Jól – tiden for det store besøket

perchten_Feiern_2
Julefeiringens opprinnelse er mangefasettert og har tradisjoner som går tilbake i forhistorisk tid, likevel er det spor vi kan følge som går helt frem til vår egen tid, knyttet til både ånd, sted, kultur og vintersolvendingen.

Av Kjell Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem KULTURVERK, bildet over er fra tradisjonell Perchten-feiring i Bayern, teksten er tidligere publisert i tidsskriftet HERBA

«En rekke hedenske skikker kalles til live i denne fest, som har gitt årsak til en livlig diskusjon om hva karakter den hedenske jul i virkeligheten hadde. Var den en solfest, en fruktbarhetsfest, en lysfest, eller hva?»

Dette skrev religionshistorikeren Emil Birkeli (1877-1952) i sin bok Fedrekult – fra norsk folkeliv i hedensk og kristen tid som ble utgitt på Dreyers Forlag i 1943. Birkeli etterlot seg et formidabelt arbeide på dette feltet og det er fortsatt interessant, nyttig og verdifullt stoff for den som ønsker å fordype seg i bakgrunnen for skikker og høgtider ikke bare i Norge, men òg i hele Norden. Det sentrale i hans behandling av folkelige tradisjoner både i førkristen tid og inn i den moderne æra er nettopp det som kan samles i begrepet fedrekult. Gjennom flere verker illustrerte han godt hvor grunnleggende denne praksis var inntil nylig, selv om bevisstheten omkring skikk og bruk etter hvert ble visket ut av folkeminnet over hele landet. I den nevnte boka skriver han innsiktsfullt og fengende om det grunnleggende religiøse og konserverende i menneskenaturen og hvorledes dette gav seg utslag i religionsskiftet her i Norge. Mens den offentlige kult endret karakter og fyltes med kristne dogmer og liturgi, fikk kulten og skikkene i den mer private sfære i mange tilfeller leve videre under katolisismen, – ikke minst næret av sistnevnte religions helgendyrkelse, som Birkeli fører tilbake til den førkristne fedre- og herosdyrkelsen rundt Middelhavet.

Setter man seg fore å undersøke julehøgtidas opprinnelse, vil man snart oppdage at man tar seg vann over hodet hvis man våger seg ut på en sammenfatning av det man kommer over. Det første som slår en er hvilket alderdommelig preg denne seiglivede feiringen har og hvor fantastisk det er at denne perioden av året fortsatt setter hele samfunnet i en ”unntakstilstand”. Arveordet jul har i sin nåværende form opphav i dansk, men den vestnordiske (norrøne) forma jól lever fremdeles i beste velgående (får en iallfall håpe!) videre i vestlandske dialekter: ”… en gammel betegnelse på denne opprinnelig hedenske midtvintersfesten”. Begrepet dukker opp i en rekke germanske språk/dialekter og dette, – ifølge etymologene selv, – ”utvilsomt gamle ordet” ble tidlig et lånord hos skandinavenes finsk-ugriske naboer i øst (f.eks. finsk juhla som ganske enkelt oversettes med ’høgtid, fest’). Forskningen omkring ordets opprinnelse og betydning er omfattende og vi får heller ta til takke med at det minst kan føres tilbake til den urnordiske epoken i språkhistorien og dermed til eldre jernalder.

Ser vi bort ifra de mange kristne fortellinger som knyttes til julehøgtida, forbinder nok de fleste i dag julas opprinnelse med nettopp det solvende som Birkeli nevnte i utraget ovenfor. Og dette har nok mye i seg. Men man innser altså fort at jula har mange flere aspekter enn som så. Sagalitteraturen kan by på en del verdifulle innblikk i folks forhold til høgtida, men som Birkeli ønsker å vise, behøver vi ikke gå så langt tilbake før en hel verden av forestillinger og tradisjoner forbundet med jula åpenbarer seg. Embetsmenn og folkeminnegranskerne samlet gjennom flere hundre år stoff som får oss til å innse at jula ikke minst var en fest for de døde. Kanskje p.g.a. nettopp de betydelige omveltningene vintersolvervet medførte ble ”alle dører åpnet” i jula og gardene ble gjestet av de døde slektninger, ikke minst rydningsmenn eller den første bonden på stedet.

nissen-KittelsenNissen, Theodor Kittelsen

 

Et interessant sidesprang i denne sammenheng er at det for oss kjære ordet nisse muligens kan ha sin rot i et mye eldre ord med betydningen ’liten slektning’. De mange lunefulle gardsnisser over det ganske land kan derfor oppfattes på lik linje med gardvorer, tunkaller, tusser og tomter (navnetradisjonen er utrolig variert i Norge) som beskytter tun og heim gjennom hele året, men som ikke lar dårlig behandling eller mislighold av avtaler gå upåaktet hen. Da er det heller ikke så overraskende å oppdage at skikkene forbundet med gravhauger her i landet ofte har satt sine spor i nettopp lokale juletradisjoner. Folkeminnelitteraturen er da også full av underholdende eksempler på folks helligholdelse av gamle gravminner på tun og ved gardene.

Selv ”rasjonelle” lensmenn holdt seg ikke for gode når det kom til gardvorens minne. Så den ”unntakstilstand” vi i dag tillegger jula er nok av en annen karakter enn den tradisjonelle. For ikke så mange generasjoner siden var jula og i særdeleshet julenatta den tida på året da de døde og overnaturlige vesen kunne bevege seg fritt blant oss. Norge er på sett og vis litt unikt selv i nordisk kontekst i og med at det er i våre landsdeler det er påtruffet flest forestillinger rundt det Birkeli omtaler som ”det store besøket”.

Jolesveinar var et utbredt navn på de usynlige gjestene som skulle vartes opp i høgtida og en religiøs praksis med røtter tilbake til det førkristne samfunnet kommer til syne i det at det mange steder var skikk å rede opp senga si og stelle huset sitt slik at de hinsidige julegjestene kunne innkvarteres. Huslyden selv måtte ta til takke med halm på golvet eller sågar i uthusene. Denne skikken er vel utdødd i dag, men viser en aktelse for de avlidne slektninger som sjelden kommer til uttrykk i våre dager. Alt var dog ikke like hyggelig i gamle dagers julefeiring: Oskoreia herjet over bygdene og kunne gjøre ”rent bord” mange steder. Bl.a. i Hardanger ble det til og med ofret til oskoreia på ei spesiell helle. Mange av oss kjenner sikkert julebukk-skikken som i dag er mer eller mindre avløst av den amerikaniserte halloween-industrien. Også disse skumle gestalter kan føres tilbake til førkristne skikker knyttet til de dødes gjenkomst og midlertidige besøk. Julebukk-tradisjonene tilhører et felleseuropeisk arv med mange forgreininger som lever i beste velgående mange steder.

 

M.Sand, Wilde Jagd


Til den innledende problemstilling svarer Emil Birkeli selv:

«- Som vi har sett er det fedrereligionen som har satt de dypeste merker på festen, men det behøver ikke å utelukke at mange forskjellige elementer er blandet sammen og at utgangspunktet kan ha en annen opprinnelse enn de dødes besøk. Høydepunktet i den hedenske fest var også en natt. Den ble kalt solhovnatt, hakenatt, midtvintersnatt, modernatt (Netternes natt). Og for denne lå solvendet til grunn. Det var årets lengste natt, den natten da alt det som var fryktinngydende og mysteriøst behersket naturen. Derfor måtte ingen være ute eller gå alene. Vannet før midnatt ble til eiter, men etter midnatt skjedde en total forandring, da ble det til vin. Den normale orden for alt var forstyrret.»

 

Relatert

Mot lysere tider? Jól og julehandel
Da Odin møtte Mefistofeles

  • Runolv

    En tanke som har slått meg er om det en gang i tiden var slik at det eksisterte en gruppe i samfunnet (eller som sto på utsiden) de facto representerte de døde og som fylte rollen til for eksempel det vi i dag kjenner som julebukk og oskorei (eller i det minste representerte den den mytologiske oskoreien, som jo er døde sjeler), og som var mottaker av offer lagt i hellere etc.

    Det var f.eks. en skikk som jeg vet holdt seg til etter 1920-tallet på en avsidesliggende gård i mitt distrikt der gårdsfolket ikke ryddet julebordet julekvelden, men lot maten stå fordi man ventet gjester til natten. Denne skikken har jeg lest om andre steder, da også i kombinasjon med at gårdsfolket gir fra seg sengene sine og sover på gulvet. Hvorfor skulle gårdsfolket gi fra seg sengene og dekke opp med festmat til noen som ikke kommer? Jeg tenker da på den opprinnelige funksjonen og ikke hva som foregikk i 1920. Dette med å gi fra seg sengene julenatten kan det ha vært knyttet ritualer til og ikke slik at det bare kom noen å lånte senga for natten. Og kan skikken med å la maten på julebordet stå framme på julenatten være en forløper til tradisjonen med å sette ut maten til nissen, eller er det to separate offer til to separate mytologiske skikkelser? Kan det ha vært slik at det faktisk kom gjester som representerte de mytologiske forfedrene (mannsforbund) og spiste det som var satt fram, som jo må kunne sies å være et offer?

    Husker jeg så et program på TVen for en del år siden, dette var blant en indianerstamme i jungelen og her skulle et hus/hytte renses for ånder og da var det noen som spilte de døde, bare nevner det som en digresjon.

    Det er vanskelig ikke å tenke på de mannsforbund som mye taler for har eksistert i vår kultur for lenge siden når en ser bildet av de maskerte perchten-deltakerne i prosesjonen over. Interessant at det er geit/bukk-maskering går igjen både her (og krampusskikkelsen, samt julebukken. Også interessant at selve ordet perchten ifølge den engelske wikipediasiden kan føres tilbake til det gammelhøytyske ordet pergan som betyr “skjult” eller “tildekket”: https://en.wikipedia.org/wiki/Perchta
    Boken “The one-eyed god: Odin and the indogermanic mannerbund” av Kris Kershaw tar opp mye av dette med mannsforbund og deres tilknytning til de døde forfedrene om jeg ikke husker feil. Mye interessant i alle fall. Dessverre er boken ganske tung med en del gresk så en legman som meg hadde nok hatt større utbytte av en mer populærvitenskapelig bok. Spesielt de 100 første sidene er veeeldig interessante.

    PS. Om artikkelforfatteren vet om noen forfatter som har prøvd å dechiffrere mye av folketroens karakter (eksempel hulder) og spore det tilbake til førkristne skikkelser så tas det mot med takk.

    • Kjell Brevik

      Gode Runolv! Beklager at jeg ikke har sett din kommentar før nå. Din kommentar er i seg selv et viktig bidrag her på KULTURVERK. Du stiller en rekke betimelige spørsmål om folkeminne, myter og religiøse ytringer. Ikke nok med det: du legger her fram eksempler på de forestillinger du øyensynlig har fordypet deg i. Selv har jeg et lite prosjekt på si (det kan aldri bli for mange av dem, vet du) som går ut på å kartlegge og komme mer i dybden av en skikk som er fremdeles er utbredt her i Midt-Norge. Denne skikken er utvilsomt i slekt med praksisen du nevner her, men er først og fremst knytta til bryllup. Også i dette tilfellet er det tale om de dødes deltakelse i de levendes liv og lagnad. Du er inne på dette med jolesveinane. Da kan Nils Lids (1890-1958) “Jolesveinar og grøderiksomsgudar” (1933) være av interesse. Jeg husker ikke innholdet så godt lenger, men Lid var generelt opptatt av fruktbarhetskulten i folkereligionen. Men her henger alt ihop, slik det alltid har vært med genuint integrale samfunn verden over. Kershaws bok er et mesterverk i så måte. Hun har forfatta det som vel kan betegnes som et oppslagsverk og en kilde til kunnskap og inspirasjon som en kan bygge videre på. Det var meget kort om et stort emne som du her legger opp til!

      Så til utfordringa som jeg tar på strak arm, i mangel på skamvett: at skikkelser som huldra har røtter tilbake til forhistorisk tid ligger vel nærmest i hennes natur. Vi har en parallell på Island som antakelig er en sammensmeltning av norrøne og keltiske oppfatninger, nemlig huldufolket. Her er en snodig dokumentar som du (og andre) kan hygge deg med på himmelspretten. Emnet gir rom til ettertanke:

      http://www.cultureunplugged.com/documentary/watch-online/play/8224/Hulduf–lk-102

      Det var alt for nå. Gi deg for all del til kjenne hvis dette ikke svarte til forventingene!