Design-nøkler for lommenabolaget

Høst

Da jeg leste Roger Aarli-Grøndalens kommentar “Naboer er best på litt avstand, ble jeg litt trist. Ingen tvil om at Grøndalen er en høysensitiv mann, noe han bør være stolt av. Dessverre tror jeg de fleste høysensitive, men også mange normalsensitive, til slutt ender opp som Grøndalen: desillusjonerte i den suburbane eneboligen.

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Et lommenabolag er en helhet, ikke et despotisk eiendomsrettshelvete etter modell av den britiske lovteoretikeren William Blackstone.

Men at den atomiserte eneboligen representerer frihet og lykke, er en illusjon. Nikos A. Salingaros oppsummerer hvorfor i fem korte punkter:

  • Folk kjøper seg inn i den utopiske drømmen.
  • Men planløs forstadsbebyggelse skaper en gifitig fremmedgjøring.
  • Isolerte hus uten samfunnstilknytning.
  • At “forstedene feirer naturen” er en bløff. Nei, de er et overgrep mot den.
  • Forstedene erstatter naturen med døde typologier.

Det er tvilsomt om vi kan finne et eneste eksempel på virkelig god økososial design i Norge. Er det slik at høysensitive mennesker må isolere seg ute i forstedene for ikke å miste forstanden? Må det være slik? Atferdsøkologen Terje Bongard slår fast at vi trives best i mindre inngrupper. Skal fellesskapets gleder kun være forbeholdt de lavsensitive og ekstroverte?

AKIS [avansert konkurranse-industrielt system] ser menneskene som brikker i maskinen, for teknokratiets håndhevere finnes kun en mennesketype, det mekaniske mennesket. For AKIS eksisterer ikke det biologiske og det åndelige mennesket, AKIS’ servile tjenere fnyser av slike tåpeligheter.

Suburb

En som har valgt å trosse AKIS sitt snevre menneskesyn er den amerikanske arkitekten Ross Chapin. For ham er mennesket biologi og ånd. Han har vist hva et menneske virkelig er i fysiske manifestasjoner, da vi er inngruppevesener med dype behov for å være omgitt av naturlige miljøer og form, kalt biofili.

Chapin har utviklet en boform han kaller lommenabolag [pocket neighborhoods]. Sannsynligvis er Grøndalen så skremt etter sine erfaringer at han aldri tør å forlate eneboligen igjen. Men hadde Chapins oppskrift på hvordan å lage gode nabolag vært normen, ville han nok i dag vært en lykkelig lommebeboer. Det er således ikke Grøndalen som har feilet, men en pervers byggenæring og et teknokrati som ikke tar mennesket på alvor.

 

Designnøklene er stingene som holder lommenabolaget sammen
Ross Chapin har utformet elleve designnøkler for gode lommenabolag, hvor alle kan trives i fellesskap: høysensitive, lavsensitive, normalsensitive, ekstroverte såvel som introverte. Disse designnøklene kan sammenlignes med sting i ei lomme. Ingen av oss vil legge verdisaker i ei lomme med dårlige sting. Hvorfor skal vi da plassere våre og våre kjæres liv, det mest verdifulle vi har, i nabolag med råtne sting?

Chapins designnøkler er lik sting sydd av den sterkeste tråd. I et ”chapinsk” lommenabolag kan vi trygt plassere våre og våre kjæres liv, uten å måtte leve i frykt for at stingene kan revne og at det oppstår lommehull. Et lommehull er en del av et kvasilommenabolag hvor de elleve designnøklene for levende lommenabolag er svakt til stede, og hvor enkelte nøkler helt kan ha forsvunnet. Dette er et sted hvor man ikke kan leve fullverdige lommeliv.

Lommehull oppstår selvsagt ikke i et ekte ”chapinsk” lommenabolag, hvor man bestreber seg på å legemliggjøre alle designnøklene til fulle, for slik å åpne portene til meningsfulle lommeliv. I et lommehull er det stor fare for at beboerne vil forsvinne, eller falle ut når de ikke orker mer. I Norge i dag finnes neppe et eneste fullgodt lommenabolag, men vi har en hel del kvasilommenabolag. De siste har oppstått som en følge av at enkelte representanter for AKIS har hatt en anelse om at mennesker er mer enn brikker i samfunnsmaskineriet.

suburbian cycle

Et eksempel kan være ei husgruppe som er orientert rundt et lite fellesområde. Men fordi AKIS verdsetter bilen mer enn mennesket går det ikke en gangvei mellom husene, men en bilvei. I hjørnet kan det skje at et hus blir stengt ute fra fellesområdet av en asfaltert plass. Dette bryter med designnøkkelen om at fellesområdet skal utgjøre hjertet i et lommenabolag, for her vil det være en parkeringsplass som blir husets “hjerte” og fellesområdet mellom husene.

Det lommebeboerne som bor i ekte lommenabolag verdsetter mest er utgang til parken framfor parkeringsplassen. Bilen dominerer våre liv. Å få slippe at denne okkuperer hjemmearenaen burde være en selvfølge i et lommenabolag. Dessverre er enkelte så innforlivet i bilsamfunnet at de hevder biler er vakre, og hvor der er asfalt skal det også være en bil.

En ekte lommebeboer vil heller søke å eliminere asfalten og erstatte denne med et tre, en urtespiral eller noe annet vakkert. Mennesker med lommehjerter er delere av natur. Også bilen kan deles. Faktisk viser forskning at man ved bildeling kan redusere biltettheten til en trettendedel. Tenk hvilke alternativer som finnes til asfalt og metallmonstre!

Et lite hus kan føles stort når det er rikelig belyst. Himlinger på 270 cm og høyere med store takvinduer fyller rommene med lys og ekspanderer den romlige følelsen.

Et annet særtrekk beboere av ”chapinske” lommenabolag uttrykker tilfredshet over, er at de slipper å se inn i naboens vinduer. Dette som et resultat av designnøkkelen “sammenvevde hus”. Innsyn er ubehagelig for begge parter. I tillegg kan lysforurensning fra vinduslamper, TV-er, dataskjermer med mer bli svært ubehagelig når man bor så tett på hverandre.

Et lommehull har mye til felles med et sort hull: det suger livskraften ut av de som bor der. Ofte kan man identifisere lommehull i et kvasilommenabolag som de dårlig stelte og kjærlighetsløse områdene. Tilsvarende vil stedene hvor Chapins designnøkler er sterkere inkarnerte være preget av blomster, detaljer og liv.

Et lommenabolag er en helhet, ikke et despotisk eiendomsrettshelvete etter modell av den britiske lovteoretikeren William Blackstone. Har man et godt lommehjerte føler man seg derfor forpliktet til å hjelpe de uheldige lommenaboene som ikke har vært like heldige som dem selv, ved å hele tiden søke å styrke eller kompensere for de elleve designnøklene overalt i lommenabolaget. For en ekte lommebeboer kjennes dette som en glede, og ikke som et ork. Kjenner man ikke på denne gleden bør man vurdere å trekke seg ut av lommenabolaget.

Til slutt et lite tips til de som søker seg til et lommenabolag: se etter om postkassene er samlet eller om de står ved hvert hus. Chapin gjør det klart at i et lommenabolag har man felles post-kiosk, hvor postkassene gjerne er samlet ved inngangen til lommenabolaget, og utformet som en møteplass for lommebeboerne. Småsnakk om vær og vind er ikke å forakte, og kanskje kan samtalen en gang iblant åpne nye porter?

Differensiert lagerplass er en forutsetning: som kleskott, loft og utendørs bod. Innebygde hyller, alkover og nisjer tar mindre plass enn møbler og tilfører sjarm.

De elleve designnøklene for gode lommenabolag
Herpå følger en oversettelse av de elleve designnøklene i Ross Chapins bok “Pocket Neighborhoods“, i kapitlet “Designing for Community”, side 64-69.

Tilhørighet og bidrag. Ethvert sted tilhører en større kontekst som former og bidrar til denne sammenhengen. Første spørsmålet som må stilles innenfor et design, er derfor hvordan planen kan forbindes med og bidra til å berike omgivelsene.

Hytteskalering. Hvis dobbel boligtetthet tillates i en enkeltfamilie-sone, må husene være av en mindre skala for å minske innvirkningen på det omkringliggende nabolaget.

Cottages_ConoverCommons

Lommenabolag

Individualitet. Selv hvor det er likheter er enhver hytte unik. Denne individualiteten fostrer et personlig bånd av omsorg og identitet mellom huseieren og hjemmet. Omsorgsfullt valgte vi eksteriørfarge for hver hytte i relasjon til hverandre – med totalt 24 forskjellige farger – som tydelig skiller en hytte fra en annen. Hvert hushold skaper sitt eget hagelandskap og en blomsterkassehage. Noen er lik overvokste engelske hyttehager, mens andre er enkle og zen-inspirerte. Men de komplementerer alle hverandre.

Bilene samles og begrenses. Bilen dominerer i stor grad våre liv, så det er viktig at den holdes i sjakk. Bevisst plasserte vi parkeringen vekk fra hyttene og skjermet fra gata, slik at beboerne måtte gå gjennom fellesområdet til inngangsdøra. Selv om det kan synes kontroversielt for noen, har det ikke vist seg å være vanskelig.

Lagvis overgang fra felles til privat. En sekvens av overganger definerer tiltagende private lag av personlig rom. En beboer som kommer hjem eller en gjest på besøk ankommer gjennom “implisitte” porter – nær postkassekiosken eller parkeringslommene – inn på den felles gårdsplassen. Herfra til inngangsdøra er det fem eller flere lag: en innramming av stauder, en lav stakitt av lerk med en svingport, forgården, innrammingen av verandaen med gjerde og blomsterkasser, samt selve verandaen. Inne i hyttene fortsetter lagdelingen, med aktive rom ut mot fellesområdet og private rom lenger bak og ovenfor.

Fellesområdet i hjertet. Når alle stier ledes gjennom og alle hyttene vender mot fellesområdet, er dette senteret i bofellesskapet. En felleshage ligger ved den ene enden, en rolig plen dekker den andre enden. Ei barnehuske henger fra det gamle plommetreet i sentrum. Til siden er et lite felleshus – et sted for å reparere en stol, så frøplanter om våren og samles forselskap. På taket er en terrasse med vakker oversikt. Et skur tilbyr hageredskaper på deling.

Verandarom. Så mange verandaer i disse dager er kunstige imitasjoner, tegneserieaktige attributter som kanskje ser fine ut, men fungerer mest som fasadedekor. En veranda skal være stor nok til å utgjøre et rom plassert rett utenfor de aktive rom i huset. Den skal også være plassert ved siden av fellesområdet, hvor huseierne kan velge å engasjere seg uformelt med naboene. Passasjen til inngangsdøra skal gå til siden av og ikke til senter av verandaen, for slik å bevare dens funksjon som et rom.

pocket-neighbourhood

Lommenabolag

Øyne på allmenningen. Førstelinjeforsvaret for personlig sikkerhet er et sterkt nettverk av naboer som kjenner og bryr seg om hverandre. Når kjøkken og spiserom ser mot de delte fellesområdene, vil en fremmed fort bli lagt merke til og naboer kan lett kontaktes i nødtilfeller.

Sammenvevde hus. For å sikre privatlivet mellom hyttene er de “vevd” sammen i rekke: den “åpne” siden av et hus fronter den “lukkede” siden av det neste. Den åpne siden har store vinduer som vender ut mot sin sidehage (som strekker seg inn mot naboens hus), hvor neste hus har smale vinduer høyt oppe på veggen og takvinduer. Denne arkitekturen sikrer at naboer ikke ser inn i hverandres verden, for slik å ivareta privatlivets fred, samt å dempe for lys og støy.

Leve stort i et lite hus. Et lite hus kan føles stort når det er rikelig belyst. Himlinger på 270 cm og høyere med store takvinduer fyller rommene med lys og ekspanderer den romlige følelsen. Differensiert lagerplass er en forutsetning: som kleskott, loft og utendørs bod. Innebygde hyller, alkover og nisjer tar mindre plass enn møbler og tilfører sjarm. Alle hovedrom er i første etasje, og man har romslige hemser med sambatrapper.

Enkle materialer og detaljrikdom. Selv med standard hyllematerialer kan man skape et rikt lag av tekstur. Detaljene er ærlige, men ikke masete, og en fryd for øyet. Vi benyttet gjenbrukt, hvitkalket granpanel, hollandske dører i kraftige farger, vinduer med tradisjonelle hvitmalte gerikter, kryssfiner og lekter i himlingene, fargede middelhavsfliser til gulvet, og ingen gipsvegger.

 

Relatert

Lommedemokratiet

Skreia er tapt i mitt hjerte

Design for en levende planet

Forbi føydalsamfunnet

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag