Det er ikkje Russland som tel, men tanken bak

Russia

Noreg har berre eitt viktig naboland. Til gjengjeld er det eit land vi har hatt eit fredeleg tilhøve til sidan Håkon Håkonson og Alexander Nevski første gong avtalte fred og godt naboskap for mesta tusen år sidan. Men dette landet er ikkje berre eit land, eit geografisk område. For Russland kjem i stadig nye utgåver.

Av Hans Olav Brendberg, lærer

Hykleriet er den avgifta som vondskapen må betala til dygda. Vestleg venstreside er på mange måtar inkarnasjonen av dette hykleriet, og godtek rolla som moralsk avlatshandlar.

Sjølv Nevskis Russland stod på terskelen til noko nytt – til det mongolske åket som Nevski valde framfor skismatikarane i Roma. Og etter den gylne horde har Russland stadig kome i nye utgåver: Ivan den Grusommes «tredje Roma», Peter den stores «Vindauga mot vest» – med den nye hovudstaden på myrene ved Nevas utløp. Og tsarens og den ortodokse kyrkjas Russland vart til forfattarane sitt Russland: Tsjernysjevski, Dostojevski og Tolstoys Russland. Før forfattarane sin visjon væpna seg: Lenin og Trotskys Russland.

The Prophet Armed, som Isaac Deutscher kalla boka si om Trotsky. Russland vart til Sovjetunionen, og draumen vart til ei sentralmakt som kunne reisa industri, demma elver og temma kreftene i det veldige landet – til store kostnader. Etterpå vart dei veldige kreftene kasta inn i den avgjerande kraftprøven – sjølve hendinga i førre hundreår: Ein 400 mil lang front frå Svartehavet til Ishavet, der sovjetarane i tre år stod åleine mot det europeiske kontinentets samla industrielle og militære makt.

Etter sigeren i den store fedrelandskrigen kom Koroljovs rakett nr. 7 tidsnok til å kunna bera Sakharovs hydrogenbombe på ein straum av eld heilt til motsett ende av kloden. Terrorbalansen var fødd. Under den kalde krigen var Sovjetunionen den eine av to polar i eit stivna, globalt maktsystem. Den sosialistiske polen stagnerte og braut saman for ein generasjon sidan – og gav den globale, liberale kapitalismen ein «Indian Summer» som no går mot slutten.

k-vasilev-invasion

Opposisjonen i vest er veldig gode på moralisering, men i praktisk politikk har dei vore ute av stand til å hindra bombinga av Serbia, den ulovlege invasjonen av Irak og bombinga av Libya. Politikk dreier seg om makt. Den moralen som ikkje er i stand til å hevda makt, er utanfor politikken.

Igjen er Russland der – i ei ny utgåve. Putins Russland. Eit Russland som snakkar eit språk Vesten forstår: Iskander, Kalibr, Sukhoj, S-400. Bak haugane med rust og skrot frå Den kalde krigens dagar har ein ny generasjon teknologi vorte utvikla. Det er unge ingeniørar som no sit bak teikneborda i det militærindustrielle komplekset og utviklar kjende og ukjende kapasitetar.

Men om vesten forstår språket – forstår vi tanken bak? For Russland er ikkje ein nasjon som alle andre. Russland er ei verd, eit hus med plass for fleire kulturar. Slik har Russland to ord for det «russiske», der berre det eine handlar om etniske russarar. Det andre handlar om den russiske verda. Ei verd samla kring ein idé, ein tanke.

For Nevsky var denne tanken den kristne ortodoksien. Og Konstantinopels fall gjorde at Ivan Grozny kunne plassera den ubrukte keisartrona på hovudet: Fyrsten av Moskva var Romas erving og den ortodokse kyrkjas vern. Slik vart Russland eit keisarrike, ei verd. Og Katarina den store kunne senda sine tatarske, sunnimuslimske misjonærar til Kasakhstan for å knytta kasakhane til den russiske verda og den russiske tanken. Det var ei verd som hadde nok med sitt eige. Men også samansett verd med mange kulturar. Men når framande intrengarar banka på, var russarane budde på å forsvara sin orden.

Slik samla den russiske verda seg kring den ortodokse kristendomen – heilt til tsaren engasjerte seg i ein krig for mykje, og Moskva plutseleg vart hovudstaden for marxismen og verdsrevolusjonen. Etter borgarkrig og kaos var språket var framleis forståeleg – Katyusha, T-34, Iljushin II Stormovik. Etter kvart MiG og R7. Men tanken bak var verdsrevolusjonen, arbeidarrørsla, kvinnefrigjering.

Tappa i ei merkeleg blanding med sterk smak av den russiske verda. Slik levde den radikale sosialismen i tida kring første verdskrig vidare i storkna form, til den kalde krigen slutta og den raude fanen vart plukka ned frå Kreml. Det fanst ikkje lenger nokon tanke bak som kunne halda den russiske verda saman, og landet sklei ut i Jeltsinperiodens katastrojka.

Russians in Syria

Russarane på plass i Syria

Er sosialisme ein plettfri draum av same slag som den heilage ande? Eller er det ei samling politiske prinsipp som ein trur det er mogleg å nytta til å styra konkrete samfunn – nasjonalstatar – etter? Joda – poenget i denne typen religiøs ideologi er at det reine og syndfrie er ein parallell røyndom som ikkje kan realiserast i jammerdalen.

Men etter berre tjue år reiser eit nytt Russland seg frå Jeltsins ruinar. Ikkje noko senter for verdsrevolusjonen, og heller ikkje noko ortodokst keisardøme. Den ortodokse kyrkja har rett nok ein synleg plass i fasaden til det nye, nasjonale og konservative Russland. Men tanken bak er annleis, og ikkje so enkel å gripa bak vestlege media sine kåringar av «månadens Hitler». Men Russland er tilbake. Den nye, kalde krigen er eit vårteikn ingen kan ta feil av.

Teikna har vore der lenge, men dei siste åra har konflikten kome fram i dagen slik at han er synleg for alle. Den ”nye, kalde krigen” byrja ikkje med statskuppet i Kiev, men med avlysinga av det amerikansk/fransk/britiske åtaket på Syria. Og grunnen til at dette åtaket vart stogga var at makt vart møtt med motmakt. Det er her Moskva skil seg frå det som kallar seg ”opposisjon” i vest.

Opposisjonen i vest er veldig gode på moralisering, men i praktisk politikk har dei vore ute av stand til å hindra bombinga av Serbia, den ulovlege invasjonen av Irak og bombinga av Libya. Politikk dreier seg om makt. Den moralen som ikkje er i stand til å hevda makt, er utanfor politikken.

Det er heilt typisk at tabua innanfor venstresida i denne situasjonen er veksande. Hykleriet er den avgifta som vondskapen må betala til dygda. Vestleg venstreside er på mange måtar inkarnasjonen av dette hykleriet, og godtek rolla som moralsk avlatshandlar. Men for sjølvrespekten sin del må venstresida få litt makt på utvalde område.

Det omfattande hykleriet på asylfeltet er eit glimrande døme på korleis venstresida får ”makt” og ”ansvar” delegert frå dei vestlege herskarane. Og som tenarar for vestleg makt har venstresida utvikla ein omsorg for sin herre, slik tenarar ofte gjer. Di meir forskrekka blir dette gjenferdet av ei venstreside når makt blir møtt med motmakt.

Spetsnaz

Sosialisme utan realistiske maktstrategiar er metadon for folket – ei religionserstatning. Ser ein på systemforståinga på store delar av venstresida er det vanskeleg å avgjera om ein siktar mot å vera med i “politisk kvarter” eller “ønskekonserten”. I den dvaletilstanden den liberale «Indian Summer» førde til er dette forsovidt forståeleg.

Men det er ingen grunn til å bli forskrekka. Politikk handlar om makt. Og når vi tenkjer oss om forstår dei fleste av oss språket når kryssarrakettane susar i veg frå den halvvegs gløymde Kaspihavs-flotiljen. Verdas einaste innsjømarine. For Syria kjem ikkje til å bli noko nytt Libya. Og sjølv folk utan større kunnskapar i russisk forstår kva ordet «njet» tyder når det blir uttalt so tydeleg.

Det er på tide å gni svevnen ut av augo, og skrota tjue års illusjonar bygt på ideen om ei liberal og vestlegdominert verdsordning. Den retorikken denne verdsordninga produserte lever vidare. Men det heile minnar om teiknefilmfigurar som går ut over kanten av stupet, og held fram i lause lufta – heilt til dei merkar at noko er gale og angsten sig over dei. Dei veit jo kva som skjer i den augneblinken dei ser ned.

Det einaste som hjelper mot frykten for å falla ned frå ein illusjon er kunnskap og analyse av dei verkelege maktspela. All slags romantisering av ”opprør” og tru på at ”folket” er immunt mot propaganda, øydeleggjing av offentleg ordskifte og fordumming vil berre forsterka problemet. Likeeins å gjera ”det perfekte” til målestokken som vi måler verkeleg anti-imperialistisk rørsle mot.

Sjølvsagt vil makthavarar som set grenser for Washington si makt vera mindre enn perfekte – av og til vil dei vera direkte usympatiske. Men det er ikkje makthavarane vi skal ta stilling til, men dei prinsippa som konfliktane roterer kring slik hjulet roterer kring navet. Det er dette spelet om prinsipp som det nye Russland har sett i gang. Og det gjer det naudsynt å få oversikt over spelet.

Er sosialisme ein plettfri draum av same slag som den heilage ande? Eller er det ei samling politiske prinsipp som ein trur det er mogleg å nytta til å styra konkrete samfunn – nasjonalstatar – etter? Joda – poenget i denne typen religiøs ideologi er at det reine og syndfrie er ein parallell røyndom som ikkje kan realiserast i jammerdalen.

Sosialisme utan realistiske maktstrategiar er metadon for folket – ei religionserstatning. Ser ein på systemforståinga på store delar av venstresida er det vanskeleg å avgjera om ein siktar mot å vera med i “politisk kvarter” eller “ønskekonserten”. I den dvaletilstanden den liberale «Indian Summer» førde til er dette forsovidt forståeleg.

Vladimir

Gjort er gjort, og spist er spist. Men no er det på tide å vakna. For det er ikkje Russland som tel, det er tanken bak. Bak den maktbruken vi har sett dei siste åra finst det ein tanke. «Multipolar verd», «eurasianisme» – ulike omgrep flyg gjennom lufta. Ikkje alle er gamle kjenningar. Men det er viktig å forstå tanken bak. For denne tanken handlar også om oss, og om vår plass i verda.

Dette handlar ikkje om moral. Det handlar ikkje om løysingar. Det handlar om korleis politiske krefter som har vorte marginaliserte kan gjenvinna litt makt. Ønskjer vi nasjonalstatar som er sterkare enn i dag, og som er i stand til å verja eigne ressursar eller føra motkonjunkturpolitikk? Eller vil vi ha ein sterkare internasjonal orden – med dei følgjene det får? Denne kampen foregår no, og “venstresida” er i beste fall ikkjestridande. Eg meiner venstresida bør tinga container og kasta masse venstreliberalt loftsskrot. Som mykje av menneskerettsindustrien.

Vi treng ikkje å la overbetalte juristar i Strasbourg sitja og sløsa bort millionar for å avgjera kva religionsfaget i norsk skule skal heite. Vi bør kvitta oss med daudvekt, og prioritera det som gjev verkeleg makt til folk. Universelle rettar, fagforeiningar og liknande. Og so bør vi freista finna ut kva handlingsrom som finst i denne nye, multipolare verda som oppstod i den augneblinken Russland vende ryggen til vesten. Europeisk høgreside er allereide i gang med å utforska dette – både le Pens «Front National» og Victor Orbans Ungarn. Det er positivet, men den banen bør dei ikkje få ha åleine. «TINA» – «there is no alternative» – ligg i ruinar. Det er opp til oss kva som skal reisa seg frå ruinane.

 

Relatert

Frykten for Russland

Finding the true North in Russia – UnCapitals Tour 2015

Ny kald krig? Samtale med Stephen Cohen og John Mearsheimer

Ingen er så uvøren at han vekker Leviathan

Fagbevegelse og intellektuelle angriper demoniseringen av Russland

«Panama Papers» forteller bare halve sannheten

“Medias portvoktere beskytter Vestens en-prosentere” – Craig Murray

Hegemoniske krampetrekninger

Krigen om ikonene

Zenobia – Levantens motstandskvinne

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

  • wiwaro

    Ikke bare tanken bak, men det russiske diplomatiet med armeneren Lavrov og krigsbidraget ved bombing i Syria, forvarslet i FNs generalforsamling av Putin viser en konsolidert og handlekraftig maktfaktor som har utnyttet Obamas etterlatte maktvakuum til både egen og andres fordel. Ikke minst muligheter til retur av syriske flyktninger, og en mulig fredsavtale. Ved å trekke ut mye av sitt engasjement overlater russerne dette til partene ved forhandlingsbordet.

    Det er aktøren Russland med vel utførte inngrep i maktkonflikter etter forvarslet lest, og dertil utspilt etter internasjonale spilleregler, vi har mest grunn til å merke oss, mye mer enn bare tanken bak.
    Tanken bak er fremst at den russiske stat har forpliktet seg på kristenortodoks tro, som gjør den til en sikrere partner for allianse med den andre verdensmakten USA, slik Putin foreslo i FNs generalforsamling ved å påkalle erfaringene fra verdenskrigen. Dette kan bli intet mindre enn redninga for et hardt prøvd Europa, der stadig flere særlig av de østlige lederne nå ser faren vokse ved sørgrensa heller enn i øst. For hver dag øker dertil faren for borgerkrig i land i Europa med store parallellsamfunn, som utløses av forholdet mellom minoriteter, som kurdere og tyrkiske muslimer.
    Fremst er det ordholden handllingsvilje og ny sans for diplomati og internasjonale spilleregler vi burde merke oss om vår nabo i øst, som vi ganske riktig har hatt bedre naboskap med enn våre øvrige naboer. De forsynte seg gjerne av våre landskaper og beholdt dem, unntaket er Russland.

  • Oliver Langeland

    “The conscious and intelligent manipulation of the organized habits and opinions of the masses is an important element in democratic society. Those who manipulate this unseen mechanism of society constitute an invisible government which is the true ruling power of our country. …We are governed, our minds are molded, our tastes formed, our ideas suggested, largely by men we have never heard of. This is a logical result of the way in which our democratic society is organized. Vast numbers of human beings must cooperate in this manner if they are to live together as a smoothly functioning society. …In almost every act of our daily lives, whether in the sphere of politics or business, in our social conduct or our ethical thinking, we are dominated by the relatively small number of persons…who understand the mental processes and social patterns of the masses. It is they who pull the wires which control the public mind.”
    ― Edward L. Bernays, Propaganda

    Oppskriften til å destabilisere samfunn mm :

    Propaganda (1928) http://www.historyisaweapon.com/defcon1/bernprop.html

    Verden er ikke delt inn gjennom det som er blitt fortalt.. Oligarkene styrer verden. Føydalismen forsvant aldri, den kun skiftet farge. Anbefaler å lese om BIS, Fractional-reserve banking, Fiat-penger, osv. Follow the money..

    Ps. Alle land vi har kriget med siden 9/11 var land som ikke var underlagt BIS. Kun 2 land igjen. Iran og Nord-Korea.

    • AVIKEN

      En tekst om Bernays og den mer samtidige ekvivalenten hva angår påvirkning av massene, Cass Sunstein, er på listen over planlagte tekster.

  • AVIKEN

    Interessant.

    Noen
    tanker melder seg for en ikke-deltagende observatør av det politiske
    spillet.

    Venstresiden
    i Norge og Vesten har gitt avkall på sitt subjekt «arbeiderklassen» og
    solidaritet med de dårligst stilte i samfunnet kamp, herunder og kampen for
    størst mulig økonomisk utjevning. Store deler av Norges befolkning har foretatt
    en akademisk klassereise som har fremmedgjort dem fra det man ville kalle
    folkelig, både bevisst og ubevisst. Husmennene som har bebodd landet har lært
    seg en passe porsjon fremmedord og kjemper heller symbolsaker sammen med den
    liberale høyreside knyttet til perifere fenomener som transkjønn, homofili, og
    en permanent feministisk kamp mot en imaginær patriarkalsk fiende som har
    selvdødd for lenge siden. I tillegg kjemper de aktivt for en større importerte
    underklasse av fremmed i Norge, som de uten videre hyrer som vaskehjelper og
    barnepassere alle den tid de er uten å skal leve den frigjorte drømmen, de
    underprivilegerte mørkhudede som har presset lønnen ned for de lavtlønnede som
    venstresiden har gitt opp/sveket, skal være lykkelige for at de kan nyte
    smulene fra de selvrettferdiges bord.

    Man
    kan spørre, finnes det overhodet noen venstreside verdt å mobilisere? hvilken
    venstresiden er det artikkelforfatterne henvender seg til? Hva skal dennes
    kollektive subjekt være som eventuell motsetning til den liberale
    selvrealiserings individualismen? En individualisme som egentlig maskerer et
    tannhjulsamfunn, hvor individet er en forbruksvare og et utbyttbart navnløst
    tannhjul i forbruksmaskineriet med mulighet til fort glemt berømmelse i stadig
    mer hyper-reelle sosial medier.

    Russland,
    ja. Geopolitisk multipolaritet er en forutsetning for at et nytt ideologisk og
    politisk mangfold i det hele tatt skal
    ha vekstmuligheter. Kinas og Russlands geopolitiske utjevning mot verdens
    fortsatt eneste supermakt er en viktig brekkstang for at politiske endringer
    skal være mulig globalt, og ikke minst at nasjonal suverenitet kanskje igjen
    skal kunne være en rettesnor for internasjonal politikk med lærdommen fra 1648
    og Westfalerfreden i minne.

    Samtidig
    ser man en tendens til at både konservative høyreorienterte og radikale
    venstreorienterte, la oss kalle dem paleokonservative og paleososialister ser
    til Øst for inspirasjon. Det gjør man rett i om det handler om den rike
    intellektuelle tradisjon som Russland historisk har, men dagens Russland under
    Putin har lite nytt å tilby ideologisk, og både Kina og Russland er
    fundamentalt konkurrenter innenfor det globale sett av spilleregler som USA med
    Vesten har satt opp.

    Putin
    har gjenopprettet Russisk selvbevissthet under det korrupte vanstyre til
    Jeltsin som ødeleggerne i Vest helt frem uten hensyn til hva som måtte komme,
    som vi nå blant annet ser følgende av i et ruinert Ukraina som er ofret som en brikke
    i det store sjakkspillet som Brezezinskji så riktig analysert det.

    Korrupsjonen
    lever fortsatt godt i Russland, men den er nå mer kontrollert, oligarkene er
    både innlemmet og temmet i Putins Russland. Men så vel den russiske lite som
    menigmann i Russland jakter på de samme materielle statusobjekt som i Vesten,
    det samme i Kina, oligarkiet i Øst skiller seg fra oligarkiet i Vest mest i
    form, men egentlig lite i innhold. Globalismen
    er global, det finns ikke et land i verden, kanskje med unntak av Bhutan som er
    et utenforland, hvis økonomiske system ikke er en del av dette
    globalkapitalistiske hegemoniet

    Hovedforskjellen
    er at disse stater, eller egentlig riker, aldri har vært liberale hva angår
    verdisyn og har i stor utstrekning en felles forståelse av kollektiv identitet
    hos majoritetsbefolkningen i disse flerkulturelle stater. Dette er en viktig
    vesensforskjell. Likevel synes det lite tjenlig for en ny venstreside, eller
    politisk fløy overhodet, å binde seg lojalt til et nytt «Sovjet» eller Kina, slik
    marxistene gjorde her på berget i hine dager. Å være gissel av andre regimers
    ofte dårlige og lite idealistiske beslutninger vil være n fatal dumhet for et
    eventuelt nytt venstre. Jeg finner det like slitsomt å forholde meg til inkonsekvente og dobbeltmoralske apologeter
    for Kina og Russland, som jeg gjør med USAs apologeter. Selv om jeg uten videre
    kan sympatisere med geopolitiske prioriteringer, som Russlands bombetokt mot IS
    og stabilisering av Syria, og hjelp ti suveren stater so står imot hegemonen
    USA.

    Men
    ikke vil jeg erstatte en hegemons propagandaløgn med en ny hegemons
    propagandaløgner. Hva skulle være vitsen med det? Det vil bare innebære nok en
    ørkesløs sirkelvandring inn i en ontologisk avgrunn menneskeheten fortsatt
    marsjerer taktfast og ufortrødent mot.

    Russland
    og Kina fremstår som stater som strever etter en viss grad av suverenitet og
    handlingsrom innenfor det globale systemet, og utfordrer ikke USA eller Vesten
    fundamentalt, annet enn at de velger realpolitikk fremfor universell idealisme
    som både begrunner og maskerer hegemonen USAs imperialistiske krigertokt. Igjen: de er konkurrenter, ikke alternativ.

    Nordens
    kulturelle historie og egenart, ikke bare den senere, gjør at det russiske
    vesen og samfunnsformer, for alltid vil være fremmed i den forstand at det ikke
    er noe som vil kunne annammes eller overføres her, om enn man ser på det med
    sympatisk blikk, som et frendefolk og en mulig alliansepartner for en stat som
    søker større grad av nasjonal suverenitet og selvråderett.

    Russlands
    historie består av kollektiv lidelse og kamp mot både seg selv og ytre fiender,
    i motsetning til Norges historie, hvis kollektive smerter er små i forhold og
    for lengst glemt og som med andre verdenskrig, kunstig opprettholdt, all den
    tid Norge slapp billig unna i forhold til de mange andre land som måtte utherde
    hva som for nordmenn flest er ufattelige lidelser.

    For
    de konservative kan det anføres at det egentlig ikke finnes noen gjenværende
    konservativ tradisjon i Norge, foruten liberalister som liker å ikle seg denne
    betegnelsen fordi det høres litt blått og bestandig ut, og i det ligger ikke
    bare ideologi, men det konservative subjekt er i likhet med venstresidens
    kollektive subjekt, utradert som en kollektiv identitet. Kirke, kultur, familie,
    fedreland er noe de «konservative» for lengst har solgt og overgitt til
    økonomismen – og individualismen. Det er tomme størrelser i dag, i Russland har
    de tross kleptokratiet fortsatt en mening. På mange måter parallelt med
    venstresidens husmanns klassereise, de speiler hverandre i den samme
    økonomismen.

    Suverenitetshevdelse
    og motstand mot globalismen, er forenende for mange av jordens folk, og er et
    godt imperativ for å bygge allianser på tvers av både religioner og ideologier.

    Men
    selv om EU knaker i sammenføyningene selv om de som tror på snarlig sammenbrudd
    er mer preget av ønskedrømmer enn realiteter enn så lenge. Globalismen eksisterer
    ikke ovenfra og ned, den er en state of
    mind, hvor ulike folk og mennesker konkurrerer om de samme materielle goder,
    som fotball-lag, mer enn de egentlig representerer fundamentalt ulike verdier.
    Om man skraper i overflaten så er nihilismen et globalt fenomen, med ulike
    uttrykk, den har bare kommet lengst i Vesten.

    Brendberg
    skriver:

    «Politikk dreier seg om makt. Den
    moralen som ikkje er i stand til å hevda makt, er utanfor politikken.»

    Det er riktig. Det kommer an på hva man vektlegger som makt. Om
    politikken bare behandler områder som substanbsielt er uvesentlige for et
    individ, så er den makten i den grad den ikke begrenser dette individs
    utfoldelse fullstendig irrelevant, slik jeg oppfatter det meste av dagens
    politiske aktørers agenda å være, inkludert venstre- og høyresiden. Her kommer
    igjen politikkens kollektive subjekt inn, om dette subjektet i en politisk kamp
    mellom fløyer er en selv fremmed og uvsentlig, så er det spill av tid å søke
    makt som kun er resirkulering av makt.

    Makt er evnen til å definere virkelighetsforståelsen.

    Enten dette er på et kollektivt eller individuelt plan.

    Ennå
    finnes kollektive ideologiske symboler som mobiliserer verbalt og emosjonelt om
    ikke faktisk hva angår politisk kamp i Norge. Begrep som velferdsstaten, er
    fortsatt noe mange knytter verdier og forhåpninger til, men interessant nok
    finnes ingen bevegelse verdt å nevne som er villig til å kjempe for den, et
    interessant paradoks.

    Multipolariteten
    som viser seg globalt bør heller inspirere til fritenkning, utenfor begredelige
    forutsigbare ideologiske stengsler og rammer, ressentimenter og antipatier: gamle
    fiender kan være nye allierte og omvendt – la «venstre» og «høyre» foruten i de
    ideologiske analyser kastes på vrakhaugen før man i det hele tatt tenker på en ny
    bevegelse.

    Første
    spørsmål som må besvares for nye ideologiske protagonister er:

    Hva
    skal det kollektive subjekt være og hva skal dette subjektets ideologiske og
    ontologiske formål være?

    Man
    bør begynne med Umwertung aller Werte, en prosess som tross Nietzsches
    aforistiske profetier enn så lenge har uteblitt, alle den tid man bare har
    forkastet verdier som antitese fremfor å prøve ut verdienes levedyktighet og
    kraft i åpen og udogmatisk konfrontasjon.

    • HO Brendberg

      Mange gode poeng her. Eg meiner prosessen dreier seg om “prøva og feila”, ein må banka i muren, og nytta øyra for å høyra kvar det er hol lyd. Derimot trur eg jakta på “kollektive subjekt” fort kan føra ut på vidvanke. Det “kollektive subjektet” oppstår når verdiar – og ikkje minst konkrete stridssaker – vekkjer til liv eit felles medvit. Det som trengst er musikalitet, evna til å gjenkjenna når dette skjer. Og syna vilje og leiarskap når det trengst. Her vil ofte tilbakelagt antagonisme og vanetenkjing stå i vegen.

      Det vi slåss mot er ein falsk universalisme. I den kampen meiner eg Russland no spelar ei viktig rolle – og at det er viktig å anerkjenna denne rolla. Med det trur eg ikkje vi kan kopiera det russarane held på med. Vi må finna tilbake til vår identitet – vår plass i geografi, i arbeid, i tradisjon og livskjensle. Berre om vi får kontakt med eigne røter kan vi ha von om å måla krefter med den falske universalismen i sine mange former.

      • Oliver Langeland

        Russlands elite som kan avsette Putin (oligarkene og “KGB” = mafia) er de som har makten i Russland, og spiller egentlig på lag med eliten i vesten. De superkapitalister og er globalister. Vi får som alltid valget mellom pest eller kolera. Verden deles inn i unioner som skal være underlagt FN, men egentlig er det de store internasjonale juridiske personene som BIS, Sentralbanker, banker, og selskaper som styrer verden..

      • AVIKEN

        Uten et kollektiv subjekt eller en kollektiv visjon, et visualisert mulighetsvindu er enhver radikal endring/pardigmeskifte umulig.

        Justeringer er selvsagt mulig og pågår allerede konstant ved at man antitetisk tar for seg et «fiendekompleks» stykkevis og delt kritisk uten noe virkelig alternativ.

        Striden står da bare om hvem som har eierskap til paradigmet og paradigmets symboler, fremfor et paradigmeskifte, slik er den politiske verden idag for den store offentlighet innordnet, og følgelig lite interessant i den grad man ikke berøres konkret av ulike konsekvenser.

        En ny realitet krever en ny utopi.

        Ja, uten det musiske kan ingenting av menneskelig verdi bygges.

    • ultraZEN

      A.Viken peker på noe vesentlig: at den multipolare verden som kanhende vokser fram ikke utgjør noe paradigmatisk skifte. Hva en multipolar verdensorden innebærer, er simpelthen en differensiert og intensivert konkurranse omkring den tekno-kommersielle og tekno-industrielle realiseringen av kapitalens «kreative destruksjon», for å bruke et begrep fra Joseph Schumpeter.

      Helt siden renessansen har denne kreative destruksjonen trengt seg inn i, fortært og omarrangert, omforvandlet, spyttet ut, integrert og rearrangert alle menneskets sosiale sfærer, skikker, tradisjoner og værensformer. Akselerasjonen av modernitetens etos er ubundet av partikulære ideologiske og politiske innfangningsforsøk: den avhenger ikke av moderne liberaldemokratisk vestlig universalisme, men avanserer likefullt under kinesisk teknokrati, russisk nasjonalkonservativ oligarkisme, saudisk teokrati, singaporisk kjøpesenterisme, et cetera.

      Administrasjonen av det moderne massesamfunnet er nokså lik, tross partikulære variasjoner i form og uttrykk, enten vi utgår fra Bejing, Moskva eller City of London, enten administrasjonen er teknokratisk eller demotisk distribuert: et interseksjonelt nav bestående av oligarker, finans, underholdningsindustri, statsmakt, e-tjenester, byråkrati og akademia, komplett oppslukt med å produsere, opprettholde og ekspanderere forutsetningene for sitt eget fortsatte maktgrunnlag, d.v.s. administrasjonen av massesamfunnets uopphørlige forbruksvekst, drevet fram av en global kamp om økonomiske, politiske, materielle, menneskelige og sosiale ressurser.

      Og denne erkjennelsen er kanhende like vanskelig å svelge både for vestlige dissidenter som ser Russland, BRICS, Kina et al som attråverdige alternativer til atlantisk unipolar dominans, som den er for vestlige liberaldemokratiske siste dagers hellige, hvor Vestens fortsatte dominans anses som garantisten for menneskehetens kontinuerlige progresjon. For den transgressive erkjennelsen er kanhende denne: at akselerasjonen ikke bremses, men kanhende endog skyter fart, under den multipolare verdensordens fremtredelse.

      • AVIKEN

        Nettopp.

        Dette er nøkkelen:

        «Akselerasjonen av modernitetens etos er ubundet av partikulære
        ideologiske og politiske innfangningsforsøk: den avhenger ikke av
        moderne liberaldemokratisk vestlig universalisme, men avanserer
        likefullt under kinesisk teknokrati, russisk nasjonalkonservativ
        oligarkisme, saudisk teokrati, singaporisk kjøpesenterisme, et cetera.»

        Som jeg skrev i en tekst etter et nylig opphold i Kina:

        «Dubai, Macao, Istanbul, New York, Hong Kong, alle jager det samme, selv
        om man pakker det inn i forskjellig glanspapir og moraliserende koder,
        for ennå har de fleste vanskelig for å vedkjenne seg det rådende
        samfunnssystems innerste vesen, man holder fremdeles fast på illusjonen
        at man er del av noe mer, at man ikke er et utbyttbart tilfeldig
        produkt, en vare som forbruker andre varer i en teoretisk uendelig
        sekvens. 

Her forbindes alle casinoer og hotell i endeløse shopping
        gater under bakken, undergrunnen får flerfoldige betydninger her, i
        neonlyset er alle grå katter fargeløse. Dette er en egalitær verden,
        her uttrykkes den egalitære kapitalistiske universalismen, estetisk og
        etisk. Det betyr ingenting hvem du er, menneskeverdet er binært, du
        enten har eller ikke har kapital, enten er du vinner – eller taper.»

        http://www.kulturverk.com/2016/02/19/macau-madness/

        Multipolariteten kan gjøre andre fronter er mulig, men slik kampen er nå eksisterer egentlig ingen krig mot hegemoniet, derimot en konkurranse som bekrefter hegemoniet.

        Derfor må man på et dypere plan kvitte seg med ressentimenter og sentimentale antipatier/sympatier og finne en erkjennelse i om man aksepterer virkeligheten slik den er, eller om man vil transcendere den og omdefinere den fundamentalt.

    • Som Brendberg skriver: “Å gjera ”det perfekte” til målestokken som vi måler verkeleg anti-imperialistisk rørsle mot”. Sier ikke at noen av dere gjør det, men selv gode innvendinger bør ikke henfalle til fatalisme. At verden innenfor dagens paradigme lever på lånt tid, er nok sikkert. Man er nødt for å være realpolitisk og idealistisk på samme tid her. At dagens “falske universalisme” (jfr. Brendberg) er det verste burde være opplagt fra et systemkritisk perspektiv. Man bør ta slagene i riktig rekkefølge. Nyanser er fine å ha (så lenge det ikke blir nyanser for nyansenes skyld) skal man unngå bjelken i eget øye (som kan være solid nok). Dessuten bør man kunne rangere ondene/godene og prioritere deretter. Ellers takk til Hans Olav for et glimrende innlegg, i så vel form som innhold! Uten tvil en av Norges mest interessante skribenter i nåtidens flimmervirkelige kakofoni av konvensjoneller røster.

      • AVIKEN

        Det ligger ingen fatalisme i min kommentar, kun en nøktern realisme i forhold til de som projiserer sine ønskedrømmer over på det du omtaler som en «geopolitisk enitet».

        Jeg gjentar som beskrevet over:

        «Russland, ja. Geopolitisk multipolaritet er en forutsetning for at et nytt ideologisk og politisk mangfold i det hele tatt skal ha vekstmuligheter. Kinas og Russlands geopolitiske utjevning mot verdens fortsatt eneste supermakt er en viktig brekkstang for at politiske endringer skal være mulig globalt, og ikke minst at nasjonal suverenitet kanskje igjen skal kunne være en rettesnor for internasjonal politikk med lærdommen fra 1648 og Westfalerfreden i minne.»

        Men samtidig så er dette realiteten:

        «(…) dagens Russland under Putin har lite nytt å tilby ideologisk, og både Kina og Russland er fundamentalt sett konkurrenter innenfor det globale sett av spilleregler som USA med Vesten har satt opp.»

        Realpolitiske omdreininger mot større nasjonal selvhevdelse ledsaget av visse reaksjonære krampetrekninger vil forekomme, men som postulert over: om ikke et nytt ideologisk/ontologisk vindu åpnes, så vil det menneskelige værensrommet fortsette å innskrenkes til vi til slutt med rette kan snakke om Nietzsches letzte Mensch og postmennesket. Da spillere det liten eller ingen rolle hvem hegemonen er, for hegemoniet er da satt.

        Det kjennes trygt slik man og opplevde under den kalde krigen å ha en større stat eller et imperium å lene seg mot, enten man sogner til Øst eller Vest, og allianser er verdifullt og nødvendig for en geopoltisk aktøre, men viktigere er det å etablere en pol som går på tvers av av den merkantilistisk materalistiske verdensorden og som ikke fremst søker makt der egentlig kun avmakt og absolutt tomhet finnes.

        For å komme dit må man kvitte seg med moralisme og fåfengte håp/illusjoner, våge å la motsetninger slippes fri, ikke bare i offentligheten, men også i forhold til egne antipatier/sympatier som man så lett lar seg besnære og binde av.

        Det er en vanskelig, men forfriskende øvelse som vi for enkelhets skyld kan kalle antinominalisme. Det globale er en realitet, også for antiglobalisten, ja, kanskje særlig for antiglobalisten, derfor bør denne tas til sitt ytterpunkt, der vil den kanskje få en fruktbar pendant fremfor en vissen og reaksjonær antitese.

        • Har aldri ment at du er fatalist, Viken! Kunne ikke ha falt meg inn.Etter USAs fall tror jeg uansett ikke på en ny hegemon (med det aller første). Antakelig vil det være en ganske langvaring fragmenteringsprosess før en ny orden kan knesettes.

          Er enig med betraktningene dine ovenfor. Min kommentar var mer generell. Poenget mitt er at motstanden som i dag finnes – enten den er intendert eller en strukturell nettoeffekt (avdollarisering f.eks) – er bedre enn ingenting. Det er innenfor disse friksjonene at potensialet for et nytt ontologisk vindu åpner seg. Et vindu som definitivt var stengt mellom 1989 og inntil nylig (noen vil si helt siden 1945 eller enda lenger tilbake i tid). Situasjonen er ikke ideell, men vi må jobbe med det vi har og ta det derfra.

          Kudos fra meg!

          • AVIKEN

            En meningsutveksling om vesentlige temaer er bare forfriskende, Magne, ikke minst oss imellom.

        • HO Brendberg

          Både
          Russland og Kina er oligarki – men dei er ikkje underlagt det universelle
          oligarkiet. Russland og Kina har nokre viktige ting som skil dei frå det
          universelle oligarkiet – ikkje minst eigne språk og særprega kulturar som gjer
          at dei står utanfor anglosfæren. Eg har alt for lite kunnskap om Kina, men det
          er neppe tvil om at det som gjev Russland og Kina tyngd i konfrontasjonane med
          vest er at den store, vestlege propagandakverna er ineffektiv når det gjeld å
          nå den vanlege russar eller kinesar.

          Dette tyder ikkje anna enn at desse stormaktene er i stand til å slå sprekkar i
          muren, slik at det siver inn ljos. Eg trur dei utviklingsmodellane dei to landa
          følgjer er nært knytt til kinesisk og russisk historie – og i og for seg
          umogleg å kopiera.

          Viken
          skriv:

          «Samtidig ser man en tendens til at både konservative høyreorienterte og
          radikale

          venstreorienterte,
          la oss kalle dem paleokonservative og paleososialister ser

          til Øst for inspirasjon. Det gjør man rett i om det handler
          om den rike

          intellektuelle tradisjon som Russland historisk har, men
          dagens Russland under

          Putin har lite nytt å tilby ideologisk, og både Kina og
          Russland er fundamentalt sett konkurrenter innenfor det globale sett av spilleregler
          som USA med

          Vesten
          har satt opp.»

          Dette er
          eg samd i. Det russiske brotet med liberal globalisme er ei viktig hending.
          Sopass viktig at vi ikkje bør selja ho til meir enn pålydande. Det handlar om
          spelerom og statssuverenitet – ikkje at Russland på nokon måte har «svar» på
          dei spørsmåla som ligg under systemkrisa.

          So til den viktigaste delen av diskusjonen. Viken skriv:

          «Uten et kollektiv subjekt eller en kollektiv visjon, et
          visualisert mulighetsvindu er enhver radikal endring/pardigmeskifte umulig.

          Justeringer er selvsagt mulig og pågår allerede konstant ved
          at man antitetisk tar for seg et «fiendekompleks» stykkevis og delt kritisk
          uten noe virkelig alternativ.

          Striden står da bare om hvem som har eierskap til paradigmet
          og paradigmets symboler, fremfor et paradigmeskifte, slik er den politiske
          verden idag for den store offentlighet innordnet, og følgelig lite interessant
          i den grad man ikke berøres konkret av ulike konsekvenser.

          En ny realitet krever en ny utopi.»

          Her er eg
          både samd og usamd. Eg har lita tru på å konstruera utopiar «ex nihilo», eller
          postulera kollektive subjekt. Derimot har eg stor tru på å vera på utkikk etter
          dei sidene av røyndomen som det rådande systemet fornektar eller
          djevleforklarar, og få desse fornekta eller demoniserte realitetane inn i ein
          rasjonell diskusjon. Eg trur det er der ein stad vi byrjar.