Publiseringen av «Panama Papers» avslører pengestrømmer gjemt bort i skatteparadiser og omtales deriblant av Aftenposten som «tidenes største dokumentlekkasje». Men så langt er dokumentene utilgjengelige for offentligheten bortsett fra et håndplukket utvalg hvis profil tydelig passer som hånd i hanske for Vestens selvutnevnte verdensoppdragere.

Av redaksjonen

Panama Papers er kanskje «størst» rent kvantitativt i form av terabytes, men på ingen måte større enn Wikileaks med tanke på innhold, nybrottsarbeid, viktighet og bidraget til en kunnskapsbasert forståelse av verden og dens bevegere.

En mediafortelling, første akt

I forgårs, 3. april 2016, smalt «bomben» etter at den tyske avisen Süddeutsche Zeitung og den Washington-baserte stiftelsen International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) offentliggjorde hva mediene har kalt «tidenes største dokumentlekkasje»: 11 millioner dokumenter på til sammen 2,6 terabytes avdekker hvordan bedrifter, statsoverhoder, politikere  og diverse kjendiser har skjult sine formuer og unnlatt å betale skatt fra 1970-tallet til nå.

I sentrum for denne opprullingen finner vi det panamanske advokatfirmaet Mossack Fonseca, ledet av den tyske advokaten Jürgen Mossack og den panamanske advokaten Ramón Fonseca Mora. Firmaet deres ble opprettet i 1977 og har siden den tid hjulpet lyssky elementer kloden rundt med å gjemme vekk penger (se kart her for hvor i verden de har kontorer).

Skatteflyktninger er ikke noe nytt, og gidder man å undersøke litt så finnes det raskt gode muligheter på steder som Panama, Bahamas, Cayman Islands, Macau, Sveits (nå ikke lenger like populært, siden de har etterkommet press fra bl.a. USA om innsyn) og mange flere for å sette opp firmaer hvor skattesnyternes kapitalstrømmer kanaliseres vekk fra sine respektive opprinnelsesland.

Vårt eget hjemlige statseide DNB er ikke noe unntak og man har allerede gått inn i den etter hvert så populære politiske folkesporten «å legge seg flat». Noen hoderulling er ikke å forvente, selv om det kakles mye i sosiale medier, all den tid hverken media – deriblant Aftenposten, den norske bidragsyteren i avsløringene – eller politikere synes interessert i å forfølge saken videre.

Siv Jensen uttaler til Dagens Næringsliv at har man ikke gjort noe ulovlig, er man uten ansvar eller skyld:

«– Det er uheldig dersom norske finansinstitusjoner legger til rette for skatteunndragelser ved å bidra til å etablere strukturer som hindrer norske skattemyndigheter innsyn i informasjon om skattepliktige inntekter eller formuer. Vi er glad for at DNB har varslet at de har ryddet opp i saken, sier Jensen i en kommentar til skatteparadis-avsløringene.»

Dette burde skape en viss irritasjon hos ordinære tungt beskattede nordmenn. De færreste får noen hendige statsfinansierte konsulenttjenester hvor de kan unngå et stadig økende skatte- og avgiftstrykk. Ufarlig gneldring og syting privat eller i kommentarfelt er nordmenns måte å vise misnøye på. Her vil man neppe se noen folkelige protester av islandsk art. Der har statsminister Sigmundur Davíð Gunnlaugsson i skrivende stund gått av etter at det er avdekket at han og hans kone hadde saltet ned store summer i et skyggeselskap på de britiske Virgin Islands.

Lik finanskrisen i 2008, skapt av et egenmektig globalt bank- og investormiljø, tok det islandske folket til gatene i tusentall og viste at god gammeldags folkelig mobilisering fortsatt fungerer bare man orker å reise seg fra den selvgode sofaen.

Og det er nettopp det at de mange på listen kommer fra stater og regimer man allerede vet er korrupte – hvilket samsvarer godt med Hollywood-fordommene om at kun svartsmuskede menn er korrupte – ikke trivelige hyggelig hvite liberalere med milliardformuer de har liten lyst til å dele med noen.

Demonstrasjon mot statsministeren på Island

Hva man ikke sier

Men mer interessant enn avsløringene er utvalget av hvem de uthengte er og ikke minst hvem mediene skåner. Fiender av Vesten og ledere som har falt i unåde hos den vestlige globale elite eller synes å trenge en kraftig reprimande fordi deres korrupsjon er så åpenlys at den skader vestlige interesser, har en fremtredende plass.

I Ukraina, hvor den NATO- og EU-støttede presidenten Porosjenko nå er hengt ut, hvor et gjennomkorrupt regime underminerer Vestens bestrebelser på å gjøre Ukraina til en fremskutt bufferstat mot russisk geopolitisk innflytelse. Men dette er ikke avsløringer for de bittelitt innvidde av oss, siden den omfattende korrupsjonen til Porosjenko og hans feller var kjent fra begynnelsen av. Ikke minst den vestlig- og norskstøttede statsminister Arsenij Jatsenjuk i Ukraina er dypt involvert i korrupsjonsskandaler uten at det gis noen nevneverdig plass i vestlig offentlighet.

Til tross for stort mistillitsvotum i Ukraina mot samme Jatsenjuk, er han fortsatt Vestens hovedmann for IMFs ønske om å lette tilgangen for vestlige investeringer og overtagelser av industri i det herjede landet, og det er ikke spesielt overilt å anta at Porosjenko i den sammenheng ofres i et større maktspill (les mer om maktkampen i Ukraina her).

I tillegg er tilfellet Island en enslig svale blant vestlige ledere i avsløringene interessant. Etter en folkelig oppstand, nektet Island å etterkomme krav fra Vestens bankvesen om at den islandske stat og derigjennom den islandske befolkningen kollektivt skulle betale gjelden til korrupte banker og investorer. Under den store kredittfesten hadde de lånt enorme summer uten noen form for garantier.

Det er ikke umulig at det å henge ut statsminister Gunnlaugsson er et takk for sist til et Island. Nasjonen godtok ikke å synke ned i bunnløs gjeld for å betale gjelden til profitthungrige banker, hvis lojalitet kun strekker seg til deres egen avkastning. Island er forøvrig det eneste landet hvor man har reist seg etter å ha vært hardt rammet av den nåværende finanskrisen. De nektet å skyldsette sin fremtid til forskjell fra Hellas.

Og det er nettopp det at de mange på listen kommer fra stater og regimer man allerede vet er korrupte – hvilket samsvarer godt med Hollywood-fordommene om at kun svartsmuskede menn er korrupte – ikke trivelige hyggelig hvite liberalere med milliardformuer de har liten lyst til å dele med noen.

Forutsigbart nok har man forsøkt å trekke inn Putin på bakgrunn av en til nå ukjent cellist i vestlig massemedia fremstår «broderlig» for den introverte Putin, enda det er slått helt fast at Putin ikke figurerer på noen måte i listene.

En fetter av Assad skal og være på listen og uten videre trekkes kortslutningen at slik har Assad finansiert «nedslaktning av egne borgere», selv om den senere tids hendelser viser at det er det sekulære og multireligiøse Syria som har kjempet mot islamske terrorister støttet av et korrupt saudi-arabisk enevelde, NATO-landet Tyrkia og Vesten.

At russiske oligarker vil finnes på listen er lite overraskende. Kinesiske – og amerikanske ­– vil også naturligvis finnes der. Den kapitalsterke verdenseliten har det til felles at den ikke ønsker å dele noe med andre, og jo mer den har, jo større er både evnen og viljen til å unndra seg de skatteytelser samfunn og sivilisasjon holdes oppe av.

Oligarkiene styrer verdens økonomi, enten det er i Russland, Kina eller USA de sitter. Den nyliberale økonomiske eliten behersker det faktiske hegemoniet og stadig større grad av definisjonsmakten, og dermed demokratiet, på vanlige skattebetaleres bekostning. I den amerikanske valgkampen seiler oligarkenes yndling Hillary Clinton opp som massemedienes favoritt mot de mer løse kanonene Bernie Sanders og Donald Trump.

Over 200 nordmenn stod på listene, og da kan man ta for gitt at en del tusen fra andre vestlige land ikke nevnes. Skulle påstanden om verdens største dokumentlekkasje ha noe for seg, så ville listene i sin helhet gjøres tilgjengelig, slik at enhver kan gjennomsøke de. Da ville man nok fort sett at personer «nær» den vestlige politiske elite også har vært involverte i den omfattende skattesvindelen. Er det bare tilfeldig at vestlige og ikke minst amerikanske skattesnyternes kapitalflukt ikke trekkes frem i media nå?

At dette handler om å avsløre økonomisk storkriminalitet i planetarisk skala kan fort oppfattes lite troverdig all den tid utvalget til nå er veldig selektivt og begrenset med tydelige politiske slagsider tilpasset det vestlige mediebildet.

Skyld ved assosiasjon: Putin og Xi Jinping

Wag the dog

wag the dog

When something of secondary importance improperly takes on the role of something of primary importance. – Urban dictionary

I filmen Wag the Dog driver man satire med avledningsmanøvre i pressen, hvor uheldig fokus på presidentens sexliv forstyrres av en konstruert krig i Albania. Mens Panama Papers nærmest skriker ut gjentatte ganger at dette er «verdens største dokumentlekkasje», så er fortsatt Wikileaks og Snowdens avsløringer av langt større viktighet da de gir innblikk i maktstrukturers, og ikke bare enkelte utvalgte aktørers, forehavender og politiske målsetninger ment for å unndras offentligheten. Wikileaks utfordrer Vestens selvbilde som den gode liberale, ukorrumperte verdensmakt i ideologisk krig mot illiberale tilbakestående ikke-vestlige folkeslag.

Orker man å beskjeftige seg med Wikileaks vil man finne en ganske annen virkelighet omkring politiske beslutninger på mange nivåer enn det systemtro massemedia forteller.  Samtidig med skattesnylternes kapitalstrømmer, har vi den såkalte migrantkrisen til Europa, hvor tusener fortsatt strømmer til uten noen form for stopp eller reell reduksjon i nær fremtid. Terroraksjonene i Belgia er fortsatt ferske, og mye i forhold til omfang og bakmenn er fortsatt uavklart.

TTIP/TISA-forhandlingene bestemmer store deler av det politisk økonomiske handlerommet nasjonalt for Norge og andre land, og de foregår fortsatt i nesten total obskuritet uten nevneverdige protester. Ikke bare kapitalen strømmer ut, også de rikeste begynner å flytte på seg i takt med at uroen og usikkerheten sprer seg i et stadig mer usikkert og etnisk sammensatt Europa.

Det økonomiske toppsjiktet har tjent mest på sosial dumping og arbeidsinnvandring, og synes å være stadig mindre villig til å ta del i konsekvensene av dets egne politiske og økonomiske prioriteringer. Bare det siste året flyttet 10 000 millionærer fra Frankrike. En rapport fra New World Wealth avdekker flukten av rike mennesker og mulige årsaker til dette (les artikkel fra CNN her  – den fulle rapporten Millionaire migration kan lastes ned her).

Qui bono? Hvem står bak?

Ingen amerikanere er så langt pekt ut av dette enorme materialet og før man bedømmer verdien og hensikten med Panama Papers så bør man ta en nærmere titt på hvem bakspillerne er. ICIJ som står bak avsløringene er en del av Organized Crime and Corruption Reporting Project (OCCRP), og de finansieres igjen av USAID og den globalistiske mangemilliradæren og oligarken George Soros via hans frontorganisasjon Open Society Foundation (se nederst på denne siden hvor OCCRP åpenhjertig oppgir finansieringskildene).

At dette handler om å avsløre økonomisk storkriminalitet i planetarisk skala kan fort oppfattes lite troverdig all den tid utvalget til nå er veldig selektivt og begrenset med tydelige politiske slagsider tilpasset det vestlige mediebildet.

Putin navngis ikke i noen av dokumentene. Likevel skapes det et inntrykk av at han er korrupsjonens årsak gjennom assosiative bånd til diverse politikere og bedriftsledere. Hvilket har vært et forslitt ritual de senere år. Det samme gjelder Kinas president Xi Jinping og Bashar al-Assad i deres hjemland. Hvis man skulle brukt samme assosiasjonsmetode på vestlige politikere, hadde vel knapt én av de kunne unngått mistanke.

DNB-ledelsen har tette forbindelser til det politiske maktapparatet, sittende DNBs konsernsjef Rune Bjerke er en  nær venn av tidligere statsminister Jens Stoltenberg og AP-eliten, og skulle man sett tilsvarende at en russisk statseid bank hadde vært rådgiver for den økonomiske elitens skatteflukt, ville det blitt slått stort opp med regjeringen er implisert. Men enn så lenge er oligarkene godt beskyttet også i Norge.

Craig Murray – tidligere britisk ambassadør i Usbekistan og forhenværende rektor ved universitetet i Dundee, Skottland – skriver på sin hjemmeside at «massemedias portvoktere beskytter Vestens (øverste) 1% fra Panamalekkasjen»: «Den som lekket dokumentene til Mossack Fonseca later til å være motivert av et oppriktig ønske om å eksponere systemet som gjør det mulig for de ultrarike å gjemme sin overflod framskaffet ved korrupsjon og skattefusk. Disse panamanske advokatene skjulte velstanden til en betydelig andel av den ene prosenten, og den massive lekkasjen av deres dokumenter burde være en vidunderlig gjerning.»

Du kan lese denne artikkelen i sin helhet her.

Det er heller neppe en tilfeldighet at USA og deres bank- og finansvesen har drevet en hard kamp mot bl.a. sveitsiske banker for å selv kunne sluse mange milliarder inn i deres egne hvelv: å henge ut konkurrenter innenfor et lukrativt globalt og grenseløst finansmarked har selvsagt mye for seg.

Verdens største dokumentlekkasje?

Panama Papers er kanskje «størst» rent kvantitativt i form av terabytes, men på ingen måte større enn Wikileaks med tanke på innhold, nybrottsarbeid, viktighet og bidraget til en kunnskapsbasert forståelse av verden og dens bevegere.

Betyr dette at avsløringen er uvesentlige? Nei, så absolutt ikke, de viser når man skraper litt i overflaten et gjennomkorrupt og egenmektig globalt økonomisk system, hvor en stadig mindre elite sitter på stadig større del av den samlede kapitalen av verden. De har liten interesse av å dele sin rikdom med andre enn seg selv og sine nærmeste. Disse opererer stort sett uhindret i ly av og i samforstand med både autoritære regimer og vestlige demokratier. Norge er ikke noe unntak.

Skal Panama Papers være noe mer enn tabloide sensasjoner og selektiv uthengning av personer som har falt i Vestens unåde og andre «bønder» man kan ofre i det geopolitiske sjakkspillet, må listene offentliggjøres i sin helhet, fritt tilgjengelig for alle. Enda viktigere er at funnene må få konkrete konsekvenser.

Slik det er nå, hvor størstedelen av listene fortsatt er hemmelige, kan listene like godt være et utpressingsmiddel overfor de media ennå ikke har nevnt. Det kan legge et grunnlag for et skittent politisk skyggespill som ikke tjener felleskapets interesser.

Å vite at et system ikke fungerer har lite for seg om ikke det fører til politiske endringer. Tvert om så fører det til avmakt og inngir eventuelt en kynisk innsikt om at det egentlig bare handler om å grabbe til seg – alle andre gjør det jo så snart de får mulighet. En slik avmakt er farlig for den tilliten de vestlige velferdssamfunn er bygget på.

Til nå er det ingen signaler fra framherskende politiske krefter i Norge eller Vesten om at det er noen vilje til å endre på et system hvor stadig færre beriker seg på bekostning av stadig flere. Vi venter fortsatt på navnene til over 200 nordmenn på listene.

Relatert

“Medias portvoktere beskytter Vestens en-prosentere” – Craig Murray

Menneskelighet og umenneskelighet i folkevandringstiden

MACAU MADNESS

Kunnskap som fellesgode

Snowdens avsløringer – hvor står vi i dag?

Konsumkarma & Metamorfose

Hegemoniske krampetrekninger

FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser

Hinsides historiens slutt? – del II

Hva er neoliberalisme?

Sensurert TED-konferanse: “De rike skaper ikke jobber”

Mer vekst = mer ulikhet?