Herr Fossemøllens øyensten

Fotbad Olterudelva II

Jeg ble født til jorden for å hegne om og videreføre herr Fossemøllens øyensten. Av hjertet er jeg helt og fullt en fossemølling, et elvemenneske. Min smerte over å ha tapt stedet er omvendt proporsjonal med den glede herr Fossemøllen kjente over å ha vunnet det.

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

”Maskinen er komplisert. Det er ikke naturen og heller ikke menneskesamfunnet. La oss kalle det som aksepterer og bygger på tid for det komplekse. Det kompliserte er stivt; det komplekse er mjukt og bøyelig og gir etter litt når det trengs, og derfor er det varig. Det alvorlige med vår samfunnsutvikling er at den utgjør et forsøk på å styre det komplekse som om det var komplisert. Når de styrende er væpnet med et teknogrep om jorden kan dette forsøket gå langt. Så langt at ødeleggelsen blir total når demningene er overfylte, når tida tar sitt igjen.”  – Sigmund Kvaløy Setreng, Elvetid (2014)

I stedet for å styrke og nære våre røtter gjør vi vårt beste for å rive dem opp. Fremskrittet helliger all udåd!

I løpet av det siste året har jeg blitt bevisst at jeg er en fossemølling, etter min forfar Even Michelsen Fossemøllen, født 1798. Han utvandret til Amerika i 1871, 73 år gammel. Ingen dårlig bragd for en så gammel mann på den tiden. Mye har jeg undret over hvorfor han tok dette navnet. Var han en møllermester nede ved Kvernumsstrykene på Skreia? Disse betydde mye for den lokale økonomien.

Jeg mener å ha lest at de som satt på fallrettighetene i sin tid måtte skatte tilsvarende fem storgårder på Toten. Men så viktige var de neppe på slutten av 1800-tallet, med dampmaskinen og den industrielle sivilisasjons inntog. Kanskje ble Fossemøllens mølle utkonkurrert og han forlot sitt livsverk for å søke lykken over havet på sine gamle dager?

Hans sønn Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) ble ikke møllermester, men husmann under gården Gryte i Øverskreien, bygda oppunder Totenåsen. Husmannsplassen fikk han kjøpt på slutten av 1800-tallet, og jeg kan føle på den gleden han måtte oppleve over å være fri bonde på dette vakre stedet. Han kalte stedet Gryteengen, hvilket tyder på at han slett ikke hadde hatt det så verst under modergården. Gryteengen var herr Fossemøllens øyensten.

Gryteengen var en vever liten skjønnhet, og man kan enda sanse hennes grasiøsitet fra tiden før hun ble berørt av det “avanserte konkurranse-industrielle system”, også kjent som akronymet AKIS. Dette kjennemerket for vår tids hegemoniske orden ble fanget i ord av den tidligere øverskreiingen Sigmund Kvaløy Setreng, På engelsk er det betegnende at denne metastrukturen forkortes som ACID [syre]: ”Advanced Competitive Industrial Dominion”.

Dessverre måtte herr Fossemøllen oppgi sitt stolte navn for å få sin utkåredes hånd, Marie Andersdatter Holmstad fra storgården Holmstad litt lenger oppe i grenda. Dette fordi hun syntes hun fikk så lite i medgift at hun i alle fall ville beholde navnet. Utrolig synd! Jeg er ingen Holmstading, av hjertet er jeg en Fossemølling, et elvemenneske.

Fossemøllens ruindam

Dessverre måtte herr Fossemøllen oppgi sitt stolte navn for å få sin utkåredes hånd, Marie Andersdatter Holmstad fra storgården Holmstad litt lenger oppe i grenda. Dette fordi hun syntes hun fikk så lite i medgift at hun i allfall ville beholde navnet. Utrolig synd! Jeg er ingen holmstading. Av hjertet er jeg en fossemølling, et elvemenneske.

I vest avgrenses Gryteengen av Olterudelva, min barndoms elv, hvor jeg ble formet som elvemenneske. Dette var den gangen elva var rik på bekkeørret. Min far var ekspert på å fange disse med hendene, noe han lærte i sin barndom. Jeg husker vi kom hjem med y-kvister fulle av ørret, de største kunne være oppunder halvkiloen.

Selv lærte jeg aldri teknikken, men har senere lest at man må nærme seg dem langsomt og stryke dem varsomt. Trolig aktiverer man da paringsinstinktene, slik at de blir som paralyserte. På 1980-tallet kollapset imidlertid bestanden av bekkeørret i Olterudelva. Min teori er at all grøftingen oppe på Totenåsen medførte ustabil vannføring, og kanskje tørket den rett og slett ut?

Kronborgsetergrenda ligger på 400-500 meters høyde. Når det er en halvmeter med snø nede ved Mjøsa kan det være halvannen meter her oppe ved Totenåsen. Under siste istid ble også all steinen skjøvet opp fra flatbygdene og etterlatt her oppe. Men det var ikke bare steinen innlandsisen skjøv med seg oppunder Totenåsen, men også den rike jorda som er gammel havbunn. Å finne fossiler av blekkspruter og trilobitter er ikke uvanlig langt oppe i Olterudelva. Så selv om det er mye stein, vokser det som om jorda var magisk. Etter en av Totens bygdebøker er det kun i lommer i Skåne og i svartjordsbeltet i Ukraina man finner tilsvarende jordsmonn.

Der elva renner forbi Gryteengen vitner mange spor om en rik aktivitet. Flere kjerreveier for hest går på skrå opp dalsiden. Det ble også konstruert en demning over elva med fallkanal og vannhjul, om denne først drev ei mølle vites ikke? Uansett er det sikkert at Fossemøllens sønn Johan Solhaug etablerte sin første trevarebedrift på stedet.

Da herr Fossemøllen byttet bort sitt slektsnavn for sin fagre brud, ble hans eldste sønn hetende Helmer Holmstad. Han var småbruker på Gryteengen, landhandler på Olterud og satt i styret til A/S Handelslaget for Skreia. Aller mest kom han til å bety for arbeidet i Fellesmisjonen, hvor han var i styret for Skreiens misjonsforening, var aktiv i oppbyggingen av Skreiens bedehus og var søndagsskolelærer i Lensbygda.

Fellesmisjonen var et barn av husmannssønnen, skomakeren og lekpredikanten Magnus J. Dahl fra Spydeberg. Hans følgere ble lenge kalt “dahlitterne”. Særlig sterkt stod fellesmisjonen nord i Hurdal og sør på Toten, derav de mange giftermålene som ble inngått over Totenåsen. Helmer var av de første som ble omvendt ved et vekkelsesmøte på gården Holmstad i 1893.

Hjul fra gammel slåmaskin i Olteruddalen

Hjul fra gammel slåmaskin i Olteruddalen

Av hjertet er jeg helt og fullt en fossemølling, et elvemenneske. Min smerte over å ha tapt stedet er omvendt proporsjonal med den glede herr Fossemøllen kjente over å ha vunnet det.

MASTENE

Min bestefar forpaktet storgårder rundt omkring på Østlandet, men i motsetning til sin bror Markus – som ble storbonde på Hammastad i Vestbygda – ble han aldri sittende på noen av dem. En gang mens han forpaktet en gård ved Kløfta og skulle hjem på sommeren for å se om småbruket Gryteengen på Toten, stod høyspentmastene der. Han hadde ikke hørt noe om dette på forhånd og ble nok litt forbannet, men fikk forhandlet seg fram til en liten erstatning i ettertid.

Høyspentmastene står etter det meste av dalkanten, de krysser dalen over Gryteengen to steder og passerer rett foran våningshuset. Også lavspenttraséene gjør små innhogg. Ifjor vår kom noen og hogg ned en stor hegg som hadde lent seg over bekken fra jeg var barn. Uheldigvis lente den seg også over strømkabelen. For meg ble det så tomt etter den. Relativt til sin størrelse er herr Fossemøllens øyensten meget preget av ledningstraséer. De går som kloremerker gjennom skogen der denne avsluttes brått åtte meter til hver side av mastene.

 

PLASTRØRENE

Fram til siste halvdel av forrige århundre var Gryteengen en oase av rent vann. Brønnen kom fra ei sikker ile. Selv under tørkesommeren i 1947 kunne man stole på denne. I brønnen var det sluppet bekkeørreter som levde i rundt 20 år, fram til de ble spiddet på høygaffelen av en ubarmhjertig sjel. Øverst i jordene skal det være ei vannåre en halvmeter under bakken, hvorfra min bestefar anla vanningsanlegg med selvfall. I skogen springer det fram to små bekkeløp fra grunnen, og nede i dalen går Olterudelva med vann fra Tjuvåsen. Stedet ville fortont seg som et fata morgana for størstedelen av jordens folk.

For å sikre kommunens innbyggere beste vannkvalitet ble det til slutt bestemt å hente råvann fra Mjøsas dyp, som er et sjikt som er helt upåvirket av overflatevann og begynner ved omkring 200 meters dybde. Nå skal også Kronborgsetergrenda tilknyttes Skreia renseanlegg og sirkelen sluttes. Man pumper vann fra 100 meter under havets overflate til 500 m.o.h, for så å føre kloakken ned igjen til Skreia og slippe renset vann ut i Mjøsa. Den godeste herr Fossemøllen ville ristet på hodet og tenkt at vi er fullstendig gale.

Fossemøll

ENEBOLIGENE

De eneboligene som i dag sitter på Gryteengens skuldre tynger henne ned, og hun ville framstått med en helt annen utstråling og letthet uten disse. De burde selvsagt ikke vært bygget, noe som er enkelt å se i ettertid da de er ektefødte barn av moderniteten. Allikevel er det ikke vanskelig å forstå at man tenkte annerledes på denne tiden, med den massive propagandaen som ble satt i gang for den suburbane eneboligen av General MotorsWalt Disney Company og amerikanske myndigheter.

Funksjonalismens sjefsideolog Le Corbusier promoterte eneboligen som fremtidssamfunnets fremste velsignelse, og det er påfallende hvordan den første av disse ved herr Fossemøllens øyensten er som en oppfyllelse av denne arkitektens profeti fra 1935:

”By og land vil forenes; fra mitt kontor skal jeg bo 30 kilometer i én retning, under et furutre; min sekretær vil også bo 30 kilometer unna, i motsatt retning, under en annen furu. Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid … nok for alle.”  

 

ET STEDS-OG GRENDETAP

Jeg ble født til jorden for å hegne om og videreføre herr Fossemøllens øyensten. Av hjertet er jeg helt og fullt en fossemølling, et elvemenneske. Min smerte over å ha tapt stedet er omvendt proporsjonal med den glede herr Fossemøllen kjente over å ha vunnet det. Som Sigmund Kvaløy Setreng skrev i boka Elvetid:

”Et grunnleggende behov hos mennesket er altså behovet for å vokse opp i en kulturtradisjon som det kan kalle sin egen, slik at det kan oppnå en identitet – uten identitet, intet helt menneske og ingen menneskelig frihet. En identitetsgivende kultur er en frukt av et nært, egenartet og langvarig samspill med et spesielt sted og med særegne naturvilkår. Identitet er også forutsetningen for sam-funn og for folke-styre, for disse krever individer som tar ordet og som kan bidra med noe eget.”  

Men det er ikke kun jeg som har mistet identitet, også grenda har lidt et identitetstap. På alle nivåer er Gryteengen vevd sammen med grendas historie. Småbruket ligger som en inngangsportal nederst i Kronborgsetergrenda, og når rotstokken er syk har heller ikke treet det bra.

Som Gryteengen er en del av Kronborgsetergrenda, er grenda en del av Toten. Derfor vil også bygda som helhet miste identitet, og Totens kulturlandskap forringes. Mange totninger nedstammer fra den enkle husmannen Fossemøllen og nye slekter har oppstått i hans kjølvann. Gryteengen er en del av våre røtter og vi burde vært meget forsiktig med disse. I stedet for å styrke og nære dem gjør vi vårt beste for å rive dem opp. Fremskrittet helliger all udåd!

Fossemøllingseple

Fossemøllingseple

Kanskje vil en etterkommer av min datter i en fjern framtid kunne bøye seg mot jorden på Gryteengen og kysse den, slik at stedet kan vekkes til nytt liv?

TILKNYTNINGEN TIL SERVOGLOBUS

Mitt håp var at det gjennom arbeidet med nytt vann- og avløpssystem kunne startes en prosess for å tippe Gryteengen over mot hva Christopher Alexander betegner for system-A, gjennom adaptiv morfogenese (responderende stegvis omforvandling). Men selvsagt ble jeg ignorert, som om jeg var en stein på bunnen av Olterudelva. De styrendes teknogrep om herr Fossemøllens øyensten skal vris om enda noen hakk. For dem er alt hva som ikke kan veies og måles irrelevant, og mine følelser for Gryteengen betyr like lite for dem som Nils Faarlunds opplevelse av fri natur.

I brevet fra teknisk etat står det at det vil utbetales erstatning for det nettverket av syntetiske plastrør de skal grave ned på kryss og tvers av Gryteengen, og trærne de skal hogge skal jeg sjenerøst nok få beholde. Men hva skal vi med disse digitale pengene etter en deflasjonskollaps? I beste fall blir det da små sølvmynter som blir gangbar mynt.

Intet kan kompensere for bortfallet av herr Fossemøllens øyensten. Allikevel ville jeg vært takknemlig hvis man kunne skape en økolandsby på Skreias tak, hvor min og andres familier kunne få leve meningsfylte liv. Nå ønsker de også å ødelegge Skreia, det mest autentiske tettstedet rundt Mjøsa, ved å krone det med hva urbanisten Nathan Levis beskriver som et suburbant helvete (se “Skreia er tapt i mitt hjerte“).

Gryteengens skjebne er nært knyttet til tilknytningen til Servoglobus, den industrielle sivilisasjons gudinne og Gaias motstykke. Herr Fossemøllens øyensten har blitt liggende i veien for tilbedelsen av Servoglobus, og har blitt ofret til hennes velbehag. Sigmund Kvaløy Setreng beskrev denne entiteten slik i boka Elvetid:

”[…] en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell […] hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robotoperasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig […] en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske.”

Stabbur Grytengen med sveveeng  

Stabbur på Grytengen

 

HÅPET

Om kveldene leser jeg eventyr for min eldste datter, og av hennes favoritter er fortellingen om Tornerose. Det slår meg at Gryteengen er som Tornerose, da herr Fossemøllens øyensten er stukket av AKIS og blitt forgiftet. Men kanskje kan forbannelsen en dag brytes? Kanskje vil en etterkommer av min datter i en fjern framtid kunne bøye seg mot jorden på Gryteengen og kysse den, slik at stedet kan vekkes til nytt liv? Derfor har jeg kommet til at det beste man nå kan gjøre er å la arven etter herr Fossemøllen falle inn i sin tornerosesøvn, og sove giften av seg. Skogen ved dalen vil vandre over vegen og dekke jorda herr Fossemøllen sleit på for å skaffe mat til seg og sine. Hvor småfuglene, sammen med elvas sang, kan få ære herr Fossemøllens minne.

Valget er klart: “Hvis vi ikke bor der vi arbeider forspiller vi livene våre, og vårt arbeid også.”– Wendell Berry and the New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

ETTERORD

Herr Fossemøllen levde i en tid hvor alle aspekter ved livet var integrert i det lokale, teknologiske så vel som det sosiale. Den suburbane livsstilen er tredelt, hvor man veksler mellom fritid, arbeid og hjem. Bilen er hva som holder det hele sammen. Johan Solhaug skrev i sin beretning at det var ei svært mørk tid i Skreien før vekkelsen kom til bygda. Og det virker som om tida etter at predikant Magnus J. Dahl kom til Øverskreien var preget av optimisme og samhold.  Vekkelsen startet etter Kronborgsetergrenda, hvor Dahl drev småbruket Holmstadengen, som fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Her stod lekkristendommen sterkt lenge. Nå er både nærbutikken og bedehuset i bunnen av grenda borte, og hjemmet til denne karismatiske forkynneren som fikk slik betydning for vårt distrikt neglisjeres.

Bekkeørreten er borte. Gryte, Sundby, Vestby og Holmstadengen har forsvunnet som levende gårdsbruk og herr Fossemøllens øyensten har sluttet å skinne. Til slutt en stor takk til Inger-Marit Østby og det fantastiske arbeidet du har gjort for å dokumentere historien etter grenda vår! Du vokste opp øverst i Kronborgsetergrenda, på Østby, jeg i bunnen av grenda. Et par ganger har jeg sett deg etter veien, men fikk aldri snakket med deg, et symptom på vår atomiserte tidsalder. Østbys artikler er en uvurderlig kilde til å forstå den rike historien etter Kronborgsetergrenda, som Gryteengen, herr Fossemøllens øyensten, var en levende del av.

Vollen

Artikler av Inger-Marit Østby:

Fellesmisjonen

Skreiens misjonsforening

Skreien (Østre Toten)

Vevegrenda

Helmer Holmstad

August Holmstad

Johan Solhaug

Magnus Johansen Dahl

 

Relatert

Elvens hemmeligheter

Skreia er tapt i mitt hjerte

Design-nøkler for lommenabolaget

Lommedemokratiet

Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet

Fri natur og forutsetningene for vårt folkekjære friluftsliv

«Verktøyet» som abstraherer bort fri natur

  • En ny video om jordskip: https://www.youtube.com/watch?v=Xj5NO32ahB0

    Introen til videoen ble for meg tankevekkende, hvor de forklarer hvordan elektrisitetsnettet er en stor maskin som dekker jorden, den største maskinen noensinne bygget. Nesten intet sted kan man nå unngå denne maskinen, den tørrlegger våre vassdrag, og kraftlinjene går på kryss og tvers selv over den mest “urørte” natur. Hele dette systemet er verdens største naturinngrep!

  • lys

    En fin beskrivelse av historie og natur.

    Men:

    ” den massive propagandaen som ble satt i gang for den suburbane eneboligen av General Motors, Walt Disney Company og amerikanske myndigheter.”

    Nåja. Småbruk er jo også eneboliger. Ene- boliger med jord nok til selvberging/tilskudd, og i avstand til naboen for de som ønsker dette. Og noen vil altså bo litt tettere, og drive matproduksjon mer effektivt på større samlet område

    – Men er dette kun amerikansk propaganda? Boligen på videoen” Living Off The Grid” må vel heller sies å være en amerikansk (?) propaganda . Eller kanskje heller en 1970-tallspropaganda? En forferdelig blanding av søppel, urealisme, slit og “alternativ”.

    Og:

    “Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid … nok for alle.”

    Bil og veier og annet som hjelper både produksjon og forflytning er jo bra. ( Selv om batteri-elektrisk eller Hydrogen-elektrisk ville redusert/fjernet bilens negative sider)

    Men holdningen/tanken om at “arbeidsplasser” er mer mål enn et middel er en forunderlighet som ser ut til å holde seg opp i vår tid.

    En underlig holdning som dessverre er ganske utbredt. ( Forsøkt fjernet fra vår kultur av Nasjonalsosialistene på 1930-tallet, gjennom slagordet “Arbeid gir frihet”. -Renter og kapitalmakt gir slaveri.)

    Målet bør jo være å redusere arbeidet /slitet for alle i samfunnet. Slik at mest mulig av livets frie timer kunne fylles etter eget ønske av den enkelte.

    Dette er vel hovedgrunnen til at vi organiserer oss i (homogene) samfunn.

    • Selv elsker jeg Reynolds jordskip, i alle fall innvendig, hvor de er svært koselige. Utvendig minner de dessverre mest om utdaterte romskip på billigsalg fra en Star Wars – episode. Men det finnes også vakre jordskip, og med alexandrinsk designteknologi er det her et stort forbedringspotensial.

      Å bo i et jordskip i et natursamfunn ville for meg vært oppfyllelsen av en drøm. Det å være frikoblet fra sentralisert infrastruktur bør være av godene ved å bo på landsbygda, og en opplevelsesrikedom i seg selv. For egen del frykter jeg heller ikke slitet, vel og merke det gode slitet i samklang med stedet og naturen, slik dette er beskrevet av Setreng.

      Besøk gjerne Earthship Brighton før du feller din endelige dom: http://www.theecologist.org/green_green_living/2986550/saving_earthship_brighton_to_inspire_and_educate_for_decades_to_come.html

      “Earthship Brighton, an award-winning off-grid community centre set in an organic farm within the South Downs National Park, has hosted hundreds of events and inspired tens of thousands of visitors over the last decade, writes Phil Moore, demonstrating green technologies and energy-efficient living.”

      Men er en urban livsstil mer i din gate håper jeg du vil støtte landsby-by-bevegelsen, eller Village Towns på engelsk: http://villagetowns.com/

      Man ville selvsagt ikke oppnå en god urban kultur i en by bygd opp av Reynolds jordskip. Primus motor for Village Towns – bevegelsen, Claude Lewenz, er i likhet med Nathan Lewis krystallklar på at de som ikke er direkte involvert i landbruket, skal bo i en urban setting. Den suburbane eneboligen er hverken fugl eller fisk, og degraderer sine omgivelser samme om den er plassert i byen, på landet eller oppe på fjellet.

      Her er forresten en interessant respons jeg fikk fra the Village Towns Stewards for noen tid tilbake: http://www.resilience.org/stories/2011-04-10/village-towns

      “A response from VillageTowns: We were delighted to read the review of our VillageTown work and would like to add some comments, but your comments section is closed. Øyvind Holmstad wrote “Unfortunately they don’t seem have the same enthusiasm for the compost toilet, but hopefully they’ll take this advice from Lester Brown.” We did read the links provided, but note that Lester Brown writes: “Collected urine can be trucked to nearby farms”. That means we need trucks which means the VillageTown need to buy trucks, fuel them and use roads to transport the urine in those trucks. And where do we store the urine until it is collected? Do we need to include urine storage tanks in each house? That adds a few hundred dollars and then means we need to send trucks around to empty them. How long do we leave the urine in the tank before collecting it? And how do we vent the tanks if people have roof gardens up where the vent pipes need to go? The same problem holds for the faeces. A composting toilet makes sense in a low-density community such as an eco-village especially where the compost is dumped outside in the veggie garden by the home occupant. But it becomes a numbers problem in a common locality large enough to support a complex local economy (4,000 homes) that is intended as a complete community, which includes people with phobias about handling their own effluent, no matter how nice it smells. As the other link provided by Holmstad notes, it remains a taboo subject. Presuming each home has 2 composting toilets and each one must be emptied every six months (as manufacturers recommend), that means 16,000 clean-outs each year. With 250 working days a year, that means 64 toilets cleaned out every day, vehicles to pick up the compost and haul it away for the farms. And, while it is clean compost, it still will contain the heavy metals and the non-biodegradable medications that humans consume and expel. The important thing to understand here, that there is no inherent opposition to composting toilets. Rather it is a question of engineering. We are not advocating the 19th century solution that the referenced Lester R. Brown criticises. We agree with his points. When dealing with 4,000 homes however, all paid for and built at the same time, there probably are smarter engineering solutions. The first point of agreement is that urine and faeces are not waste but surplus material. They have chemical and nutrient value, and it is an absurd waste to contaminate drinking water to shift them or to co-mingle them. Get them to the production centre in as pure a form as possible – as pure as they came out of the human body. To do this, first look at the Swedish separator toilets. Install two pipes, one for urine and the other for faeces. Use water or an equivalent medium to transport these surplus materials to the processing plant. At the plant, use appropriate technology to deal both with the medication issue (antibiotics, birth control and other medications expelled by the body) and the heavy metal issue that otherwise could concentrate these harmful or toxic chemicals in the food systems. Determine what nutrients are used for farm fertiliser (for example, feeding tilapia fish that are then ground up for fertiliser and mixed with food compost) and what may be used to brew alcohol that powers the farm tractors. Using biological systems, purify the transport water to a quality deemed safe to then return to the toilet so that it functions in a closed loop system much like the radiator in a modern car. Once charged, the system uses no new water, it just uses water as the transport system. Beyond the two toilet pipes, we imagine more water pipes coming out of each home. Pipes are a lot cheaper than trucks, and once installed can last for centuries and require no personnel or vehicles. Install a pipe that goes to the kitchen sink, and install something akin to the old-fashioned garbage disposal for food scraps. Pipe those ground-up scraps to the food compost processing plant where they are higher quality surplus materials for compost, fertiliser or brewing stock for fuel. Don’t use drinking water to run the disposal unit, but have an automatic feeder pipe below the sink that uses grey water. Have another pipe that comes from the roof to collect clean storm water, direct this to a reservoir. Instead of washing machines in every home, provide local laundries for villagers that uses closed loop water systems. This is especially important in places like Australia which just came off a ten-year drought. In all of these ideas, do note that the decisions are not made in an ivory tower, or by the VillageTown Stewards as know-it-alls. Rather they are made when the funds have been raised and the project begins. They are made by scientists and engineers who are given a set of principles instructing them to find the best, smartest, most sustainable methods for solving age-old problems. The sad fact is that some of the best ideas out there get no funding because the system is too closed minded. The VillageTown approaches the industry with an open-mind, seeking the best solutions the market has to offer, and it does so with funds. On another subject, thanks for the heads-up on “Alexander’s latest achievement, Generative Codes.” We’ll make sure it gets in there. Actually, we hope that when we get funding that Christopher Alexander and some of his co-authors may consider becoming consultants to the first project. There are some outstanding experts and many are happy to help, if we have the funds to pay them. – VillageTown Stewards”

      Det er helt klart at den norske familiegården er en videreføring av den amerikanske settlertradisjonen og deres fortolkning av loceansk filosofi for å rettferdiggjøre sin landgrabbing av de opprinnelige amerikanernes land. Var det ikke for jordreformen av 1859 kunne Norge i dag vært fullt av økosamfunn, som en videreføring av en eldgammel tradisjon av klyngetun: http://forskning.no/jord-og-skog-kulturlandskap-samfunn/2015/03/da-gardstunene-forsvant

      Da hadde vi hatt en tradisjon og masse kunnskap å bygge på, og vi hadde sluppet å se hvordan man i Hurdal økolandsby famler nærmest i blinde for å finne tilbake til våre røtter.

      “As Bradford wrote: ‘‘And no man now thought he could live except he had catle and a great deale of ground to keep them all, all striving to increase their stocks. By which means they were scattered all over the bay quickly and the towne in which they lived compactly till now was left very thinne.’’ You might say that private property rights in land were the beginning of suburban sprawl.”

      http://bollier.org/blog/fateful-choice-pilgrims-assign-private-property-rights-land

      Det er vesentlige forskjeller på et våningshus og en suburban enebolig, da våningshuset er (var, da den rurale kulturen jo gikk tapt med industrijordbruket, som de frekt nok benevner “den grønne revolusjon) tilknyttet en jordbrukskultur, mens eneboligen er et uttrykk for hatet til den urbane kulturen dets eier avhenger av for sitt livsopphold, som gjerne er berettiget. Det tjuende århundres urbanisme er jo ikke noe videre å verdsette!

      «The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city.» – James Howard Kunstler, «The Geography of Nowhere», page 101

      Fortsettelse følger ved anledning, jeg var oppe klokka 4 i dag og tar kvelden nå…

      • lys

        “Den suburbane eneboligen er derfor en sjablong hvor man lever et rotløst liksom-liv”

        Det kan, for meg, virke som om et liksom liv er betinget av at vi samtaler for lite ( og sensureres for mye i media). Et samfunns- liv uten fri samtale må nødvendigvis føre til et liksom-liv. Forsteinet og løgnaktig.
        Det tar lang tid å bygge, og bearbeide, en kultur. Det er viktig at en samtale er fri, både i forhold til historien og nåtiden. Man skal ha med seg det gamle for å hente det fruktbare, men ikke sitte fast i det gamle.
        Jeg synes/tror at 1970- generasjonen (” “) ble for opptatt av å protestere mot det gamle og mistet evnen/lysten til å tenke nytt. Så ble nytt noe skremmende. Og vi ( de) malte på gamle løsninger og slit,i stedet for å tenke teknologisk (og) nytt.
        Vi bør ha som mål i vår utvikling at vi skal bruke arbeidskrefter og teknologi for å få så mange fri timer som mulig, for samfunnet som helhet og for den enkelte. Da vil “tusen blomster blomstre”, og vår fantasi kan brukes til å fri seg fra pengeveldet og dets renteslaveri, og se kraften i den enkeltes skaperkraft og arbeidslyst.

        Duverden hvor flott livet er, og har vært, når/hvis vi kan bruke arbeidskrefter, naturen, teknologien og kjærligheten til å bygge en forutsigbar fremtid. Og vi kan kjenne på stoltheten over å bygge.

      • Jeg har nå lagt dette svaret inn i Blogger, slik at det framstår som mer ordnet og lettere å lese: http://permaliv.blogspot.no/2016/02/svar-til-lys-og-kulturverks-webredaktr.html

        Innledning: “Dette er et svar jeg har lagt vesentlig arbeid i, grunnet at kommentaren jeg svarer på støttes av Kulturverks Webredaktør. Hva er det han støtter? Mener han at hver eneste bakketopp i det totscanske landskapet skal krones med en suburban enebolig, utgått av industrisamfunnet, dyrket fram av den amerikanske bilindustrien? (Slik vi ser det i Diseny-videoen Christian-Hoff Andersen har kommentert til, lenket til i artikkelen.) Mener han at de ideelle bevegelsene som så dagens lys på 1970-tallet, som permakulturen, var utopiske drømmerier, som med rette bør forkastes? Deler han Zero og Frederic Hauges oppfatning om at alle problemene knyttet til bilen og “suburban sprawl” kan løses med batteri/hydrogen-elektriske biler? Ser han ikke verdien av Mike Reynolds forsøk på å frigjøre nåværende og framtidige økosamfunn fra sentralisert infrastruktur? Mener han at ubegrenset mobilitet er et mål i seg selv, og at hele Mjøsregionen bør utviklet til ett arbeidsmarked, hvor man bor på Gjøvik, arbeider på Hamar, og tilbringer helgene på hytta på Hafjell? Altså det steds-frigjorte mennesket, som en forlengelse av det kropps-frigjorte mennesket. Deler han det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte mennesket, hvor enhver form for slit opphører? Er han uenig med Sigmund K. Setrengs filosofi om arbeidet som livets dypeste mening? Er han enig i at det å leve “off-grid” er amerikansk propaganda? Dette i et land hvor man kastes ut av sitt hjem hvis man nekter å koble seg opp mot elektrisitetsnettet!”

        • Webred–KULTURVERK

          Holmstad: Jeg svarer kort nei, nei, nei og nei.

        • Haireseis

          Er han uenig med Sigmund K. Setrengs filosofi om arbeidet som livets dypeste mening?

          Bare en kort kommentar, for tror det er fare for at man snakker forbi hverandre når man snakker om arbeid. Det blir vesentlig hva man forstår med arbeid i denne sammenhengen. Jeg vil anta at Setreng tenkte på noe helt annet enn det som i praksis er arbeid i det kapitalistiske systemet: lønnsarbeid, altså at vi er avhengige av å selge vår arbeidskraft (om det er som lønnstaker, frilanser, eller hva det måtte være, endrer ikke vesentlig på hva det innebærer). Å avskaffe arbeid er å avskaffe kapitalismen. Det høres fint ut i mine ører. Også kan vi filosofere over menneskelig virksomhet, skaperkraft og fantasi, og kalle dette «arbeid» (slik vi vil kunne finne tilløp til hos filosofer som Aristoteles, Hegel, den unge Marx, og en rekke andre), men da er vi inne på noe annet enn arbeid i det kapitalistiske systemet.

          • – Can We Do It Ourselves?: https://www.youtube.com/watch?v=ZfaFriFAz1k

            «Excellent Swedish documentary, with english subtitles, about democracy in the workplace. Instead of the owners of capital renting worker’s time, the film proposes a reverse contract, i.e. the real producers rent capital, but run their own production processes.» – Michel Bauwens

          • Jeg har ikke mulighet til å se en times lang dokumentar om demokrati på arbeidsplassen nå. Kan du kort oppsummere hva dette handler om, og hvorfor det innebærer et brudd med kapitalismen? Det øvrige du skriver ser jeg ikke helt relevansen av i forhold til akkurat det jeg kommenterte om arbeid.

          • Ja, Setreng tenker nok på noe helt annet ifht. arbeid! Det beste er om KV kan republisere Setrengs egne tanker om dette. Setreng og buddhistisk filosofi slik han framlegger det skiller ikke mellom arbeid og livet selv.

            I dokumentaren selger man produkter i markedet, men låner kapital til demokratiske arbeidskooperativer. Kan man løse eksernalitets-problematikken kun ved å demokratisere kapitalen?

            Morsomt med en slik dokumentar i skandinavisk språkdrakt!

          • Jeg har nå nedtegnet Setrengs fem kjennetegn ved meningsfylt arbeid!

            Meningsfylt arbeid er en aktivitet som oppfyller fem kjennetegn:

            1) Den framstår med klar nødvendighet som materielt livsgrunnlag.

            2) Utfordringene er mangfoldige og har sammenheng, slik at menneskets eget, alltid medfødte mangfold av evner lokkes fram og fører til personlighetens utfoldelse og modning; – blant annet utfordrer kroppen ved en så variert omgang med landskap og en så direkte kontakt med natur, materialer og emner at den bygger ferdigheter i å skjelne mellom kvaliteter, blant annet god og dårlig form.

            3) Utfordringene er slike at menneskets evne til solidaritet, lojalitet og dets samarbeidsferdigheter utvikles.

            4) Produktene (varer og tjenester) fremmer liv – i natur og samfunn – og bryter ikke ned, skader, forurenser.

            5) Arbeidet frambyr samfunnsmessig viktige områder hvor barn kan delta i det – ikke bare som lek, men på en måte som både voksne og barn oppfatter som nyttig; det samme gjelder for gamle, og i prinsippet for alle grupper innen et samfunn.

            – Sigmund Kvaløy Setreng, “Identitet og meningsfylt arbeid”, Elvetid, side 127

            Det er å håpe at KVs redaksjon kan sette opp hele dette essayet av Setreng!

            Nå, med store nedbemanninger innen oljesektoren, bør vi skifte fokus fra arbeidsplasser til arbeidets innhold. Den dypøkologiske bølgen var i ferd med å vokse seg stor på 1970-tallet, men ble tatt av oljebølgen på 1980-tallet. Nå ebber oljebølgen ut, og KV bør være seg bevisste sitt ansvar for å blåse nytt liv i den dypøkologiske bølgen. Både ved å produsere nytt stoff, men også ved å hente fram igjen materialet våre store dypøkologiske tenkere har etterlatt for oss.

            Det er også klart at vi går inn i en tid hvor verden og den norske velferdsstat stadig blir fattigere. Men det finnes en annen type velferd med dype røtter i det meningsfylte arbeidet. Ikke mange får ta del i denne mening i vår økonomiske virkelighet.

            De 5 punktene er lagt inn i Blogger her: http://permaliv.blogspot.no/2016/02/5-kjennetegn-ved-meningsfylt-arbeid.html

  • Fantastisk! I Harvest i dag finner jeg at Odd Børretzen har skrevet innledningskapitlet til det som kunne vært den norske utgaven av James Howard Kunstlers bok “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”: http://harvest.as/artikkel/vi-som-elsket-amerika-og-helst-ville-asfaltere-hele-hardangervidda#When:17:16:00Z

    En stor takk til Harvest fordi dere tok fram igjen dette gedigne essayet av Børretzen!

  • Lesningen av James Howard Kunstlers bok “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, skrider sakte framover, og jeg bøyer meg stadig dypere i støvet for denne klarsynte giganten og hvordan han med sitt uovertrufne språk, humor og sarkasme, beskriver den vitsen vi og vår kultur har blitt. Her er nok en liten lekkerisken for klarsynte og tenkende lesere:

    “Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody’s version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over.

    These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves.” – Kunstler, side 166

    Denne amerikanske søppelkulturen er det at herr Fossemøllens øyensten, grenda mi, det totscansce landskapet, ja vår nasjon har gått tapt til!

  • Jeg synes overhodet for de amerikanske druidene, erkedruiden J.M. Greer, har en meget talende tekst i denne ukas essay.

    – Renewables: The Next Fracking?: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2016/02/renewables-next-fracking.html

    Jeg re-poster her de siste avsnittene av teksten:

    “It probably also needs to be pointed out that I’m actually very much in favor of renewable energy technologies, and have discussed their importance repeatedly on this blog. The question I’ve been trying to raise, here and elsewhere, isn’t whether or not sun and wind are useful power sources; the question is whether it’s possible to power industrial civilization with them, and the answer is no.

    That doesn’t mean, in turn, that we’ll just keep powering industrial civilization with fossil fuels, or nuclear power, or what have you. Fossil fuels are running short—as oilmen like to say, depletion never sleeps—and nuclear power is a hopelessly uneconomical white-elephant technology that has never been viable anywhere in the world without massive ongoing government subsidies. Other options? They’ve all been tried, and they don’t work either.

    The point that nearly everyone in the debate is trying to evade is that the collection of extravagant energy-wasting habits that pass for a normal middle class lifestyle these days is, in James Howard Kunstler’s useful phrase, an arrangement without a future. Those habits only became possible in the first place because our species broke into the planet’s supply of stored carbon and burnt through half a billion years of fossil sunlight in a wild three-century-long joyride. Now the needle on the gas gauge is moving inexorably toward that threatening letter E, and the joyride is over. It really is as simple as that.

    Thus the conversation that needs to happen now isn’t about how to keep power flowing to the grid; it’s about how to reduce our energy consumption so that we can get by without grid power, using local microgrids and home-generated power to meet sharply reduced needs.We don’t need more energy; we need much, much less, and that implies in turn that we—meaning here especially the five per cent of our species who live within the borders of the United States, who use so disproportionately large a fraction of the planet’s energy and resources, and who produce a comparably huge fraction of the carbon dioxide that’s driving global warming—need to retool our lives and our lifestyles to get by with the sort of energy consumption that most other human beings consider normal.

    Unfortunately that’s not a conversation that most people in America are willing to have these days. The point that’s being ignored here, though, is that if something’s unsustainable, sooner or later it will not be sustained. We can—each of us, individually—let go of the absurd extravagances of the industrial age deliberately, while there’s still time to do it with some measure of grace, or we can wait until they’re pried from our cold and stiffening fingers, but one way or another, we’re going to let go of them. The question is simply how many excuses for delay will be trotted out, and how many of the remaining opportunities for constructive change will go whistling down the wind, before that happens.”

    Erkedruiden legger i sin tekst vekt på at å leve på dette viset vil innebære mye mere av hva vi i dag negativt omtaler som “slit”. Utvilsomt vil vi måtte gi avkall på mange vaner og en livsstil vi i dag tar for gitt. Men dette er eneste mulige veg! Derfor bør vi redefinere slitet og gi dette en positiv klang, og i stedet konsentrere oss om slitets innhold, det gode slitet!

    En redefinering av slitet, eller arbeidet, har Sigmund K. Setreng gitt oss. Å poste hans tekster her på KV for å forberede oss mentalt på en ny tid, er derfor av fundamental betydning.

  • Exurbia: (Sociology) chiefly US the region outside the suburbs of a city, consisting of residential areas (exurbs) that are occupied predominantly by rich commuters (exurbanites).

    Exurbia, et begrep jeg hadde glemt, og som burde vært nevnt. Det exurbane er egentlig det ultimate suburbane idealet, som vi i dag ikke minst finner igjen i den norske fjellheimen. Hvor man konsumerer natur. På samme vis som exurbanittene på Toten konsumerer kulturlandskapet uten å være del av det, og uten å tilføre noe som helst av verdi. Som Nathan Lewis sier det: Ikke bland by og land!

    Dette bør erstatte det gamle slagordet om “by og land hand i hand”. Dette har blitt praktisert slik at man har forsøkt å utrydde både den urbane og den rurale kulturen, og forene disse i en suburban/exurbian kvasikultur.

    Slik har det moderne mennesket blitt frarøvet identitet. Disse to kulturene kan ikke blandes, dette gir forferdelige resultater. Derfor har heller ikke dette blitt praktisert, fram til vi fikk en overflod av billig fossil energi vi nå har skuslet vekk ved å rasere både det urbane og det rurale.

    Vi har nå en kjempejobb å gjøre med å bygge nye rurale og urbane kulturer og steder.

    Kunstlers bok er det beste utgangspunkt for å forstå problematikken, eller tragedien.

    Lewis er en av de fremste for å presentere løsninger for en ny urban kultur. Jeg anbefaler hans arkiver på det varmeste!

    – Traditional City/Heroic Materialism Series
    Archive: http://www.newworldeconomics.com/archives/tradcityarchive.html

  • Sommeren er tilbrakt ved herr Fossemøllens øyensten, og i den sammenheng har det blitt til noen utilsiktede essay og strøtanker. Enkelt er sendt til KVs redaksjon, men da de neppe matcher ”Herr Fossemøllens øyensten” skal det vel noe til at de kommer opp? Allikevel, for et utdypende bilde om tapet av en kultur, et sted og en identitet er de nyttige: http://permaliv.blogspot.no/2016/08/mitt-alhambra.html

  • “Gir dere meg og mine etterkommere tilbake rollen som kulturbærere og identitetsvoktere vil jeg igjen integrere Grythengen med elva, jeg vil gjøre henne til en grendeportal som løfter det totscanske kulturlandskap til uante høyder, jeg vil invitere alle fossemøllinger til slektsstevne hvor vi minner vår store forfar Herman Evensen Fossemøllen hvert tiende år, jeg vil arrangere fellessang fra Pris Herren på tunet foran stabburet hver sommer, med påfølgende “bæssmorkringler”. Der hvor min oldefar og totenåsens apostel satt på stabburstrappa og priste Herren med sin sang mens de nøt den skjønne solnedgangen over Øverskreien. Alle som vil skal få låne filosofihytta mi ved dalkanten, slik at de kan vokse inn i sine røtter og nynne sammen med elvas melodi. Kanskje engasjerer jeg til og med min fetter hos fylkesmannen for å bringe tilbake ørreten i Olterudelva!”

    – Grythengen – et fremmedgjort sted: http://naturkonservativ.blogspot.no/2016/09/grythengen-et-fremmedgjort-sted.html

    Kjære teknokrater, politikere og totninger ellers, dette er deres offer til Servoglobus, gudinnen som dere har falt på kne for. Alt dette har dere gitt avkall på for å betjenes av henne. En høy pris i mine øyne. Håper dere blir fornøyd med hennes tjenester.

    Dette blir min siste hilsen før herr Fossemøllens øyensten senkes ned i fremmedgjorthetens dyp for all tid. Dessverre var jeg den eneste som møtte opp for å ta avskjed med henne. Fred være med hennes minne!

    Var Sigmund Kvaløy Setreng fremdeles i live ville jeg sendt ham mine essay fra Grythengen denne sommeren. Han ville nok husket stedet, da han tilbrakte ungdomstiden et kvarters rask gange herfra. At han ikke kjente seg hjemme på Toten forstår jeg godt, da neppe noen står mer fjernt fra Setrengs tenkning enn totningene. Hvilket Grythengens skjebne er det beste bevis på.

    Herr Fossemøllens øyensten var som et speilbilde av vår fortid, og vår samtid. Hun ble et symbol på det beste i vår historie, hennes storhetstid var av de største, hennes fornedrelse av de verste. Slik vår tid ikke er annet enn fornedrelse, fremmedgjorthetens fornedrelse, verre enn sultedøden. Eller kanskje våre tomme hjerters sultedød? For mennesket lever ikke av brød alene.