Har Noas ark rot i virkeligheten?

noahs_ark_on_ararat_by_simon_de_myle

Bibelens fortelling om Noa og den store flommen Gud lot slippe løs over menneskene har betydelige likheter med flere andre mytologiske fortellinger. Det viser seg at det sentrale i mytene også kan ha rot i virkeligheten ifølge vitenskapelige funn (først publisert på Ex Nihilo).

Av Martin Drange, samfunnsengasjert naturvenn

I de indiske Rigvedaskriftene fortelles det om en mann kalt Manu. Også han blir advart om at en flom skal sluke alle skapninger, og at han må bygge et skip som skal føre ham til “det nordlige fjellet”.

Svært mange kjenner til den bibelske fortellingen om Noas ark og syndefloden. Ikke like mange er klar over at urovekkende lignende historier blir skildret i mytologiske sagn fra ulike deler i verden. I det omtrent 4000 år gamle mesopotamiske Gilgamesj-eposet fortelles det om Utnapishtim. En av gudene, Ea, advarte Utnapishtim om at de ville la menneskene drukne i en stor flom, men Utnapishtim skulle få tid på seg til å bygge en båt. I den kunne han og hans familie unnslippe vannmassene. Skriftspråket ble, etter hva vi kjenner til, introdusert i Sumer (Mesopotamia) for drøye 5000 år siden. Rundt 1000 år senere ble så altså den versjonen vi kjenner av Gilgamesj-eposet skrevet ned.

Basisen i historien er derfor sannsynligvis av svært gammelt opphav. Ifølge Bibelen landet Noa til slutt på fjellet Ararat i Kaukasus. Om vi ser på regionen, er det kort vei til Svartehavet. Dette passer bra med det Gilgamesj-eposet forteller. I tillegg finner vi flere andre lignende fortellinger. Det finnes en sumerisk versjon av historien som er eldre enn Gilgamesj-eposet. Arkeologene har kun funnet fragmenter av fortellingen, ganske enkelt kalt “Flommen”. Her bærer helten navnet Ziusudra.

I de indiske Rigvedaskriftene fortelles det om en mann kalt Manu. Også han blir advart om at en flom skal sluke alle skapninger, og at han må bygge et skip som skal føre ham til “det nordlige fjellet”. Den aller eldste versjonen av dette scenariet er Atrahasis-eposet, som er minst 300 år eldre enn fortellingen om Gilgamesj.

Alle disse historiene deler følgende momenter: (I) En urhelt som overlever en gigantisk katastrofe fordi han har fått et varsel, (II) en flom iverksatt av gudene (eller Gud i Bibelen), (III) flommen utgjør startpunktet for den eksisterende verdens historie og (IV) urhelten finner land og blir stamfar for nåtidens menneskeslekt.

To amerikanske oseanografer, William Ryan og Walter Pitman, er seniorforskere ved Columbia University i New York, og har begge mottatt the Shepard Medal for eksemplarisk virke innen maringeologi. Ryan og Pitman har i samarbeid med europeiske forskere fra flere fagdisipliner, funnet bevis for at det faktisk har funnet sted en gigantisk flom. Stedet er Svartehavet, og tidspunktet for katastrofen passer treffende godt i tid med de gamle mytene.

ark_angel

De irregulære, men hyppige flommene i Mesopotamia må jevnlig ha minnet folket om Den Store Flommen, og når elvene gikk over sine bredder var det den perfekte anledningen til å innvie den oppvoksende generasjonen i myten.

I følge Ryan og Pitman har man kommet frem til at rundt 5600 f.Kr. brøt Middelhavet gjennom den naturlige demningen ved Bosporusstredet. Med hele Atlanterhavet i ryggen, flommet gigantiske mengder vann gjennom åpningen. Antall kubikkmeter vann må ha vært i størrelsesorden 200 ganger Niagaras vannføring. Da vannmassene fra Middelhavet flommet inn i sjøen steg nivået raskt; 15,2 centimeter om dagen. Konsekvensen for de fastboende bøndene langs bredden av New Euxine Lake ble at de måtte rømme opptil 1,6 kilometer hver dag, mens de samtidig skulle skaffe seg mat. I nesten 2 år fortsatte vannet å stige i dette tempoet.

Vannet ble salt, fisk døde, avlingene lå under vann og folk hadde plutselig dårlig tilgang på drikkevann. Folk kunne aldri mer vende tilbake til sine gamle bosettinger. Deres verden var druknet. Overlevende spredte seg deretter vestover til Europa, nordover til Russland, østover inn i Sentral-Asia og sørover til Lilleasia og Midt-Østen. Med seg brakte de datidens mest utviklede redskaper og avanserte ferdigheter, og kunnskapen om hvordan man driver intensivt jordbruk.

I løpet av kort tid erstattet deres levesett steinalderkulturene som hadde vært der før dem. Grunnen til at det nettopp var sumererne som best klarte å ta vare på fortellingen, kan ha med klimatiske forhold å gjøre. De irregulære, men hyppige flommene i Mesopotamia må jevnlig ha minnet folket om Den Store Flommen, og når elvene gikk over sine bredder var det den perfekte anledningen til å innvie den oppvoksende generasjonen i myten.

En av bivirkningene av floden, var det europeiske jordbrukssamfunnet slik vi kjenner det idag, i følge professor ved Execeter University, Chris Turney, som har gitt ut boken “Bones, rocks and stars: The Science of when things happened”. Det må ha fortont seg som om hele verden ble oversvømt. Katastrofen de opplevde passer svært godt inn i fortellingen om syndfloden og Noas ark, sier Turney.

I takt med at Svartehavet ble fylt, har vi anslått at rundt 4.500 mennesker årlig måtte flykte. Det betyr at til sammen rundt 145.000 mennesker kan ha blitt fordrevet før oversvømmelsen var ferdig, hevder han.

the_ark_of_noah_by_diederikv

Turney peker på at disse menneskene vandret vestover inn i Europa, som frem til da stort sett bare hadde bestått av jeger- og sankersamfunn. I perioden etter at katastrofen traff Svartehavet, finnes det arkeologiske bevis for en plutselig oppblomstring av jordbrukssamfunn, blant annet i dagens Hellas og i landområdene videre vestover. Dermed kan “klimaflyktningene” fra Svartehavet ha startet overgangen fra neolittisk tid (bondesteinalder/tidlig steinalder) til den mesolittisk tid (middelsteinalderen) i Europa.

– Vi tror at samfunnene helt øst i Europa, som hadde lært seg å dyrke jorden og å lage potter, tok med seg kulturen sin inn i Europa da de flyttet fra vannmassene, sier Turney.

 

Kilder: 

Forskning.no

Historisk

 

Relatert

“The Flood”: Et bidrag til verdens musikalske arv

Apokalypsens fire ryttere – del I

Den brysomme klimasannheten

  • Lys

    Man kan kanskje like godt undres over/diskutere om Peer Gynt og mor Aase har levd?
    Og mene man har funnet beinrester, (fysiske) kløfter han hoppet over osv.
    – Og det betyr like lite/mye som artikkelens spørsmål om Noa.
    ( Eller myten om Jesus.)

    Det er det fortellingen forteller om oss selv, vår natur og mennesker kultur-kamp(er) som er virkeligheten, og mytenes innhold.