COP21: Pest og klimafortrenginger

Women dressed as angels holds signs at the Place de la Repubique where hundreds of pairs of shoes were places earlier, on November 19, 2015, on the eve of the official opening of the COP21 UN Conference on climate in the French capital Paris. The shoes were placed as part a symbolic and peaceful rally called by the NGO Avaaz or Voice "Paris sets off for climate". AFP PHOTO / MIGUEL MEDINA / AFP / MIGUEL MEDINA (Photo credit should read MIGUEL MEDINA/AFP/Getty Images)

25. mai 1720 ankommer skuta le Grand Saint-Antoine den franske havnebyen Marseille med en last tekstiler. På overfarten fra Libanon har åtte av mannskapet dødd, og etter reglene skulle skuta ha blitt sendt i karantene ved en øy utenfor havna. Dette skjer ikke, og skuta legger til havn på fastlandet. Få uker etter dukker de første tilfellene av pest opp i byens fattigkvarterer. En observant lege rapporterer sine funn til bystyret, men det legges lokk på saken. Ordet pest må ikke nevnes. Få uker senere er situasjonen ute av kontroll, og til sammen 100 000 mennesker dør i Europas siste store pest.

Ole-Jacob Christensen, økologisk bonde på Vikabråten ( se reportasjen:«Vikabråten, der ingen skulle tru at nokon kunne bu »), lærer og styremedlem i Miljøpartiet de Grønne, Oppland. Bildet er fra en demonstrasjon under klimatoppmøtet i Paris COP21  (foto: IBT)

«Problemet synes å være ikke bare at vi fornekter virkeligheten, men også vår egen hjelpeløshet. Jeg tror oppriktig at både Erna Solberg og Jens Stoltenberg (eller Jonas Gahr Støre) er for intelligente til å tro på egen retorikk. Faktisk skal vi ikke mer enn halvannet år tilbake i tid før Solberg avviste effekten av det klimatiltaket som hun i regjering satser mest på: kjøp av klimakvoter.»

Karantenereglene var klare, og hadde beskyttet byen mot pest i to generasjoner. Hva gikk galt og hvorfor i 1720? Marseille var landets største havneby, og sentrum for den viktige handelen med Østen. Bystyremedlemmene besto av byens fremste forretningsmenn med betydelige interesser i denne handelen. Både egne økonomiske interesser og omsorg for byens  velstand gjorde det fristende både å slippe det tvilsomme skipet til kai med dets dyrebare last, og å vente i det lengste med å innrømme at pesten hadde gjort sitt inntog i byen. Bystyret var godt informert, men håpet mer enn det trodde.

Minner historien oss om noe? Naturligvis om Ibsens teaterstykke En folkefiende, der bystyret krever at doktor Stockmanns rapport om rotter i byens badeanlegg holdes hemmelig. Eller i nærere tid; om den engelske regjeringens fatale beslutning på begynnelsen av 1980-tallet om å lempe på reglene for bruk av beinmel i fôr til husdyr. Selv etter at kugalskapen brøt løs som konsekvens av denne beslutningen, og restriksjoner i handelen med både fôr og dyr ble iverksatt, ble reglene omgått i det stille. Beinmel ble eksportert til Kina og tilbake til Europa, og en finsk veterinær kunne fortelle til avisa Le Monde at hennes forsøk på å kontrollere britiske kalver som skulle eksporteres til Nederland ble stoppet, siden hennes jobb ikke var å kontrollere kalver, men « å stemple eksportpapirene».
Fornektelse  synes å være et fellestrekk for våre reaksjoner i møte med en ny og ubehagelig virkelighet. Vi gjør som strutsen, stikker hodet i sanden, og håper at faren går over av seg selv. 

Både stilt overfor pesten kugalskapen og rottene i badet, ser vi at:

  • Kortsiktige prioriteringer går framfor langsiktige.
  • Penger prioriteres framfor mennesker.
  • Egeninteresse går foran hensynet til andre.
  • Vi tar ikke inn over oss virkeligheten før det er for sent.

Igjen kan vi spørre: minner dette oss om noe? Meg minner det i alle fall om klimadebatten slik vi kjenner siden den første solide dokumentasjonen på menneskenes klimaødeleggelser kom for drøyt 25 år siden. Olje går foran klima, og våre egne kortsiktige interesser overskygger hensynet både til framtidige generasjoner og fattigere mennesker på andre kontinenter.

Michel Serre_Chevalier_Roze_à_la_Tourette_-_1720Bildet Chevalie Roze à la Tourette viser da pesten kom til Marseille i 1720 malt av den samtidige Michel Serre

Vi har vært gjennom en fase med fornekting av fakta (noen befinner seg nok fortsatt der…), og har beveget oss over i en fase der egeninteressen forkles som altruisme og handlekraft. Politikere og land overbyr hverandre i «visjoner» om utslippsreduksjoner i en så fjern framtid at de er sikre på selv å aldri måtte gjennomføre de nødvendig tiltakene. 

På tross av påstått handlekraft gjennom 20 år (Stortinget vedtok å redusere norske klimagassutslipp med 25% fra 1990 til 2000), øker utslippene år for år. Globalt nærmer vi oss en dobling på 25 år! Stort sett har gjennomførte tiltak hatt minimal effekt – og det eneste vi loves er enda mer av samme type tiltak.

Tilsynelatende står vi like maktesløse overfor klimagassutslippene som overfor pesten for snart 300 år siden. Minimale avgiftsøkninger, biodrivstoff, elbiler og internasjonale konferanser er like lite virksomme mot klimaendringene som røkelse, vievann og eddik mot pesten. Når tiltak settes inn, kommer de for sent, og de utformes mer for å være systemkompatible enn for å være virksomme. Hovedvirkemidlet som klimaforhandlingene i Paris kretser rundt, klimakvoter, prøver å løse utslippsproblemene ved å integrere dem i markedssystemet, men kvotene fungerer ikke, og den dagen de eventuelt begynner å fungere, dvs. reduseres til under landenes aktuelle utslipp, er ingenting forutsett for å tvinge landene til å følge kvoteforpliktelsene. 

Da vil et nytt sett «gode» argumenter for ikke å følge dem formuleres i departementer og pr-byråer.

Klimakvotene er bare populære så lenge de ikke virker… Problemet synes å være ikke bare at vi fornekter virkeligheten, men også vår egen hjelpeløshet. Jeg tror oppriktig at både Erna Solberg og Jens Stoltenberg (eller Jonas Gahr Støre) er for intelligente til å tro på egen retorikk. Faktisk skal vi ikke mer enn halvannet år tilbake i tid før Solberg avviste effekten av det klimatiltaket som hun i regjering satser mest på: kjøp av klimakvoter.

Diskusjonen om nødvendige tiltak mot klimaendringene blir dermed lite fruktbar, ja kanskje direkte kontraproduktiv. Man går fra tiltak til tiltak uten at noen egentlig tror på dem. Hver ny regjering påstår at den gjør mer enn den forrige, men uansett øker utslippene.

«Man merkt die Absicht und wird verstimmt», skrev Goethe.

Hver gang en norsk politiker sier klimapolitikk, virker det som hun sier oljeutvinning. Internasjonalt er problemet naturligvis det samme: statslederne møter i klimatoppmøtene for å framstille nasjonale egeninteresser som offensiv klimapolitikk. Antagelig tror de færreste av dem på det selv.

 

Relatert

Den brysomme klimasannheten
Ny klimalov gir falske forhåpninger
Prosjektet “stø kurs”, rake veien til undergangen?
Suverenitetskampen 1814 tapt i 2014?
Klimameldingens klimatiltak er naturfiendtlige