BREXIT – massenes opprør

brexit-7

Etter en nærmest unison pressekampanje i vestlige medier som usannsynliggjorde, latterliggjorde og demoniserte om hverandre den dyptgripende folkelige kritikken av EU-eliten, våknet Europa til et rungende ja til et annet Europa.

Av redaksjonen

«Folk lengter etter noe mer og større enn å være en identitetsløs masse i fri flyt som bensin i kapitalstrømmene i EU-maskineriet.»

Kort tid etter at plapreklassen i Norge og Vesten var sjokkerte og uforstående til at Trump hadde vunnet den republikanske nominasjonen, ble de igjen tatt på sengen.  Gårsdagens presse var forunderlig rolig og selvsikker på at britene ikke ville velge bort det overnasjonale EU-prosjektet ettersom medias propagandakampanjer hadde hamret på i månedsvis om at Brexit ville bety økonomisk ruin, for å skremme massene til lydighet.

Og som regel er det lommebokargumentet som har virket og virker. Majoriteten lar seg oftest skremme av argumenter om doom and gloom, men det er som historien i nyere tid har vist: kun til et visst punkt. Folk tåler å bli hundset i lang tid og leve på retoriske smuler fra de privilegertes og meningsberettigedes overfylte bord, men når de etterhvert føler forakten fra de som er øverst i samfunnspyramiden så faller alle oligarkier med tiden. Tough love holder lenge, men overlever ikke likegyldighet og forakt.

I engelsk, men og i en nærmest unison norsk EU-vennlig presse, har man fremstilt den typiske personen som stemmer for Brexit som en nærmest tilbakestående, kjederøykende village-idiot, eller i beste fall tilbakeskuende pensjonist. En Brexit-velger er en kunnskapsløs, hvit mann eller kjerring som angivelig frykter noe abstrakt, ubegrunnet. Til tross for at det Brexit-velgerne har stemt over handler om erfart virkelighet, den hverdagen de lever i nå. Stilt opp mot dette ultimatumet så valgte de usikkerheten fremfor fortsatt ensidig underkastelse.

Plapreklassen i Norge kolporterer ivrig dette synet ennå, forakten for en imaginær kunnskapsløs underklasse de før hevdet å representere, men som de nå etter å ha klatret på klassestigen nå forakter åpent, ikke minst i sosiale medier. Men raseriet som følger av avstanden og forakten, velger de å ikke forstå. De nekter å se gyldige argumenter for å hevde nasjonal suverenitet og selvråderett, men enda mindre innser de at den nedlatende og folkeforaktende holdningen er sterkt medvirkende til at mange er drittleie av å føle avmakt og å bli tråkket på, eller rett og slett ignorert av en egenmektig og selvgod herskerklasse.

En klasse som aldri har blitt løftet opp gjennom valg, men som i de senere årtier gjennom strategisk strebervirksomhet og opportunisme, har tatt stadig større plass i det offentlige rommet på bekostning av det man før ville kalle vanlige arbeidsfolks interesser.

Morgenbladets Simen Ekern går i kjent stil ut og advarer mot folket og direktedemokratiet, folkeavstemninger presenteres som en fare for demokratiet med ingressen: Brexit-debatten er et godt eksempel på hvordan folkeavstemninger kan bli en trussel mot demokratiet (les artikkelen her).

Men det var ikke bare denne klassen som ble overrasket, svært mange av de som stemte for Brexit trodde ikke det var mulig, inkludert nei-kongen, populisten Nigel Farage fra UKIP som kunngjorde sannsynlig nederlag før stemmene var opptalt.

1200x630_333302_nigel-farage-launches-ukip-s-brexi

Farage, med sin skarpe kritikk av et oppsvulmet teknokratisk EU blir i norske medier blir fremstilt som noe nær en fascist, slik alle systemkritikere til høyre og venstre gjerne opplever å bli kalt og forsøkt utdefinert som. Men han er kun arketypen på en populist, en som står frem som en stemme for de misfornøyde og uhørte, alle de som parlamentarismen tross floskler om demokrati og dialog aldri vil gå i dialog med eller lytte til i sitt globalkapitalistiske og moralistiske enevelde.

Et folks suverenitet, nasjonalstaten, er noe suspekt, men likevel lever plapreklassen godt på subsidier og skattepenger fra den samme foraktfulle nasjonalstat og bermen som enn så lenge lydig betaler gildet.

UKIP og Farage representerer ikke noe «nytt», et nytt samfunnssystem eller en egentlig alternativ ideologisk modell, han og hans bevegelse er enn så lenge en reaksjon på at demokrati er blitt en eufemisme for et oligarki av globalkapitalister og liberale moralister som bruker stemmesedler som alibi for et stadig mer konformt og ensrettet samfunn.

«Massene er ikke tause, de kommer bare ikke til orde.»

Mangfold og pluralisme er en floskel satt opp mot EUs homogeniserende direktiver hvor mennesket er redusert til produksjons- og forbruksenheter. 

Demokrati betyr ikke folkestyre lengre. Folkestyre er et et begrep de norske eliter ikke benytter seg av, da det åpenbarer hvor fjernt fra virkeligheten dette er, noe den senere tids folkeavstemninger om kommunesammenslåing vitner om. Forakten for folk og folkestyret sitter dypt i regjeringskontorene.

Avgjørende saker knyttet til suverenitet og nasjonale interesser som TISA/TTIP-forhandlinger, den nylige underkastelsen av norsk finansvesen til ESA-kontrollorgan, krigsdeltagelse nå nylig i Syria, er saker som aldri berøres i valgsammenheng og som dermed forblir utenfor demokratisk korreksjon og kontroll.

Majoriteten av presse og parlamentarikere er for EU, noe mediamangfold finnes ikke annet enn som formøvelser, all den tid meninger og holdninger som en betydelig andel av befolkningen deler, ikke finner noen tilsvarende offentlig eller politisk representasjon. Massene er ikke tause, de kommer bare ikke til orde. 

En slik demokratisk diskrepanse vil over tid uansett finne sine uttrykk, spørsmålet er bare når og hvordan. Overraskelser vil alltid være utidige for den ignorante.

Kun de som synger med systemvokterens kor skal få synge. Avmakten de mange sliterne som holder samfunnshjulene i gang føler ble uttrykt i Brexit, ikke minst i møte med både en enorm arbeidsinnvandring som har ruinert de økonomiske og sosiale vilkårene for en allerede hardt presset britisk arbeiderklasse, i tillegg til en enorm ukontrollert utenom-europeisk innvandring, som den britiske majoritet med all tydelighet har uttrykt at de ikke ønsker. Cameron lovet også høyt og hellig å redusere innvandringen, som i tillegg til arbeidsinnvandringen er oppe i godt over 130 000 i året, noe som ikke skjedde.

Misnøyen stikker likevel dypere enn innvandringspolitikken, som en kommentator i Guardian uttrykker det:

«Working-class people in the UK can see a possibility that something might change for them if they vote to leave the EU. The women in east London and the men in the mining towns all tell me the worst thing is that things stay the same. The referendum has become a way in which they can have their say, and they are saying collectively that their lives have been better than they are today. And they are right. Shouting “racist” and “ignorant” at them louder and louder will not work – they have stopped listening.»

 (Les hele artikkelen her)

I et globalisert privatisert arbeidmarked svekkes selvfølgelig ikke bare arbeideres rettigheter, men og muligheten til organisering og protest, da ulike folkegrupper som underbyr hverandre på arbeidsmarkedet ikke nødvendigvis har samme interesser selv om de tilhører samme sosiale klasse.

British_working_class

I Norge har interessant nok den klareste kritikken av globalkapitalisme i forbindelse med Brexit kommet fra noen av Norges mest kjente kapitalister, Øystein Stray Spetalen og Olav Thon, som grunnet sin økonomiske selvstendighet har friheten til å mene høyt og tydelig hva de vil:

«– Dette er det største for Europa siden Berlinmurens fall. Det er like stort. Dette er et seier for det europeiske folk – for folk som hver dag står opp om morran og gjør et ærlig arbeid. Taperne er den politiske eliten som lever skjermede liv og ikke skjønner noe som helst av hva vanlige folk opplever. Eliten er ikke rammet av ledighet. De lever bekymringsfritt på vestkanten av byene sine, godt skjermet fra ledighet og ikke minst den store utfordringen som innvandringen gir i hverdagen, sier Spetalen»  (Les resten her)

Og hvorfor skal de foraktede lytte til et pratesykt, men døvt oligarki, som fortsetter sine markedsliberalistiske og fremmedgjørende prosjekter ufortrødent? Fremmedfrykt henger sammen med folkefrykten de styrende viser.

Cameron og det britiske establishment var skråsikre på at de nå en gang for alle skulle bringe EU-motstanden til taushet gjennom et knusende valgnederlag, men de feilberegnet. De glemte at det ennå under lag med liberal selvutslettelse finnes noe udefinerbart som heter nasjonal stolthet blant mange briter, og når den tråkkes hardt nok ned så vekkes og den britiske bulldog. 

Så hva nå? De som tror at radikale endringer vil komme, enten de var for eller mot Brexit, vil bli skuffet, for det er ikke noe nytt ideologisk hegemoni eller paradigmeskifte som er etablert, men store konsekvenser får det.

Nord-Irland og Skottland brummer nå om å tre ut av Storbritannia med forsterket kraft, noe som både er naturlig og prinsipielt ønskelig for de som ønsker å beholde og utvikle et mer mangfoldig og sammensatt Europa. En slik løsrivelse vil sammen med svekkelse av EU være den rette vei mot et pluralistisk og regionalisert Europa i motsetning til et stadig mer homogenisert og ensrettet EU-teknokrati.

Det føderative Europa er en god grunntanke, og en forutsetning for et sterkt Europa som en motkraft til det amerikanske globalkapitalistiske hegemoniet, ikke minst i regional målestokk mellom de land som har mest felles. Men EU har sitt fundament i markedsliberalisme som tvert om søker å oppløse kulturell egenart og suverenitet til fordel for et såkalt indre marked hvor folk er like utbyttbare som varer. Grunnlaget for en bærekraftig føderasjon må ligge i folkesuvereniteten og fellesskapet som kan bygges med felles verdier – og gjensidig respekt for kulturell særegenhet og folks naturlige egeninteresser knyttet til sosiale, kulturelle og økonomiske forhold.

«Forsøk på å isolere og ramme Storbritannia vil fort kunne få en rekyleffekt som man også ser i Russland, hvor de krefter elitene frykter mest får forsterket kraft.»

Men EU består, og to lange år med forhandlinger om vilkår knyttet til Storbritannias exit fra EU står foran det britiske folk, hvor de rådende krefter selvsagt vil forsøke å sette et eksempel på at det ikke lønner seg å stå utenfor EU. Den tyske finansminister Wolfgang Schäuble har allerede blitt avslørt for at man tenker å gjøre livet surt for britene, gammelt fiendskap vekkes til live i nye former (les artikkelen her).

Og det er absolutt sannsynlig at det er en EØS-modell som kan tre frem, hvor man i likhet med Norge har en amputert suverenitet underordnet de samme krefter som man i en folkeavstemning tydelig har sagt nei til. Skremselspropagandaen vil fortsette og man vil når det eventuelt skulle bli et faktum gjøre sitt for at Storbritannias uttreden ikke skal få en dominoeffekt, hvor Frankrike nok er den mest nærliggende til å tre ut om det skulle blåse nye politiske vinder derfra ved neste valg. Da er EU kaputt. Men EU har òg en tradisjon for omkamper når folket ikke har stemt slik som elitene vil, så ingenting kan utelukkes av krumspring for å presse folk inn i den nærmest totalitære markedsliberalistiske folden. Uansett, Storbritannias uttreden er ikke et faktum før det har skjedd og veien dit er ennå lang.

Forsøk på å isolere og ramme Storbritannia vil fort kunne få en rekyleffekt som man også ser i Russland, hvor de krefter elitene frykter mest får forsterket kraft. Patriotismen kan ha gått i hi, men den lever ikke langt unna overflaten.

Italia, Spania, Portugal og ikke minst øst-statene som lever godt på EU-subsidier, vil tross retoriske protester mot det tyske globalistiske lokomotivet, grunnet rause overføringer fortsatt klamre seg om enn noe motvillig til et tyskdominert EU.  Men disse kapitalstrømmene varer ikke evig i et stadig mer overfylt Europa, velferdskrybben blir etterhvert tom.

brexit-eu-referendum

Hegemonen vil ikke gi fra seg makten uten kamp, og enn så lenge er det faktisk ikke noen alternative samfunnsmodeller til den markedsliberalisme som mange føler en aversjon mot. Det er en motstand, som grunnet venstresidens kapitulasjon overfor den grenseløse kapitalismen og overgang til kjønns- og identitetspolitikk, mangler en tydelig ideologisk fundert samlet stemme.

Men et folk har nå sagt tydelig nei til elitenes EU-prosjekt, et folk som var en hjørnesten i det som ble EU. Det som åpner seg nå er mulighetenes Europa.

Folk lengter etter noe mer og større enn å være en identitetsløs masse i fri flyt som bensin i kapitalstrømmene i EU-maskineriet. 

Ikke bare briter, men europeere ellers ser nå at det er mulig å bryte gjennom den massive muren omkring offentligheten mange føler seg knuget av, og at forandring er en mulighet for fremtiden. Selv om retningen er uklar og usikker og vi går kaotiske tider i møte, vil krefter som ønsker dyptgripende endringer med tiden finne sine ulike stemmer og former når tiden er overmoden, og det vil hende når eliten som aktivt lukker øyne og ører minst venter det

– massenes opprør har bare så vidt begynt.

 

Anbefalt lesning:

Aftenposten: Gapet mellom eliten og folket vokser. Nå fosser radikale stemmer frem overalt

EU referendum: Who is voting Leave, and who is for Remain?

Goodbye to All That: Why the UK Left the EU

 

Relatert

Kommentarproletariatet – avmaktens frontsoldater
Imperiers syklus – Sic transit gloria mundi
Imbesilenes konspirasjon
Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist
Apokalypsens fire ryttere – del II

Save

  • Runar Karlsen

    Alternative samfunnsmodeller til markedsliberalismen – ?
    Det finnes da flust av samfunnsmodeller samt økonomiske teorier og ideologier. Masse av det er brukbart, men det rekker ikke frem. Folk er lurt av skinndemokratiet og ser ikke at makten som rår diskuterer ikke, men dem kan gjerne la deres representanter plapre valgtaler.

    Fri handel for storkonsernene, full adgang for dem som vet å utnytte billig arbeidskraft til utkonkurrere alle andre aktører. Slikt er EU det store verktøy for . Å skape slike strukturer over de Nasjonale enheter var løsningen for de internasjonale kremmerkongene. Slik fikk de igjennom sakene sine uten brysom innblanding fra folk.
    Og bankenes aviser sparer seg ikke, “Britene har sagt nei til Europa, de har sagt nei til de Europeiske folk, en skilsmisse i angst for det fremmede”.

    Markedsliberalismen er IKKE vedtatt, det er jevnt over forstått at kapitalismen må reguleres, kampen går fortsatt som det alltid har gjort på hvor man setter grensene. Og det er der de politiske partier må begynne å være klare, ha svar på de store spm, ha gjeldende vedtak på saker og nøkkelprinsipper.
    Slik som Å prioritere nasjonale foretak før de internasjonale. Det skrives mye om hvor farlig det er å miste interessen for utenlandske investorer, men jeg kan ikke tenke meg til at å varte opp for disse er neppe så fett som å ha noen hjemme. Dessuten får man flere lokale investorer når man prioriterer lokale/nasjonale forretninger, og bruker de midler man har til fremme disse, det være seg disse slemme og onde og Hitleraktige tollmurene eller bare noen ekstraavgifter for utenlandske eiere.

    I århundrer siden Adam Smith har kremmerkongene løyet med de største megafonene. Deres politikk er den lønnsomme!! (For dem). Og når de blir tilbakevist begynner de på nytt med samme sak dagen eller uka etter. For det virker og er lønnsomt for – dem. Å ha en presse som alltid kommenterer og retter på dem, daglig, er hva jeg ønsker meg.

    Ingenting vil virke uten en fri presse.
    Men å skape ett nasjonalt miljø av forretningsfolk og økonomer er hva som trengs. Når økonomi også er blitt ett fag innen humaniora så vil kanskje økonomien bli samfunnsnyttig.