Det var saba saba, syvende i syvende, og vi feiret frigjøringen sammen med de lokale, John og jeg. Paraply-akasie i blodrød solnedgang, mbira-toner, leirbål og fengslende rytmer. Nyama Choma og bananøl. Særlig det siste og ganske så mye. Da jeg våknet var det fortsatt mørkt. Det var John som vekket meg.

«Strømmen har gått!»

El-verket feiret tydeligvis også. Man kunne tenke at et strømbrudd var et godt argument for å snu seg rundt og sove ut bananrusen. Men strømbrudd betød at soverommet ikke lenger hadde air-condition og det var nå rimelig åpenbart. Varme betød mygg. Jeg talte ikke mindre enn atten stikk, men jeg hadde trofast tatt min kinin og regnet derfor med å være trygg.

I det lengste håpet jeg at intens hodepine, oppkast og brutal diaré skulle være resultatet av en dårlig stekt kylling, men da feberen og frostanfallene for alvor satt inn den nittende, ble John bekymret. Denne røslige og brutalt ærlige mannen som under normale forhold representerte en slags macho-klisjé, gikk nå gjennom en omfattende transformasjon og manglet bare uniformen for å fremstå som en Cathrine Barkley. Tidlig om morgenen den tjuende kom han inn for å se til meg, målte temperaturen og betraktet ettertenksomt termometeret.

«Dette ser ikke bra ut. Vi må få deg til lege. Aller helst hjem.»
«Hva du synes er best, John.»

Jeg var ikke lenger ved mine fulle fem og etter at John hadde slept meg ut i den hvite og blå Land Roveren husker jeg bare bruddstykker. Jeg husker en mann i hvit frakk. Innfødt. Antagelig en lege. Jeg husker at John var sint og langt borte hørte jeg legens stemme.

«Det er bare meg på jobb her. Jeg må behandle dem etter alvorlighetsgrad.»

Jeg husker et fly. Jeg husker jeg ble lastet inn og jeg husker at piloten rett etter at vi var i lufta la flyet over i en krapp venstresving. Gjennom vinduet kunne jeg se bakken. Flekker av sandfarget ørken. Først små og sjeldne. Så oftere og større. Langsomt smeltet de sammen til ørkenlandskap. Jeg husker at jeg tenkte at jeg var glad for at jeg lå dehydrert i et flysete med en John ved siden av meg som nervøst sjekket puls og hvisket oppmuntrende og ironiske kommentarer i øret mitt hvert kvarter – og ikke der nede i det ugjestmidle ødelandet. Der jeg var, hadde jeg i alle fall en sjans. I ørkenen overlever ingen.

«Sannsynligvis hadde jeg ikke overlevd uten John. Sansynligvis hadde jeg uten ham vært død eller et stykke fruktkake i en rullestol et sted. Istedet har jeg en venstrefot som jeg ikke vet noe om og fordi jeg ikke vet hvordan den har det, må jeg huske på å ta hensyn til den. Hvis ikke blir den sur og uttrykker seg med å bli betent og infisert. Slik som nå. Hva med deg? Hvorfor er du her?»

Den unge damen fortsatte å stirre i gulvet med hendene foran ansiktet.

«Jeg har fentet i fem timer, flir det ikke min tur?»

Jeg var usikker på om hun lespet det til meg og hva hun i såfall forventet at jeg skulle gjøre med problemet.

«Ja, vi trenger vel alle en John av og til», tenkte jeg for meg selv og humpet bort til luken. Jeg trykket på en ringeklokke av den typen man vanligvis finner på husveggen ved siden av inngangsdører. Den var tapet fast til disken. I det jeg nesten hadde gitt opp å få kontakt med noen, dukket det opp en søster.

«Ja? Hva kan jeg hjelpe med?»
«Jo, ikke for å mase, men jeg og den unge damen der venter på kirurgen. Hun har angivelig ventet i fem timer, så vi lurer på hvordan vi ligger an.»

Søster Ratched så på meg med et blikk jeg ikke kunne lese, løftet opp telefonrøret og ringte til noen. Hun ba oss vente litt til. Etter en stund kom kirurgen. En ung kvinnlig kirurg, blond, tynn med hestehale. Hun så sliten ut.

«Det er bare meg på vakt og jeg må behandle dere etter alvorlighetsgrad.»

Så svelget helseforetaket henne igjen og vi var atter overlatt til oss selv. For uten den knapt hørbare susingen fra klima-anlegget, var det helt stille. Damen satt fortsatt med ansiktet gjemt i hendene. Jeg satt meg ned i en fastmontert ventestol rett overfor henne og la krykkene på setet ved stiden av meg. Hun var slank og veltrent. Svært stelte negler. Hår som duftet et eller annet godt helt bort til meg og blandet seg med stanken fra venstresiden.

«Vil du ha noe? Skal jeg hente? Noe å drikke kanskje?» Alle trenger vi en John. 
- «Jeg kan ikke drikke noe.»

Hun så opp med store brune øyne, perfekte øyebryn og en overleppe som stakk lenger ut i rommet enn nesetippen. Det var med god margin den største verandaleppa jeg noen sinne hadde sett. I tillegg var den rød og betent. Hun spyttet tykt gult puss i en kopp. Jeg kjente på håndbaken hennes. Den var klam og varm.

«I all verden! Hva har skjedd med deg?»
«Inflantat!»
«Unnskyld?»

De store brune øynene fyltes med tårer. De rant ned over pudrede kinn og blandet seg med febersvette.

«Jeg fille fare fære fen!» Hulket hun. Igjen fremoverlent med hodet i hendene.

Jeg kom ikke på noe lurt å si, så jeg så ned. Jeg betraktet ørkenfargede tårer på institusjonsgrønn linolium. Først små og sjeldne. Så større og oftere. I ørkenen er det vanskelig å være en John. I ørkenen overlever ingen.

Av V. Maro,  uavhengig skribent og vitne i tid og rom

Av samme forfatter: