Konsumkarma & Metamorfose

DDR_2

Til å begynne med lå det der nede i det ubevisste og jeg var lykkelig uvitende. Så kunne det kanskje anes. Av og til. Et lite ubehag, en liten dissonans. Dette lille ubehaget opptrådte så sjelden at jeg ikke bet meg merke i det og på ingen måte anerkjente det. Den første tiden undret jeg meg derfor aldri over dets opphav.

Av V. Maro,  uavhengig skribent og vitne i tid og rom

«Men her jeg sitter nå, ved et kafebord på et kjøpesenter med fasade inspirert av Akropolis og betrakter hyperkonsumister som har tatt med seg barna i tempelet for å dyrke sin gud i førjulstiden, innser jeg at når ånden er død, har kommunisten rett. »

Men langsomt, nesten umerkelig, ble ubehaget kraftigere, mer omfattende og hyppigere. Fortsatt beskyttet jeg meg mot innsikten, fortsatt bortforklarte jeg de tanker som etterhvert hadde begynt å knytte seg til dette profunde, men uforståelige, ubehag.

Sammen med det som etterhvert må kunne klassifiseres som en pseudobevisst fortrengning, kom også en massiv urolighet og rastløshet. Jeg begynte å vagabondere. Først inn i fjellheimen, så ut på havet. Til min fortvilelse fantes ikke lenger noen ro. Jeg vagabonderte mer. Roma og Venezia. Beroea og Konstantinopel. Hver gang jeg kom til et nytt sted, avtok uroen. Bare for å returnere etter noen uker i fornyet styrke.

Til slutt lot det seg hverken flykte fra eller undertrykke. Til slutt fant jeg meg selv stående foran speilet på et billig bad i et billig hotellrom og jeg sa høyt til meg selv:

– «Du er nødt til å innrømme det. Du har blitt kommunist.»

Ikke denne nye typen kommunist, den som noen steder kalles «nye venstre». Ikke den typen som gjemmer seg bak Antonio Gramscis hegemonikamp for å kunne beholde sin borgerlige tilværelse som professor eller journalist. Ikke den engstelige og unnvikende typen kommunist som pakker vekk sine revolusjonsfantasier og erstatter dem med «nestekjærlighet» og «respekt for menneskeverdet».  Og under alle omstendigheter ikke den typen som tror at det klasseløse stiger frem hvis lillebror får gå i kjole.

Nei, den typen kommunist jeg fryktet at lå i enden av min reise av erkjennelse, var en kommunist som anerkjente dialektikken slik Karl skrev den og kynisk aksepterte materiens makt over ånden. En kommunist som hadde sett og forstått at ingen annen enn arbeideren kan frigjøre proletariatet og som visste at det klasseløse, dersom det i det hele tatt er mulig, må innføres som et diktatur. Den type som vet at det var hard og kompromissløs kamp under den røde fane som førte til at en generasjon med arbeidere ikke var fullstendig eid av en Stordal eller en Røkke. Dronene fra godsene, fabrikkene og bankene. Nasjonstyvene.

Men først og fremst den type kommunist som har forstått at den friheten man snakker så varmt om, ikke kommer som et produkt av dekonstruksjon, men erkjennelse, innsikt og skolering.

Gjennombruddet kom i Berlin, denne hovedstaden med sin merkelig fragmenterte og tragiske historie. I Berlin kunne man i de dager, hvis man lette, finne mennesker som hadde opplevd intet mindre enn fem politiske system. Keiserriket, Weimar-republikken, Det tredje riket, DDR og det vi i mangel av noe bedre begrep foreløpig får kalle det vestlige konsum-demokrati. Det finnes ingen tilfeldigheter, sies det, og dermed fantes det vel heller ikke noen tilfeldighet i at jeg en varm høstdag i Weissensee satt meg ned for å spise matpakken på en benk rett ved strandbadet. Der Indira Gandhi møter Berliner Allee.

DDR_1
En familie feirer innflyttingen i ny leilighet i Berlin 1963

Ved siden av meg på benken satt en tilårskommen dame og stirret tomt ut over sjøen – kanskje mer en dam eller et tjern for den som er oppvokst ved Mjøsa. Weissensee tilhører det tidligere Øst-Berlin og selv om muren var revet, er og var de kulturelle skillelinjer i høyeste grad synlige. Forutsatt at man vet hva man skal se etter. I øst er høflighet en dygd, særlig når man tiltaler mennesker eldre enn en selv.

−    «Ærede frue, tillater de meg å benytte høyre side av denne benken?»
−    «Vær så god, ta plass.»

Slik satt vi en stund i skyggen av løvtrærne og sirret ut over en blågrønn overflate med svane og fontene. Jeg tygget på gammelt brød, hun på gebisset.

– «Jeg er beredt til å dele med Dem, frue, men brødet er gammelt.»
– «Takk, men nei takk. Men si meg, De høres ikke tysk ut?»
– «Norsk.»
– «Og hvordan har det seg at De snakker tysk?»

Jeg fortalte så åpent jeg klarte om mitt evige dilemma, min historie og min urolige vagabondering. Min søken etter svar, mitt dystropiske syn på min samtid. Min opplevelse av fremmedgjøring og min desperasjon. Jeg merket meg at fire høflighetsfraser var det som skulle til før man oppnådde en meningsfull samtale med et menneske som med ett ikke lenger var en gebisstyggende geriatrisk pasient, men et våkent og spennende medmenneske. En kvinne med glimt i øyet. Ikke rent lite tiltrekkende faktisk, hennes ånd. Jeg forsøkte å se henne for meg slik hun var da Heniz, eller Franz, dro ut i krigen og forsvant. Eller gikk i leir.

Hun spurte meg ut. Hvor hadde jeg lett? Nietzsche? Hegel?

−    «Hvorfor leter De i Berlin?»
−    «Jeg vet ikke. Kanskje fordi Berlin ufrivillig har blitt smertens og de ubesvarte spørsmålenes hovedstad?»
−    «Så skal jeg gi Dem noen nye spørsmål, min unge herre, om De tillater?»

Ungdommens euforiske spennning. Jeg trodde den var død.

– «Kjenner De Berlin godt?»
– «Uhm…middels?»
– «Kan De nevne to byggverk typiske for Keisertiden?»
– «Brandenburger Tor og Staatsoper?»
– «Kan De nevne to byggverk typiske for det tredje riket?»
    – «Olympiastadion og Luftfartsministeriet.»

Jeg var overrasket over den intense overhøring, men fornøyd med det  jeg så langt mente stod til laud.

– «Så DDR. To bygg?»
– «Republikkpalasset og TV-tårnet!»
– «Utmerket. Så kan De avslutningsvis nevne to bygg typiske for forbundsrepublikken?»

Europa_Center
Europa– Center, Berlin

Trykkende stillhet. Det lekne smilet tydet på at hun nøt den. Jeg ikke fullt så mye. Hun lot meg steke i egen selvgodhet enda en stund før hun brøt stillheten.

– «De kommer ikke på noe?»
– «Nei?»
    – «Nettopp!»
–  «…»
−    «Men, si meg en ting. Er De arkitekt?»
−    «Nei!» lo hun.
−    «Fabrikkarbeiderinne!» «Marmeladefabrikk!» Hennes stolthet var til å ta og føle på.
−    «Og hvordan kjenner de da til…» jeg tok meg selv i det.

Klassearroganse. Det nye venstres buemerke. Så har de altså korrumpert også meg. Hun så kun forbauset ut. Heldigvis ikke fornærmet.

– «Jeg har da gått på skole?»

Først da jeg mange timer senere skulle til å avfotografere en Ernst Thälmann i solnedgang på tilgriset sokkel, kom jeg på svaret. Jeg skyndet meg tilbake, men benken var tom og damen ute av mitt liv for alltid.

– «Europasenteret og Ka-De-Weee!» ropte jeg med hendene formet som en megafon.

Bortsett fra en syklist og en hund som begge betraktet meg med en blanding av bekymring og omsorg fikk jeg intet svar.

Europasenteret og Kaufhaus Des Westens er Berlins tradisjonelle kjøpesentra. De representerer mer enn noe annet den vest-tyske etterkrigstidens måleenheter. Innkjøp og økonomisk status. Postanomisk hyperkonsumisme uten ruinverdi.

Konsumterror

Jeg ble aldri kommunist. Jeg prøvde hardt en stund, men jeg fikk det ikke til. Av en eneste grunn. Jeg nektet å anerkjenne nettopp materiens seier over ånden som den drivende kraft for alle menneskers adferd og kultur. Men her jeg sitter nå, ved et kafebord på et kjøpesenter med fasade inspirert av Akropolis og betrakter hyperkonsumister som har tatt med seg barna i tempelet for å dyrke sin gud i førjulstiden, innser jeg at når ånden er død, har kommunisten rett. Ikke denne nye typen, som nå fullstendig forvirret ser proletariatet blottet for ånd og språk låne seg inn i lenker det engang kostet så mye blod og tårer å bryte. Nei, den gamle typen, den som hele tiden har forstått at den nye fascismen – det er konsumterroren. Og at konsumterrorens seier hviler på kunnskapsløshet, feighet og åndslivets decrecendo.

Jeg ser gullkortene danse over terminalene. Fangenummer tastes inn og friheten er enda fjernere enn før forrige jul. Tristheten oppleves bunnløs før hun plutselig trenger seg inn i min bevissthet. Den kokette ungpioneren i gammel innpakning den høstkvelden i Berlin for så uhyggelig lenge siden.

Jeg lurer på hvor hun er nå. Jeg lukker øynene. Lyden av «driving home for Christmas» på panfløyte og kaklingen fra bordene rundt meg forsvinner i det fjerne. Jeg hører latter, sang og engasjerte utlegninger. Jeg ser henne sitte i den evige ølhall med sin elskede Ernst og et kompani biffstormere. Ungdom fra Moskva og ungdom fra Berlin og det finnes ingen klasser mer.  Min nydelige ungpioner smiler. Øynene hennes stråler. Jeg hører henne synge:

«Thälmann* und Thälmann vor allen! Deutschlands unsterbliche Sohn. Thälmann ist niemals gefallen! Stimme und Faust der Nation!»


*Ernst Thälmann, tysk arbeiderleder og leder av KPD, drept 1944 i Buchenwald, setningen henspiller på en strofe fra DDR-hymnet Thälmann Lied

Bildene fra DDR er fra bokverket “Leben in Ost-Berlin Alltag – in Bildern 1945-1990”, Jens Kegel


Relatert

Slavoj Žižeks – Living in the End Times
Hinsides historiens slutt? – del III
Tregreningen og det moderne samfunnet – del I
  • “In their effort to promote a liberated and classless society, the Modernists and their successors tried to stamp out history and tradition, and the meanings associated with them, as embodied in the places where we live and work. They failed to create a social utopia, but they did tremendous damage to the physical setting for civilization. Worshipping the machine and industrial methods as ends in themselves, they became the servants of an economy that plundered the future in order to power the engines of production and consumption for the present. This is the essence of the hubris that tries to destroy history: Yesterday’s tomorrow turns out to be no future at all. And this destructive, futureless economy is precisely the predicament in which America finds itself today.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere”, page 84