Milarepas sanger fra snøfjellet

Snow in Himalaya

Tiden hvor natur og ånd sto i felles ledtog mot forfengelighetens og grådighetens barbariske spill, er forbi. Joda, den finnes fremdeles i enkelte bortgjemte lommer her på kloden, men som en kraft å regne med har denne koalisjonen utspilt sin rolle for lengst.

Av Ivar Sagbakken, filosof og skribent, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Begrepet hellig betyr opprinnelig “det som bringer lykke”, eller “det som er helt i seg selv”, noe som i eksistensiell betydning kan sies å være en og samme sak.

I dag står vi igjen med ånd som blir latterliggjort av den globale offentligheten hver gang den forsøker å få gjennomslagskraft i anliggender som allerede forvaltes av politiske eller økonomiske interesseorganisasjoner, politiske som uavhengige, og med en natur som stadig venter på at menneskene skal finne den økonomisk gunstig før den tør håpe på et mer positivt sykdomsbilde. I de kortlevde øyeblikkene hvor de to tidligere tvillingene erindrer sin fordums storhet og forsøker å danne allianse mot de anti-tradisjonelle, militante og markedsstyrte kreftene som regjerer vår tid, faller de fort sammen under deres påståtte alliertes feighet, latskap og ignoranse.

Norge er intet unntak. Det er ikke mer enn 46 år siden Mardøla-aksjonen, 36 år siden Alta-aksjonen, og kun drøyt to år siden monstermastene i Hardanger. I de førstnevnte aksjonene var ånd og natur sammenknytt i aksjonistenes budskap, særlig representert ved Sigmund Kvaløy Setreng og Arne Næss’ økosofi; i sistnevnte sto naturen alene. Steder og bestemte naturområder er likevel fremdeles hellige for mange. Begrepet hellig betyr opprinnelig “det som bringer lykke”, eller “det som er helt i seg selv”, noe som i eksistensiell betydning kan sies å være en og samme sak. I religionsvitenskapelig betydning er det hellige det  rommet hvor man er i kontakt med noe guddommelig, det som går forbi dagliglivets erfaringsrammer, det ukrenkelige og dyrebare.

Igjen altså; noe som i seg selv er helt, og dermed noe som ikke kan overprøves eller eksperimenteres med av vesener eller motiver som nettopp befinner seg i dagliglivets relative feilbarlighet – inklusive mennesket. Ja, kanskje særlig mennesket. Derfor skal det hellige bevares og respekteres. Det hellige er noe man gjester, aldri noe man eier. Og det hellige er stedet hvor den som selv søker hellighet går for å finne kunnskap og inspirasjon. Arne Næss fant Tvergastein. Kvaløy Setreng fant Busetgrenda i Singsås. Begge fant i sin tid også Himalaya, og Tibet, og begge har håndhilst på Dalai Lama.

himalaya-mountains

“Solens tillit til fjellet er som Guds tillit til profeten. For slik som profetens solide, urokkelige tro og idealisme skiller seg fra hverdagsmennesket, som hopper fra den ene til den andre tanken, og snart trekkes av den ene følelsen, snart den andre, står fjellet opp som den trofaste og stabile kraften i naturen, omgitt av skogens stadige utskifting av liv, havets stormfulle bølger, og vær og vinds omskiftelige sus i luften”, skrev jeg en gang for en del år tilbake i en artikkel som blant annet omhandlet fjellet som hellig symbol. Og det er i kraft av dette jeg må gå videre til det jeg egentlig skulle gjøre i denne teksten: Oversette tre av Milarepas dikt om fjellet.

Milarepa (1052-1135) ble født i landsbyen Tsa i Tibet. Han skal ha blitt født inn i en forholdsvis velstående familie, men da hans far døde mens Milarepa fremdeles var en ung gutt, tok tanten og onkelen over hele familieformuen, og moren fikk i hui og hast sendt guttungen vekk til en læremester i magi, før den grådige onkelen rakk å få guttungen tilsatt som barnearbeider. Som utlært magiker dro han mange år senere tilbake til landsbyen for å hevne seg på sin tante og onkel, og under sin fetters bryllup brukte han sine magiske krefter til å frembringe en fryktelig storm som drepte mange av landsbyens mennesker.

På sin flukt tilbake til fjellene ble han deretter advart av moren sin om at mange av landsbyens menn var ute etter å ta ham. Milarepa fremkalte derfor nok en storm, denne gangen for å ødelegge avlingene i landsbyen som for å varsle innbyggerne om at her lønte det seg ikke engang å tenke tanken på å ta ham igjen.

Etter en tid i eksil skjedde dog en vending i Milarepas liv. Han innså flyyktigheten i magiens higen etter livets midlertidige vinninger, angret sin hevnaksjon, traff en læremester ved navn Marpa, hvoretter han snudde tvert om på livet sitt og ble buddhistmunk. I følge seg selv skal han etter tolv år i Marpas tjeneste endelig ha utslukket den karmiske flamme i sitt indre, og ikke lenger hatt øye for verken fremtidens ønsker eller fortidens sorger. Han ble en oppvåknet, en hellig, en Vajradhara, og han søkte til fjellets ensomhet, hvor han bodde i huler og sprekker i fjellet, og etterhvert ble en vandrende læremester.

Milarepa underviste gjennom sanger  og dikt, senere nedskrevet av hans disipler, og de tre diktene som denne teksten inneholder, og som ble nedtegnet av Tsangnyön Heruka i hans Milarepas 100.000 sanger på 1400-tallet, snakker alle om fjellet og Milarepas forhold til fjellet. De handler om forholdet mellom ånd og natur, mellom mann og ånd, mellom det hellige og profane, og mest av alt om det i seg selv enhetlige, det urokkelige, det ukrenkelige og dyrebare her i livet, sett opp mot det flyktige, det omskiftelige, illusjonen, og menneskets frykt for å forlate det.

Diktene fungerer som en stadig påminnelse om kampen som dagens tibetanere kjemper og hva den handler om, og om det respektløse og historieløse som trenger seg lengre og lengre inn i de ulike deler av det hellige landet og den hellige kulturen. “Mot dumskapen kjemper selv gudene forgjeves”, sa Friedrich Schiller. Dumskapen har dessverre for lengst innatt Tibet utenfra, men diktene og sangene til Milarepa, tibetaneren som gikk fra magien til meditasjonen, holder stadig minnet om det gudommelige ved Tibets natur i live, og de synger om at dumskapen alltid engang forgår, mens fjellene alltid og evig består. Det er en slags trøst i alt det forferdelige.

Milarepa, the One Who Harkened - Nicholas Roerich (1925)

“Milarepa” (1925) av Nicolas Roerich 

Men til syvende og sist er det ingenting som kommer og ingenting som blir borte. Alt er ett, og all foranderlighet er illusorisk.

Det første diktet, Snøens sang, er en hyllest til Milarepas urokkelige meditative vilje, hans askese, hvor naturkreftene fungerer som bilder på alle farene som truer et menneskesinn som søker renhet, stillhet og klarhet. Milarepa, løvesønnen, har alltid bodd i de snøkledte fjellene, i sitt sinn har han alltid vært en fjellets asket, og selv om snøfnuggene utenfor kan falle tunge som bomullssekker er det ingen grunn til å bekymre seg for ham. Milarepa er her den seirende, krigerasketen, som i fjellet kjemper de samme kampene mot naturkreftene som Buddha Gautama kjempet mot Mara under fikentreet. Krigen og meditasjonen er av samme art, kongen og munken av samme ætt.

I det andre diktet, Gledens sang, beskriver Milarepa den menneskelige tilstand, ikke ulikt slik Buddha Gautama gjør i Satipatthana Sutta hvor han går igjennom årvåkenhetens vei og hvilke krefter i mennesket den mediterende må være oppmerksom på. Det er en forelesning mer enn et dikt, men innholdet er like fullt storslagent og av stor viktighet for å forstå Milarepas lære.

Sangen om alle tings essens, det tredje diktet, er nok en sang hvor naturmetaforer er sentrale. Her synger Milarepa om alle tings opphav, om hvordan all forandring og omskiftelighet forsvinner inn i det samme de steg opp fra, og at dette essensielle som alt stiger opp av og forsvinner ned i, er det eneste virkelige og sanne. Frukten stiger opp fra jorden, og råtner tilbake i jorden, regn og snø kommer fra himmelen, men når de smelter stiger de på ny opp til himmelen. Og det samme gjelder menneskers tanker og følelser som velter opp fra sinnet og forsvinner i sinnet, med gjenfødelsen som kommer fra eksistensen og forsvinner i eksistensen.

Men til syvende og sist er det ingenting som kommer og ingenting som blir borte. Alt er ett, og all foranderlighet er illusorisk. Dette er en av Milarepas sanger som griper essensen av den buddhistiske filosofi og metafysikk, og det er det eneste av de tre diktene jeg har forsøkt å omdikte med tanke på rim og klang. Det repetitive i mange buddhistiske tekster fungerer ofte som nærmest transesettende, og forsøket på å gi diktet rim er et forsøk på å forsterke dette. Det er ikke alltid like enkelt, da man skal sørge for å bevare innholdet så godt som mulig, som allerede er en utfordring i og med at min norske oversettelse her er fra engelsk, ikke tibetansk. Om jeg har lyktes får være opp til leseren å avgjøre.

God fornøyelse!

Himalaya

SNØENS SANG

Ved enden av tigerens år, før harens år begynte,

på den sjette dagen av WaJal,

vokste en følelse av avkall inni meg.

 

Til det fjerne snøfjellet Lashi ankom så Milarepa;

eremitten som klamrer seg til ensomheten.

Himmelen og jorden holdt råd den dagen,

og en vind sterk nok til å rive i stykker huden ble sendt.

 

Elvene brølte og bølgene bruste;

sorte skyer skøyt inn fra alle himmelretninger.

Solen og månen ble lukket i et mørke

og de tjueåtte stjernetegnene var festet fast på sitt sted;

Melkeveien var oppdemt

og de åtte planetene var bundet fast av en jernkjetting.

 

Himmelens bue var omkranset av dis;

i tåken falt snø i ni fulle netter og ni hele dager.

Deretter mer og mer snø i de atten dagene og nettene som fulgte.

Snøen falt, med flak så store som bomullssekker,

den falt som flyvende fugler i luften,

falt som en dansende bisverm.

 

Flakene falt, så små som spolehjul,

falt så små som bønnefrø, som bomullshår.

Snøfallet var uten sidestykke. Hele fjellet var dekket av snøen som nå lå så tykk

at den berørte himmelen, at den falt rett gjennom buskene

og fikk trær til å knekke under seg.

Under denne katastrofen forble jeg i lutter ensomhet.

Snøen, denne vintereksplosjonen,  og mitt tynne bomullsplagg

kjempet mot hverandre på det hvite fjellet.

 

Men snøen, når den falt på meg, ble omgjort til et skarpt lys.

Jeg nedkjempet de rasende vindene,

jeg underkastet dem min stille hvile.

Bomullsplagget jeg bar var som av et brennende stoff.

Kampen sto mellom liv og død, som når kjemper slåss eller sabler klirrer.

 

Jeg, den vise yogi, seiret; min makt og kontroll over livsvarmen

og dens to kanaler viste seg fram.

Gjennom forsiktig å observere de fire lidelsene gjennom meditasjon

og ved å holde meg til mitt indre arbeid, ble både den kalde

og den varme livspusten omgjort til essens.

Dette er grunnen til at den rasende vinden

ble temt og at stormen stilnet og mistet sin kraft.

 

Ikke engang Devaenes hær kunne måle seg med meg.

Denne kampen vant jeg, yogien.

Som sønn av en løve, dyrenes konge, har jeg alltid bodd i snøfjellet:

ingen trenger noen gang å bekymre seg for meg.

Dersom du tror på hva denne gamle mannen sier,

vil Dharma vokse og spre seg langt av sted.

梅东升(Mei Dongsheng)

GLEDENS SANG

Som svar til mine disiplers spørsmål, er dette

den muntre sangen som den gamle mannen synger!

 

Snøen som falt,innhegnet mitt meditasjonshus;

gudinnene ga meg mat og næring.

 

Gjennom å observere sitt eget sinn, er alle ting gjennomskuet;

gjennom å sitte på et beskjedent sted, erobres den kongelige trone.

 

Jeg, Milarepa, kom til snøfjellet Lashi for alene å innta demonenes hule.

I seks måneder vokste de meditative erfaringene. Jeg formidler dem nå her,

i “sangen om meditasjonsopplevelsens seks essenser”.

 

Dersom det finnes hindringer, kan det ikke kalles rom;

dersom det er numre; kan det ikke kalles stjerner.

Man kan ikke si, “Dette er et fjell”, dersom det beveger seg og rister.

Det kan ikke kalles et hav, det som vokser eller krymper.

Han kan ikke kalles en svømmer, han som trenger en bro.

Det er ingen regnbue, dersom den kan gripes.

Dette er de seks ytre liknelser.

 

Begrensningen til det bestemte, hindrer forståelse.

Latskap og forstyrrelse er ikke meditasjon.

Godtakelse eller avvisning er ikke viljens handlinger.

En konstant strøm av tanker er ikke yoga.

Der det er øst og vest, der er ikke visdom.

Hvis fødsel og død, er det ikke Buddha.

Dette er de seks indre hindringene.

 

Stor tillit til en vis og streng guru, disiplin,

ensomhet i en eremittbolig; fasthet,

utholdenhet, øvelse; og meditasjon.

Dette er de seks veier som leder til frihet.

 

Den essensielle medfødte visdommen

er det opprinnelige dypets sfære.

Uten ytre og indre er bevissthetens sfære;

uten lys eller mørke er innsiktens sfære;

allmektig og altomfattende er Dharmas sfære;

uten forandringer eller overganger er Tig Les sfære;

uten forstyrrelser er opplevelsens sfære.

Dette er essensens seks urokkelige riker.

 

Sangen om mine opplevelsers seks essenser,

som jeg erfarte sist vår, synger jeg nå mens jeg mediterer.

Angsten til hjertet som finner virkelig det som egentlig

kun har betinget eksistens, er overvunnet;

illusjonens mørke, skapt av mangel på kunnskap, er forduftet.

 

Det intellektuelle blikkets hvite lotus har åpnet seg og står i full blomst;

en fakkel av klar selvbevissthet er tent: Visdom våkner.

Er min ånd virkelig våken?

 

Når jeg skuer opp på den blå himmelen,

blir tomheten i hva som eksisterer tydelig innlysende for meg,

og jeg frykter ikke lenger læren om tings virkelighet.

 

Når jeg skuer solen og månen,

stiger en opplysning i bevisstheten min, på et eiendommelig vis,

og jeg frykter ikke åndelig kjedsomhet og latskap.

 

Når jeg skuer fjelltoppene,

er den uforanderlige gjenstanden jeg kontemplerer over,

tydelig sett av min bevissthet, og jeg frykter ikke lenger

de stadige endringene i de ulike teoriene over ting.

 

Når jeg skuer ned på elven under meg,

stiger ideen om kontinuitet opp i bevisstheten min,

og derfor frykter jeg ikke lenger uforutsette hendelser.

 

Når jeg ser regnbuen,

blir fenomenenes iboende tomhet opplevet

i den mest sentrale delen av mitt indre vesen,

og jeg frykter verken det som varer eller det som forgår.

 

Når jeg ser bildet av månen som speiler seg i vannet,

oppstår en frigjøring av selvet,

en frigjøring fra alle bekymringer i min bevissthet,

og jeg frykter ikke lenger dumhet og lettsindighet.

Milarepa-heart-of-light

SANGEN OM ALLE TINGS ESSENS

Stormen, tordenen, skyer fra sør.

Når de oppstår, stiger de fra himmelens slør,

og når de forsvinner, forsvinner de fra den samme himmelen som før.

 

Regnbue, tåke og dis.

Når de oppstår, stiger de fra luftens bris,

og når de forsvinner, forsvinner de fra luften på samme vis.

 

Stoffet til frukter og planter på jorden.

Når de forsvinner, forsvinner de i jorden.

 

Elver, sjøskum, bølge – høye som lave.

Når de oppstår, stiger de opp fra det store havet,

og når de forsvinner, forsvinner de ned i vannets store mave.

 

Lidenskap, lengsel og lyst.

Når de oppstår, stiger de opp fra sinnets kyst,

og når de forsvinner, forsvinner de ned i det selvsamme sinnets bryst.

 

Visdom, opplysning, frihet – hvor kan man dem finne?

Jo, når de oppstår, stiger de opp fra sinnet,

og når de forsvinner, er det i sinnet de må forsvinne.

 

Frihet fra gjenfødsel, det ubetingede, perfekte.

Når de oppstår, stiger de opp fra eksistensen, den ekte,

og når de forsvinner, forsvinner de i den samme væren vekk ned.

 

Det som blir ansett å være en demon, intet mindre.

Når det oppstår, stiger det opp fra asketens indre,

og når det forsvinner, forsvinner det også inn i asketens indre eksistens,

siden disse tilsynekomster bare er et illusorisk spill av det indres essens.

 

Ved å begripe sinnets sanne natur,

er det mulig å begripe at tilstanden av opplysning

ikke bare kommer, ei heller blir den simpelt hen borte.

 

Når sinnet, som er narret av den eksterne verdens tilsynekomster,

endelig har grepet læren om fenomener, oppfatter den at det slett ikke

er noen forskjell mellom fenomen og tomhet.

 

Når sinnets sanne natur blir sammenliknet med elementet eter,

kan sannhetens essens virkelig forstås.

 

Relatert

Kulturrevolusjonens ødeleggelse av en unik klostertradisjon i Tibet

Mann og Natur: Fjellet

Dypøkologien redux

Watzmann – En rensende tur opp til den forstenede konges trone

Naturen er hellig