Vårskogen gjør meg vill. Det går ikke én dag uten at jeg sender et lengtende blikk mot en skog jeg kjenner eller ønsker å stifte bekjentskap med. Så hvorfor vente når et eventyr venter utenfor dørstokken?

Av Kjell Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem KULTURVERK, foto ved Kjell Brevik og Jonas Langbråten

« Det var først etter en sterk sorgreaksjon med påfølgende prat at det gikk opp for meg at dattera mi gjennomgikk en tilstand som trygt kan betegnes som stedstap. Avstanden til den magiske skogen med de trygge og kjente stier og plasser bak huset ble for stor. Skogen er sammenfletta med biografien hennes, og min.»

Skogsnaturen her i Gauldalen er svært variert med alt fra intakt elveskog til beiteskog i kulturlandskapet, edelløvskog og urskogsnær barskog. Så en skogelsker som meg har aldri fritidsproblemer eller mangel på turmål, uansett årstid. Det en ender opp med er et slags indre, hemmelig kart over små og store skoger som hver og en er forbundet med særegne stemninger og opplevelser; hele repertoaret fra opprivende følelser og desperasjon til dyp sinnsro og kjærlighet, uforglemmelige møter med ville dyr og større eller mindre oppdagelser. Mine egne ville steder.

På senvinteren i år forlot vi et naturområde som vi gjennom seks år har lært å elske og respektere. Det er nesten merkelig hvor mange vekslende erfaringer en kan gjøre seg gjennom årstidene i en såkalt flommarkskog. Noe av kunsten er nok aldri å la sjansen til en rusletur gå ifra en, uansett hvor liten og hva klokka viser. En kan gå i den samme skogen dag etter dag, men en riktig skjellsettende episode kan inntreffe i løpet av et halvt minutt etter at en klapper sammen datamaskina, hopper i gummistøvlene og vender snuten inn i den grønne olderskogen i en maikveld. Dette essayet er en liten anekdote som vil illustrere nettopp dette med de mange «ville øyeblikk» som venter oss på terskelen til eller vel innafor skogranda. Ordet illustrert er i skrivende stund fortsatt litt belastet, men med gode fuglevenner i omgangskretsen ordner alt seg. Bare vent og se.

Det var nettopp dette med å forlate et sted. Det høres nok i overkant dramatisk ut, særlig med tanke på at vi fortsatt holder hus i samme dalføre og bor under en halv times kjøring fra «skogen vår». Vi har på ingen måte gitt slipp på mulighetene som byr seg der i den artsrike mangroven. Som ved å pleie et gammelt og fortrolig vennskap har vi som mål å besøke denne skogen hvert år, ikke minst fordi den har spilt en betydelig rolle i eldstejentas første leveår. Det var først etter en sterk sorgreaksjon med påfølgende prat at det gikk opp for meg at dattera mi gjennomgikk en tilstand som trygt kan betegnes som stedstap. Avstanden til den magiske skogen med de trygge og kjente stier og plasser bak huset ble for stor. Skogen er sammenfletta med biografien hennes, og min. Med familiesagaen rett og slett. Selv om jeg vet at skogen står der og venter på oss, anser veslejenta den trolig som «tapt».

Vår felles terapi ble å praktisere det jeg egentlig alltid har gjort gjennom livet, – å adoptere et nytt naturområde. Etter noen få rekognoseringsturer langs de nære stier ved den nye heimen, kom vi nylig over en delvis gjengrodd tømmerveg som svinger seg oppover ei bakli. Det tårevåte saknet etter den gamle skogen ble et påskudd for å smette ut denne ettermiddagen i april for å høre om bokfinken endelig hadde vendt tilbake fra sin utlendighet. «Nyskogen» er en helt ordinær, brattlendt blandingsskog i Trøndelag med gråor, bjørk, hegg, gran og osp. En vanlig, men verdifull skog hvor meiser, finker, gransangere og ringduer synger våren inn, hvor rev, rådyr og andre hemmelighetsfulle pattedyr har sine faste ruter under trekronene. Og hvor en i skjul av det foreløpig så nakne greinverket kan bivåne høytidelige vårtegn som tranetrekk og gåseplog. En skog lik tusen andre skoger, men likevel noe for seg selv.

Et spontant formål med ettermiddagspromenaden langs vegfaret var å løfte og lempe unna stranger og store greiner som hadde falt over tråkket. Trangen til å rydde fram far etter folk er sterk hos meg. Og det er nok det samme instinktet som driver hundrevis av nordmenn til å holde ved like gamle, hevdvunne stier og ferdselsveger.

Vårt arbeid ble utført til tonen av bokfinkens karakteristiske sang som gav gjenklang i naturrommet. Jovisst, – der hørte vi òg gransangerens sild-salt-sild-salt-sild-salt. Årstida var i ferd med å synges inn. Så nærma vi oss det som allerede etter første oppdagelsesferd hadde blitt mitt favorittparti av tømmervegen, – en forsiktig sving hvor vegfaret kommer til sin rett, med eldre granskog i bratthenget nedafor og older og hegg ovafor. Fra barnsben av har jeg hatt ei forestilling om at en skal være stillfarende i skog og mark. Om dette er noe jeg lærte i oppveksten eller om det er min egen ærefrykt for den levende skogen som kommer til uttrykk, kan jeg ikke gjøre rede for.

Kanskje det ene forsterka det andre parallelt med at bevisstheten ble sterkere. I hvert fall mista vi evnen til stillferdig vandring et sted undervegs i ryddinga for vel framme i den nevnte svingen, fant jeg det for godt å dytte ei diger rot utfor kanten med alt leven det førte med seg. Primitiv underholdning. I det vi så rota styrte ned i den tette, ukjente granskogen, var det noe i høyre synsfelt som straks fikk meg til å fokusere på noe lyst og fjørkledd. Og der, ikke stort mer enn tre meter fra nesene våre satt ei lys levende perleugle (Aegolius funereus) på kvisten sin, – en karakterart for det boreale barskogbeltet, kjent for sin hukrende hohohohoho som har gitt opphav til den folkelige oppfatning om harehukra! Hun satte det skarpe, gule blikket rett i oss og virka like overraska som turfølget, selv om dette selvfølgelig ikke var tilfelle. Hell og lykke! Fuglevennen ved min side skjønte fort at far hadde oppdaget noe uvanlig (tro meg, det er ofte ganske tydelig) og fikk snart øye på ugla som stirra rett på henne for deretter å utbryte: «Oi! E ho ækte, pappa?!».

Selv hadde jeg hovedsakelig to klåre tanker i hodet: 1) dette er et magisk fuglemøte som vi neppe vil få oppleve igjen med det første og ikke minst, – 2) hvorfor i hel…. valgte jeg å sette tilbake kameraet på veg ut døra basert på ei vag forestilling om at dette ville bli en «begivenhetsløs» luftetur i nærnaturen før vi tok kveld? Av alle burde jeg være den første til å dra lærdom av lignende erfaringer fra ville møter.

Perleugle, foto:  Jonas Langbråten (se hans naturblogg her)

Blikkontakten var visst søvndyssende og etter noen øyeblikk tok den nattaktive ugla seg en lensmannsdupp igjen. Men den var nok ikke overbegeistret for selskapet; brått ble den veldig var og tok etterhvert vingene fatt, styrtende ned i det mørke granholtet, slukt av skogen. Tilbake stod to lykkelige og meget fornøyde pilegrimer som vel hjemme kunne spørre gode tidender om trekkfuglers hjemkomst og den nye skogens gåtefulle skapninger. Irritasjonen over kameraets fravær forsvant overraskende nok med perleuglas vingeslag. Det er jo denne evinnelige dokumenteringsiveren som vi har lagt oss til gjennom årenes løp. Fri fra alle apparater, med sansene i skogens vold, markerte perleuglemøtet et vendepunkt i vårt nystiftede forhold til denne lille, høyst ordinære skogen bak åsen.

Ei erfaring var født og den i utgangspunktet «anonyme» svingen i tømmervegen var fra denne stund stipla inn i det indre kartet over ville steder. Skogen var herved adoptert og grunnlaget for mange framtidige naturopplevelser skapt. I Ugleskog.

Anbefalt lesning: Hvem eier landskapet av Sigmund Hågvar

Du kan lese mer om her perleuglen og andre flyvende vesener hos Norsk Ornitologisk Forening.

Relatert

Naturen er hellig

Norsk havørn på den grønne øya – en samtidsfortelling med lykkelig slutt

Besøk fra en naboplanet – en fabel fra en nær fremtid

Den brysomme klimasannheten

Elefanthviskeren Lawrence Anthony

Narrespelet om fornybar energi