Menneskelighet og umenneskelighet i folkevandringstiden



Slik strømmen av mennesker på vandring synes å være endeløs, er sirkeldebatten omkring massemigrasjonen like ørkesløs, fastlåst i en dikotomi som maskerer virkeligheten fremfor å konfrontere den. Mens ordkrigen raser, er en langtrukken tragedie uten vinnere i ferd med å utfolde seg med de fleste av oss som tilskuere. 



Av Alexander Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Fremmedgjøring vil forsterke seg både hos vertsbefolkning og innvandrere, noen vil jakte på nye identiteter, enten de er ideologiske, religiøse, etniske eller kulturelle. Andre vil underkaste seg monokulturen og konkurransen om best mulige individuelle økonomiske vilkår i håp om materiell lykke.»

 

Aylan

De fleste har et vagt minne om Aylan, gutten som druknet under tragiske omstendigheter og hvis bilde ble symbolet på et lukket Europa og en utløsende faktor for en demning som brast. Grensene ble åpnet og under kansler Merkels varme bifall ble europeere bedt om å åpne sine hjerter – og grenser.    

Ingen med normalt utviklede sjelsevner kan unngå å bli truffet av et guttebarn som skylles som en død Pinocchio opp på en strand, forsvarsløst og lite får man grufulle assosiasjoner til hans endelikt.  Men han er nå glemt av mange av de tusener som frenetisk nærmest i massepsykose delte bildene av ham en periode på sosiale medier, samtidig som man fordømte i øst og vest mennesker som ikke ville åpne grensene ukritisk.  

Bildet ble et symbol på et selvgodt og umenneskelige Europa som medansvarlig i denne guttens og utallige andre ofres død på veien til de forjettede land i nord, vekk fra krig, nød og lidelser.

Men etter en tid begynte selve bildet bak den lille guttens tragiske skjebne å sprekke, for de som i det hele tatt var virkelig interessert i historien bak denne guttens tragiske punktum. 

Guttens far hadde ikke levd under livsfare, men hadde allerede bodd i Tyrkia i tre år. Etter signalet som europeiske politikere sendte ut om muligheten for syriske flyktninger til automatisk å få oppholdstillatelse ble gitt, så Aylans far og tusener av andre sitt snitt til muligheten til å ta del i overforbruksparadiset, koste hva det koste vil. Om så en hel familie må ofres.

Det er realiteten og innsatsfaktoren. 

Aylans far ble etter å ha kommet med ulike motstridende versjoner av sin flukt over Middelhavet avslørt av sin medpassasjerer Zainab Abbas (en mor som mistet sine to barn i samme ulykke) som menneskesmugler og som ansvarlig for en ferd som endte med hans egen og andre familiers død, mens han selv klarte seg (se lenke) 

Men foruten noen mindre oppslag så ble dette fort dysset ned.

Aylan_3Sandskulptur av Aylan på en strand i Gaza

Dette var fakta som billedlig talt druknet under den emosjonelle teppebombingen Europas befolkninger ble utsatt for i absolutt alle kanaler fra politikere, presse og mediamenerne. Bare en hjerterå drittsekk kunne unngå å la seg bevege av gutten som lå vasket på land – konklusjonen man skulle trekke  var at grensekontroll drepte Aylan.

Men uansett bakgrunnen for Aylans død, så er ikke tragedien hans og de mange andre druknedes mindre, deres endelikt på Europas bredder er like reell, den har bare andre dypereliggende årsaker enn den som ble og blir presentert som en form for vestlig arvesynd. Og jo, visst har Europa og Vesten et medansvar, men det handler om noe annet enn at man ikke har gjort velferdsporten vid nok for verdens trengende.

Folkevandringens tid

For de av oss som har fulgt folkevandringen til Europa gjennom flere tiår er konsekvensene forutsigbare. Det er ingenting nytt eller overraskende som utspiller seg om har fulgt med. Det er mange som har advart for mange år siden, inkludert undertegnede, om det som utspiller seg nå, og det finnes nok av rapporter som har utmalt konsekvensene og fremtidige scenarioer av den politikk som føres i Vesten nå.  Politikken er ikke ført ut fra uvitenhet, men har hatt ideologiske forutsetninger som går lengre tilbake enn de siste stortingsvalg og regjeringsbytter.

Denne «krisen» oppstod ikke i 2015 eller de fem siste årene, men er en folkevandring som begynte når de siste kolonimaktene slapp grepet formelt etter 1945 og folkestrømmene fulgte etter som billig arbeidskraft på jakt etter den materielle overflod som åpenbarte seg i Vest. Etter som tiårene har gått så har strømmen blitt stadig sterkere i takt med globalisering av økonomien, befolkningsøkning – og ikke minst et innvandringsliberalt paradigme i Vesten som har stemplet motstandere av dette paradigmet direkte og indirekte som arvtagere til fascistisk og nazistisk tankegods.

Det er et stadig tilbakevendende brunt spøkelse som manes frem hver gang politikken som føres ikke holder mål og viser sine svakheter.

En mindre forsmak på systemkollaps åpenbarte seg når portene åpnet seg bokstavelig og folkemengdene veltet innover i Europa. Man kunne observere at de samme stemmene i offentligheten som først i lederartikler påla folk som et moralsk imperativ å åpne grensene, etter hvert mante politikerne på samme lederplass om å vise ansvarlighet for en situasjon de så var i ferd med å komme ut av kontroll. Noen uttrykte i klartekst at det de fryktet var ikke landets fremtid under en ukontrollert befolkningsvekst, men at høyreekstreme skulle kunne blomstre ved å «misbruke» situasjonen.

Konsekvensene av massemigrasjonen for samfunnet var mindre viktige enn frykten for en potensiell politisk opposisjon, i Sverige ble dette ekstra grelt og tydelig illustrert ved at innvandringsliberale Moderaterna plutselig slo om til en retorikk de få uker før ville ha stemplet som brunskimret og rasistisk i det de mante regjeringen til å være restriktive og «stille krav til innvandrere».

Map_of_the_European_Migrant_Crisis_2015

Viljen til posisjon og frykten for opposisjon førte til en endring i retorikk, men ikke reelt sett i politikk. 

Men tross at offentligheten og den flyktige opinionen synes strømmen over Middelhavet ikke er like spennende som før, så fortsetter strømmen. Debatten omkring innvandring–integrering går om igjen og om igjen med relativt høy verbal intensitet, uten at nye momenter trekkes inn eller nye innsikter nås.  

De ulike posisjoner maskerer sine standpunkter og hensikter samtidig som de svartmaler motstanderens hensikter, derfor uteblir også det bevisste ansvaret for både den politikken som føres og mulige alternativ. Politikken som faktisk føres uten vesentlige endringer drukner i retorikk og moralistiske sirkeldebatter.

Stråmennene lever herrens glade dager og dukker opp i stadig større omfang, men med samme sørgelig fantasiløse utvalg av klær.  

Forutsigbart nok har man strammet inn noe, rett og slett fordi det ble teknisk umulig å kunne tilby forsvarlig opphold om innvandringstakten fortsatte, men det moralske imperativet består.  Hjertevarmen er byttet ut med bekymring og usikkerhet. 

Både internt i de ulike land og regioner i EU, inkludert Norge, har et svarteper-spill utviklet seg.

De som har tatt imot mange fremmede beskylder andre land og regioner for ikke å ta ansvar ved at de ikke har påtatt seg like stor byrde. I norske kommuner mumles det frustrert. Noen utrykker nærmest en sorg over at lokaldemokratiet blir overkjørt, demokratiet lytter ikke. Som i Bolkesjø, den lille kommunen som for mange har blitt symbolet på en politikk som ikke er valgt, men bestemt ovenfra. Du kan ikke velge ditt eget lokalsamfunns fremtid (les om Bolkesjø her)
. Men innvandring har alltid handlet om klasse og klassekamp, og i Oslo er klasseaspektet tydelig.

Klassekampen

På Voksenjordet på Ullern i et område som ligger midt blant Norges absolutt rikeste og hviteste boligstrøk ble planene skrinlagt etter det som ble beskrevet som en intens storm av telefoner. Det gjenstår å se om man vil våge å påtvinge deler av den hvite samfunnseliten en byrde som hittil Oslos lavere sosiale sjikt har måttet ta på seg uten protestmuligheter eller folkemøter med pressedekning.  

Tonen fra myndigheter er en ganske annen overfor velgergruppene med sterke og tunge nettverk på Oslo-vest enn den som har blitt uttrykt fra UDI overfor småkommuner med lite lobby-kapital. Småstedene har fått klar beskjed om at de ikke har noe annet valg enn å pliktskyldigst ønske velkommen. Slik sementeres ytterligere en fremtidig frontlinje mellom «elite» og «folk».

Menneskene som har lagt ut på reise har for lengst blir redusert til tilfeller, problem, utfordringer eller hjelpeløse underlegne offer. De er blitt en ensartet gruppe, tross ulik kulturbakgrunn, for både tilhengere og motstandere av de åpne grensers politikk. Deres ulike skjebner og oppførsel brukes vekselvis som skyts for den ene eller andre fronten i et nærmest infantilt spill for å vinne retoriske poenger, enten de fremstilles som ofre som skal hjelpes eller en problematisk gruppe som skal bli gode skattebetalere, uten at noen form for reell debatt omkring politiske løsninger og alternativer faktisk finner sted – politikken er fastlagt, den fortsetter som før.

100 000 skal fortsatt potensielt komme til Norge i løpet av 2016, ingen har noen langsiktig plan for gjennomføringen av dette (Aftenposten om de 100 000 plassene).

Men enda viktigere:  hva med alle de andre årene fremover, har politikken noen mål, begrensninger, rammer? Skal man noen gang si et endelig nei til folkestrømmen, eller skal man si rett ut fra regjeringshold, at ja, dette er en permanent politikk, hvor kun tilstrømningens intensitet varieres i tråd med praktiske/tekniske hensyn? Skal man fortelle at grensene er åpne av prinsipp, men at man rent praktisk kun vil variere størrelsen på åpningen for slik best mulig å kunne regulere massemigrasjonen over tid? Ingen spør på myndighetsnivå. Man diskuterer kun siste konsekvens i rekken av konsekvenser som tårner seg opp, ikke årsaker.

Syria i ruiner, barn kjører på motorsykkel gjennom et herjet Aleppo

Destabiliseringen av Midtøsten

Som de krigene Norge aktivt har vært involvert i, senest gjennom å bombe Libya sønder og sammen slik at kaos og en permanent klanskrig hersker mens folkemasser flykter. I Midtøsten har Norge og NATO destabilisert en hel region slik at ytterligere menneskemengder tvinges på flukt.

I Syria har Norge sammen med NATO og USA vært en aktiv pådriver for å destabilisere, og ikke bare tvunget mennesker på flukt, men drept, lemlestet og ødelagt millioner av menneskers fremtid. I 2012 skrev jeg en artikkel som forutså det som utspiller seg i Syria:

« I Syria har allerede kristne begynt å flykte til Libanon, det kan være forspillet på en gjentagelse av den blodige borgerkrigen i Libanon, slik vi som ennå husker minnes Beirut fra 80-tallet. Flyktningestrømmene som nå sveiper Afrika og Midtøsten har ikke blitt mindre selv om humanitære forsett legges til grunn for bombing og intervensjon, og de vil fortsatt vokse.»

 (Les resten her )

At mange av disse menneskene har grunn til å kjenne hat etter fornedringene og maktesløsheten, uansett om de samtidig lengter etter bedre materielle vilkår og kommer som innvandrere, er innlysende for den som gidder å se bortenfor sitt eget subjekts begrensede sfære.

Vestens humanister lever med et hovmodig selvgodt bilde som tror det er noen grunn for disse folkegruppene til å være takknemlige overfor et Vesten som har destabilisert og plyndret en region gjennom årtier, for ikke å si århundrer. Denne utplyndringen av andre folk er ikke noe særegent for europeere, nærmest alle andre større folkegrupper har gjort seg skyldig i det samme opp gjennom historien, det som gjør det grelt i de sener årtier er at man dekker banale materialistiske, imperialistiske  maktambisjoner under liberal humanistisk moralisme som endog kamufleres som multikulturalisme.

En og samme kvinne kan stå og gråte for flyktninger som dør i Middelhavet og det man kaller en umenneskelig innvandringspolitikk, men samtidig i feministisk iver bejuble bombingen av små klansfolk i Afghanistan fordi de angivelig hindrer jenter i å gå på skolen. Bomber og humanistiske opplysningsidealer går hånd i hånd.

De tusener barn som er drept siden 2001 og Vesten med et ivrig Norge på slep under USAs satte i gang sine krigertokt fordunster, de har aldri eksistert. Mens Aylans enkeltskjebne fester seg til netthinnen så vekker ikke disse barna som noen følelser hos mennesker flest i Vesten hvor føleri har erstattet sunne følelsesmessige reaksjoner på en politikk som er drepende destruktiv.    

Vanlige mennesker i Norge kjenner òg en stadig større frykt for en usikker fremtid.  Faktisk er masseinnvandringen ifølge statistikk det nordmenn fryktet mest i 2014, noe som neppe har endret seg i 2015. (Dagbladet: Hva nordmenn frykter mest ). 

Men noe har endret seg. Pressens politiske kommentatorer har svingt i løpet av noen måneder i år fra å anklage regjeringen og ikke minst befolkningen for en historisk umenneskelighet om ikke de åpnet grensene på vidt gap – til å anta en påtatt ansvarlig holdning. Etter en langvarig moralistisk drevet emosjonell utpressing som drev frem en politikk som man uten overdrivelse kan kalle dypt uansvarlig, finnes likevel ingen selvkritikk eller selvinnsikt.

«Skritt for skritt har man kvittet seg med kulturelle særtrekk og religiøs overbygning og hengitt seg til rasjonalisme, universell idealisme – og materialisme.»

Globalisme og universalisme

Menneskemengdene på vandring følger de globale kapitalstrømmene.

De følger varene fra land hvor folk slaver under hva man her ville kalle umenneskelige forhold for å produsere billig skrot for å holde Vestens og verdens vekstmaskineri i gang.

De ønsker sin del av potten i en global kamp som handler om masseproduksjon og massekonsum. I den globale materialistiske krigen, populært kalt fri konkurranse, en konkurranse som kun er fri for den ene prosenten av verdens befolkning med nesten ubegrenset tilgang til kapital og kreditt, så er forbruksvekst det eneste hellige og egen materiell velferd det eneste saliggjørende.

Det er ikke slik at denne utviklingen følger en form for deterministisk naturlov utenfor menneskelig makt som er ufravikelig, som en storm som plutselig kom uforvarende. 

Politikken er en konsekvens av ideologisk vilje og politiske valg, som går mye lengre tilbake enn siste valg, eller de ti før der igjen. På venstresiden er det den gamle revolusjonære sosialistiske internasjonalisme og universalisme som gjør seg gjeldende i nye former, om en forbrødret og forent fredelig verden.

På høyresiden gjelder den likeså revolusjonære liberale drøm om individets ukrenkelige rett til fritt å skape sin egen fremtid uten å være begrenset av en stats inngripen og grenser. Kapitalfrihet og individuell frihet skal gå hånd i hånd. 

Felles har de sin universalisme knesatt i revolusjonene 1776, 1779 og 1917. 

Dette er arvegodset til det politiske spektrumet som har representativ makt i dagens Vesten. Det er ingen konspirasjon slik frustrerte og maktesløse innbiller seg, det er en konsekvens av en universalisme som tross en periode med nasjonsbygging har gjennomsyret Vesten i over 200 år og som har enda dypere røtter i humanistisk og kristen universalisme. Politikken er fundert i det som har bygget det mange vil kalle det moderne Vesten, sprunget ut av den vestlige moderniteten som strekker seg tilbake til renessansen. Skritt for skritt har man kvittet seg med kulturelle særtrekk og religiøs overbygning og hengitt seg til rasjonalisme, universell idealisme – og materialisme. 

I den konteksten blir alle nasjonale og kulturelle grenser, tradisjoner og levesett til hinder som må overvinnes og nedkjempes i den grad de ikke tilpasser seg og lar seg over tid utviske til identiteten som var kun er et minne, en forestilling hvor kun overfladiske former gjenstår.

Men dette er en prosess som ikke lenger kun er begrenset til Vesten, den er global.  

Tross de mange geopolitiske rivninger så jager folkestrømmene i alle verdensdeler etter de samme luksusobjekter og statusgoder så snart de har fått et overlevelsesoverskudd tilstrekkelig høyt nok til at de kan klatre på behovspyramiden, som har blitt et materielt babelsk tårn, hvor man tross ulik tale og kulturarv er forent i kapitalens tungetale.

Rolf_groven_En-avreiseRolf Grovens «Avreise», 2005

Norsk kultur – en fiksjon i en globalisert samtid

Forestillingen om at innvandrere slik den USA-frelste patrioten Christian Tybring-Gjedde hevder, er en trussel mot norsk kultur, ja at de fremmede faktisk  fortrenger norsk kultur, er ikke bare overdreven, den har ingenting med virkeligheten å gjøre.
Norge og nordmenn har lenge før noen massemigrasjon fant sted gitt opp sitt historiske subjekt, det ligger trygt forvart i museum og i en forestillingsverden om det «norske» som har lite med realitetene å gjøre, men desto mer å gjøre med borgerlig nostalgi og sentimentalitet. Norsk kultur kan beskues på folkemuseum, et åpent gravkammer. 

Samtidens reelle norske og vestlige kultur er den som daglig passivt konsumeres på tilskuerplass gjennom TV, nett, bestselgere og musikk som pumpes ut i alle tenkelige formater og medium – en amerikanisert surrogatkultur som kretser omkring konsum, emosjoner, impulser og kortvarige trender. Vintersporten er den siste arena for en tom hurrapatriotisme som dyrker forestillingen om at det å være norsk ennå er noe substansielt eksepsjonelt. 

Kulturen er kun en variant av samme globale tema, man synger om samme love i Oslo som i L.A, selv om den helt klart er kulere i L.A.-versjonen enn blant patetiske norske pop-epigoner, men det er et annet vers.

Denne konsumkulten gir fornemmelser til Baudrillardsk hyperrealitet hvor den ene sensasjon avløser den andre og hvor autensitet er fullstendig likegyldig, irrelevant, det er trenden og forestillingen som har betydning.  

Drivkraften går hele tiden mot en universell monokultur som maskeres som en kulturell mosaikk hvor det tradisjonelle, enten det har vestlige eller ikke-vestlige røtter, er et hinder som gjennom ulike strategier skal brytes ned i en permanent verdensomspennende frigjøringskamp under USAs og Vestens banner, som tross bruk av vold, først og fremst er en krig som utkjempes økonomisk.

Folkemengder fra alle verdenshjørner konkurrerer om den globale kapitalismens statusobjekter, de som ikke vil underkaste seg gjennom fredelige midler forsøker man å tvinge i kne med krigsmakt, enten man går inn selv eller gjennom stedfortredere.

«De fremmede er sand i et monokulturelt maskineri hvor det å klatre i den materielle næringskjeden er det eneste som har noen mening når alt tomgods av ord og intensjoner er skrellet bort. 

I Islam har man funnet den perfekte fiende og syndebukk.»

Trusselen fra Islam



Underlig er det derfor dette vedvarende gnyet som kommer fra ytterste høyre i Norge, først og fremst representert ved Document.no og deres koleriske redaktør Hans Rustad og HRS (Human Rights Service) ved den fanatisk feministiske islamofoben Hege Storhaug, om at det skulle være innvandreres og muslimers feil at norsk kultur utviskes, ja at faktisk hele den vestlige kulturarv står i fare grunnet menneskestrømmene de siste tiår som ennå ikke går opp i mer enn maks 10–15 % på europeisk plan. 

Hege Storhaug har utvilsomt mot, men hun og hennes like bryr seg ikke om årsakene til at mange i den muslimske verden hater Vesten, men ønsker å drive en global krig mot enhver folkegruppe eller kultur som ikke oppfyller hennes liberalfeministiske krav til hvordan et samfunn skal se ut. Hun er like ekstrem som sine fremste fundamentalistiske antagonister.

Disse islamkritikerne  og deres meningsfeller bør heller rette blikket mot sin store amerikanske ledestjerne over Atlanteren om de er bekymret for at kulturarven er gått tapt. 

Muslimene er hatobjektet for mange av de fremmedgjorte, man maskerer sin fremmedfiendtlighet i en kvasiteologisk eller kvasiliberal verbal krigføring som ender med å slå disse skapreaksjonære selv på kjeften, i sin iver etter å kunne slå fremmede folkegruppers tradisjoner og kultur ned til jorden med humanismens upresise slegger. Dermed dukker det opp blant de mørkeblå en skare av nyslåtte brautende feminister og liberale på vegne av verdens påstått undertrykte muslimske kvinner, hvis flertall ennå ikke har bedt Vesten om å bli befridd hverken med bomber eller selvrealiseringsprosjekter.

Man frykter helt enkelt det faktumet at de mange ulike muslimske folkegrupper og kulturer, som er alt annet enn ensartede, ikke har gitt avkall på sin identitet.  De fremmede er sand i et monokulturelt maskineri hvor det å klatre i den materielle næringskjeden er det eneste som har noen mening når alt tomgods av ord og intensjoner er skrellet bort. 

I Islam har man funnet den perfekte fiende og syndebukk. Islam er vitterlig universell og global i sin teologiske misjon, men er alt annet enn én samlet religion, og er i realiteten ingen likeverdig utfordrer til et teknisk overlegent  Vesten, men definitivt en kaosfaktor i et fremtidig mer fragmentarisk og splittet Vesten. Man skaper et bilde av muslimer som et verdensomspennende stort felleskap med ett mål for øye, Eurabia, og fornekter det faktum at muslimske folkegrupper er i konstant krig med hverandre, for øvrig godt hjulpet av det liberale Vestens våpensmier.

Det er ingen «muslimsk kultur» som er i ferd med å vinne hegemoni i Vesten, det er Vesten som selv har erodert sine respektive kulturers særpreg til fordel for en stadig mer uniform konsumkult.  

Vestens ambisjonen er å over tid i en lengre prosess oppdra resten av jordkloden vekselsvis med godord, økonomiske lokkemidler, trusler og vold, til å bli gode liberale og demokratiske verdensborgere, muslimer er ikke noe unntak.

Multikultur var aldri egentlig på agendaen annet enn som en luftspeiling, fordi den er en umulighet innenfor et universelt liberalt globalistisk hegemoni.

wSieci-Islamic-rape-europe-2Forside fra polsk magasin som utmaler Islam som trussel mot Europa

Fremmedgjøring og integrering

Fremmedgjortheten og raseriet mange føler overfor masseinnvandringen er et utslag av en egen svak identitet og selvoppgivelse. Identiteten måles og veies i varer, din verdi som menneske handler når alle floskler er lagt til siden om din markedsverdi, du er et individ i en rekke av individer uten noen betydning i en større sammenheng. 

Integrering er bare et annet ord for assimilering.  Begge sider i innvandringsdebatten bruker begrepet, og begge har samme mål: de fremmedes kultur og religion er mindreverdig da den er patriarkalsk og illiberal.

Det man strides om er hvordan assimileringen skal foregå, hvor de høyreorienterte ønsker en amerikansk modell med større krav til enkelte om å klare seg i et post-velferdssamfunn hvor det egentlig er alles kamp mot alle for å krabbe opp mot toppen av kapitalpyramiden. De venstreliberale begrunner samme politikk med humanistiske argumenter omkring menneskeverd og vil fremfor umiddelbare krav, bruke tiden til hjelp for å male i stykker de fremmede folkegruppenes tradisjonelle kulturer.

Å innbille seg at de som skal «integreres» vil være spesielt takknemlige eller føle noen varme overfor et samfunn som uansett multikulturelle floskler ser på deres kultur og religion som tilbakestående og mindreverdig, er naivt, ja, rett og slett idioti med store konsekvenser.

Det er lett å forstå og forutse et voksende raseri blant mange unge ikke-europeiske innvandrere etterhvert når de innser at velkomsten er med et forbehold om at man etterhvert må gi avkall på seg selv i den grad verdiene støter mot de liberale.   

I tillegg til at man tross velferdsgodene innser at man aldri vil kunne bli noe annet enn annenrangs i et samfunn bygget opp på helt andre verdier enn de man selv besitter og at man klassemessig blir tildelt «drittjobbene» som Thorbjørn Jagland så prosaisk uttrykte det.

Mindreverdighetsfølelser vil få god grobunn – når det økonomiske velferdsgrunnlaget blir mindre vil aggresjonen parallelt vokse mer overfor vertsbefolkningen fra underpriviligerte innvandrere – og omvendt.

Globalismens Europa tar form

Et ganske annet Europa tar nå form, hvor klasse, etnisitet, kultur og kapital blir konfrontasjonslinjer uten mulighet til forsoning og harmonisk samforstand utover eventuell økonomisk gratifikasjon. Utfall av maktkampen avhenger av hvilken maktfaktor som blir sterkest, den folkelige eller den strukturelle. 

Fri flyt av varer, tjenester, kapital og mennesker er ikke tomme fraser fra et EU-manifest, det er den ideologiske bærebjelken i det overnasjonale systemet som nå har vokst frem på begge sider av Atlanteren og hvor Asia følger etter.   

Nyliberalismen fortsetter der kristendommens kolonialistiske sverd ble sløvet, men den har først og fremst kolonisert Vestens sinn og sjel.

En ny verdensorden er introdusert, hvor stadig nye underbetalte folkegrupper kan importeres for å fylle vekstmaskineriet.  Slik undermineres enhver mulighet for at et voksende proletariat skal kunne samle seg og kaste om kull en samfunnsorden som har gjort dem til tannhjul i et produksjons- og konsumpsjonsapparat de på ingen måte behersker eller kan kontrollere demokratisk. 

Overnasjonale globale avtaleverk som WTO, GATTS, TTIP, TISA setter folkesuvereniteten og dermed demokratiet til side ettersom folk ikke har noen form for innflytelse over disse (kritiske punkter om TTIP/TISA). Avtalenes innhold tas aldri opp i valgkamper hvor man kun kverner på de samme uvesentligheter, mens fundamentale spørsmål om et samfunns fremtid i et lengre perspektiv ikke berøres.

For flere ulike aktører enten det er arbeidsgivere, menneskesmuglere, sikkerhetsselskaper, asylbaroner eller globale kapitalister er dette lukrativt, en næring som andre næringer med mennesker som produksjonskapital.  

Når innvandringsmotstandere forgjeves hytter mot innvandrere så hytter de 
i feil retning, massemigrasjonen fortsetter så lenge det globalkapitalistiske systemet har hegemoni og det er ingenting som tyder på at det er truet i overskuelig fremtid tross friksjoner.

«Velferdsstaten vil vise seg å være et kortvarig prosjekt i Europas historie, det finnes ingen potent politisk kraft som er villig til å kjempe for den, elitene til høyre og venstre har gitt avkall på den til fordel for symbolpolitikk og en vidtrekkende global nyliberal strategi.»

Menneskelighet og umenneskelighet

Men hva menneskene, hva med alle de som i likhet med Aylans far drømmer om å komme til Vesten, og hva med alle de som allerede er kommet og hva med de opprinnelige befolkninger?

 Folkestrømmen har ikke stoppet opp, folkevandringen pågår og det er ingenting som tyder på at den har noen ende.  Faktisk er tilstrømmingen til EU hittil i år nesten 10 ganger større enn i fjor 2015 (se lenke til Sveriges Radio).

Innstrammingene det debatteres om er kosmetiske all den tid politikken ikke er fundamentalt endret.  

Velferdssamfunnene i Nord-Europa vil ikke kunne bære tyngden av den enorme sosiale og økonomiske byrden de stadig større menneskemengdene innebærer, hvor faktiske flyktninger kun er en liten andel foreløpig (les Elin Ørjasæthers kronikk om velferdsstatens nedgang) og uansett uavhengig av folkevandringen er det et nyliberalt ideologisk prosjekt å privatisere og etter hvert erstatte den nasjonale velferdsstaten med overnasjonal konkurranse.

Det er derfor unektelig litt komisk å se mange av Vestens underprivilegerte projisere sine patriotiske lengsler mot høyreliberale populister som tross fremmedfiendtlig og patriotisk retorikk ønsker å globalisere arbeidsmarkedet og økonomien, her på berget eksemplifisert ved det nyliberale Frp.

Velferdsstaten vil vise seg å være et kortvarig prosjekt i Europas historie, det finnes ingen potent politisk kraft som er villig til å kjempe for den, elitene til høyre og venstre har gitt avkall på den til fordel for symbolpolitikk og en vidtrekkende global nyliberal strategi.

Klasseskiller vil øke, den gjensidige tilliten i samfunnet vil forvitre i takt med økt konkurranse om arbeidsplasser og stadig knappere økonomiske ressurser,  sosiale spenninger og konflikter av ulik størrelsesorden vil bryte ut i kjølvannet.

Fremmedgjøring vil forsterke seg både hos vertsbefolkning og innvandrere, noen vil jakte på nye identiteter, enten de er ideologiske, religiøse, etniske eller kulturelle. Andre vil underkaste seg monokulturen og konkurransen om best mulige individuelle økonomiske vilkår i håp om materiell lykke.

26-Migrants-scuffle-APUlike innvandrergrupper barker sammen i Slovenia

Den enorme befolkningsveksten alle prognoser peker mot før 100 år er gått, hvor FN estimerer nøkternt 13 milliarder, vil uansett politiske forhold legge et enormt press på alle de stater som ennå har en relativt sett velfungerende økonomi, når de allerede fattige utviklingsland vil gå fra krise til krise.

Dette koblet med økt ressursknapphet, enten det gjelder vann, energi eller matjord tilsier at man kun har sett en liten forsmak på den største folkevandringen verden noensinne har sett.

Bruken av begrepet en «menneskelig innvandringspolitikk» er temmelig forfeilet blant de som benytter det ivrigst, da en slik såkalt  «menneskelig» politikk burde innebære de alternativer som skaper minst mulig friksjon på lang sikt mellom mennesker i et samfunn.

Overgrepene i Køln og maktens forsøk på å skjule de faktisk hendelsene, forteller om samfunn som er i en dyp indre moralsk konflikt som ikke åpent diskuteres. Fremmedes fremmedgjorthet vil etter hvert kreve oppmerksomhet og svar hvor ord ikke strekker til.

Det er ingen profeti å hevde at menneskeligheten forstått som mellommenneskelig forståelse og harmoni mellom ulike folkegrupper vil ha svært vanskelige kår under slike forhold, og da vil en død gutt blant mange på en strand fort bli et sandkorn i strømmen av mennesker som føler seg stadig mer trengt. Enten det er mennesker som ser sitt velferdssamfunn svinne, eller mennesker som drømmer om å utvandre til en velferdsutopi.

Jeg ser få vinnere og mange tapere i den fremtiden som tegner seg nå, men den største taperen vil bli menneskeligheten som utløser en på sikt umenneskelig prosess.


Tematikken vil følges opp i en senere del II

 

Aktuelle lenker/kilder:

Brochmannutvalgets utredning til regjeringen «Velferd og migrasjon – den norske modellens framtid»

World Watch Institute: Population, Migration, and Globalization

Ottar Brox: Nasjonalstaten under fri innvandring

Terje Tvedt: Derfor truer godhetstyrraniet seg selv

Hemmelig UD-notat slår alarm om flyktningesituasjonen og massemigrasjonen for fremtiden

Neoliberal Globalisation and Mass Migration: The Example of Greece

Krisa som er større enn flyktningkrisa

Analytikere og eksperter kommenterer den norske velferdsstatens forestående endring

UDI: Vi må planlegge 100 000 mottaksplasser i 2016

IMDI: Tall og statstikk over integreringen i Norge

Aftenposten: 75 millioner tyrkere kan få fri innreise til Europa

 

Relaterte lenker på KV

Debatt: Askeladden på ville veier – god vilje og gale følger

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

«Enken av Sareptas krukke – Norge er ingen uutømmelig oase»

Hva er neoliberalisme?

DEN ANTROPOGENE EPOKE

  • spirild

    Deprimerende.

    Ett spørsmål:
    Hva driver diverse Øst-Europeiske land til å avvise de fremmedkulturelle, altså islam som kulturkonkurrent?

    • AVIKEN

      En “kulturkonkurrent” blir man i den grad man kjemper om hegemoni innenfor samme territorium eller sfære (det kan være mediasfæren for den delen), med unntak av det demografiske trykket som ligger i massemigrasjonen ser jeg ikke på Islam som noen reell ”konkurrent” til Vesten her i Europa, i den grad de ikke skulle fylle et tomrom hos majoriteten av befolkningen gjennom en massevekkelse, noe som jeg finner svært lite trolig.

      De ulike innvandrergruppene er heller ingen samlet flokk eller kraft, og representerer ulike interesser og verdier, men som de fleste folkegrupper står de sine egne interesser nærmest. 

Øst-Europa er ikke en samlet blokk, men har en del vesentlige fellestrekk, ikke minst at de lå nesten 50 år under sovjetkommunismen, som var vesentlig anderledes enn den utvikling man hadde i de vestlige liberale demokratier.

      Men det stikker dypere enn som så, opplysningstidens idealer, renessansen fikk ikke samme innflytelse som i Vest, og på mange måter ble store deler av landene Øst relativt sett i forhold til

      Vesten lite påvirket av dette, og var i mye strengt religiøse agrarsamfunn helt opp til nyere tid og den kommunistiske tvangsindustrialiseringen som med blod og lidelser, men også store kollektiv anstrengelser, maktet å industrialisere i løpet av kort tid områder som teknisk sett lå langt bak Vest.

      Kommunismen behøve ikke minst under Stalin og de som kom etter, patriotismen som en bærebjelke for å holde maskineriet i gang, så man fik den paradoksale utviklingen at mange under den intellektuelle 68’er revolten vendte seg til kommunismen i Øst med antiautoritære idealer som egentlig var lite kompatible med det totalitære samfunnssystemet under Sovjetkommunismen.

      En intellektuell venn av meg som vokste opp på den andre siden av jernteppet og var ivrig antikommunist beskrev forholdet mellom Øst og Vest slik: 

«Alle viste at regimet løy, også de som var en del av regimet, ingen tok propagandaen bokstavelig, den var en del av spillet mellom makthavere og folk, men i Vest er det omvendt. Folk flest tror på makten og propagandaen, ikke minst de som er en del av makteliten, derfor uteblir fundamental regimekritikk»

      Man har et annet forhold til identitet enn i Vest, de fleste setter ikke spørsmålstegn ved sitt fedreland som en bærende identitet selv om man er dypt ideologiske uenige til høyre eller venstre. Det er umulig å nå frem i Russisk politikk om du ikke er patriot, og selv flere av Putins argeste fiender er patrioter. Men igjen Øst-Europa er mangfoldig, så det er ikke å anse som en forent blokk, til tross for fellesnevnere, slik man har det i Vest.

      Men konflikter mellom muslimske folkegrupper har absolutt vært fremtredende i Øst, Tsjetsjenia, Serbia/Bosnia, Kosovo for å nevne noe. Disse konfliktene er på ingen måte avklart selv om de for tiden er lavintensive. Men Russland som er et rike som består av mange ulike folkeslag, , ikke minst muslimske. Russland er i høyeste grad flerkulturelt selv om det finnes en fundamental russisk identitet og er ingen ordinær nasjonalstat.

      

Russland bedriver ingen ”War on terror”, med et udefinert Islam som noen hovedfiende, de har lite ønske om å skape splid innad, de bedriver ingen ”religionskrig”, men har et realpolitisk forhold til det og er involverte i den grad det direkte truer egn interessert, men til forskjell fra Vesten bedrives ingen ideologisk krig mot islam eller andre folkegrupper religion og kultur.

      Så for å snu på det, poenget er vel at landene i Øst (herunder også Kina) ikke konkurrerer i en global kulturkrig om globalt ideologisk hegemoni.
      
En person som Hege Storhaug hadde vært lite populær med sin retorikk hos russiske myndigheter som ikke ønsker religiøs splid i sitt mangefasetterte rike.

      Men Russland jager også etter de samme verdiene som i Vest, den samme type materiell rikdom, de representerer ikke fundamentalt sett en ideologisk antitese, men er en pragmatisk og geopolitisk utfordrere i kraft av at de vil hegne om sine regionale særinteresser fremfor å være en del av en nyliberal permanent verdensrevolusjon. 

Ellers finner jeg det lite interessant å se Islam på den måten, som en ”konkurrent”.

      Som beskrevet, det er ikke en samlet kraft noe sted i verden, heller ikke i Europa, det er en religion med det utall av fasetter en verdensreligion har, ikke minst er skismaet mellom shiaer og sunnier vesentlig, og det faktum at Norge og Vesten er nær alliert (våpeneksportør og handelspartner) med Saudi Arabia (og andre gulfstater) som mer enn noen annen regional makt har eksportert islamsk terrorisme, samtidig som har destabiliserte regionens sekulære regimer. Men det får her ligge til en annen gang. 


      At muslimske folkegrupper kan bli et stort uromoment og konfliktgrunnlag i fremtiden hvor økonomiske nedgangstider gjør seg gjeldende samtidig om det demografiske trykket blir større og sosiale skillelinjer og fremmedgjøring øker i samfunnet, det er det ingen grunn til å tvile på. Fjorårets terroraksjoner bærer vitnesbyrd om det. 

Men det har ikke teologiske årsaker, men ideologiske årsaker som handlet om de førende ideologier i Vesten mer enn hva ulike innvandrergrupper tror eller ikke tror på.

      Deres fremmedhet og egenidentitet er der kulturelt uansett hvilket forhold de har til Islam. Om det er den fremmedheten man reagerer på bør man heller utrykke det tydelig fremfor å finne vikarierende motiver i islamsk teologi.

      På hvilken måte oppfatter du Islam som konkurrent til den norske samtidskulturen?

      Er det mange tradisjonelle islamske verdier som formidles på norsk TV, filmer, musikk, media, kulturuttrykk etc.? Er det mange nordmenn som har konvertert? PÅ Document.no så lever de i den troen samtidig som man ser bort fra den amerikaniserte kulturimperialismen Vesten har utsatt seg selv for siden 1945, og hyller USA som sin ledestjerne.

      Under det massive trykk av befolkningsvekst globalt så vil demografi og migrasjon bli et vedvarende problem i uoverskuelig fremtid og alternative løsninger vil bli hardere jo lengre man utsetter det å diskutere realistiske løsninger på den største folkevandringen i menneskets historie hva angår antall innfor et relativt kort tidsrom.

      Å kaste bort tiden på å male frem en verdensreligion som fiende forkludrer ethvert konstruktivt løsningsalternativ som ikke innebærer krig og ufattelige menneskelige lidelser.

      Per idag finnes det ikke noe uttalt politisk mål med befolkningspolitikken her i Norge og Vesten, ingen endelige rammer, mål eller grenser, man fortsetter så lenge det går. At dette er ansvarsløst er nærmest en underdrivelse. 

Men igjen, dette er en konsekvens av det globalkapitalistiske hegemoniet, ikke en islamistisk ekspansjon, en ekspansjon i Midtøsten og tilliggende regioner som først og fremst har fått drivstoff gjennom vestlig destabiliseringspolitikk og forsøket på å etablere et globalt ideologisk og økonomisk hegemoni.

      /A.

      • spirild

        Etter denne lektyren ble jeg ikke mindre motløs-
        Din analyse, faktaoppsummering er selvfølgelig riktig, jeg “finner” ingen “feil”-
        Og vi sitter i fella, de aller fleste av oss.
        Vi sitter i “verdifella, i konsumfella.
        Masse har blitt skrevet om de temaene du pensler innom. Tusen takk forresten for både artikkel og svarkommentar.
        Ok. Og nå da?
        Hvordan kan mennesket gjenvinne en mening, se håp, finne en måte å utholde vissheten om denne forferdelige malstrømmen vi er midt i og som vi ikke kan gjøre noe med?
        Jeg har en venninne fra Ukraina. Hun sier det samme som din venn. Men etterpå sier hun dette og hun har mange sånne observasjoner:
        “Ja, og her sier alle “Ja, ja”, ikke bare ute, men hjemme også, selv om de vet det ikke er sant. De sier og sier og alt som skjer er at de ødelegger for seg selv. Jeg forstår det ikke?”
        Prøv å hør det med russisk aksent ;)
        Jeg legger ved 2 artikler, på fransk. Men håper det kan være lesverdig for noen.

        http://www.lacrisedesannees2010.com/article-l-imperialisme-stade-supreme-de-l-integration-europeenne-123076536.html
        “Krisen, 2010 og videre. Den europeiske integrasjonsimperialismen.”

        http://www.polemia.com/le-grand-bobard-de-la-defense-des-valeurs/
        “Det store eventyret om forsvaret av verdier”

        • Vaeringen

          Ikkje vær altfor motlaus. Gløym ikkje at um ein månad, so livnar det i lundar og lauvast i lid :)
          Det er i alle fall slikt som held meg uppe naar verdi vert for mykje.

      • AVIKEN

        Spirild med flere,

        Motløsheten kan man forstå, men det virker som mange innvandringsmotstandere (særlig de som er motivert ut fra formente konspirasjonsteorier omkring Islam) ofte har et lite bevisst forhold til både drivkreftene bak massemigrasjon og hva de egentlig selv ønsker for et samfunn. 

Tror mange projiserer fremmedgjortheten de føler ovenfor moderniteten, men som de uten videre grunnet materielle godtgjørelser har aksepterte uten motstand, over på massemigrasjon og andre fenomener som kun kommer som konsekvens av modernitetens universalisme – og globalisme.

        Den universelle forestillingen slik den presenteres i liberal og nyliberal forstand, er selvsagt ikke mer eller mindre universell enn Islam, med den forskjell at den nyliberale globalismen hevder å stå for et mangfold, den egentlig ikke gjøre. Skanse for skanse vil den liberale revolusjon fortsette å rive ned restene av tradisjonelle livssyn.

        Vesten har for lengst oppgitt sitt tradisjonelle senter, og de som går rundt og tror på Eurabia teorier og lignende, vil se at ikke-sekulære innvandrere, ikke minst muslimer, vil hele tiden få et press på seg for at de også skal liberaliseres, frigjøres, i tråd med liberal og marxistisk “frigjøringsteologi”. En teologi som beretter at enhver person som tilhører en tradisjon eller tradisjonelle samfunnsstrukturer er bevisst eller ubevisst undertrykket og uopplyst. 



        Den liberale eliten ser ned på konservative muslimers levesett, men da de flest er mørkhudede så impliserer de gjennom at de stiller lavere krav til disse fremmede enn innfødte nordmenn, at disse er kulturelt tilbakestående, de skal bare over tid finne frem til den enste rett liberale sannhet. 

Disse personene hadde aldri akseptert at etniske nordmenn hadde hatt en lignende religiøs praksis og levesett som de aksepterer at innvandrere har, dette betyr implisitt at de ser på disse menneskenes kultur som annenrangs i forhold til dem selv som de “opplyste”. 

idéen om et grenseløst menneskelig brorskap går foran virkeligheten.

        

Man behøver ikke lete lenge før man ser lignende holdninger blant de som heier frem innvandringen, men som bor godt og trygt i sine hvite boområder, omgås med unntak av en eller annen atypisk innvandrer/adoptivbarn, personer som er blendahvite og like liberale som dem selv, skjermet fra de negative konsekvensene de dårligere stilte må tåle.

        Hege Storhaug som jeg uten videre kaller islamofob og ekstremist, da hun ønsker en form for global feministisk krig mot en verdensreligion og muslimske land som ikke samsvarer med hennes levesett og syn, skal ha ros for at hun har kledd av denne dobbeltheten blant de venstreliberale. Norske feminister skriker seg hese over undertrykkelse i det (sammen med Sverige) mest feminiserte samfunn på kloden.

        Bløte unge norske menn utmales eksempelvis kollektivt som potensielle voldtektsforbrytere fordi de er like ansvarsløse som de unge kvinnelige med fyll og alt som hører til.

        Det kvinnelige knyttet til omsorg, familie, helsevesen, nedvurderes som samfunnsverdi til fordel for grådig individualisme under det feministiske banner. Man har enn så lenge gjort alt for å tone ned de overgrep som mange innvandrerkvinner og barn opplever, men dette slår sakte sprekker, og vil med tiden endre seg.

        Da vil selvsagt skismaet mellom innvandrergrupper og det norske storsamfunnet bli større, i takt med at velferdsstaten bygges ned. Klasse- og kulturkonflikter vil være normalen, den velfungerende sosialstaten vil være blott et minne, og idioter vil skrive avhandlinger og etterpåkloketekster om «hvordan kunne vi la dette skje», mens man nå uten videre og uten kamp lar det skje.

        

Dumheten i dette ligger i at de venstreliberale tror at ikke innvandrere merker denne liberale implisitte forakten, at de innbiller seg i sin arroganse og selvgodhet at innvandrere vil være takknemlige for at noen trer verdier over hodet på dem. 

Man kan anføre at de da ikke hadde behøvd å komme, men slik fungerer det jo ikke, mennesker flest er ikke etisk konsekvente, massene kommer så lenge det finnes en materiell fordel, mennesker fra øst og sør er ikke anderledes i så måte.

        Nordmenn har gitt avkall på sitt kollektive subjekt utover det rent overfladiske fordi de har til nå hatt en høy grad av materiell velferd og muligheten til høyt materielt forbruk. Innvandrere fra hele verden gir avkall på sine hjemland for å reise til et land de ikke har noen form for interesse for eller kjærlighet til, foruten et enn så lenge velfungerende velferdssystem. 

Men en vesensforskjell er det, de ønsker ikke å gi avkall på sin kollektive identitet uten kamp. Så får man se hvordan denne kampen utspiller seg. 


        
Jeg synes de som føler seg «motløse» bør lage en enkel liste med spørsmål og svare på dem for seg selv, så kanskje noen av dem vil oppdage hva de egentlig reagerer på: 



        1. Hva er norsk kultur for deg i dag, og i hvilken den grad skiller den seg fra andre i Vesten (ikke blikk til fortiden til museale artefakter og rester av en levende folkekultur, men hva er den i dag i den forstand hva er det nordmenn flest ser på TV, leser, lytter til av musikk etc. )?

        2. Truer innvandrere den samtidig norske kulturen, har de på noen måte i større omfang hindret nordmenn flest i å se, lese og lytte på hva de vil av vestlig massekultur? Har vestlig massekultur respektert andre lands kultur og verdier i sin utbredelse de siste 100 år?

        3. Om man holder innvandringen utenfor, hva er det du opplever som mest negativt med samfunnsutviklingen og hva tror du er årsaken bak dette?

        4. Hva skulle du ønske at norsk kultur var og målbar av verdier i dag, uten forbehold om hvordan den er i dag og sannsynlighet?

        5. Skisser kort, hva ditt idealsamfunn er.

        Det finnes ingen riktige svar på disse spørsmålene, men de vil avsløre en del om en selv og kanskje hva man prioriterer. Det vil kanskje og spore an til en mer meningsfylt debatt enn å lese seg bitter på nett over alt dårlig som med rette eller urette kan attributere til muslimer.

        Min påstand er enkel: Om man i bunn og grunn ikke vil noe annet en det samfunn som foreligger, et samfunn bygget på det globalistiske vekstparadigmet, minus eventuell forstyrrende masseinnvandring, så har man allerede tapt enhver kamp for endring, ettersom man har akseptert de fundamentale drivkrefter bak denne dynamikken. Da kan man og spare seg selv og andre bortkastet gneldring i kommentarfelt og leve med den fremtid man selv har vært med på å berede grunnen for.

        Innvandringsmotstandere og innvandringsforkjempere har det til felles at de maskerer sine synpunkter bak emosjoner, er lite interessert i større årsakssammenhenger, er universalister og relativistiske subjektivister om hverandre når det passer (les: inkonsekvente) og projiserer sine antipatier på sine meningsmotstandere.

        Derfor er for meg den politiske debatt i den store offentligheten stendød og et spill av tid, spesielt fordi de som ikke passer inne i den enkle dikotomien på venstreliberale premisser mistenkeliggjøres. For meg så innebærer det at jeg er ferdig med politikk eller forestillinger om politiske endringer som et vidundermiddel på den sørgelige tilstand mennesket befinner seg i nå, frigjort fra et bærende og værende meningsgrunnlag, og observerer fritt, uten å måtte være enøyd og dermed løgnaktig under et subjektivt ideologisk banner sannheten ikke kan bære. 

Men jeg følger med av gammel vane, og skyter inn her og der, da jeg har lest siden jeg var fire år og det ikke er så lett å legge gamle vaner fra seg.

        Men den politiske sirkeldebatt i 2016 er og forblir jag etter tomhet og vind. 



        PS. Som en liten pekepinn på hvor vindene blåser mens skrikhalsene i kommentarfelt er opptatt av Muhammeds forehavender og skatteparadis, kan man se på to partiers ulike landsmøter og villigheten til å bygge ned velferdsgoder i nær fremtid mens de store protestene uteblir (og det finnes ingen partier på Stortinget som i fremtiden vil divergere på demonteringen av den skandinaviske modell til fordel for en mer amerikanisert privatisert variant).

        Sosial dumping coming to a place near you, huhei hvor det går i det ganske land :

        http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/MDG-svinger-mot-sentrum-8423714.html

        og

        http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/Venstre-forslag-om-lavere-lonn-til-flyktninger-8426779.html

  • Takk for fint innlegg! Dine to siste essay er en veldig god fortsettelse etter å ha fullført Kunstlers bok “The Geography of Nowhere”, som viser hvordan det amerikanske samfunnet har sunket ned i en slags suburban konsumkultur.

    Vi kom hjem fra vinterferie i dag og er nå hjemme noen dager for å forberede oss til påskeferien. Etter å ha lest ditt essay gikk jeg inn på en diskusjonstråd jeg deltok i før ferien, og fant at Halvor Raknes har etterlatt en nydelig kommentar til meg. Selv om den ikke er relatert til innvandring deler den innhold med ditt essay, og om den ikke skulle være helt relevant er den så innholdsmettet at jeg uansett ønsker å dele den med KVs lesere:

    “Ja, jeg har brukt noen timer nå på å studere artikkelen «Herr Fossemøllens øyensten» som du fikk publisert på Kulturverk i slutten av januar. Var det den du mente? Mye tilleggsstoff i kommentarfeltet også. Selve Rushkoffs artikkel har jeg ikke kommet til ennå. Men han forteller altså hvordan eneboligen ble det nye hjemmet, hverken urban eller landlig men «sub-urban». Som han sier: «De konstruerte hus i nabolag spesieldesignet for å isolere mennesker fra hverandre, og i særdeleshet for å hindre menn fra å kunne samles og organisere seg – det er ingen felles saler, ingen ølhaller i disse boligfeltene»

    Pål Steigan tror jeg har en god del å lære fra det materialet du jobber utfra, hvis jeg ikke undervurderer perspektivene hans. Hans utgangspunkt er jo klassekamp sett utifra arbeiderklassens ståsted. Og hvor var narrativen om bøndene i den bevegelsen han en gang ledet? Hvor er forholdet til jorda og hjemstedet i premissene for hans analyser? Fraværende. Skal vi bli i stand til å forstå helhetsbildet av hvor vi befinner oss og hvordan vi har kommet hit, må vi også forstå at med etableringen av arbeiderklassen var denne alt fra starten av rykket opp fra sine røtter. Uten den erkjennelsen og problematiseringen av dette faktum vil ethvert forsøk på å finne løsninger og utarbeide strategier forbli løsrevet fra grunnproblemet.

    Men nå tror jeg med denne artikkelen og den samtalen vi nå fører, at vi begynner å se at selve hovedstrategien hos dem som manipulerer oss er å skape fremmedgjøring, rive oss ut av de stedegne lokalkulturer vi alle opprinnelig tilhørte og som ga oss den gruppeidentitet som er helt avgjørende (som en trygg byggeplattform – eller arne) for at vi skal kunne utvikle våre individuelle identiteter der disse er integrert med hverandre og samfunnet.

    Det er selvfølgelig besnærende for mange å befinne seg i det rotoppløste samfunn der identiteter kan designes fullstendig uavhengig av de begrensningene og den motstanden som ligger i å være integrert i et storsamfunn istedenfor altså uten motstand å kunne boltre seg i frittflytende små og store subkulturelle bobler. Men på sikt så skaper jo en slik prosess åpenbart dype og uløselige konflikter mellom ulike grupper som befinner seg i forskjellige slike bobler. Og den eneste måten å styre et slikt samfunn blir med makt. Og de som settes til å utøve denne makta blir da de gruppene man har framprodusert for at de skal oppleve dette nye rotfrie samfunnet som et idealsamfunn og anse all lengting og søken etter forankring i historie, kultur og tradisjoner som reaksjonære tendenser som må motarbeides, med avledning om mulig, men med makt om nødvendig.

    Som jeg skrev over har elitens strategi vært å gjøre oss alle rotløse. Dessverre har de så kunnet konsolidere dette kollektive identitetsranet ved også å ødelegge de forlatte lokalsamfunnene slik at selv om vi etter hvert begynner å skjønne hva vi har blitt utsatt for så vil vi likevel ikke ha noe sted å vende tilbake til. Vi kan studere museer og fordype oss i slektsforskning, men noen reelle prosesser for å gjenskape våre kulturelle utgangspunkter er ikke tilgjengelige. Hva gjør vi i en sånn situasjon?”

    http://steigan.no/2016/03/05/hvorfor-er-milliardaerene-sa-opptatte-av-kjonn-og-legning/

    • lys

      En god artikkel.

      Og godt skrevet.:
      “Men nå tror jeg med denne artikkelen og den samtalen vi nå fører, at vi begynner å se at selve hovedstrategien hos dem som manipulerer oss er å skape fremmedgjøring, rive oss ut av de stedegne lokalkulturer vi alle opprinnelig tilhørte og som ga oss den gruppeidentitet som er helt avgjørende (som en trygg byggeplattform – eller arne) for at vi skal kunne utvikle våre individuelle identiteter der disse er integrert med hverandre og samfunnet.”

      Å bygge en kultur, og en nasjon tar tid. Men/og betinger kanskje både en stor grad av homogenitet, – og også impulser ( ikke tsunamier!) utenfra og fra ut-grupper i samfunnet.
      Men klassekamp og konstruerte politisk motsetninger er feilsteg på veien mot det gode samfunnet. Spesielt når man feiler på hva som er et samfunns gull, penger i stedet for arbeidskrefter og arbeidsfellesskap, og forening i hva som er fellesskapets oppgaver og hva som er målet.
      Der målet, slik jeg ser det ( spesielt i et nordisk kultur og sinnelag her i det karrige nord ?) er en frihet fra slitet som har tatt og tar det meste av våre livstimer. En frihet vi lettere kan nå hvis vi arbeider sammen og spesialiserer og effektiviserer oss i slitet. Slik at hver og en kan få så mange fri timer som mulig, og tusen blomster kan blomstre.
      Det viktige i dette er den individuelle friheten i livskampen. Ikke Kommunisme og styrt ovenfra. Ikke Kapitalisme styrt av penger og renter.
      Heller ikke Fascisme, selv om deres symbol er styrke gjennom å være sterke sammen ( samling av aks i en bunt.)
      Men uansett er det vel bare rasister som ikke tror at alle nasjoner/folkeslag er i stand til å velge egne gode ledere, bygge ønsket velstand etter sine mål og sin nasjons arbeidskrefter innenfor sin nasjons grenser. Men at de må komme hit til den hvite manns kultur for å lære riktig velstand og riktig religion.
      Dessverre er det en utbredt forestilling at (vestlige) penger er nødvendig for å bygge denne velstanden. (En forestilling/manipulering bygget opp av de som styrer pengesystemet, med renter?)
      Så ser man ikke at ledige arbeidskrefter er et samfunns gull, vi konstruerer motsetninger og løper omkapp etter fiktiver. Og sulter midt i grøtfatet, –
      eller flykter til andre land og lager “flyktningekatastrofer”.
      Men vi har jo ingen rett til å hente arbeidskrefter fra andre nasjoner som trenger disse i sin egen oppbygging.
      Og vi alle har rett til tid og rom til å bygge egen kultur, også Norge.

      • “En frihet vi lettere kan nå hvis vi arbeider sammen og spesialiserer og effektiviserer oss i slitet.”

        For egen del håper jeg vi kan komme oss mest mulig vekk igjen fra spesialiseringen og effektivisering, i alle fall slik effektivitet defineres av økonomene, som jo er veldig langt vekk fra den opprinnelige betydningen av begrepet:

        “On a simplistic level, efficiency is maximum (or optimal) output with minimum waste. The output could be a product from a manufacturing line; it could be a warm house; it could be nutritious food to eat. Efficiency is not the opposite of resiliency. It does not equate with fragility. It does not, in and of itself, impede a system’s ability to cope with difficult conditions. In fact, it can vigorously improve that ability.”

        http://www.resilience.org/stories/2016-03-07/efficiency-is-not-the-enemy-of-resiliency

        I praksis er den kapitalistisk-økonomiske definisjonen av effektivitet den stikk motsatte av den vitenskapelige. Så mener du med effektivisering at vi skal søke en optimal produksjon med et minimum av avfall, er vi helt på linje.

        Men spesialiseringen har fratatt oss så mye. Christopher Alexander redegjør for dette på glimrende vis:

        “But, by contrast, in the early phases of industrial society which we have experienced recently, the pattern languages die.

        Instead of being widely shared, the pattern languages which determine how a town gets made become specialized and private. Roads are built by highway engineers; buildings by architects; parks by planners; hospitals by hospital consultants; schools by educational specialists; gardens by gardeners; tract housing by developers.

        The people of the town themselves know hardly any of the languages which these specialists use. And if they want to find out what these languages contain, they can’t, because it is considered professional expertise. The professionals guard their language jealously to make themselves indispensable.

        Even within any profession, professional jealousy keeps people from sharing their pattern languages. Architects, like chefs, jealously guard their recipes, so that they can maintain unique style to sell.

        The languages start out to being specialized and hidden from the people; and then within the specialties, the languages become more private still, and hidden from another, and fragmented.” – “The Timeless Way of Building”, s. 231-232

        Så istedenfor at spesialiseringen skal ligge hos enkeltindivider og institusjoner, mener jeg denne bør ligge i mønsterspråket, som igjen bør være et felleseie og et verktøy i borgernes hender.

        Rett før jeg gikk inn her

  • Martin Drange

    Denne kronikken du har skrevet er en av de beste innenfor emnet folkevandring i vår tid, A! Deromkring hersker det ingen tvil.

    Det er viktig at folk ser de røde trådene som du peker på og hva som faktisk blir konsekvensene av globalismen, nyliberalismen og ènprosentskapitalismen. Det er viktig at folk rister seg løs fra forenklede forestillinger knyttet til «venstre» og «høyre» – men det er en oppgave som krever tid og energi fordi man har vært så indoktrinert. Det er såpass uvante tanker en del av det som du tar opp, at det tar tid å omstille seg, til å forstå hvordan det henger sammen. Som du skriver så er venstresiden alt for preget av sin internasjonalisme/universalisme mens høyresiden er preget av individets rett til å skape sin fremtid uten noen som helst begrensninger – sammen fører jo dette nettopp til overforbruk, egoisme og folkeforflytning av enorme dimensjoner (som igjen forverrer overforbruket og øker egoismen).

    Man er ikke kynisk eller rasistisk, fordi man ønsker å bevare sitt kulturfellesskap og sine røtter – som vi vet er det dette som gir trygghet og tillit. Ja, det kyniske måtte da vel være å avskaffe mer og mer trygghet og tillit. Det er det som gir oss en identitet. Har vi dette som et utgangspunkt blir sjansen større for at vi blir trygge på oss selv. At vi har det godt. Men i så fall bunner jo dette i et konstruktivt og sunt ønske om å nettopp bevare en sunn kultur for sitt samfunn, fremfor det å kanalisere frustrasjon og sinne mot fremmede med nettopp røtter. Et sinne mot dem som ikke passer inn i det samfunn vi innerst inne helst skulle ønske vi var en del av. Som ikke lenger finnes.

    Identitetsløse konsumenter

    Et menneske overlatt til seg selv i en verden som dyrker konsum, vil stadig vekk konsumere for å jakte etter gleden i livet. Men gleden blir selvsagt kortvarig, siden produktene er sjelløse gjenstander. Det gir ikke en indre ro eller indre glede. Jeg har selv hatt dette jaget i meg, men merker at jeg er mettet. Selskapene tjener altså på vår rotløshet, vår mangel på identitet. De pøser ut ny teknologi hvert år, f.eks mobiltelefoner eller biler, som de ønsker at vi skal skifte igjen og igjen.

    Lagd for å ikke vare

    Faktisk lager flere produsenter produkter som er ment å bare vare noen få år, slik at vi «må» komme tilbake etter kort tid for å kjøpe et nytt produkt:

    «Planned obsolescence or built-in obsolescence in industrial design and economics is a policy of planning or designing a product with an artificially limited useful life, so it will become obsolete, that is, unfashionable or no longer functional after a certain period of time.[1] The rationale behind the strategy is to generate long-term sales volume by reducing the time between repeat purchases (referred to as “shortening the replacement cycle»).[2]» ( https://en.wikipedia.org/wiki/Planned_obsolescence )

    «They just don’t make things like they used to – intentionally! If products lasted for years, then we wouldn’t have to replace them and manufacturers wouldn’t make as much money. Thus, starting in the 1950s and 1960s, manufacturers consciously decided to make products that were designed to fail and break.

    If you haven’t heard of this conspiracy to rip your hard-earned dollars out of your pocket over and over again, that may be because business gave it a fancy name. The term “Planned Obsolescence” refers to the practice of intentionally designing goods to fail and break after a set time period of “acceptable life” once purchased.

    Instead of being dismissed as a lousy idea and a way to cheat consumers, is it any surprise that it was embraced by businesses everywhere? You’ll see it most often in the following products:

    ⁃ Printer Inks.

    ⁃ Cars.

    ⁃ Consumer Electronics.

    ⁃ Clothes.

    ⁃ Nylons

    There are so many more products out there designed to wear out and break down. With effort, you can avoid them or work around their flaws, but it’s no joke that manufacturers are after your wallet. What tricks have you found to outsmart them and their made-to-break goods? ( http://www.offthegridnews.com/financial/products-made-to-fail-and-break/ )

    Vårt store mål i livet blir hva vi skal kjøpe, eller som du er inne på, det som står igjen som en nasjonal eller såkalt kulturell markering; sportens verden. Og hverken gjenstander eller sport er ondt i seg selv, men når de blir våre avguder vitner det om at noe mangler. Det nære, kulturelle fellesskap vi engang opplevde, som hadde sitt utspring i storfamilien, er borte.

    Så vi står igjen med dette ensomme overforbruksparadiset. Og vi tror på ramme alvor at mennesker tilhørende kulturer hvor identitet er viktig, skal passe inn. De passer dog perfekt inn i verdenen til establissementet hvor økonomien er en hellig ku, som skal feites opp til den sprekker. Som du sier så handler det om billig arbeidskraft – lavtlønnsyrkene blir overtatt av innvandrere fra Øst-Europa eller Afrika/Midtøsten. Etnisk norske velger seg høyere utdanning og de som ikke gjør det, faller gjerne helt utenfor. På den måten vokser sosial ulikhet langs etniske, kulturelle og religiøse skillelinjer og de som har gått «livets skole» i vårt eget land blir rasende. Men de knytter neven mot nye landsmenn fremfor dem som tillot at det skjedde. Ja, ikke bare tillot, men gjerne ønsket en slik utvikling.

    Rikmansklubben ønsker folkevandring

    Som Steigan viser til:

    «Migrasjonen er blitt behandlet på flere møter i WEF, og det er svært entydig hva millliardærklubben mener om dette spørsmålet. På konferansen i 2013 var massemigrasjon et hovedtema og forumets linje ble nedfelt i et dokument som har den talende tittelen The Business Case for Migration.

    I konklusjonen sies det:

    «It is an unexceptionable fact that well-managed migration policies can contribute to national, regional and global economic growth. Migrants at both ends of the skills spectrum can play a role – by doing work that locals are unwilling to do (even during recession), as well as doing work that locals cannot do because they lack the skills. The competitiveness of companies, on which most modern economies depend, can clearly be enhanced by migrants and migration. Restrictive and inflexible government policies put companies at risk of losing out in the global competition for limited skills and can undermine their overall competitiveness. Moreover, migrants are big business – both as entrepreneurs who create work, and as consumers who create demand.»

    Altså: Kapitalen trenger migrantene, både de som har spesialkompetanse og de som er villige til å gjøre arbeid som den lokale arbeidskrafta ikke er villig til å gjøre. (Retorisk tilføyelse: kanskje uviljen for eksempel kommer av dårlig lønn eller dårlige arbeidsforhold?)»

    (…)

    «Konsekvent nyliberalisme

    Det er ikke noe oppsiktsvekkende i at milliardærklubben ønsker massemigrasjon. De 1000 største selskapene i verden opererer globalt. For dem er nasjonalstater mer å se på som hindringer enn som fordelaktige. De ønsker størst mulig tilgang til alle ressurser over alt, når som helst, enten det gjelder råvarer, energi, matjord, vann – eller arbeidskraft. For dem er folk brikker som skal måkes fram og tilbake over jordkloden etter hvor det er mest behov for dem.

    Dette er nyliberalisme av den moderne globalistiske typen. Det er den samme tenkninga som ligger bak avtaler som TTIP og TISA, de globale korporasjonenes interesser skal stå i første rekke.

    En stor ulempe med nasjonalstater, sett fra milliardærenes side, er at de kan sørge for nasjonal, demokratisk kontroll av arbeidsmarkeder, råvarer og ressurser. Dette er uakseptable hindringer sett fra korporasjonenes ståsted.»

    ( http://steigan.no/2016/02/27/massemigrasjon-som-forretningsmodell/ )

    I-ordet

    Du nevner islam, og her mener jeg at du bommer litt, selv om du åpenbart har noen gode poeng. For å ta de gode poengene først: Det er åpenbart at Vesten/USA har bidratt til at islamistiske bevegelser har vokst ved at vi har skapt full destabilisering i Midtøsten, ved å velte sekulære diktatorer som Saddam i Irak og Gadaffi i Libya. Det burde ikke være så vanskelig å forstå (takk Gud for at Vesten/USA ikke har fjernet Assad også med millitærmakt for da hadde kaoset vært komplett). På samme tid er det vel ikke slik at det IKKE finnes teologiske årsaker til at akkurat islam blir en ekstra utfordring i våre stadig mer flerkulturelle vestlige land. På tross av sine mer tradisjonelle skikker, har vel også Russland sine utfordringer med islam? ( https://en.wikipedia.org/wiki/Terrorism_in_Russia#Threat_of_Islamic_terrorism )

    Jeg synes heller ikke, som nevnt tidligere, at begrepet «islamofobi» er et særlig godt begrep. Man diagnostiserer altså noen med en psykisk lidelse, og det mener jeg blir feil både mot dem som har psykiske lidelser og mot dem som har gode argumenter mot islam. For hvor går grensen? Hvem er «innenfor» i sin kritikk og hvem er «utenfor»? Hvem er berettiget til å utgjøre den dommen? (Åh Herre, så lei jeg er av å i det hele tatt snakke om eller fokusere på denne troen….)

    Indoktrinert samfunn

    Rustad er blind for USAs skyggesider og demoniserer Russland alt for mye. Russland har da til forskjell fra USA ikke millitære stormakts/krigs-ambisjoner! Storhaugs anliggende er ikke noen revitalisering av eldre norsk kultur, men feminismen og den alene. Både Rustad og henne kunne begge ha gått dypere i materien, der er jeg enig med deg. De har enda en vei å gå, ville jeg ha sagt, slik mange har som enda lar seg forblinde av «høyre-venstre»-dikotomi. Men det betyr da ikke at alt de sier er feil. De har mye fornuftig å komme med i dagens medielandskap, mener jeg.

    Nylig delte jeg mine tanker om konsekvensene av at nordmenn i dag har mistet det nære og kjære fellesskapet som småsamfunn gir, med en jeg jobber med. Jeg viste ham innlegget jeg skrev om lommesamfunn på bloggen min, godt inspirert av Øyvind Holmstads innlegg her på Kulturverk. Han svarte at «det var gode poeng. Jeg har aldri tenkt på det slik før». Jeg tror mange er slik som ham og at det vil være lurt å presentere motstrømsholdninger uten noe horn i siden mot gud og hvermann. Skjønt, de fleste tar ikke i mot, fordi de er fornøyd med status quo enn så lenge. 

Man har jo en grei jobb, bil og en fin leilighet.

    Og hva skal man rent praktisk gjøre, for å sikre en best mulig fremtid for seg og sine? Krever det for mye her og nå, er det lett å gi det opp. Man tar det dagen problemene tvinger seg på. Det Øyvind Holmstad her tar opp i sin kommentar om modeller for et post-kapitalistisk scenario, økoteknisk samfunn og inngruppesamfunn er ekstremt interessant og noe jeg vil lese meg opp på. Det vil nok ikke slå an blant massene før det eventuelt blir en rein nødvendighet å organisere samfunnet (vel, samfunnene) på den måten. Men interressant er det.

    • Du verden så hyggelig! Må bare tilføye at for den lomme-artikkelen har KVs redaksjon gjort et enestående redigeringsarbeide. Ellers har jeg luftige tanker om å få til en Pattern Language-konferanse til bærekraftsfestivalen i Hurdal for 2017, da “A Pattern Language” fyller 40 år neste år. Jeg ser at Salingaros har begynt på en essayserie om Alexanders mønsterteknologi, og antar han har tenkt å samle disse til et jubileumstidsskrift.

      Hovedtema for konferansen har jeg foreslått til å være “Med inngruppa som styrende prinsipp for en bærekraftig boøkologi”, som en omskrivning av Arnfinsens paradigmatiske intervju med Bongard hos Levevei: http://www.levevei.no/2013/02/episode-66-inngruppa-som-styrende-prinsipp-i-et-baerekraftig-samfunn/

      Dette igjen knyttet opp mot det 37ende alexandrinske mønster om husklynga: http://www.patternlanguage.com/apl/aplsample/apl37/apl37.htm

      For å forelese og holde kurs for denne tematikken håper jeg å forene Terje Bongard og Ross Chapin, slik at de lager et opplegg sammen. Har så vidt luftet ideen for Hurdal kommune, men har ikke mottatt noen respons så langt.

      Salingaros håper jeg kan forelese om hvordan Alexanders mønsterteknologi kan berge Hurdal Urbane Landsby fra modernistisk kultdoktrine.

      Bauwens må selvsagt holde foredrag om mønsterteknologien som et fundament for p2p-design.

      En god introduksjon til denne teknologien og hvordan den kan benyttes for selvorganisering mellom likestilte, er essayet “PEER-TO-PEER THEMES AND URBAN PRIORITIES FOR THE SELF-ORGANIZING SOCIETY”: http://permaculturenews.org/2012/02/07/peer-to-peer-themes-and-urban-priorities-for-the-self-organizing-society/

      Du nevnte sport som samlende kultur. Selv har jeg blitt meget kritisk til sportsidealene, som på mange vis går på tvers av de norske friluftslivstradisjonene. Å dyrke det gamle friluftslivet i sin opprinnelige romantiske form, frigjort fra konkurransesamfunnets idealer og utstyrsjag, er en god måte å protestere på, samtidig som man ivaretar en forenende kultur, som kan gi oss tilhørighet både til hverandre og naturen. I så måte har Nils Faarlund gjort en kjempeinnsats med sin nye bok “Friluftsliv – En dannelsesreise”, som ligger fritt nedlastbar på internettet: http://friluftslivsboka.no/

      Bjørn Tordsson sier det veldig fint:

      “Men kanskje er det ikke så merkelig at friluftslivet stort sett blir avspist med snuspenger, sammenliknet med for eksempel idretten. Idealene om høgere, raskere, sterkere passer som hånd i vott i et avansert konkurransesamfunn fanget i tilvekstens vold. Men langsommere, dypere, mykere er nærmest en trussel mot dem som tenker i marked og profitt.”

      http://harvest.as/artikkel/langsommere-dypere-mykere#When:05:34:00Z

  • Vårt økonomiske system er som Titanic, tilsynelatende usynkelig, men har alvorlige designfeil og materialsvakheter. Dessverre er disse usynlige for de på dekk, og særlig for de på øverste dekk og første klasse. Men når skipet først går på isfjellet blir også de flyktninger, som kaver hjelpeløst omkring i bølgene. (Isfjellet kan vel være en allegori på det stadig økende gjeldsberget, som øker i takt med at polarisen svinner hen.)

    – Why Our Financial System Is Like the Titanic: http://www.oftwominds.com/blogmar16/titanic3-16.html

  • Terje Bongard gir oss litt å tenke på for påsken:

    “I anledning det lille innlegget jeg holdt for Etologforeningen (12. mars 2016), og til «glede» for nye lesere, her en liten oppsummering, med referanser til innsatsen jeg har lagt ned gjennom mange år:

    Vi har nå begynt å oversette «Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon» til engelsk. Ingen har ennå publisert tilsvarende populærvitenskap internasjonalt. Boka har solgt omtrent 2500 til nå, visstnok en liten rekord når det gjelder populærvitenskap, ifølge forlaget. http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do…

    Har fått med meg kollega Jiska van Dijk, som blant annet skal ta for seg økosystemtjenester og det internasjonale miljøbyråkratiet.

    Så:

    Det er et faktum at i løpet av få år vil verden være totalt forandret enten vi vil eller ikke, og flere forhold gjør det nødvendig å ikke gi opp forsøkene på å finne løsninger:

    1. Ingen aner hva verden vil endres til. Vi vet bare dette sikkert: Matproduksjon, transport og økosystemenes gjendannelse av livsgrunnlaget er umulig å opprettholde med dagens forbruksnivå innenfor de nærmeste tiår. Verden har en viss mengde ressurser og økosystemtjenester. Kunnskapen om mengdene er blitt svært mye bedre de siste årene (www.teebweb.org). Vi kan ikke hogge alt, dyrke alt eller fiske alt uten at de store systemene bryter sammen. Vi lever for øyeblikket høyt på å ta ut mer enn det gjendannes, så vi har det bra nå, men vi lever ikke bærekraftig på noe område.

    2. Vindmøller eller solkraftverk vil ikke brukes til så-og-så mange «husstander», men inngå i globale kraftmarkeder med formål å oppnå kapitalvekst gjennom økt omsetning. Science-fictionløsninger kan kanskje finnes, kunstig fotosyntese, matkilder som kan dyrkes, men dette må skje innenfor hva som er mulig, og uten å knekke livsgrunnlaget. Alt en kunne ønske seg er dessverre ikke mulig. “Grønn vekst” er en paradoksal kortslutning.

    3. Endringene som kommer er ikke diskutert, forberedt eller planlagt gjennom demokratisk styring, det er kapitalens behov for vekst som bestemmer hvor det bærer hen. I hverdagen må vi ta det som kommer, og det vil vi fortsette å måtte svelge framover. Fra gift i maten til kapitalens jobbomstillinger og trusler mot livsgrunnlaget. Det er ingen partier å stemme på som har ideer til en politisk løsning på pyramidespilløkonomien eller hvordan vi kan bygge en demokratisk, bærekraftig, trygg framtid. Erna eller Jens betyr kosmetiske ulikheter. Rasmus eller Audun har heller ikke knekt kodene. FIVH, ZERO osv er helt på sidelinja, moraliserer eller flørter med kapitalen. Framtida blir tredd ned over ørene våre akkurat nå. På http://www.bioman.no ligger forsøkene på å si fra, se for eksempel denne kronikken, og intervju med meg i radioen etterpå: http://www.aftenposten.no/…/Hvorfor-gjorde-du-ikke-mer-7236….https://radio.nrk.no/…/verdiboersen/mktr04002613/29-06-2013…

    4. Begrepet «arbeidsplasser» skyves foran. Kan leseren være så snill å stoppe opp og tenke seg om hva en arbeidsplass er i dag, og hva den bør være? Stikkord: En innsats for å skaffe det som er nødvendig for å leve trygt, godt, interessant, kulturelt spennende, kjenne at man gjør noe viktig og bygger framtida for sine kjære etterkommere? I dag er en arbeidsplass en direkte trussel mot disse ekte verdiene. Heng i stroppen, bli mer effektiv eller forsvinn, du har lite og ingenting du skal ha sagt, er hverdagen for de fleste.

    5. «Verdiskaping» ødelegger framtida. For noen år siden sa finanskomiteens daværende leder, Torgeir Micalsen (AP) på TV at “nå har vi så mange penger at vi kan leve av dem til evig tid”. En liten avisdebattrunde fulgte, uten at det hjalp noen ting (se http://www.bioman.no/…/pengef%C3%B8lelsen-kronikk-i-klassek… ). Rattsøutvalget fulgte opp med at matproduksjon i Norge er pengemessig ulønnsomt. Mat bør importeres billig fra en overbefolket verden. Under dagens økonomi, som er frikoblet fra virkeligheten, har Rattsø rett. Norges landbruk er langt fra bærekraftig i dag, det lever høyt på olje og import av kraftfor, industrielt produsert av mais og soya og transportert over halve verden. Det må vi nødvendigvis gjøre noe med, men av helt andre grunner enn pengelønnsomhet.

    6. Historien viser at mennesket til alle tider har kjempet om restene, barn og barnebarn står foran en utrygg verden. De «snille» blir færre jo nærmere nøden kommer. Bakgrunnen for at vi blir mer farlige under press er en del av menneskets felles arv. Livet på jorda vil klare seg, og evolvere nye arter, det er mennesker som er menneskets største trussel.

    7. Det er svært få som engasjerer seg. Det har skjedd en strategiendring siden 70-tallet (Kapitel 4 i boka). Topputdannede, professorer og forskere har fokus på sine publikasjoner, og gidder ikke/tør ikke/finner på unnskyldninger for manglende engasjement. Studenter konkurrerer seg syke med å pugge pensum og få gode karakterer i kampen om jobb, og har jo ikke noe troverdig alternativ å engasjere seg for. Venstresida/miljøorganisasjonene har sviktet. Mitt siste forsøk var å invitere meg selv til De Grønne i Trondheim i høst. En høflig, positiv tone tilbake, men nå er det snart april og det er blitt stille. Jeg kan ikke tvinge noen, men uten at flere står sammen, går dette ikke bra.

    Jeg har skrevet om dette mange ganger, i tillegg til boka ligger det en del her:

    Kapitlet som inneholder demokratiorganiseringen:

    http://www.bioman.no/…/inngruppedemokratiet-litt-fra-boka-d…

    Intervjuer og foredrag:

    https://radio.nrk.no/…/verdiboersen/mktr04002613/29-06-2013…

    http://www.bioman.no/presse/radio-og-tv/verdib-rsen-2012

    https://www.youtube.com/watch?v=4r4SOy_vWw0

    http://www.levevei.no/…/episode-66-inngruppa-som-styrende-…/

    https://www.youtube.com/watch?v=StWHt1RWTCI Del 1

    https://www.youtube.com/watch?v=RUlzdE5ZnQ0 Del 2

    https://www.youtube.com/watch?v=w3TrSkbKLBc Del 3

    https://www.youtube.com/watch?v=GwkQ657HGBY meg fra ca 25 min, hopp til 42 min, her ligger litt av forklaringen på hvorfor det ikke er noe vits i å bruke tid på «debatter». Poenget jeg skulle ha brukt er at medfødte trekk legger begrensninger, og muligheter: Alle samfunn er ikke mulige, og noen er veldig stabile. RID-samfunnet er et eksempel.

    Til og med Kristian Gundersen snakker arrogant om ting han ikke har greie på, ca 1:24.”