Apropos Köln

Hauptbahnhof Koeln - Empfangshalle bei Nacht

Overgriparane i Köln må hankast inn og straffast. Men det samfunnsproblemet dei representerer kan ikkje løysast med hardare straffer. Det kan heller ikkje løysast med gode haldningar. Det kan berre løysast med å inkludera folk, og setja dei i arbeid. Diverre tyder mykje på at dette ikkje vil skje.

Av Hans Olav Brendberg, lærer

Utan frelse er vi fortapte – og vi veit det. Folk som samfunnet ikkje har bruk for veit det. Det er det å ikkje ha bruk for folk som til sjuande og sist er det hatefulle.

Eingong tidleg på åttitalet var eg på vitjing hjå ein av naboane der mor mi vaks opp. Nitti år gamal hadde ho hushaldet for dei to sønene. Med føter og armar tynne som sytråd gjorde ho alt det tunge arbeidet som høyrde med til hushald på eit slikt tungdrive, gamaldags småbruk. Til kommentarar om at dette kunne vera litt tungt for eit gamalt menneske fnyste ho berre. Tvert imot meinte ho at arbeidet heldt henne i live – at ho ikkje kunne vorte so gamal om ho ikkje hadde arbeidd kvar dag. Arbeidet var bra for kroppen – og for sjela.

Hennar generasjon hadde ei nesten religiøs tru på arbeidets frelsande verknad. For nokre år sidan las eg Handbok for bureisarar – utgjeve eingong i mellomkrigstida. Også der finn du denne trua på arbeidets frelsande kraft. Mellom anna understrekar forfattaren at det er bra for ungar å luka ugras i åkeren, og at dette gjev røynsler som er nyttig å ta med seg på mange område i livet. Om du sluntrar unna ugraslukinga ein dag, blir det berre meir å gjera den neste. Slik er det ofte.

Eg trur desse dyrkarane av luthersk arbeidsmoral hadde meir rett enn feil – og at den sjølvrespekten som arbeidsreligionen deira gav er viktig for å byggja gode samfunn. Inga handheving av haldningar kan erstatta dette. Lagnaden til amerikanske svarte meiner eg er eit svært viktig døme. Då Uncle Sam skulle tena pengar på første verdskrig vart arbeidskraft til industrivoksteren rekruttert mellom svarte i sørstatane.

Frå 1920 til 1950 gjekk det ei folkevandring frå jordbruksområda i sør til det industrielle nord. Dette er også gullalderen for svart, amerikansk kultur. Det førde til fagorganisering, auka inntekter, ein utdanningsrevolusjon i det svarte USA. Arbeidet – Uncle Sams trong for å mobilisera alle hender – er frelsaren. Og dette skjer i eit USA som framleis har formell diskriminering av svarte; i praksis eit apartheidsystem i halve landet (og berre litt mildare i nord).

DC

Hat blir betalt igjen med hat. Når utanforskapen blir forsterka av etnisitet og blir lett kjenneleg vil det veksa fram ein kriminell underklasse. Og mønsteret til denne kriminelle underklassen vil liggja der i undermedvitet vårt når vi møter eit menneske med denne bakgrunnen.

I tida etter 1960 er all den gamle rasismen utrydda i USA. Sjølv ytringar i private rom er god nok grunn til å avslutta karrierer i politikken. I USA vil ein alltid og over alt slå ned på alle slags rasistiske ytringar. Stoda for svarte er likevel langt, langt verre enn den gongen segregasjonen rådde. For frelsaren – det lønna arbeidet – er borte. Unge amerikanske menn er ei gruppe utan framtid. Halvparten endar opp i fengsel.

Hjå amerikanske svarte går ekteskap i oppløysing som ein regel – og svarte amerikanske born veks opp i dysfunksjonelle familiar. Dei siste åra har det vore ein god del fokus på tungt væpna amerikansk politi som skyt ned uvæpna svarte – ofte under svært uklåre omstende. Dette fører til mobilisering av kjernetroppane av amerikanske progressive. Men ikkje til noko breid mobilisering. Kvifor ikkje? Av di denne røyndomen har andre sider – som alle som bur i USA veit om, men som ikkje blir diskutert.

For sjølv om det ikkje er lov å gje uttrykk for negative haldningar, er slike haldningar truleg meir fastlåste enn nokon gong. Kvifor? Det er sant at svarte blir utsett for vald frå eit triggerhappy amerikansk politi. Men ser ein vald i det amerikanske samfunnet under eitt, er det eit anna mønster som er svært synleg. Sjansen for at ein amerikansk kvit blir drepen av ein amerikansk svart er om lag dobbelt så stor som motsett.

Sjølv om talet på drepne ikkje er so høgt, er dette ein risiko alle veit om. Eller med andre ord: Trass i at svarte utgjer berre 15 % av folketalet i USA, drep svarte menn dobbelt so mange kvite menn som motsett. Dette er sjølvsagt ein konsekvens av at svarte i staden for å få arbeid har vorte ein kriminell underklasse. Og sjølvsagt er det feil å gjera kvite til «offer» i dette: Dei som verkeleg blir drepne som flugor i denne dystopien er svarte menn. Det statistisk mest overrepresenterte drapet i amerikansk statistikk er svarte menn som drep andre svarte menn.

Norman Rockwell

I tilfelle peikar mange trendar mot at desse menneska vil bli dømt til ei framtid som kriminell, etnisk underklasse. Er det ikkje betre å la russarane, Hizbollah og SAA knusa IS, slik at desse hendene i staden kan byggja opp att Syria?

På grunn av dette valdsbiletet vil folk umedvite forma seg eit bilete. Som Bill Cosby sa: «Det er noko gale når du høyrer skritt etter deg i ei mørk gate, snur deg og pustar letta ut når du ser at det er ein kvit mann». 

Ingen haldningskampanjar, inga jakt på rasistar – ingenting kan hindra at det oppstår negative haldningar kring ei gruppe som oppfører seg negativt. Vi har etter kvart ein god del røynsle for at alt ser veldig bra ut i den fasen der du frigjer ei «abstrakt» gruppe frå historisk diskriminering.

Men når den segregerte gruppa blir naboar som blir valdsmenn og butikktjuvar eller bordelleigarar vil entusiasmen kring dei abstrakte måla om likskap kjølna. Problemet i USA er ikkje rasisme – men mangel på ei økonomisk venstreside med arbeid til alle som mål. Utan arbeid til alle er svarte dømt til tilværet som kriminell underklasse, og neste generasjon svarte vil veksa opp i like dysfunksjonelle familiar som førre generasjon. Og vil enda opp som like valdelege.

Og det einaste eg trur antirasistane oppnår er å forsterka desse problema ved å gjera det umogleg å diskutera dei. Ingen antidiskrimineringslover, ingen haldningskampanjar – ingenting nyttar. Det einaste som nyttar er arbeid til alle – og det er ikkje systemet i stand til å levera. Og dermed vil spørsmålet kapsla seg inn som ein «dirty secret»: Amerikanske svarte er like gode borgarar som oss andre. Rosa Parks og Martin Luther King er førebilete for samfunnet vårt (men pass deg om du møter etterkomarane deira i ei mørk gate).

Sjølv trur eg den gamle småbrukarkona heime hadde rett. Det er arbeidet som frelser oss – og utan arbeid er vi fortapte. Neida – ho vart ikkje feit på det tungdrivne bruket. Det var heller ikkje viktig for henne. Sjølvrespekten hennar var sterkare enn som so. Ho hadde det ho trong, ho hadde nok til å dekka bordet når det kom gjester og ho strikka lester til slektningar til jul. Og ho levde ikkje på andres nåde eller andres ulukke. Utan frelse er vi fortapte – og vi veit det. Folk som samfunnet ikkje har bruk for veit det. Det er det å ikkje ha bruk for folk som til sjuande og sist er det hatefulle.

Dette handlar ikkje først og fremst om ytringar. Trass i skule, arbeidsrøynsler – trass i alt du gjer: Du veit at ingen har bruk for deg når du står der på gatehjørnet og freistar slå i hel enno ein ettermiddag. Hat blir betalt igjen med hat. Når utanforskapen blir forsterka av etnisitet og blir lett kjenneleg vil det veksa fram ein kriminell underklasse.

Kölner Dom

Inngangen til Kölner-domen

Og mønsteret til denne kriminelle underklassen vil liggja der i undermedvitet vårt når vi møter eit menneske med denne bakgrunnen. Dette handlar ikkje berre om «haldningar» – det handlar om nokre av dei sterkaste mønstra i samfunnet – fårlege mønster av det slaget som sprenger statar, fører til krig og mykje slikt.

Overgriparane i Köln må hankast inn og straffast. Men det samfunnsproblemet dei representerer kan ikkje løysast med hardare straffer. Det kan heller ikkje løysast med gode haldningar. Det kan berre løysast med å inkludera folk, og setja dei i arbeid. Diverre tyder mykje på at dette ikkje vil skje.

Den «økonomiske venstresida» i Europa vart knust i åra etter Thatcher, og har ikkje greidd å reisa seg igjen. I tilfelle peikar mange trendar mot at desse menneska vil bli dømt til ei framtid som kriminell, etnisk underklasse. Er det ikkje betre å la russarane, Hizbollah og SAA knusa IS, slik at desse hendene i staden kan byggja opp att Syria?

 

Relevant link

Mordstatistikk fordelt på rase i USA

 

Relatert

Metaforens virkelighet – blikk på The Wire i skyggen av Ferguson

Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk

Hva er neoliberalisme?

Mer vekst = mer ulikhet?

Sensurert TED-konferanse: “De rike skaper ikke jobber”

Hvem er Charlie?

Apokalypsens fire ryttere – del II

  • Breidablikk

    Hva med heller å gå til selve roten av problemet: den globalisering som innebærer fri flyt av individer og grupper langt fra deres opprinnelige livsområde? Og det luftslott av idealer og “verdier” som fordrer opphevelse av alle som skiller “oss”: religion, kjønn, kultur, sivilisasjon, språk.

    Jeg ser ingen annen vei enn å meditere over en av de eldste mytene som Bibelen bringer til orde, Babel-myten, den om forsøket på å bygge et tårn som skal reise seg helt mot Himmelen, og derved utviske skillelinjene mellom det menneskelige og begrensede, og det guddommelige og uendelige. Og det muliggjort ved en allianse mellom alskens folkeslag hvis vesentlige innbyrdes forskjeller manifesteres tydeligst i de språklige forskjeller, det er en myte om hov-mod ot over-mot, og om et hovmodets gedigne tårn som faller i grus.

    Integrering? Arbeid? Etiksk refleksjon og aktivisme mot “grumsete hodninger”? Alt dette er jag etter vind! Om det ikke er byggingen av selve tårnet, så er det en type moralsk og moralstisk arbeide for å bøte på den grunnleggende skade.

    Mange framhever USA som idealet på det multikulturelle samfunn. Selve “melting-pot”, der alt er mulig. Dels er vel dette virkelighet – iallfall som ideal, kanskje også som virkelighet for et håndfull individer – men dels også illusjon: et studie av den amerikanske fengselsbefolkning er tilstrekkelig son indisium. I mitt stille sinn tenker jeg at hvis man skulle snakke om “frigjøring” måtte det være å frigjøre disse amerikanske negre fra deres utlendighet, og la dem finne lykken ved retur til fedrelandet. Så tenker jeg, vel vitende om at minnet om et fjernt fedreland forlengst er svunnet hos de fleste, og bare den tanke å tematisere “fremmedhet” i smeltedigelsens paradis vel må framstå som en moralsk uhyrlighet. Vel, tilbake står vi med et “rasismeproblem” som vi aldri vil bli kvitt og hvis opprinnelse vi vel hverken moralsk eller politisk har kraft til å tenke eller gjøre noe med. Hvis ikke en eller annen da ikke går i Nansens fotspor, som på direkte “rastisk” vis skiller grekere og tyrkere, kristne og muslimer, og dermed skape levelige forhold for begge folk. For Europa, i mine øyne, er oppgaven nå å handle raskt slik at kontinentet unngår et “strukturelt rasismeproblem” som plager Amerika. – Og neste skritt – enda mer utopisk, jeg innrømmer – er jo å be de hvite, protestantiske nybyggerne i USA vendre hjem til sine europeiske hjemland og overlate kontinentet til sine opprinnelige innbyggere. Ja, for vi har jo ikke glemt, har vi vel, at selve idealet og virkeligheten for “Det frie vesten! med alle dets løfter og idealer beror på et folkemord uten sidestykke? – Vel, utopiske tanker, umulige ideer. Men umuligheten av radikale løsninger betyr vel ikke at vi skal forby oss å meditere over problemenes opprinnelse og løsning, om enn kun i en idell verden? Om ikke annet, for selv ikke å gjenta samme feil som de fordums amerikanere?

    En Nansen i dag ville vel ivret for å skille tyskere fra syrere (afganere, tyrkere, arabere, afrikanere, andre) og å sende syrerne hjem til sitt fedreland, og dermed skape levelige forhold for alle. Beklager alle gode mennesker, men syndige jeg ser ingen annen utvei. Iallfall hvis kontinentet skal unngå kommende progromer mot de nye innflytterne, akkurat som jøder og sigøynere har måttet lide i vår europeiske fortid. Vel: hvis man går ut ifra at menneskenaturen er og blir den samme, da kan man vel stilltiende innrømme for seg selv at festtalene om integrering av inkompatible språk, kultur- og religionssystemer samtidig er et varsel om kommende sosial uro, og i verste fall borgerkrig? Det er ikke lenge siden vest-Europas siste diktator Salazar gikk av i Portugal, og Hviterussland har vel fremdeles en slags diktator. Iallfall sier man det ofte. Et raskt blikk på europas historie, dempes da ikke klokketroen på demokrati, høytravende verdier og multikulturelle paradis på jord?

    Vel, Nansen for seg. Min posisjon er iallfall at alle disse immigrantene og innvandrerne, migrantene og flyktningene, gi dem ikke arbeide. Frigjør dem fra “globaliseringens villfarelser” og mammons fristelser (“rask riktdom i vesten”) og hjelp dem hjem til deres fedres hjemland. Og oss alle til sans og samling!

    Kort: overgriperne i Køln må ikke straffes, individuelt. For her er det ikke snakk om individuelle fenomen. Det må derimot komme en kollektiv “straff” eller en beslutning som gjelder alle migranter: Man må sette en strek for galskapen på alle sider! Ingen må gis jobber. Alle migranter må umiddelbart sendes tilbake til sine hjemland/regioner, hvor Vesten godt kan bygge flyktningeleire for de som har behov.

    Forøvrig: mange gode poeng i artikkelen: men jeg føler at vi i tenkningen mer konsekvent må gå til roten av problemene. Derfor motsatt posisjon: nei, vi må ikke gi arbeid til noen som helst. Vi må selv gjøre alt vårt arbeide, også det minst ansette og lavest lønnede.

    For Jesus sa: “jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd” Kraftfullt på fransk: “Je ne suis pas venu pour apporter la paix, mais l’épée!” – Mt 10(34-36) (etter hukommelsen)

    Breidablikk

    https://snl.no/Fridtjof_Nansen

    SITAT
    Fra 1920 til sin død var Nansen medlem av den norske delegasjon til Folkeforbundet,
    der han kom til å spille en fremtredende rolle. I mai 1920 påtok han
    seg etter oppdrag av forbundets generalsekretær å lede arbeidet med
    repatrieringen av krigsfanger. Omtrent 450 000 fanger ble sendt hjem
    takket være denne innsatsen, som ble utført med minimalt administrativt
    apparat og lave omkostninger. Da han i august 1921 tok opp arbeidet mot
    hungersnøden i Sovjetunionen, skjedde det i forståelse med en rekke humanitære organisasjoner. Nansen ble utnevnt til høykommissær
    for virksomheten og inngikk en avtale med de sovjetiske myndigheter om
    gjennomføringen. Det hjelpearbeid han ledet, kom til å få særlig
    betydning for befolkningen i Ukraina
    og i Volgadistriktet, mens en amerikansk aksjon ble satt inn i andre
    hungersdistrikter. I august 1921 påtok Nansen seg en annen humanitær
    oppgave, nemlig å hjelpe de ca. 2 mill. russiske flyktninger. Arbeidet
    for fordrevne og flyktninger la fra da av beslag på det meste av hans
    arbeidskraft. Vinteren 1921–22 organiserte han utvekslingen av flere
    hundre tusen grekere og tyrkere.
    Fra mange kanter av verden kom det bønn om at Nansen måtte yte hjelp
    til befolkningsgrupper i nød; hans humanitære innsats var enestående.
    Politiske og administrative hindringer vanskeliggjorde arbeidet og slet
    på hans krefter. I 1922 fikk Nansen Nobels fredspris, og den danske forlagsbokhandler
    Chr. Erichsen gav samtidig en pengesum tilsvarende prisbeløpet (122 000
    kr). Nansen brukte midlene i sitt humanitære arbeid, først og fremst i
    Ukraina. Fra 1925 var det særlig armenske flyktninger han arbeidet for. Han gikk inn for en repatriering av armenere og søkte å arbeide for et fritt og uavhengig Armenia. Gjennom sitt virke oppnådde han sterk sympati i det armenske folk.

  • XI. The conformism which has been part and parcel of Social Democracy from the beginning attaches not only to its political tactics but to its economic views as well. It is one reason for its later breakdown. Nothing has corrupted the German working class so much as the notion that it was moving with the current. It regarded technological developments as the fall of the stream with which it thought it was moving. From there it was but a step to the illusion that the factory work which was supposed to tend toward technological progress constituted a political achievement. The old Protestant ethics of work was resurrected among German workers in secularized form. The Gotha Program* already bears traces of this confusion, defining labor as ‘the source of all wealth and all culture.’ Smelling a rat, Marx countered that ‘…the man who possesses no other property than his labor power’ must of necessity become ‘the slave of other men who have made themselves the owners…’ However, the confusion spread, and soon thereafter Josef Dietzgen proclaimed: ‘The savior of modern times is called work. The …improvement… of labor constitutes the wealth which is now able to accomplish what no redeemer has ever been able to do.’ This vulgar-Marxist conception of the nature of labor bypasses the question of how its products might benefit the workers while still not being at their disposal. It recognizes only the progress in the mastery of nature, not the retrogression of society; it already displays the technocratic features later encountered in Fascism. Among these is a conception of nature which differs ominously from the one in the Socialist utopias before the 1848 revolution. The new conception of labor amounts to the exploitation of nature, which with naive complacency is contrasted with the exploitation of the proletariat. Compared with this positivistic conception, Fourier’s fantasies, which have so often been ridiculed, prove to be surprisingly sound. According to Fourier, as a result of efficient cooperative labor, four moons would illuminate the earthly night, the ice would recede from the poles, sea water would no longer taste salty, and beasts of prey would do man’s bidding. All this illustrates a kind of labor which, far from exploiting nature, is capable of delivering her of the creations which lie dormant in her womb as potentials. Nature, which, as Dietzgen puts it, ‘exists gratis,’ is a complement to the corrupted conception of labor. –Walter Benjamin, On the Concept of History (often referred to as…) Theses on the Philosophy of History. (1939)

    *The Gotha Congress of 1875 ‘United the two German Socialist parties, one led by Ferdinand Lassalle, the other by Karl Marx and Wilhelm Liebknecht. The program, drafted by Liebknecht and Lassalle, was severely attacked by Marx in London. See his ‘Critique of the Gotha Program’.

  • HO Brendberg

    Sjølvsagt er globaliseringa rota til problema. Og det er ein samanheng mellom den nykonservative krigspolitikken som sender millionar på flukt, og den migrasjonsbølgja som no gjer at EU knakar i skøytene. For min del trur eg ikkje det er mogleg eller ønskeleg å reversera prosessen: Folk som har kome hit, har kome hit. Nett difor burde vi vera svært skeptiske til dei som er “generøse” med å sleppa inn tusenvis over grensene som vi ikkje har arbeid til i den komande økonomiske kriseperioden. Asylordninga slik ho no blir praktisert er noko av det mest inhumane ein kan tenkja seg: Det er eit sjansespel der vi set opp høge premiar – men der menneskesmuglarar tener godt på å bruka opp sparepengane til folk frå fattige land som nyttar det dei har av ressursar på ei von om å sleppa gjennom. Utan garantiar. Vi bør avvikla denne dobbeltmoralen. Edward Snowden er amerikansk avhoppar som har avslørt den vestlege overvakingsstatens omfang – ei total overvaking som også råkar alle privatpersonar og verksemder i Noreg. Han er politisk flyktning – om han reiser heim til USA vil han bli tiltalt etter den drakoniske “Espionage Act” frå 1917, som ikkje skil mellom spionasje for framand makt og det å informera amerikanske borgarar om styresmaktene sine lovbrot. Så lenge det er umogleg at Snowden får politisk asyl i Noreg, synest eg ikkje det er grunn til å gje slikt asyl til andre heller.