Galskap. Kan man finne på å si i møte med Macau, verdens tettest befolkede jordlapp og nå også verdens største gamblingsentrum, seks ganger større enn Las Vegas. Her eksisterer hyperrealiteten, illusoriske verdier, rikdom og drømmer om rikdom vandrer hånd i hånd med hard kapital og skuffelser.  Realiteten forstått som noe håndfast og autentisk spiller liten rolle, det er impulser og sensorisk teppebombing som fyller tomrommet.

Av A. Viken, observatør i ord og bilder, redaksjonsmedlem Kulturverk

«Dette er en egalitær verden, her uttrykkes den egalitære kapitalistiske universalismen, estetisk og etisk.  Det betyr ingenting hvem du er, menneskeverdet er binært, du enten har eller ikke har kapital, enten er du vinner – eller taper.»

Jeg landet på dette stedet og ved første øyekast i møte med den uanselige flyplassen, så virker det hele normalt, som en ordinær mellomstor by i Kina. Men i det sjåføren tar meg til mitt hotell så slås man raskt av de mange palass, groteske i sin gullbeslåtte veldighet, kopier av kopier i Las Vegas, og Europa. Et forkrøplet mini-Venezia med innendørs kanaler, fylt til randen med casinoer og shopping på øverste hylle, en stilig kongeblå frakk til 250 000 kr får ingen til å sperre opp øynene i butikkene her.  Chanel, Bulgari, Versace, Rolex, Omega, Gucci, Breitling, Armani und so weiter i en endeløs loop. Smakløst, kan man tenke, men det er snarere globalismen i krystallisert form uten lyseblå liberal maskering, uten den borgerlige middelmådighetens nevrotiske moralisme. 
Merkevarene man forbinder med eksklusivitet er selvsagt alt annet enn eksklusive, de masseproduseres for de stadig flere kapitalsterke og de stadig voksende horder som lengter etter gull, glimmer og flyktig materiell status, mer enn noen annet.

Omsetningen her er seks ganger større enn Las Vegas som er et relikt fra en tid hvor spill var underholdning, noe på siden, noe annet.

Dubai, Macao, Istanbul, New York, Hong Kong, alle jager det samme, selv om man pakker det inn i forskjellig glanspapir og moraliserende koder, for ennå har de fleste vanskelig for å vedkjenne seg det rådende samfunnssystems innerste vesen, man holder fremdeles fast på illusjonen at man er del av noe mer, at man ikke er et utbyttbart tilfeldig produkt, en vare som forbruker andre varer i en teoretisk uendelig sekvens.

Her forbindes alle casinoer og hotell i endeløse shopping gater under bakken, undergrunnen får flerfoldige betydninger her, i neonlyset er alle grå katter fargeløse.   Dette er en egalitær verden, her uttrykkes den egalitære kapitalistiske universalismen, estetisk og etisk.  Det betyr ingenting hvem du er, menneskeverdet er binært, du enten har eller ikke har kapital, enten er du vinner – eller taper.

På toppen av det hele troner Galaxy, det gyldne tempel, gullskimrende og kolossalt, i dette palasset som huser verdens største casino og hotell, utvider man nå til 10 000 ansatte, her har jeg en verden i miniatyr til disposisjon, absolutt alle goder fra den vestlige verden med en og annen asiatisk touch, ikke minst høflig distanse og korrekthet og passende doser underdanighet overfor kunden finnes her. Tilfredsstillelse av alle kroppslige behov som umiddelbart måtte oppstå der lystene driver en.

Horder av mennesker vandrer på geledd, sitter i de enorme spillehallene, med kaskader av lys, blink, buzz og beroligende stemmer som forteller om tilbud du ikke trenger, men må ha.

En amoralsk verden som ikke forsøker å skjule seg eller pynte på sin posthumanisme med ironi eller humor. Der Las Vegas har noe latterlig over seg, finnes det ikke noe komisk her, til å være det man kanskje tenker er et underholdningskompleks, slår det en at det er lite latter her blant de besøkende, dette er ingen vits, eller sidestasjon, her er verdiene avklart.

Det europeiske mennesket liker den humanistiske ontologiske illusjonen, og der illusjonen glipper så trekker han/hun frem ironien som den glisende usikre sjimpansen, for slik å kunne legitimere nihilismen som ikke bare truer, men er et faktum i et gudløst univers.

Et faktum man enn så lenge holder på avstand gjennom ulike foreldede ideologiske kamper uten relevans for utviklingen av dette systemet som for lengst har blitt herre over sine skapere.  Det siste mennesket ser seg fortsatt nervøst over skulderen.

Vertinnene som innbydende lokker her, er stort sett Øst-europeiske, det har blitt en global standard. De koster hva de lover.

Det opprinnelige Macau var en portugisisk koloni, en liten halvøy på 30 kvadratkilometer, som så sent som i 1999 ble offisielt innlemmet i Kina, men som er en kapitalpumpe i likhet med Hong Kong, og nyter semiautonom status. Befolkningen er på størrelse med Oslo, men da man har klumpet seg sammen organisk på en kaotisk og vital byplan importert fra Lisboa, så fremstår ikke menneskemylderet påtrengende som i en europeisk turistbefengt gågate i sommertiden.

Som en organisme bølger og viker menneskestrømmene seg her som tårner seg som termitter i skittengrå betong oppover mot det gråhvite grenseløse intet under et evig regn. Alle går seg vill her, men det er umulig å ikke finne tilbake.  Dette er et sted jeg  vil forsvinne inn i, finne et lite krypinn, en kokong, med utsikt over myldrende lys og fremmede, likegyldige humanoider. 

De megalomane casinokompleksene er bygget på en kunstig øy, en utvidelse, som nå utvinner kapital av menneskestrømmer som vil satse store summer på umulige odds,  men selv om de fleste taper, så vinner noen alltid. Du har en mulighet, alle har en mulighet, til å vinne uten noen personlige egenskaper, evner eller kunnskaper, man vinner ved den reneste tilfeldighet og spillets innebygde algoritmer, men føler et blaff av at det var lykke tiltenkt en selv, at man i et øyeblikk klarte å vinne noe fra systemet uten å yte noe, bare bytte et nummer mot et annet, ja sågar kan noen tro at det var en kraft som transcendenterte oddsen – noe ville at jeg skulle vinne.

Men det er en tro som  falmer fort og som må stadig bevises i spilleomgang etter spilleomgang, i det ruletten går er for noen sekunder alle muligheter åpne, tilsynelatende, men kulen har fra den droppes allerede bestemt hvor den skal lande, materialismens og fysikkens lover hersker uinnskrenket her, tiden det tar fra kulen har rotert i ruletten gir inntrykk av at det finnes ulike muligheter og utfall, men det finnes bare ett utfall, og en mulighet.

I det jeg konstaterer min egen ubetydelighet så slipper jeg meg selv løs og ned i ruletten, jeg gir slipp på min illusoriske egenvilje og tro på såkalte mål, som om det skulle være noe punkt i denne tilværelsen som er endelig, et punkt som kan beseires og vinnes uavhengig av tid. Jeg vil alltid lande på sort, eller rødt, eller sort.

Mennesker flimrer forbi til tung pulserende beat,  beruset trer jeg ut av tiden og oppløser et funksjonelt bilde av meg selv, forestillingen av meg selv som noen med en oppgave, og jeg gir meg hen til tomrommet, uten noen dypere ønsker om noe annet enn å falle inn i sortheten, det fargeløse intet, først en kakafoni, så opphører alt lys og lyd, det svartner.

Jeg kommer til meg selv ved en pir, som et tomt skall, dyvåt, utenfor et uvanlig lite hotell, Rocks Hotel, on the rocks, de siste timene er borte, skygger, noen vage fornemmelser. En bro over til casinohalvøya, mitt hjem, forsvinner inn i regntung dis, oppløses, noen ende er ikke synlig. Dit skal jeg.

Relatert

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid
DET NYE LANDET
Konsumkarma & Metamorfose
Essay: Nerder, bimboer og åndsmennesker