Hva Vesten kan lære av Afrika – Serge Latouche

Joseph Hunwick Photography

Dette intervjuet med Serge Latouche (f. 1940) ble først publisert av det katolske nettmagasinet Zenit under tittelen «What the West can learn from Africa» den 5.oktober 2000. Latouche er professor emeritus i økonomi ved Université Paris-Sud, og er mest kjent som primus motor i den franske vekstavviklingsbevegelsen [décroissance].

Oversatt av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK

De utstøtte blant oss har ikke den samme mulighet til selvorganisering som afrikanerne har. Hva kan da gjøres? Vi må forhandle på tre ulike fronter: overlevelse, dissidens og motstand.

Til tross for kontinentets utbredte fattigdom og vold, virker Afrika – og på en måte som forbauser mange vestlige. Det er iallfall synet til den franske økonomen Serge Latouche, som har uttrykt sin mistillit til hovedstrøms samfunnsøkonomi som kongeveien til verdensforståelse. Latouche utviklet sine idéer i hans bok fra 1998, L’autre Afrique («Det andre Afrika»).  I disse tider presenterer han sin tese på den internasjonale kongressen «The Debated Globe» som finner sted i Venezia. Kongressen organiseres av den kulturelle institusjonen Fondamenta.

I stedet for å anse Afrika som et «håpløst kontinent», benyttet Latouche anledningen til å tale om verdensdelen i ukonvensjonelle termer. Ifølge ham ansees Afrika som mislykket fordi man skuer det gjennom prismet til det vestlige idealet om teknologisk rasjonalitet. I det påfølgende intervjuet analyserer han samspillet mellom globalisering og kultur.

Zenit: Ifølge offisielle tall fra Verdensbanken er Afrika døende. Har du det samme inntrykket?

Latouche: Når jeg drar til Afrika forbauses jeg stadig vekk av en virkelighet som er uforståelig i lys av vestlig logikk: jeg møter lykkelige folk som er velkledde, velfødde barn og vitale nabolag hvor folk lever i verdighet til tross for omgivelsenes fattigdom og innskrenkninger.

Tragediene vi hører om – epidemier og folkemord – er reelle. Men 800 millioner mennesker er i stand til å overleve takket være deres evne til selvorganisering. Dette skyldes overfloden av sosiale bånd og den berømte afrikanske solidariteten som tillater folk som er løsrevet fra det offisielle jobbmarkedet å produsere for hverandre utenfor markedslogikken. Allikevel klarer de å frambringe nødvendige varer og tjenester for å kunne leve og ikke bare overleve.

Z: Så afrikanerne har gjenfunnet kulturen som fantes før den vestlige koloniseringen?

Serge_Latouche_-_Festival_Economia_2012

Serge Latouche

Alternativene er dissidens og skapelsen av lokale byttenettverk, slik som denne «tidsbanken» – et system hvor folk bytter tid med hverandre. Eksempelvis skredderen som skjenker to timer av sin tid i bytte mot to timer fra mureren osv.

L: Kultur i antropologisk forstand – forstått som noe livet henter sin mening fra – er essensielt. Her ser vi helt bort ifra at økonomien er knyttet til objektive data som kan kalkuleres i form av produksjon og konsum. Når en ungdom forlater sin landsby i Afrika fordi han ikke kan overleve der og flytter til slummen i metropolen, vil han forsøke å knytte bånd til en klan for å kunne ha så mange relasjoner som mulig.  Der finner han en viss gjensidighet, en livsforsikring og et vern mot arbeidsledighet.

Det er klanene som skaper idrettsmiljøer, så vel som teater- og bønnegrupper. Det er de som beregner medgiften til jentene som gifter seg og tar hånd om begravelsene. Kort sagt forvalter de ethvert aspekt av det sosiale liv. Som Sør-Amerika bobler Afrika over av en kreativitet som stundom uttrykkes med utrolig profetisk blomstring: sant å si har en fagforening av profeter nylig blitt dannet!

Vi kan gjerne le av denne kreativiteten, som samtidig er et selvframbrakt arbeid i en situasjon hvor de tradisjonelle kultene har mistet sin funksjon. Hvordan kan man tro på animisme i Internetts tidsalder? Derfor står vi her overfor en samstemt forbindelse skapt på et imaginært plan, hvor solidaritetsnettverk er sammenvevd med teknisk og økonomisk selvframbrakt arbeid.

Z: Nå som vi er utsatt for globaliseringen – som forflater alt og gjør verden endimensjonal – er vi ikke da nødt for å trekke oss tilbake for å forsvare våre identiteter?

Charis Tsevis _African-bricks

L: Afrikanerne har ikke hatt noe valg: helst vil de fleste leve som oss, men gitt situasjonen de befinner seg i har de vært nødt for å finne veien til selvorganisering, hvis fundament er den «kulturelle sammenhengen» de tilhører. Vår situasjon er temmelig annerledes: vi har oppfunnet «megamaskinen» [det teknisk-økonomiske system]; opprivingen av røttene og ødeleggelsen av den tradisjonelle kulturen er en ubestridelig kjensgjerning.

De utstøtte blant oss har ikke den samme mulighet til selvorganisering som afrikanerne har. Hva kan da gjøres? Vi må forhandle på tre ulike fronter: overlevelse, dissidens og motstand. Hvis vi ikke forhandler med verden slik den er i nuet vil vi bukke under. Derfor må vi komme fram til særskilte overenskomster.

Når det er sagt behøver vi ikke å inngå et ideologisk tankefellesskap med det deliriske systemet vi lever i. Å unngå enighet med det bestående er allerede et slags mentalt bolverk mot hjernevaskingen det globale markedet forårsaker. Jeg er overbevist om at vi bor på en førerløs meteor som suser hurtig av sted uten bremser og som nå risikerer å gå tom for drivstoff.  Vi må forlate den før den braser inn i veggen. Alternativene er dissidens og skapelsen av lokale byttenettverk, slik som denne «tidsbanken» – et system hvor folk bytter tid med hverandre. Eksempelvis skredderen som skjenker to timer av sin tid i bytte mot to timer fra mureren osv.

 

Relatert

”Vi må forlate vekstreligionen” – Serge Latouche

Spøkelsesby gjenoppstått som vitalt økosamfunn

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Apokalypsens fire ryttere – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

  • “Når jeg drar til Afrika forbauses jeg stadig vekk av en virkelighet som er uforståelig i lys av vestlig logikk: jeg møter lykkelige folk som er velkledde, velfødde barn og vitale nabolag hvor folk lever i verdighet til tross for omgivelsenes fattigdom og innskrenkninger.”

    Kontrast fra slik J.H. Kunstler beskriver dagens USA i denne mandagens ukentlige essay:

    “We took the collateral winnings of World War II and poured it into a suburban sprawl alt-universe so depressing that our citizens are the most over-medicated people in the world. That alone might help to explain how Hillary and Trump lumber inevitably toward their respective nominations. The cheering “folks” marshaled out in the Piggly Wiggly parking lots are so buzzed on Klonopin and Zoloft that they can’t tell how these two odious celebrities epitomize the very forces behind their pharmaceutically-masked despair.”

    Dessverre leste jeg i dag at Kunstler har blitt så kontroversiell over sine beskrivelser av den amerikanske hverdagen at han ikke lenger slipper til med forelesninger på universitetene, hvilket tidligere var en viktig inntekstkilde for ham.