Kommentarproletariatet, avmaktens frontsoldater

Pushwagner-Apokalypse_Klaxton_1991-copy

Nok en 1. mai har man feiret reliktet av en arbeiderbevegelse, som nærmest eksisterer kun som en metafysisk størrelse, proletaren har blitt transformert til en usynlig klasse og stridene kjempes ensomt bak flimrende skjermer.

«Kommentarproletaren er den nye proletaren, uorganisert og uten politisk representasjon. Som proletaren i historien ikke hadde eiendom eller produksjonmidler, så eier ikke kommentarproletaren noen meningsbærende arena for dissens, han/hun skriver på nåde av den besittende klasse, de som behersker meningshierarkiet.»

Glisne 1. mai tog og impotente, ufarlige paroler som glemmes like fort som ekkoet fra nok en kjedelig taler stilner på de tusen torg i sur maivind, har passert som en gravferd. Brød og sirkus er delt ut de siste tiår med rund hånd til både høy og lav, i Norge smiler man lett i demonstrasjonstog, det er jo litt tøysete alt sammen og sinne er man kondisjonert til gjennom en institusjonalisert barndom til å frykte. Som sjimpansen har man derfor det avvæpnende smilet for å vise at man ikke har aggressive hensikter, man mener det egentlig ikke så alvorlig.

Derimot har det uakseptable sinnet forflyttet seg til et annet område, kommentarfeltene. Dette er de uhørtes slagmark, hvor man skriker ut sin avmakt med capslock mot en udefinert fiende man både håner og frykter, dulgte som mange er.  De har ingen definisjonsmakt eller formell makt, de har ikke en gang noe samlet mål eller program, de er født av den samtidig individfokuserte og homogeniserte egalitære tidsalder, hvor alle er konger av sine subjektive og sårbare riker. Opposisjonen er privatisert, individualisert – og atomisert.

«Fienden» til de tastende folkemasser er de med definisjonsmakt og synlighet i media.  De kommer i de forskjelligste former, feminister, journalister, muslimer, politikere, popstjerner, mediafolk og meningsprodusenter av ymse slag – de som synes, de som høres, de som utrettelig moraliserer, men som mennesker flest helst vil stå over og utenfor enhver kritikk, særlig den som ikke kommer fra klassefrendene på toppen av samfunnspyramiden.

De som raser i kommentarfeltene er en usynlig hær hvor misnøyens vinter aldri blir til vår. 

Men tross denne asymmetrien i makt og innflytelse, så velger den meningsbærende klasse å ikke vise overlegen overbærenhet og forståelse for at de usynlige ventilerer sin maktesløshet, men reagerer med en blanding av frykt, og avsky. Netthets har blitt den nye rasismen og nettroll er den nye nazisten. Tiltaksplaner, seminarer, ja endog politikrefter skal settes inn mot denne samfunnstrusselen som griper om seg.

Dagbladet gir opp sine kommentarfelt, moderatorer skriver sin svanesang, man har et lønnlig håp om at meningskloakken skal renses og trollene sprekke i de sosiale mediers (les: Facebook) frivillige gapestokk.  Moderator Oda Rygh i Dagbladet uttrykker seg som en upopulær, maternalistisk skolelærerinne siste skoledag etter å ha fått kastet noen snes råtne egg etter seg, under tittelen Et vemodig farvel (les artikkelen her).

Det er et interessant fenomen i den forstand at samtidig som mange tilhørende den meningsbærende klasse hånlig twitrer og kommenterer om hvilke stakkarslige undermennesker som skriver i kommentarfeltene, så bruker man uforholdsmessig mye energi på å stenge ventilen, eller i det minste oppdra den.

Årsaken er enkel. Når man tar bort andelen av ukvemsord og  innestengte skrik hamret ned av mennesker som nok i mange tilfeller er skrevet av mennesker med psykiske lidelser og/eller store personlige problemer, så finnes det en generell kritikk som trigger en relativt stor andel mennesker som ikke kommenterer selv.

Undersøkelser har for lengst slått fast at folk som leser artikler påvirkes av kommentarer, ikke minst de som imøtegår artikkelforfatteren.  Det handler med andre ord om en territorialkonflikt, kontroll av en arena, og frykt, frykt for den udefinerbare størrelsen som til tider går under navnet «folket».

I flere kontroversielle samfunnsemner, ikke minst områder som berører innvandring/asylpolitikk, kjønn/feminisme, religion/islam, lokalt selvstyre, norsk utenrikspolitikk, kriminalitet etc, så åpenbarer det seg en dissens mellom de synlige på toppen og de usynlige som er større enn det fåtall enkeltindivider man før har henvist til.  Det er en misnøye som er større enn den representative politikk og opposisjon gir uttrykk for.

Pushwagner-Apokalypse_Klaxton_1991

Kommentarproletaren er den nye proletaren, anonym, uorganisert og uten politisk representasjon. Som proletaren i historien ikke hadde eiendom eller produksjonmidler, så eier ikke kommentarproletaren noen meningsbærende arena for dissens, han/hun skriver på nåde av den besittende klasse, de som behersker meningshierarkiet. Mangelen på organisasjon og det at man ikke kontrollerer selv den laveste arena i meningshierarkiet, gjør at kommentarproletariatet er veldig sårbart, noe tastende, frenetiske raseriutbrudd bærer vitnesbyrd om.

Personer som står øverst i det norske samfunnshierarkiet  opplever endog å få strømmer av sympatier fra sine klassefrender, eller andre som gjerne vil klatre på karrierestigen, fordi oftest ukjente og anonyme stakkarer uttrykker sin maktesløshet på et tastatur.  De står i et dilemma, på den ene siden må den egalitære forestillingen om et flatt samfunnshierarki opprettholdes, samtidig så må man i den grad det er mulig skape i størst mulig grad ett inntrykk av at dissens og friksjon er et minimalt fenomen.

«Kommentarproletaren har i de fleste tilfeller liten bevissthet omkring helheten og de større sammenhengene i samfunnsmaskineriet, og har liten eller ingen evne til organisering.  Hadde han/hun sett de større sammenhengene så hadde kommentarproletaren selvsagt ikke brukt tiden på å skrike til en vegg som ikke lytter, hvor man kun er et alibi for et systems formente meningsfrihet.»

I tillegg kommer den berøringsangsten, eller snarere folkefrykten som besittende klasser stort sett har hatt opp gjennom historien ovenfor de lavere sjikt. Et ubehag ved tanken på en gruppe mennesker man ikke på noen måte identifiserer seg med og som man i beste fall ser på som et nødvendig onde. Det er jo noen som må ta drittjobbene for å parafrasere en norsk politiker. Dessuten, for at noen skal være øverst må noen være nederst, og det går greit så lenge de forblir usynlige, eller aller nådigst får stå å smile noen sekunder på TV mens man får holde i en parlamentarikers slappe håndtrykk.

Kommentarproletaren har i de fleste tilfeller liten bevissthet omkring helheten og de større sammenhengene i samfunnsmaskineriet, og har liten eller ingen evne til organisering.  Hadde han/hun sett de større sammenhengene så hadde kommentarproletaren selvsagt ikke brukt tiden på å skrike til en vegg som ikke lytter, hvor man kun er et alibi for et systems formente meningsfrihet.

Skal kommentarproletaren klatre på klassestigen, overstige sin avmakt for å bli noe mer enn et ubehag og utdefinert samfunnsproblem, bli en reell maktfaktor, så må man som før i historien ta kontroll over produksjonsmidlene. Det vil si, etablere egne plattformer og arenaer for meningsproduksjon.

Men siden kommentarproletaren ofte reagerer som pavlovske hunder på ethvert clickbaitende kjøttbein som kastes ut til dem – så er det ingen grunn for den besittende meningsproduserende klasse å miste nattesøvnen. Kommentarproletarene ser oftest symptomer fremfor årsaker og sammenhenger, og drives mer frem av antipatier enn sympatier, og er gjerne smålige, aggressive og kverulantiske mot mange av sine klassefrender på bunnen.

De blant øverste sjikt kunne tenkt at kommentarfeltene er en tidtrøyte som ikke mobiliserer til faktisk handling, men holder kommentarproletarene fanget i sine egne retoriske begrensninger på arenaer de selv ikke kontrollerer.

Men makten er ofte i møte med dissens uvillig til å innse og innrømme sin overlegenhet, og makten er alltid uansett ideologisk farge til en viss grad paranoid. Gjennom å forfølge de ubetydelig og ufarlige kommentarproletarene, viser de seg sårbare for krefter som kan vise seg å være langt mer klassebevisste i fremtiden.

Slik det står nå er uansett kommentarproletaren den siste proletar, den som ikke har eierskap til egne meninger og derfor er dømt til tape.  Den dagen han/hun innser at sammenhengen står over det enkeltsaken, så vil han/hun kunne bli fri, inntil da kan man med rette tenke med en viss grad av empati for avmaktens desorienterte armé som sitter i et blåhvitt gjenskinn i samtidens ytterste mørke.


Av Redaksjonen

Bildet og utsnittet er Klaxton, fra Apokalypsefrisen av Pushwagner

 

Relatert

Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber

Konspiranoir: Lynet i labyrinten

Ja, verdens undergang har funnet sted – Alain de Benoist

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Simulakra og simuleringer – Jean Baudrillard

  • Så var skya ute av sekken: https://blog.p2pfoundation.net/pattern-language-conference-sustainable-valley-hurdal-2017/2016/05/08

    Da gjenstår det å se om den fordufter under den steikende sola, eller om den materialiserer seg til et fruktbart regnskyll?

    • lys

      Hva er fordelen med et ovenifra (?) styrt Hurdal i forhold til en langsom utbygging av en grend/bygd?

      • “We should honor Jacobs’s memory today by redesigning our cities as she might have. It’s not just a matter of livability or quality of life, but a long-term strategy for a denser urban future, one that is environmentally rational and economically vital.” —Janette Sadik-Khan & Seth Solomonow, in CityLab

        “For all the love Jane Jacobs has received from urban planners and policymakers since her first book was published, her greatest theoretical innovation seems to be largely disregarded. Cities across the country continue to centrally plan the minutiae of urban life, from obsessively detailed land-use regulations to impossibly ambitious comprehensive plans.” —Nolan Gray, in Strong Towns

        “Jane was anything but anti-development and anti-change […]. She saw government planners as too-often rigid freezers of development, and mocked regulations that prevented, for example, commercial activities in residential districts. She held strong views about what worked and what didn’t in cities—diverse neighbourhoods did, slum clearances didn’t—but had no desire for centrally planned solutions.” —Lawrence Solomon, in Financial Post

        “At the very center of Jacobs’ work, I have come to believe, lies a great concern over the darker, more pessimistic forces of standardization, top-down planning, bureaucracy, and globalization that have acted against diversity and human progress.” —Richard Florida, in CityLab

        “In order to become more like Jane Jacobs and help save our cities, if not our civilization, we should heed her warnings and fight our present-day enemies—which, as much as top-down forces, may include our own lack of vision, lack of action, and habits of behavior and thought.” —Peter Laurence, History News Network

        – Jane Jacobs at 100 Roundup: http://www.pps.org/blog/jane-jacobs-at-100-roundup/

        • lys

          Ja, jeg er enig med deg, og J.J., at små landsbyer eller grender antagelig ville være en god boform.
          Grunnen til at norske “gammeldagse” bondegrender ikke er mer attraktivt enn det er, er kanskje at de har få “puber”/utesteder eller steder der folk kan samles? – Eller at mentaliteten på bygda er litt innelukket (“”) ?
          Mitt lille inntrykk av Hurdal-landsbyen fra TV er at det ble mye splid og mistrivsel fordi det hele ble styrt (velment !) ovenifra, og ble en konstruert sak, mer enn noe organisk/levende.

  • lys

    “Når man tar bort andelen av ukvemsord og innestengte skrik hamret ned av mennesker som nok i mange tilfeller er skrevet av mennesker med psykiske lidelser og/eller store personlige problemer…”

    Tidligere måtte man skrive papir-brev, og poste for å komme med kommentarer på avisers artikler og politikeres politikk. – Og kanskje – et par uker senere, få det på trykk i papiravisen. Da gjerne underskrevet med ” sint skattebetaler”.
    Disse menneskene hadde muligens et problem.

    Nå, når vi for første gang i historien, kan skrive kommentarer umiddelbart – i spontan vrede, oppgitthet og /eller glede, må vi regne med kommentarer av forskjellig slag. – Uten at man har noen rett til å diagnostisere av den grunn.
    Med større muligheter bør vi være desto mer romslig. Og være glad for alle som engasjerer seg. Uten å være en del av et politisk parti sitt propagandaapparat eller være en del av landets selvbestaltede intelligentsia.
    Det er viktig at vi engasjerer oss, utover å bli ledet til urnene hvert 2 eller 4 år, i det vi later som er et folkestyre.
    Frem for/med sinne, glede og engasjement. Nei til sensur og konsensus.
    Dette er en start på en utviklingsvei til mer engasjement og åpenhet. Men da må media gå i front med sannferdige artikler.

    Er vi heldige, og lure, vil miljøkriminaliteten papiraviser, med statstøtte for et “mangfoldig media” ( sic!) dø ut. Og erstattes av frie mangfoldige digitale nettaviser og blogger.

  • Mysjkin

    Som gammel filleproletar trodde jeg at komentarene mine ville forandre verden, helt til jeg leste denne artikkelen som i motsening til mine komentarer kommer til å gjøre det.