Julefeiringens opprinnelse er mangefasettert og har tradisjoner som går tilbake i forhistorisk tid, likevel er det spor vi kan følge som går helt frem til vår egen tid, knyttet til både ånd, sted, kultur og vintersolvendingen.

Av Kjell Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem KULTURVERK, bildet over er fra tradisjonell Perchten-feiring i Bayern, teksten er tidligere publisert i tidsskriftet HERBA

«En rekke hedenske skikker kalles til live i denne fest, som har gitt årsak til en livlig diskusjon om hvilken karakter den hedenske jul i virkeligheten hadde. Var den en solfest, en fruktbarhetsfest, en lysfest, eller hva?»

Dette skrev religionshistorikeren Emil Birkeli (1877-1952) i sin bok Fedrekult – fra norsk folkeliv i hedensk og kristen tid som ble utgitt på Dreyers Forlag i 1943. Birkeli etterlot seg et formidabelt arbeide på dette feltet og det er fortsatt interessant, nyttig og verdifullt stoff for den som ønsker å fordype seg i bakgrunnen for skikker og høgtider ikke bare i Norge, men òg i hele Norden. Det sentrale i hans behandling av folkelige tradisjoner både i førkristen tid og inn i den moderne æra er nettopp det som kan samles i begrepet fedrekult. Gjennom flere verker illustrerte han godt hvor grunnleggende denne praksis var inntil nylig, selv om bevisstheten omkring skikk og bruk etter hvert ble visket ut av folkeminnet over hele landet. I den nevnte boka skriver han innsiktsfullt og fengende om det grunnleggende religiøse og konserverende i menneskenaturen og hvorledes dette gav seg utslag i religionsskiftet her i Norge. Mens den offentlige kult endret karakter og fyltes med kristne dogmer og liturgi, fikk kulten og skikkene i den mer private sfære i mange tilfeller leve videre under katolisismen, – ikke minst næret av sistnevnte religions helgendyrkelse, som Birkeli fører tilbake til den førkristne fedre- og herosdyrkelsen rundt Middelhavet.

Setter man seg fore å undersøke julehøgtidas opprinnelse, vil man snart oppdage at man tar seg vann over hodet hvis man våger seg ut på en sammenfatning av det man kommer over. Det første som slår en er hvilket alderdommelig preg denne seiglivede feiringen har og hvor fantastisk det er at denne perioden av året fortsatt setter hele samfunnet i en ”unntakstilstand”. Arveordet jul har i sin nåværende form opphav i dansk, men den vestnordiske (norrøne) forma jól lever fremdeles i beste velgående (får en iallfall håpe!) videre i vestlandske dialekter: ”… en gammel betegnelse på denne opprinnelig hedenske midtvintersfesten”. Begrepet dukker opp i en rekke germanske språk/dialekter og dette, – ifølge etymologene selv, – ”utvilsomt gamle ordet” ble tidlig et lånord hos skandinavenes finsk-ugriske naboer i øst (f.eks. finsk juhla som ganske enkelt oversettes med ’høgtid, fest’). Forskningen omkring ordets opprinnelse og betydning er omfattende og vi får heller ta til takke med at det minst kan føres tilbake til den urnordiske epoken i språkhistorien og dermed til eldre jernalder.

Ser vi bort ifra de mange kristne fortellinger som knyttes til julehøgtida, forbinder nok de fleste i dag julas opprinnelse med nettopp det solvende som Birkeli nevnte i utraget ovenfor. Og dette har nok mye i seg. Men man innser altså fort at jula har mange flere aspekter enn som så. Sagalitteraturen kan by på en del verdifulle innblikk i folks forhold til høgtida, men som Birkeli ønsker å vise, behøver vi ikke gå så langt tilbake før en hel verden av forestillinger og tradisjoner forbundet med jula åpenbarer seg. Embetsmenn og folkeminnegranskerne samlet gjennom flere hundre år stoff som får oss til å innse at jula ikke minst var en fest for de døde. Kanskje p.g.a. nettopp de betydelige omveltningene vintersolvervet medførte ble ”alle dører åpnet” i jula og gardene ble gjestet av de døde slektninger, ikke minst rydningsmenn eller den første bonden på stedet.

Nissen, Theodor Kittelsen

Et interessant sidesprang i denne sammenheng er at det for oss kjære ordet nisse muligens kan ha sin rot i et mye eldre ord med betydningen ’liten slektning’. De mange lunefulle gardsnisser over det ganske land kan derfor oppfattes på lik linje med gardvorer, tunkaller, tusser og tomter (navnetradisjonen er utrolig variert i Norge) som beskytter tun og heim gjennom hele året, men som ikke lar dårlig behandling eller mislighold av avtaler gå upåaktet hen. Da er det heller ikke så overraskende å oppdage at skikkene forbundet med gravhauger her i landet ofte har satt sine spor i nettopp lokale juletradisjoner. Folkeminnelitteraturen er da også full av underholdende eksempler på folks helligholdelse av gamle gravminner på tun og ved gardene.

Selv ”rasjonelle” lensmenn holdt seg ikke for gode når det kom til gardvorens minne. Så den ”unntakstilstand” vi i dag tillegger jula er nok av en annen karakter enn den tradisjonelle. For ikke så mange generasjoner siden var jula og i særdeleshet julenatta den tida på året da de døde og overnaturlige vesen kunne bevege seg fritt blant oss. Norge er på sett og vis litt unikt selv i nordisk kontekst i og med at det er i våre landsdeler det er påtruffet flest forestillinger rundt det Birkeli omtaler som ”det store besøket”.

Jolesveinar var et utbredt navn på de usynlige gjestene som skulle vartes opp i høgtida og en religiøs praksis med røtter tilbake til det førkristne samfunnet kommer til syne i det at det mange steder var skikk å rede opp senga si og stelle huset sitt slik at de hinsidige julegjestene kunne innkvarteres. Huslyden selv måtte ta til takke med halm på golvet eller sågar i uthusene. Denne skikken er vel utdødd i dag, men viser en aktelse for de avlidne slektninger som sjelden kommer til uttrykk i våre dager. Alt var dog ikke like hyggelig i gamle dagers julefeiring: Oskoreia herjet over bygdene og kunne gjøre ”rent bord” mange steder. Bl.a. i Hardanger ble det til og med ofret til oskoreia på ei spesiell helle. Mange av oss kjenner sikkert julebukk-skikken som i dag er mer eller mindre avløst av den amerikaniserte halloween-industrien. Også disse skumle gestalter kan føres tilbake til førkristne skikker knyttet til de dødes gjenkomst og midlertidige besøk. Julebukk-tradisjonene tilhører et felleseuropeisk arv med mange forgreininger som lever i beste velgående mange steder.

M.Sand, Wilde Jagd

Til den innledende problemstilling svarer Emil Birkeli selv:

«- Som vi har sett er det fedrereligionen som har satt de dypeste merker på festen, men det behøver ikke å utelukke at mange forskjellige elementer er blandet sammen og at utgangspunktet kan ha en annen opprinnelse enn de dødes besøk. Høydepunktet i den hedenske fest var også en natt. Den ble kalt solhovnatt, hakenatt, midtvintersnatt, modernatt (Netternes natt). Og for denne lå solvendet til grunn. Det var årets lengste natt, den natten da alt det som var fryktinngydende og mysteriøst behersket naturen. Derfor måtte ingen være ute eller gå alene. Vannet før midnatt ble til eiter, men etter midnatt skjedde en total forandring, da ble det til vin. Den normale orden for alt var forstyrret.»

Relatert

Mot lysere tider? Jól og julehandel
Da Odin møtte Mefistofeles