkurrerende religioner eller retninger som avvek fra statskirken, men ble ytterligere forsterket og tilspisset i modernitetens sekulære  fremvekst siden renessansen. Troen på den eneste rette idé som universelle, absolutte sannheter, og den liberale staten fødsel startet med blodig terror og offentlige massehenrettelser som ikke står tilbake for skremselet IS, hvor folket ivrig heiet frem drapene.

Det nye var ikke drap og død, for Europas historie er rik på det, men at mennesker dreper sine egne kun ut fra en idé.

Det var starten på den europeiske borgerkrig som i en dialektisk prosess og konsekvens av modernitetens abstrahering har fortsatt med de største blodbad i verdenshistorien. Den kommunistiske Oktober-revolusjonen i Russland 1917 fremprovoserte siden igjen nasjonalsosialismen som både var en reaksjon og en revolusjon med utgangspunkt i modernitetens biologisme og totalitære industrielle rasjonalitet  – og endte med en verdenskatastrofe som Europa ennå ikke har kommet over.

Troen på den materialistiske, gudløse, verdihomogene stat som fundamental sannhet ble knesatt i Europa med etterfølgende terror i 1789, 1917 og 1933, og  har siden fortsatt fra massemord  til massemord til vår egen tids tro på «demokratiske verdier» og global kapitalisme som man med bomber og militærmakt hevder å ville implementere globalt. Lite er lært, selv om retorikken som ideologisk kosmetikk er endret.

Homogeniseringen i Vesten har for fremmedgjort mange fra tilværelsen og livet selv. Det daglige har for de fleste blitt sekundært til fritiden hvor man fyller tid med underholdning og atspredelser fremfor å virke meningsfylt i tiden. Og selv meningen er kun et individuelt valg, men kun et valg i den grad det ikke går på tvers av det homogene liberale ideal.

 

fifty-shades-cast-safe-following-nice-terror-attack-32

Dagen etter terrorangrepet i Nice fortsetter innspillingen av Fifty Shades of Grey ved sjøsiden i Nice, som om ingenting har hendt

 

«Mennesket har blitt fremmedgjort fra de samfunnsprosesser som omgir det, og er blitt en ikke-deltagende i samfunnsmaskineriet som kan erstattes av hvem som helst, uten betydning for andre enn en selv»

 

Anomi

Markedet, massemedia og et omfattende statsapparat med institusjoner som griper inn i absolutt alle deler av eksistensen til sine borgere, har homogenisert befolkningen på en måte som ville gjort fortidige marxister og fascister misunnelige. Her behøves ikke lenger våpenmakt: frykten for å falle utenfor markedet av godkjente idéer, selvrepresentasjon, sosialt nettverk og økonomisk trygghet er stor nok til at de fleste aksepterer anomi, som gir seg utslag i ubehaget som lurer rett under overflaten på selv den mest ordinære person bare man pirker litt.

Anomi er gresk og betyr normløshet eller lovløshet, og ble popularisert av sosiologen Émile Durkheim i hans banebrytende arbeid om selvmord – Le Suicide – som bl.a. forsøke å påvise sammenhengen mellom selvmord og overgang fra organisk samfunnsstruktur preget av religiøse autoriteter, mellommenneskelige gjensidige forpliktelser mellom menneske og samfunn(solidaritet), til et mekanistisk industrielt samfunn, preget av individuelle valg, abstraksjoner og upersonlige, ikke-nødvendige, uforpliktende relasjoner. Moralen blir utilitaristisk og et arbitrært personlig valg uten noen form for metafysisk eller absolutt gyldighet.

Mennesket har blitt fremmedgjort fra de samfunnsprosesser som omgir det, og er blitt en ikke-deltakende i samfunnsmaskineriet som kan erstattes av hvem som helst, uten betydning for andre enn en selv (litt om anomi fra Wikipedia).

Gamle familiestrukturer har blitt oppløst til fordel for institusjonalisering av alle trinn i livet fra barndom til alderdom, livslange forhold som selvfølgelig fortsettelse av forfedrenes livslange relasjon er avløst av en endeløs rekke av personlig valgte vilkårlige relasjoner, småsamfunns inngruppe-identitet og solidaritet er erstattet av statlig ansiktsløs velferd og statlig kulturhomogenisering, primærnæringer avviklet til fordel for tertiærnæringer, levende kulturutøvelse erstattet av passivt underholdningskonsum, eksklusiv lokal og nasjonal identitet erstattet av ikke-eksklusiv statlig og global identitet etc.

En altomfattende og stadig mer allseende stat har et oppsyn med homogeniseringen aktivt både direkte gjennom overvåking og indirekte gjennom massemedias og konsumkulturens sosialiserenede prosesser.

Den klisjefylte, men aldri opphørende jakt Vestens individ har etter eksistensens mening,  er oftest mer et utrykk for anomi og fremmedgjøring til det livet man lever enn en reell og positiv søken etter dypere erkjennelse.

Fremmede fra utenomeuropeiske kulturer kommer så i hopetall til de fremmedgjorte. Det skaper en fremmedhet som er dobbel og ugjennomtrengelig.   I og med at alle postuleres å være like i bunn og grunn uten kulturelle modifikasjoner, så påstås det dogmatisk og ideologisk fra vestlige side at man under positiv påvirkning fra skole og institusjoner vil sosialiseres og utvikles til å bli som «alle andre». Å bli som «alle andre» er både innfødt og innvandret befolknings høyeste mål ifølge staten, og er en kontinuerlige statlig homogeniseringsprosess.  Og begge grupper smaker på fremmedheten.

De som innvandrer er naturligvis fremmede, men finner ut at de har få valg hva angår identitet som harmoniserer med samfunnet de har valgt å innvandre til, og at de uansett vil være fremmede i uoverskuelig fremtid. Ja, hele sine liv. De har som valg enten å gi opp egen identitet eller tilpasse seg og assimilere modernitetens liberale verdier. Dermed kan de oppnå en større aksept, men de vil alltid være han/hun som er nesten som oss. Eller de kan fastholde egen identitet, leve på siden segregert i parallellsamfunn med sterk inngruppementalitet, men i verdi- og normmessig konflikt med majoritetssamfunnet som med sin selvgående homogeniseringsprosess over tid vil forsøke å endre disse verdier i den grad de avviker.

 

Global Brands Logos

 

I dette oppstår en tredje kategori, personen som ikke føler seg hjemme hos de assimilerte eller i segregasjonen, som ikke finner ro i egen identitet eller den fremmede. Her vil ofte frustrasjoner og følelse av meningstap og mindreverdighet være fremtredende. En mindreverdighet som enten spiser en opp innenfra og vender seg mot den enkelte, eller man projiserer dette meningstapet og denne nihilismen utover på samfunnet.

I denne nihilismen møter både Anders Behring Breivik og mange av de uorganiserte muslimske terrorister hverandre og speiler hverandres anomi. Nasjonalisme eller innvandringskritiske nettsider er selvsagt ikke hovedårsaken til ABBs massemord, og islam er heller ikke i seg selv hovedårsak til at unge i utgangspunktet irreligiøse og eksistensielt rotløse innvandrermenn vokst opp i Vesten begår massedrap. Fremmedgjøringen er årsaken og ideologi/religion er katalysatorer – uten at det gjør de ubetydelige eller uviktige for en helhetsforståelse, men Vestens sykdommer kom ikke med de fremmedkulturelle.

Så er islam ufarlig, uvesentlig som ideologi? Nei, i takt med fremmedgjøring og økonomiske nedgangstider og sosiale konflikter, vil det være en samlende drivkraft med sitt doktrinære voldspotensial for fremmede som føler mindreverdighet, aggresjon og hat i møte med Vestens liberale normer og anomiske, etnomasochistiske samfunnsideal. Kollektive identiteter skal underordne seg individets negasjon av inngruppen til fordel for et samfunn hvis  mål er liberale individers materielle selvtilfredsstillelse.

Men årsaken til at islam kan være en katalysator for terror i Europa, ligger hos Vesten selv, både i sin globalistiske kulturimperialisme og i forlengelsen av sin egalitære universalisme. De åpne grenser er et symbol på og et middel for å virkeliggjøre forestillingen om et samlet verdensbrorskap om gode, liberale mennesker som deler gode, liberale verdier som den høyeste humanistisk-religiøse sannhet. 
 Ingen integreringstiltak, økonomiske eller sosiale velferdstiltak, gode forsetter, gode ønsker eller utstrakte hender vil likevel kunne motvirke fremmedgjøringen, fordi fremmedgjøringen ligger i den abstraherende modernitetens innerste vesen.

Du har egentlig bare et valg, og det er å bli en dyktig konsument og del av et ansiktsløst produksjonsapparat, hvor det å synes i et meningsløst blaff blant andre blaff er det høyeste gode. Du reiser fra intet til intet, glemt som om du aldri har levd før du dør.

Dessuten, fremmede kulturer er fremmede for hverandre, ikke på bakgrunn av fordommer, men i kraft av sin annerledeshet.  Så enkelt og så opplagt for de som ikke har hatt evne eller mulighet til selvbedrag på høyt nivå. Og de vil uansett enkeltindividers unntaksvise tilpassing/assimilering være inkompatible som kulturer og kollektive identiteter med Vestens verdier, normer og menneskelig væremåte i generasjoner.

«Dess mer de fremmede merker den liberales overbærenhet som er den ultimate arroganse, dess mer hater og forakter de.»

Det kan synes paradoksalt, men hatet og forakten mot Vesten og hvite mennesker er det mange som har med seg i bagasjen når de innvandrer. Årsakene er sammensatte, men opplevelse av historisk mindreverdighet og følelse av underlegenhet all den tid man gjør seg avhengig av den gudløse som er økonomisk og teknisk overlegen, kompenseres tidvis med en voldsom sjåvinisme som skaper en uforsonlighet som ikke kan børstes bort med høflighetsfraser i hverdagen. De fleste kommer uten interesse eller respekt for vertsbefolkningens identitet, kultur og levesett, de har kommet for å dekke egne materielle behov og velger bevisst de velferdssamfunnene med de mest gunstige velferdsordninger. Dess mer de fremmede merker den liberales overbærenhet som er den ultimate arroganse, dess mer hater og forakter de.

Spørsmålet blir i hvilken grad man underkaster seg hverandre, og slik den senmoderne stat fungerer så vil både innvandrere og vertsbefolkning oppleve homogeniseringen gjennom ulike tiltak som søker å minske friksjon og gjensidig fremmedhet, slik må alle folkegrupper gi slipp på sitt egne og sin frihet for å tilhøre et konstruert fellesskap.

Meningsterroren mot flere av oss som for lenge siden advarte om de destruktive følgene av både globalisme, masseinnvandring og en aggressiv imperialistisk utenrikspolitikk er fortsatt et faktum som man ennå lever med, selv om realitetene sprenger seg inn i offentligheten på en måte som ikke så lett kan undertrykkes lenger.

Inntil videre eksisterer en terrorbalanse mellom den fremmede og den fremmedgjorte, men det er en balanse som kun hviler på den senmoderne statsabstraksjonens egalitære forestillinger – og økonomiske fortrinn. Og overvåking. Allerede nå godtar de fleste uten noen form for protest at hele deres liv gjennomlyses totalt. Med en terrortrussel hengende over hodet, vil selvfølgelig motargumentasjonen bli forsvinnende liten og ytterligere tiltak som begrenser frihet til å mene og tenke som man vil uten at en allmektig stat ser deg kortene, vil implementeres. Den som tror at en slik totalitær makt ikke kan eller vil misbrukes politisk er enten løgner eller forbrytersk naiv.

For både urbefolkning og tilreisende blir dette over tid en umulig terrorbalanse å opprettholde på fredelig vis, men er en logisk konsekvens av modernitetens abstrakte universelle idealer som ble født med terror i troen på den ene altomfattende idé, slik også kristendom og islam er troen på den universelle og ene altomfattende idé. Denne idé er det staten med sitt hvilende, men altomfattende terrorpotensial og voldsmonopol våker over.

Vold og terror i samtiden er derfor i mange tilfeller ikke utslag av noen veloverveid politisk, rasjonell målsetning, men er en terrorisme som speiler den nihilisme som senmoderniteten bærer i sitt indre. 

Den nihilistiske terrorist er født – født av vår egen tid. Født av avmakt, meningsløshet og mindreverdighet.

nice-france-truck-terror

Et barn, offer for massakren i Nice

 

«Som passive får sitter de fleste og venter på en statsautorisert skjebne.»

 

Terroren i Nice er snart glemt, sånn mens vi venter på Godot

Terroren i Nice er nesten glemt allerede når jeg skriver, og da jeg har fulgt terroren over mange år så ville jeg hyklet om jeg sa at hvert terrorangrep berører meg dypt og inderlig, slik jeg vet andre også kjenner og tenker det, men ikke sier, fordi man vil gjerne være berørt og «menneskelig». Det som berører er at dette er en utvikling med økende menneskelige lidelser som ikke på noen måte vil endres til det bedre om ikke fundamentet, paradigmet for hva et godt samfunn og et samfunns politiske mål skal være endres radikalt.

Katastrofene er forutsigbare og forutsagt, men med  rådende paradigme finnes ingen utveier ut av sivilisasjonsnatten, samfunnsentropien vil bare vedvare og øke i styrke i årene som kommer, slik de gjorde det i årene som gikk mens du sov.

Bombene i Europa henger sammen med bombene i Midtøsten – og universalisme og unipolaritet, uansett om den kommer fra islamsk eller nyliberal humanistisk teologi.

Løsningen ligger i å kunne overvinne anomien, fremmedheten overfor det egne og den egne identiteten,og dermed kunne se fremmedheten hos den andre for det den er og respektere den for hva den er i den grad man selv møter respekt – og sette tydelige grenser for både det egne og det andre der grenser er naturlige. 

Men dette ligger dypere enn det rent politiske og er en ontologisk utfordring, slik den nihilistiske terroren er en ontologisk reaksjon. Det finnes ingen quick fix ut av denne fundamentale eksistensielle utfordring som selv om den kan være filosofisk stimulerende er høyst reell og hverdagslig for mange.

Det historiske Vesten, nå mest en forestilling basert på rester og fragmenter fra fortiden,  er for lengst dødt, lenge før masseinnvandringens tid, lenge før nihilistiske og muslimske terrorister dominerte nyhetsbildet.

Som passive får sitter de fleste og venter på en statsautorisert skjebne.

I konfrontasjonen med den fremmede ser man egen avmakt og verdiløshet, og dermed blir det fremmede en siste fåfengt katalysator for mening i negasjonen av den andres verdier.

Men ingen sivilisasjon kan holdes oppe i lengden på negasjon alene.

I 2012 skrev jeg dette:

«Barbari? Det er ikke noe nytt og barbaren er alltid den fremmede, den hvis raseri, hat og vold vi ser på med avsky og skrekk og som vi trekker en lettelsens sukk over om bomber og granater moser til en kjøttklump.(…)

Barbariet vil om vi ikke erkjenner avgrunnen i vårt eget barbari komme igjen – og igjen, i stadig nye og gamle former. Her hjemme kamuflerer vi barbariet, slik at vi kan bære det frem for siden å slippe det løs på god avstand, men det lar seg ikke gjemme. Barbariet har blitt en global eksportvare.

Men er vi rede for råskapens konsekvenser, har vi blitt tilstrekkelig amputerte, selvforherligende og likegyldige til å ønske den velkommen? Uansett, den behøver ikke invitasjon. Vi forferdes lett og overfladisk, men grusomhetene blir så mange i grusomhetens teater, som spiller forestillinger som samtidens etikk hviler på; det er i frykten for barbariet, barbariet legitimerer seg selv. Vi bør spørre, nå som millioner av mennesker hater oss, fremmede, mørke masser som bølger i flimrende bilder og reportasjer, som vi raskt vender oss bort fra, finnes det noen grunn til at barbaren skal elske oss?»

Historieløse går Europas befolkninger sin usikre fremtid i møte, fremmede for hva de var og hva de vil bli. Uten minnet om hvorfor det som er, er – finnes egentlig heller ingen fremtid. Europa må gjenskape et levende minne bortenfor abstraksjoner og anomi, om det skal bli mer enn et vagt minne for rotløse, tilfeldige eksistenser i et babelsk tårn.

 

 

Anbefalt: Om begrepet terror

 

Info

Terrorisme i EU – oversikt

Islamistiske terrorangrep -oversikt

 

Relatert

Hvem er Charlie?

COUNTERPUNCH: Are Americans Reaching Their Limits of Nihilism?

Menneskelighet og umenneskelighet i folkevandringstiden



Apokalypsens fire ryttere – del I

US created Taliban and abandoned Pakistan, says Hillary

Konsumkarma & Metamorfose

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt

«Je suis hypocrite»

Bombeiver og signalpolitikk

Snowdens avsløringer – hvor står vi i dag?

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

“Jeg er nå ferdig med Breivik, han er død for meg”

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Anders Behring Breivik – en dom over samtiden

Exclusive: Obama authorizes secret help for Libya rebels

Les kommentaren «Tortur i norsk  innpakning» i Aftenposten

Patrick Hayes: «How the West wrecked Libya»

Daniel Larison: «Libya is still a mess»

Jihadister rekrutteres til Syria, Kamran Bokari fra STRATFOR analyserer situasjonen –  «Jihadist Opportunities in Syria»