Solen skinner svakt. Det er knapt mulig å skue den bak det tunge, tåkeaktige sløret som strekker seg i alle himmelretninger. Du er svak, syk og skrubbsulten, men det er ingenting å spise. Selv ikke dyrene har noe å spise, og jorda er frossen selv om det er sommer. Året er 536.

Av Eirik Storesund, norrønfilolog

Språkhistorisk sett er dette en spennende periode vi kaller synkopetiden, som er perioden hvor vi gikk fra å snakke urnordisk  til å snakke norrønt.

Den østromerske Prokopios skriver: “Og det hendte dette året at et grusomt varsel fant sted. For solen skinte uten lysstyrke, liksom månen gjennom hele året, og fremstod stadig som om den var i formørkelse fordi strålene den kastet ikke var klare slik de pleide å være. Stadig da dette foregikk var folk ikke frie fra hverken krig eller sykdom, eller noen som helst andre ting som volder død. Dette hendte da Justinian satt i sitt tiende regjeringsår.” 

En verdensomspennende krise

I Irland skrives det om hungersnød, om brødmangel og sviktende avlinger. Man beskriver en tykk og allestedsnærværende tåke i Europa og Midtøsten. Selv i Kina meldes det om snø i august, hvor man året før hadde hørt et mektig drønn fra syd. I Norden vil forskere senere finne at trærnes vekst ikke bare var hemmet av klimaet, men se frostskadde årringer fra sommerhalvåret 536. Det i norsk sammenheng frodige jordbruket på Jæren gjennomgår noe som kan tolkes som kollaps. Det må ha vært hungersnød, sykdom, sosial og politisk uro. Generasjoner av akkumulert makt må ha rent som sand gjennom slekters fingre.

Vinter på vinter med ingen ingen sommer mellom under en stadig blekere sol. Vi vet ikke nøyaktig hva som utløste denne krisen, men antakelig skyldtes det et enormt vulkanutbrudd. Samtidig kan jorden ha blitt truffet av en meteorittskur som kan ha pisket støv opp i atmosfæren og utløst global nedkjøling. Meteoritten som skapte det 18 kilometer brede Grendel-krateret i Skagerak antas for eksempel å ha slått ned rundt denne tiden, og ville trolig ha utløst en megatsunami.

Uansett hva årsaken var må vi kunne enes om én ting: Dette må ha vært et tøft tidspunkt å være europeer på. Bare fem år senere, i 541, bryter justinianerpesten ut. Det er Yersinia pestis, en sott av det samme slaget som desimerte oss på 1300-tallet. Det er ingen grunn til å tro at justinianerpesten var mildere. Noen historikere anslår at den tok knekken på halve Europas befolkning, og de svekkede stammene i Nordens følsomme klima slapp neppe unna dette heller.

Dette er hendelser som må ha preget kulturen på måter vi ikke kan måle og veie, traumatisert hele generasjoner, og som uansett må ha tvunget hele Europa inn i skjebnesvangre sidespor.

Da ordene ble korte

Språkhistorisk sett er dette en spennende periode. De som forsker på språk kan identifisere språkendringer, men de kan svært sjeldent se hva som utløser dem. Det vi derimot ser, er at denne perioden overlapper med det vi kaller synkopetiden, som er perioden hvor vi gikk fra å snakke urnordisk – opprinnelig en nordlig dialekt av urgermansk, som er forløperen til alle germanske språk – til å snakke norrønt.

Urnordisk er altså de skandinaviske språkenes bestefar. Denne metaforen er i grunnen slående, for i synkopetiden endret språket seg så raskt at man på et tidspunkt kan må ha talt et annet språk enn besteforeldrenes. En så dramatisk språkendring, vi kan kanskje driste oss til å kalle det en revolusjon, foreslår at svært mange døde, og de må ha dødd svært ungt.

Vi kan illustrere det ganske enkelt: Hadde jeg blitt født i år 500 ville navnet mitt kanskje ha vært *Aiwaríkiaʀ. Hadde jeg blitt født i annen halvdel av 600-tallet, derimot, ville det antakelig vært noe mer i retning *Ęiríkʀ. Hvis jeg var runekyndig kunne jeg antakelig ha tydet hundre år gamle innskrifter, men ikke forstått innholdet. Vi må til svartedauden for å finne den eneste sammenlignbare hendelsen i norsk språkhistorie.

1500 år senere vil historikere begynne å bruke ord som den lille istiden i senantikken og klimakrisen på 500-tallet for å beskrive hva som foregikk på denne tiden. Her i Skandinavia vil enkelte forskere, primært den svenske arkeologen Bo Gräslund, begynne å se hendelsene i lys av eddadiktene, og ordene Fimbulvinter og Ragnarok er på forskernes lepper i vendinger som omtaler økte mengder offerdeponier, frostsprengte årringer og utenomjordisk aske i grønlandsisen.

Ragnarok?

Så var det Ragnarok da. Hvis vi ser selektivt på kildene finner vi i beskrivelser av Ragnarok definitivt ting som minner om forholdene slik de kan ha blitt opplevd på 500-tallet med uår, konflikter, ekstremvær og klimaavvik i monumental skala. Dette er hendelser som må ha preget kulturen på måter vi ikke kan måle og veie, traumatisert hele generasjoner, og som uansett må ha tvunget hele Europa inn i skjebnesvangre sidespor.

Vi er alle barn av vår tid og preget av forholdene rundt oss. Mange tyske filologer på 1930-tallet var av en eller annen grunn veldig opptatt av militær-kultiske krigerbander. På 1970-tallet ble norrøn religion mistenkelig feminin og erotisk, og leser du en del forsking fra tiårene i etterkant ser det i perioder ut som om man glemmer helt ut at mytologiene blant indoeuropeiske kulturer ligner på hverandre. I dag vender mange forskere seg mot naturskildringer og klimatiske forhold, som er naturlig fordi vår tids klimakrise er en definerende faktor i virkelighetsbildet vårt.

Mens jeg ikke kan benekte at det ligger noe tendensiøst tidstypisk i ønsket om å finne et historisk belegg for norrøne endetidsforestillinger, er det noe besnærende ved det hele. Samtidig må teorien behandles med litt edruelighet. Katastrofen på 500-tallet kan ha bidratt betydelig til utviklingen av Ragnarok-forestillingen, men samtidig er det mange andre faktorer som må ha spilt inn. Jeg tror ikke Ragnarok hverken begynner eller ender med disse hendelsene.

Vi har paralleller for eksempel i iransk mytologi, som undergraver reduksjonistene som gjerne vil hevde at Ragnarok rett og slett er en kristen oppfinnelse. Aspekter av mytologien er nødvendigvis urgamle, men de lar seg ikke lett datere. Jeg tror svaret ligger et sted midt i mellom, for vi må huske at kristendommen som overtok i Norden har et sterkt fokus på verdens ende, hvor det jordlige liv er et slags venterom til det sanne livet etter døden.

Selve kontakten med kristendommen kan godt ha forsterket eldre norrøne endetidsforestillinger, og så må vi ikke glemme at Ragnarok på mange måter er gudenes egen feil: De gjør stadig vekk ting for å redde seg selv, men som bare biter dem i halen. Det ville vært gunstig for kristne lærde å fokusere på denne tradisjonen, da den gjennom kristne briller viser at hedendommen var en lite levedyktig religion som utsletter seg selv.

Relatert

Sagaen om Kormak – en fortelling om kjærlighet og krig

Essay: Einherjer

Apokalypsens fire ryttere – del I

Har Noas ark rot i virkeligheten?

“The Flood”: Et bidrag til verdens musikalske arv

Krigen om ikonene