SOLEN VENDER TILBAKE

Return-of-the-Sun-Nerdrum-lores

Vinteren er over oss igjen, jordlivet har trukket seg tilbake, gått i dvale, konsentrert sine livskrefter i ventetiden før en ny begynnelse kommer. Vintersolverv, den mørkeste dagen, er dagen vi har feiret i uminnelige tider. Den dagen har fremtiden og håpet i seg, vi vet at det nå går mot lysere tider. Men om vi ser på utviklingen i vår samtid, vet vi at lyset på horisonten nå er lengre unna enn årstidenes naturlige prosess og syklus, verden er mer sammenvevd, vi kan se på fremtiden og ane et skjebnespill.

«Dessverre i våre dager er mange blitt fremmedgjorte for disse prosessene, som var en del av hverdagen inntil ganske nylig i menneskehetens historie, og ble holdt i hevd gjennom tradisjoner og riter vi kun ser bleke avskygninger av i dag, slik som julen. Men i disse små levningene som vi faktisk holder fast i, finnes også spirer.»

Fremtiden er usikker på mange nivå. Selv vi som nyter av en i historisk målestokk uovertruffen materiell velstand, føler en uro når vi betrakter fremtiden. Det er noe som skurrer. Vi vet ikke hva som venter, men som mennesker vet vi at som ellers i naturen, har også vår historie sine sykluser, det finnes ingen evig oppgang, det har åndelige tradisjoner siden forhistorien fortalt oss. Kun den menneskelige hybris tror seg usårlig for skjebnespillet

Men de fleste, konfrontert med hvordan vi behandler natur, dyr og mennesker på denne kloden, og særlig den enorme økologiske ubalansen fra overforbruket av et svinnende naturgrunnlag, vet at vi er på gal kurs. Så hva nå? Vi kan fortvile, vi kan fylles med avmakt, eller vi kan gjøre noe, gjøre rett.

Jord og ånd er fundamentale begreper og virkeligheter i menneskets liv som ennå kan gi mening. Ånden er noe som springer ut av vår samhandling med jorden, i de kreftene som vi forløser i frøet som sås, kultiveres og springer opp og ut, strekker seg mot himmelen og lyset. I arbeidet med jorden finner mennesket livskraft, og mening, vi er da ikke bare tilskuere til naturens uendelige rekke av hendelser, årsak og konsekvenser, vi agerer og tilfører noe av vårt eget, som siden smelter sammen med det vi kaller natur, som både er vårt utspring og hva vi fysisk vil oppslukes av i tidens fylde. Og slik kan vi betrakte fremtiden, den er ikke avgjort eller bestemt.

Visse utviklingstrekk vil måtte gå sin gang, bevegelsene er så sterke at de må gå seg tomme før de kan bekjempes og endres, men endringspotensialet hviler alltid i menneskets skjød, vi har muligheten. Muligheten er det frøet vi må så om enn jorden kan være skrinn, igjen og igjen. Det er bondens byrde og privilegium å være forvalter av denne stadige prosessen, som er sårbar i sin avhengighet av vær, vind og krefter som står utenfor bondens innflytelse. Men bondens oppgave ligger hele tiden i evnen til å være føre var, være forberedt, sikre gårdens livsgrunnlag for fremtiden. Og det skal vi lære av. Det skal vi la oss inspirere av, den seige uovervinnelige mentaliteten, som skapte liv og levesett verden aldri før hadde sett.

Dessverre i våre dager er mange blitt fremmedgjorte for disse prosessene, som var en del av hverdagen inntil ganske nylig i menneskehetens historie, og ble holdt i hevd gjennom tradisjoner og riter vi kun ser bleke avskygninger av i dag, slik som julen. Men i disse små levningene som vi faktisk holder fast i, finnes også spirer.

Et julemåltid kan handle om så mye mer enn fråtsing og tilfredsstillelse av basale behov. Måltidet handler om fellesskap, samforstand, å dele historier og glede. Markens grøde, som man spiser i takknemlighet. Eller man burde spise i takknemlighet, å signe maten var mer enn en tom frase, det var en erkjennelse av livsnødvendig realitet. I overskuddssamfunnet er disse realitene ikke mindre gjeldende, fordi verdiene vi forbruker er fortsatt begrensede, men overflod kamuflerer dette.

Likevel hjelper det lite å akke og bære seg, livet er i seg selv en seig kraft som ikke gir opp, og det er lyspunkter. Flere og flere ser at mennesket selv må ta ansvar for sin fremtid, den gis ikke til oss, den må skapes, og flere innser at denne skapelsesprosessen òg er en kilde til glede, og mening.

Det å bryte land er en slik skapelsesprosess og et bilde som andre kan lære av. Vi kommer aldri i mål, til et sted hvor all motstand i våre tilværelser er brutt ned, vi er på den måten alle såmenn for fremtiden, en bedre fremtid. Til enhver tid har mennesket ønsket en bedre fremtid. Og når vinteren senker seg og vi samles omkring julehøytiden, er det den fremtiden lysfesten feirer. Ta deg tid til å tenke over det, og lær av naturen omkring deg som pulserer i sitt stille indre under is og snø, i forventning om at solen vender tilbake.

 

Redaksjonen

Bildet øverst: Solen vender tilbake, Odd Nerdrum

  • Takk for styrkende ord! Likesom solen var i ferd med å forsvinne, så var også allmenningene. Måtte vi se allmenningenes tilbakekomst nå som kapitalisme som sivilisasjon er en saga blott, og alt vi har tilbake er et gjenferd som kan skremme vettet av selv den mest hardhudete. Sjelden har vel allmenningenes skjønnhet, storhet og poesi blitt skildret mer presist og dyptloddende enn i et intervju med David Bollier hos Shareable denne måneden (Han har også vært intervjuet hos Levevei.no, episode 106).

    “Shareable: In the book, you and Silke focus on what is described as the consciousness of thinking, learning, and acting as a commoner as the heart of the commons movement. What does this mean to you?

    It means breaking down some of the dichotomies that we take for granted, such as between public and private, between collective and individual, between rational and nonrational. In the commons, they start to blur. You have to start talking about the commons as this organic whole, and not as this machine you can break down into parts or dissect. It’s a living organism and that’s precisely what needs to be studied: its aliveness.

    Conventional, modern science refuses to explore aliveness, and instead has a lot of reductionist categories that don’t really get to the essence of, not only what it is to be a living human being, but a living human being on a living earth. I think the commons wants to speak to those kinds of concerns and, not surprisingly, it won’t fit into a lot of the conventional, intellectual boxes that academics, in particular, like to use.

    A point in the book that I find very interesting is that policymakers and experts can’t design and build commons in a top-down fashion and expect them to thrive. Commoners must do this work themselves. What distinguishes an organic commons from a manufactured one?

    The institutionally sponsored commons cannot have the same bottom-up sense of commitment, ownership, co-creation. To that extent, they will be subjects in somebody else’s drama with outside directors, as opposed to expressions of a creative upswell from people themselves, that serves their interests, their needs, their inner lives.

    Institutions are notoriously unable to speak to or express people’s inner needs and yearnings, but I think commons can and do. That’s really the essence of the aliveness I was talking about. Commons have their own self-replicating energy and enthusiasm and, sometimes, flashes of grace. That’s quite special. It’s all wrapped up in the fact that a commons is a unique social, historical, cultural phenomenon that lives in that moment, that expresses people’s real needs.

    This is a far cry from the resource-allocation type of analysis that some people try to understand commons through. Which is not to say that some of those resource analysis issues don’t matter, I’m just saying that they’re not the whole story.”

    – Interviewed: David Bollier on Patterns of Commoning: http://www.shareable.net/blog/interviewed-david-bollier-on-patterns-of-commoning

    Det er godt å ha personligheter som David Bollier, som kan formulere slike visjoner om en annen framtid. Måtte Kulturverk spille en avgjørende rolle for at allmenningene igjen skal slå rot i vårt gjennomindividualiserte land. Selv har jeg blitt gjenstand for mye hat i året som har gått, fordi jeg kjemper for allmenningenes tilsynekomst. Spesifikt for mitt initiativ for å etablere en lommelandsby på Skreias tak, og for å omforme Kvernumstomta ved Skreia til et nav for “peer-to-peer”-produksjon, hvor det har vært småindustri siden middelalderen. At folk i dag har et slikt hat for og frykt til allmenningene, som har vært menneskesamfunnenes kjerne og bærebjelke gjennom alle tider fram til moderniteten, kom som et lite sjokk på meg.

    Vil til slutt dele et foto av sola som passerer Torsæterskaret i Totenåsen fra 15. desember 2015, 11:10:40: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Vintersola_bryter_fram_i_Tors%C3%A6terskaret_p%C3%A5_Toten%C3%A5sen.JPG