Design-nøkler for lommenabolaget

Høst

Da jeg leste Roger Aarli-Grøndalens kommentar “Naboer er best på litt avstand, ble jeg litt trist. Ingen tvil om at Grøndalen er en høysensitiv mann, noe han bør være stolt av. Dessverre tror jeg de fleste høysensitive, men også mange normalsensitive, til slutt ender opp som Grøndalen: desillusjonerte i den suburbane eneboligen.

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Et lommenabolag er en helhet, ikke et despotisk eiendomsrettshelvete etter modell av den britiske lovteoretikeren William Blackstone.

Men at den atomiserte eneboligen representerer frihet og lykke, er en illusjon. Nikos A. Salingaros oppsummerer hvorfor i fem korte punkter:

  • Folk kjøper seg inn i den utopiske drømmen.
  • Men planløs forstadsbebyggelse skaper en gifitig fremmedgjøring.
  • Isolerte hus uten samfunnstilknytning.
  • At “forstedene feirer naturen” er en bløff. Nei, de er et overgrep mot den.
  • Forstedene erstatter naturen med døde typologier.

Det er tvilsomt om vi kan finne et eneste eksempel på virkelig god økososial design i Norge. Er det slik at høysensitive mennesker må isolere seg ute i forstedene for ikke å miste forstanden? Må det være slik? Atferdsøkologen Terje Bongard slår fast at vi trives best i mindre inngrupper. Skal fellesskapets gleder kun være forbeholdt de lavsensitive og ekstroverte?

AKIS [avansert konkurranse-industrielt system] ser menneskene som brikker i maskinen, for teknokratiets håndhevere finnes kun en mennesketype, det mekaniske mennesket. For AKIS eksisterer ikke det biologiske og det åndelige mennesket, AKIS’ servile tjenere fnyser av slike tåpeligheter.

Suburb

En som har valgt å trosse AKIS sitt snevre menneskesyn er den amerikanske arkitekten Ross Chapin. For ham er mennesket biologi og ånd. Han har vist hva et menneske virkelig er i fysiske manifestasjoner, da vi er inngruppevesener med dype behov for å være omgitt av naturlige miljøer og form, kalt biofili.

Chapin har utviklet en boform han kaller lommenabolag [pocket neighborhoods]. Sannsynligvis er Grøndalen så skremt etter sine erfaringer at han aldri tør å forlate eneboligen igjen. Men hadde Chapins oppskrift på hvordan å lage gode nabolag vært normen, ville han nok i dag vært en lykkelig lommebeboer. Det er således ikke Grøndalen som har feilet, men en pervers byggenæring og et teknokrati som ikke tar mennesket på alvor.

 

Designnøklene er stingene som holder lommenabolaget sammen
Ross Chapin har utformet elleve designnøkler for gode lommenabolag, hvor alle kan trives i fellesskap: høysensitive, lavsensitive, normalsensitive, ekstroverte såvel som introverte. Disse designnøklene kan sammenlignes med sting i ei lomme. Ingen av oss vil legge verdisaker i ei lomme med dårlige sting. Hvorfor skal vi da plassere våre og våre kjæres liv, det mest verdifulle vi har, i nabolag med råtne sting?

Chapins designnøkler er lik sting sydd av den sterkeste tråd. I et ”chapinsk” lommenabolag kan vi trygt plassere våre og våre kjæres liv, uten å måtte leve i frykt for at stingene kan revne og at det oppstår lommehull. Et lommehull er en del av et kvasilommenabolag hvor de elleve designnøklene for levende lommenabolag er svakt til stede, og hvor enkelte nøkler helt kan ha forsvunnet. Dette er et sted hvor man ikke kan leve fullverdige lommeliv.

Lommehull oppstår selvsagt ikke i et ekte ”chapinsk” lommenabolag, hvor man bestreber seg på å legemliggjøre alle designnøklene til fulle, for slik å åpne portene til meningsfulle lommeliv. I et lommehull er det stor fare for at beboerne vil forsvinne, eller falle ut når de ikke orker mer. I Norge i dag finnes neppe et eneste fullgodt lommenabolag, men vi har en hel del kvasilommenabolag. De siste har oppstått som en følge av at enkelte representanter for AKIS har hatt en anelse om at mennesker er mer enn brikker i samfunnsmaskineriet.

suburbian cycle

Et eksempel kan være ei husgruppe som er orientert rundt et lite fellesområde. Men fordi AKIS verdsetter bilen mer enn mennesket går det ikke en gangvei mellom husene, men en bilvei. I hjørnet kan det skje at et hus blir stengt ute fra fellesområdet av en asfaltert plass. Dette bryter med designnøkkelen om at fellesområdet skal utgjøre hjertet i et lommenabolag, for her vil det være en parkeringsplass som blir husets “hjerte” og fellesområdet mellom husene.

Det lommebeboerne som bor i ekte lommenabolag verdsetter mest er utgang til parken framfor parkeringsplassen. Bilen dominerer våre liv. Å få slippe at denne okkuperer hjemmearenaen burde være en selvfølge i et lommenabolag. Dessverre er enkelte så innforlivet i bilsamfunnet at de hevder biler er vakre, og hvor der er asfalt skal det også være en bil.

En ekte lommebeboer vil heller søke å eliminere asfalten og erstatte denne med et tre, en urtespiral eller noe annet vakkert. Mennesker med lommehjerter er delere av natur. Også bilen kan deles. Faktisk viser forskning at man ved bildeling kan redusere biltettheten til en trettendedel. Tenk hvilke alternativer som finnes til asfalt og metallmonstre!

Et lite hus kan føles stort når det er rikelig belyst. Himlinger på 270 cm og høyere med store takvinduer fyller rommene med lys og ekspanderer den romlige følelsen.

Et annet særtrekk beboere av ”chapinske” lommenabolag uttrykker tilfredshet over, er at de slipper å se inn i naboens vinduer. Dette som et resultat av designnøkkelen “sammenvevde hus”. Innsyn er ubehagelig for begge parter. I tillegg kan lysforurensning fra vinduslamper, TV-er, dataskjermer med mer bli svært ubehagelig når man bor så tett på hverandre.

Et lommehull har mye til felles med et sort hull: det suger livskraften ut av de som bor der. Ofte kan man identifisere lommehull i et kvasilommenabolag som de dårlig stelte og kjærlighetsløse områdene. Tilsvarende vil stedene hvor Chapins designnøkler er sterkere inkarnerte være preget av blomster, detaljer og liv.

Et lommenabolag er en helhet, ikke et despotisk eiendomsrettshelvete etter modell av den britiske lovteoretikeren William Blackstone. Har man et godt lommehjerte føler man seg derfor forpliktet til å hjelpe de uheldige lommenaboene som ikke har vært like heldige som dem selv, ved å hele tiden søke å styrke eller kompensere for de elleve designnøklene overalt i lommenabolaget. For en ekte lommebeboer kjennes dette som en glede, og ikke som et ork. Kjenner man ikke på denne gleden bør man vurdere å trekke seg ut av lommenabolaget.

Til slutt et lite tips til de som søker seg til et lommenabolag: se etter om postkassene er samlet eller om de står ved hvert hus. Chapin gjør det klart at i et lommenabolag har man felles post-kiosk, hvor postkassene gjerne er samlet ved inngangen til lommenabolaget, og utformet som en møteplass for lommebeboerne. Småsnakk om vær og vind er ikke å forakte, og kanskje kan samtalen en gang iblant åpne nye porter?

Differensiert lagerplass er en forutsetning: som kleskott, loft og utendørs bod. Innebygde hyller, alkover og nisjer tar mindre plass enn møbler og tilfører sjarm.

De elleve designnøklene for gode lommenabolag
Herpå følger en oversettelse av de elleve designnøklene i Ross Chapins bok “Pocket Neighborhoods“, i kapitlet “Designing for Community”, side 64-69.

Tilhørighet og bidrag. Ethvert sted tilhører en større kontekst som former og bidrar til denne sammenhengen. Første spørsmålet som må stilles innenfor et design, er derfor hvordan planen kan forbindes med og bidra til å berike omgivelsene.

Hytteskalering. Hvis dobbel boligtetthet tillates i en enkeltfamilie-sone, må husene være av en mindre skala for å minske innvirkningen på det omkringliggende nabolaget.

Cottages_ConoverCommons

Lommenabolag

Individualitet. Selv hvor det er likheter er enhver hytte unik. Denne individualiteten fostrer et personlig bånd av omsorg og identitet mellom huseieren og hjemmet. Omsorgsfullt valgte vi eksteriørfarge for hver hytte i relasjon til hverandre – med totalt 24 forskjellige farger – som tydelig skiller en hytte fra en annen. Hvert hushold skaper sitt eget hagelandskap og en blomsterkassehage. Noen er lik overvokste engelske hyttehager, mens andre er enkle og zen-inspirerte. Men de komplementerer alle hverandre.

Bilene samles og begrenses. Bilen dominerer i stor grad våre liv, så det er viktig at den holdes i sjakk. Bevisst plasserte vi parkeringen vekk fra hyttene og skjermet fra gata, slik at beboerne måtte gå gjennom fellesområdet til inngangsdøra. Selv om det kan synes kontroversielt for noen, har det ikke vist seg å være vanskelig.

Lagvis overgang fra felles til privat. En sekvens av overganger definerer tiltagende private lag av personlig rom. En beboer som kommer hjem eller en gjest på besøk ankommer gjennom “implisitte” porter – nær postkassekiosken eller parkeringslommene – inn på den felles gårdsplassen. Herfra til inngangsdøra er det fem eller flere lag: en innramming av stauder, en lav stakitt av lerk med en svingport, forgården, innrammingen av verandaen med gjerde og blomsterkasser, samt selve verandaen. Inne i hyttene fortsetter lagdelingen, med aktive rom ut mot fellesområdet og private rom lenger bak og ovenfor.

Fellesområdet i hjertet. Når alle stier ledes gjennom og alle hyttene vender mot fellesområdet, er dette senteret i bofellesskapet. En felleshage ligger ved den ene enden, en rolig plen dekker den andre enden. Ei barnehuske henger fra det gamle plommetreet i sentrum. Til siden er et lite felleshus – et sted for å reparere en stol, så frøplanter om våren og samles forselskap. På taket er en terrasse med vakker oversikt. Et skur tilbyr hageredskaper på deling.

Verandarom. Så mange verandaer i disse dager er kunstige imitasjoner, tegneserieaktige attributter som kanskje ser fine ut, men fungerer mest som fasadedekor. En veranda skal være stor nok til å utgjøre et rom plassert rett utenfor de aktive rom i huset. Den skal også være plassert ved siden av fellesområdet, hvor huseierne kan velge å engasjere seg uformelt med naboene. Passasjen til inngangsdøra skal gå til siden av og ikke til senter av verandaen, for slik å bevare dens funksjon som et rom.

pocket-neighbourhood

Lommenabolag

Øyne på allmenningen. Førstelinjeforsvaret for personlig sikkerhet er et sterkt nettverk av naboer som kjenner og bryr seg om hverandre. Når kjøkken og spiserom ser mot de delte fellesområdene, vil en fremmed fort bli lagt merke til og naboer kan lett kontaktes i nødtilfeller.

Sammenvevde hus. For å sikre privatlivet mellom hyttene er de “vevd” sammen i rekke: den “åpne” siden av et hus fronter den “lukkede” siden av det neste. Den åpne siden har store vinduer som vender ut mot sin sidehage (som strekker seg inn mot naboens hus), hvor neste hus har smale vinduer høyt oppe på veggen og takvinduer. Denne arkitekturen sikrer at naboer ikke ser inn i hverandres verden, for slik å ivareta privatlivets fred, samt å dempe for lys og støy.

Leve stort i et lite hus. Et lite hus kan føles stort når det er rikelig belyst. Himlinger på 270 cm og høyere med store takvinduer fyller rommene med lys og ekspanderer den romlige følelsen. Differensiert lagerplass er en forutsetning: som kleskott, loft og utendørs bod. Innebygde hyller, alkover og nisjer tar mindre plass enn møbler og tilfører sjarm. Alle hovedrom er i første etasje, og man har romslige hemser med sambatrapper.

Enkle materialer og detaljrikdom. Selv med standard hyllematerialer kan man skape et rikt lag av tekstur. Detaljene er ærlige, men ikke masete, og en fryd for øyet. Vi benyttet gjenbrukt, hvitkalket granpanel, hollandske dører i kraftige farger, vinduer med tradisjonelle hvitmalte gerikter, kryssfiner og lekter i himlingene, fargede middelhavsfliser til gulvet, og ingen gipsvegger.

 

Relatert

Lommedemokratiet

Skreia er tapt i mitt hjerte

Design for en levende planet

Forbi føydalsamfunnet

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

  • Her er designnøklene i engelsk utgave, pdf!

    – Pocket Neighborhoods: Building Blocks for Resilient Communities: http://pocket-neighborhoods.net/SmartGrowth.pdf

  • Arbeideren

    Har sansen for dette. Men slike nabolag fins det jo rundt om på bygdene i det ganske land.

    • Jeg tror heller man bør si “fantes”. Husk at et lommenabolag er sentrert rundt en sterk allmenning, og dette var typisk for bygdenorge fram til jordskiftereformen i 1859.

      – Jordreform endret landskapet: http://forskning.no/jord-og-skog-kulturlandskap-samfunn/2015/03/da-gardstunene-forsvant

      Selv tror jeg denne jordreformen var en videreføring av tankegodset de amerikanske settlerne bygde opp, for å rettferdiggjøre sitt beslag av land fra de opprinnelige amerikanerne. De meislet ut den moderne formen for eiendomsrett fra tankegodset til John Locke, som egentlig kun hadde adelen i tankene. David Bollier har skrevet en meget fin artikkel om dette temaet.

      – The Fateful Choice: The Pilgrims Assign Private Property Rights in Land: http://bollier.org/blog/fateful-choice-pilgrims-assign-private-property-rights-land

      I Danmark er nok denne boformen mye mer utviklet og akseptert enn i Norge, hvor cirka en prosent av befolkningen lever i bofellesskap. Ross Chapin har studert de danske bofellesskapene, og de danner grunnlaget for mye av hans tankegods. De er også viet et eget kapittel i hans bok.

      • Det var en svært interessant link du la ved Øyvind, om den endringen Norge gikk gjennom da jordskiftereformen ble innført i 1859. Jeg vil tro de fleste nordmenn har et bilde av sin egen kulturelle og historiske bakgrunn etter måten gårder er organisert på i dag som enslige driftsenheter uten noen form for i utgangspunktet nedfelt samarbeid eller medmenneskelig samhold. Tanken om eneboligen og kjernefamilien isolert i denne som produksjonsenhet i Systemet blir dermed i dag sementert og feilaktig begrunnet som noe naturlig, med røtter i egen historie og kultur.

        Vi skulle definitivt ha hatt en god artikkel om dette temaet her på Kulturverk som kunne ha oppklart i hvordan livet egentlig var organisert før staten blandet seg inn og tok kontrollen, helt fra før-kristen tid og fram til i dag. Jeg antar det er en mulighet for at kristendommen kan ha påvirket eller innført endring, og det interessante vil jo være å se hvordan ting var når det var selvorganisert uten noen ikke-lokal impuls eller noe som ble direkte pålagt ovenifra og ned.

        • Det ville vært en utrolig viktig artikkel, og jeg er helt sikker på at dere i KV sitter med nettverket som trengs for å finne fram til de personene som sitter med denne kunnskapen.

          Folk tror jo at eneboligen er en videreføring av den norske kulturtradisjonen med isolerte kjernefamilie-gårdsbruk, og derfor er det norskeste av det norske. Men tvert imot er denne bostrukturen en videreføring av ødeleggelsen av den opprinnelige nordamerikanske kulturen. Dessverre har vi i samme slengen ødelagt vår egen kulturtradisjon.

          “As Bradford wrote: ‘‘And no man now thought he could live except he had catle and a great deale of ground to keep them all, all striving to increase their stocks. By which means they were scattered all over the bay quickly and the townes in which they lived compactly till now was left very thinne.’’ You might say that private property rights in land were the beginning of suburban sprawl.”

          Så nå stoler jeg på at dere i KV får opp denne artikkelen du skisserer, slik at vi kan få inn de langsiktige perspektivene, og få rekoblet framtidig boøkologi til våre historiske røtter.

          Sannheten er at eneboligen er like unorsk som hamburgeren! Man kan riktignok bestille en hamburger med forskjellig innhold, på samme vis som i typekatalogene, men grunntanken er den samme. Lommenabolaget representerer noe mye mer autentisk, og den som har lest “Det biologiske mennesket” av Bongard forstår hvorfor.

          Chapin har forresten etter mitt syn utført nettopp den forskningen Bongard ved et tilfelle etterspurte i en epost til meg:

          “MØNSTERET BYGGER PÅ AKKURAT DET SAMME, OG VILLE VÆRT ET GLIMRENDE CASE-STUDY HVIS DISSE “SAMFUNNSFORSKERNE” HADDE VÅKNET, MEN SOM DU PÅPEKER: VI MÅ FÅ KONTROLL OVER DET GIGANTISKE PRODUKSJONSAPPARATET. DET ER DET SOM TRUER EKSISTENSEN VÅR.”

          Mønsteret er her det alexandrinske mønster 37, “House Cluster”: http://www.patternlanguage.com/apl/aplsample/apl37/apl37.htm

          Vil f.eks. nevne hvordan Chapin har forsket seg fram til hvordan verandaen og dens utforming er helt avgjørende for en vellykket tilknytning til allmenningen (fellesområdet) i sentrum.

          Har nettopp begynt på Nils Faarlunds bok “Friluftsliv – En dannelsesreise”, hvor et sentralt begrep er mønstergjenkjennende tenkning. Ross Chapin er etter mitt syn en mester på mønstergjenkjennende tenkning, hvor han oppdager mønstre som kan knytte mennesker sammen på en god måte i lommenabolaget.

          Men få nå for all del opp den artikkelen du antyder, slik at vi kan få kraftigere skyts mot de som mener den menneske- og naturfiendtlige suburbane livsstilen er det norskeste som finnes, og en lineær videreføring av det gamle norske bondesamfunnet.

          På forhånd takk!

          • Det var nok slik Øyvind at vi ikke hadde landsbyer i Norge grunnet det mer karrige ressursgrunnlaget. Men helt klart en type fellesskap som vi ikke kjenner til lenger og som stemte med vår nedarvede biologi. Det vi faktisk er.

            Det å kunne se tilbake på egen riktige historie og kultur, vil nok være mye mer virkningsfullt enn det å måtte sette seg inn i en abstrakt viten som menneskets atferdsøkologi. Om mulig kunne de to parres for å gjøre det beste ut av en slik artikkel.

            Jeg ser at denne artikkelen må skrives. Gi oss litt tid!

  • “No matter how good a house is, if it’s in a vacuum, it doesn’t work. It must rely on the synergy of lively neighborhood.”

    —Bill Struever, developer

  • Bjorve

    Eg har litt kjennskap til dei idealistiske byggeprosjekta der bilen ikkje skulle stå attmed eige hus. Eg har sjølv måtta bruke fellesgarage. Og kunne ikkje tenkje meg å måtte bære innkjøpa til heile familien så langt i styggeværet på regulær basis. Eg har meir tru på å sette husa i ein kurve, med bilfritt fellesareal med leikeplass osv inni kurva, og bilen attmed kvart hus på utsida.

    Vidare vil burettslag og tvungent medlemsskap i velsameining som avgjer for alle kunna føre til tull. Sjølv har eg opplevd å måtte betale dyrt for å erstatte vedlikehaldsfri eternitt med plankar – av di fleirtalet synst det var “finare” – og i tilleg UTAN at dei gamle og dårlege veggene vart etterisolerte.

    Eg trur fleire med meg har erfaring nok til ikkje å kunne tenkje seg å kjøpe eit hus utan at parkering er utanfor døra – eller aller helst i ein tilknytta garage -, og heller ikkje tenkje meg at nokon annan skulle bestemme kva farge osv huset skulle ha, utover nabolova.

    Så “lommenabolaget” som ferdig konsept har eg ingen tru på. Elementer derfrå er sjølvsagt bra, som ikkje å ha innsikt hos naboen – me hadde gardiner for akkurat det vindauget heile året. :) Men eg meiner eg har sett tankar om byggeskikk som verkar meir heilskapelege, “modne” og tillitvekkande enn dette.

    • Du skisserer et lommenabolag som er langt bedre enn det meste som finnes i dag, og mange av Chapins lommenabolag har nok også bilen på baksida. Men med bildeling, arbeid i nærmiljøet og en bedre fordeling av dagligvarer, burde et lommenabolag kunne klare seg bra med et par-tre biler.

      – Corner Grocery: http://www.iwritewordsgood.com/apl/patterns/apl089.htm

      “It has lately been assumed that people no longer want to walk to local stores. This assumption is mistaken.

      Indeed, we believe that people are not only willingto walk to their local corner groceries, but that the corner grocery plays an essential role in any healthy neighborhood: partly because it is just more convenient for individuals; partly because it helps to integrate the neighborhood as a whole.

      Strong support for this notion comes from a study by Arthur D. Little, Inc., which found that neighborhood stores are one of the two most important elements in people’s perception of an area as a neighborhood(Community Renewal Program,New York: Praeger Press, 1966). Apparently this is because local stores are an important destination for neighborhood walks. People go to them when they feel like a walk as well as when they need a carton of milk. In this way, as a generator of walks, they draw a residential area together and help to give it the quality of a neighborhood. Similar evidence comes from a report by the management of one of San Francisco’s housing projects for the elderly. One of the main reasons why people resisted moving into some of the city’s new housing projects, according to the rental manager, was that the projects were not located in “downtown locations, where . . . there is a store on every street corner.” (San Francisco Chronicle,August 1971.)

      To find out how far people will walk to a store we interviewed 20 people at a neighborhood store in Berkeley. We found that 80 per cent of the people interviewed walked, and that those who walked all came three blocks or less. Over half of them had been to the store previously within two days. On the other hand, those who came by car usually came from more than four blocks away. We found the pattern to be similar at other public facilities in the neighborhoods that we surveyed. At distances around four blocks, or greater, people who rode outnumbered those who walked. It seems then, that corner groceries need to be within walking distance, three to four blocks or 1200 feet, of every home.

      But can they survive? Are these stores doomed by the economics of scale? How many people does it take to support one corner grocery? We may estimate the critical population for grocery stores by consulting the yellow pages. For example, San Francisco, a city Of 750,000, has 638 neighborhood grocery stores. This means that there is one grocery for every 1160 people, which corresponds to Berry’s estimate – see Web of Shopping (19) – and corresponds also to the size of neighborhoods see – Identifiable Neighborhood (14).

      It seems, then, that a corner grocery can survive under circumstances where there are 1000 people within three or four blocks – a net density of at least 20 persons per net acre, or six houses per net acre. Most neighborhoods do have this kind of density. One might even take this figure as a lower limit for a viable neighborhood, on the grounds that a neighborhood ought to be able to support a corner grocery, for the sake of its own social cohesion.

      Finally, the success of a neighborhood store will depend on its location. It has been shown that the rents which owners of small retail businesses are willing to pay vary directly with the amount of pedestrian traffic passing by, and are therefore uniformly higher on street corners than in the middle of the block. (Brian J. L. Berry, Geography of Market Centers and Retail Distribution,Prentice Hall, 1967, p. 49.)

      Therefore:

      Give every neighborhood at least one corner grocery, somewhere near its heart. Place these corner groceries every 200 to 8oo yards, according to the density, so that each one serves about 1000 people. Place them on corners, where large numbers of people are going past. And combine them with houses, so that the people who run them can live over them or next to them.”

      – Scattered Work: http://www.iwritewordsgood.com/apl/patterns/apl009.htm

      “The artificial separation of houses and work creates intolerable rifts in people’s inner lives.

      In modern times almost all cities create zones for “work” and other zones for “living” and in most cases enforce the separation by law. Two reasons are given for the separation. First, the work places need to be near each other, for commercial reasons. Second, workplaces destroy the quiet and safety of residential neighborhoods.

      Concentration and segregation of work . . . leads to dead neighborhoods.

      But this separation creates enormous rifts in people’s emotional lives. Children grow up in areas where there are no men, except on weekends; women are trapped in an atmosphere where they are expected to be pretty, unintelligent housekeepers; men are forced to accept a schism in which they spend the greater part of their waking lives “at work, and away from their families” and then the other part of their lives “with their families, away from work.”

      Throughout, this separation reinforces the idea that work is a toil, while only family life is “living” – a schizophrenic view which creates tremendous problems for all the members of a family.

      In order to overcome this schism and re-establish the connection between love and work, central to a sane society, there needs to be a redistribution of all workplaces throughout the areas where people live, in such a way that children are near both men and women during the day, women are able to see themselves both as loving mothers and wives and still capable of creative work, and men too are able to experience the hourly connection of their lives as workmen and their lives as loving husbands and fathers.

      What are the requirements for a distribution of work that can overcome these problems?

      1. Every home is within 20-30 minutes of many hundreds of workplaces.

      2. Many workplaces are within walking distance of children and families.

      3. Workers can go home casually for lunch, run errands, work half-time, and spend half the day at home.

      4. Some workplaces are in homes; there are many opportunities for people to work from their homes or to take work home.

      5. Neighborhoods are protected from the traffic and noise generated by “noxious” workplaces.

      The only pattern of work which does justice to these requirements is a pattern of scattered work: a pattern in which work is strongly decentralized. To protect the neighborhoods from the noise and traffic that workplaces often generate, some noisy work places can be in the boundaries of neighborhoods, communities and subcultures – see Subculture Boundary (3); others, not noisy or noxious, can be built right into homes and neighborhoods. In both cases, the crucial fact is this: every home is within a few minutes of dozens of workplaces. Then each household would have the chance to create for itself an intimate ecology of home and work: all its members have the option of arranging a workplace for themselves close to each other and their friends. People can meet for lunch, children can drop in, workers can run home. And under the prompting of such connections the workplaces themselves will inevitably become nicer places, more like homes, where life is carried on, not banished for eight hours.

      This pattern is natural in traditional societies, where workplaces are relatively small and households comparatively self-sufficient. But is it compatible with the facts of high technology and the concentration of workers in factories? How strong is the need for workplaces to be near each other?

      The main argument behind the centralization of plants, and their gradual increase in size, is an economic one. It has been demonstrated over and again that there are economies of scale in production, advantages which accrue from producing a huge number of goods or services in one place.

      However, large centralized organizations are not intrinsic to mass production. There are many excellent examples which demonstrate the fact that where work is substantially scattered, people can still produce goods and services of enormous complexity. One of the best historical examples is the Jura Federation of watchmakers, formed in the mountain villages of Switzerland in the early 1870’s. These workers produced watches in their home workshops, each preserving his independence while coordinating his efforts with other craftsmen from the surrounding villages. (For an account of this federation, see, for example, George Woodcock, Anarchism: A History of Libertarian Ideas and Movements,Cleveland: Meridian Books, 1962, pp. 168-69.)

      In our own time, Raymond Vernon has shown that small, scattered workplaces in the New York metropolitan economy, respond much faster to changing demands and supplies, and that the degree of creativity in agglomerations of small businesses is vastly greater than that of the more cumbersome and centralized industrial giants. (See Raymond Vernon, Metropolis,1985, Chapter 7: External Economics.)

      To understand these facts, we must first realize that the city itself is a vast centralized workspace and that all the benefits of this centralization are potentially available to every work group that is a part of the city’s vast work community. In effect, the urban region as a whole acts to produce economies of scale by bringing thousands of work groups within range of each other. If this kind of “centralization” is properly developed, it can support an endless number of combinations between small, scattered workgroups; and it can lend great flexibility to the modes of production. “Once we understand that modern industry does not necessarily bring with it financial and physical concentration, the growth of smaller centers and a more widespread distribution of genuine benefits of technology will, I think, take place” (Lewis Mumford, Sticks and Stones,New York, 1924, p. 216).

      Remember that even such projects as complicated and seemingly centralized as the building of a bridge or a moon rocket, can be organized this way. Contracting and subcontracting procedures make it possible to produce complicated industrial goods and services by combining the efforts of hundreds of small firms. The Apollo project drew together more than 30,000 independent firms to produce the complicated spaceships to the moon.

      Furthermore, there is evidence that the agencies which set up such multiple contracts look for small, semi-autonomous firms. They know instinctively that the smaller, more self-governing the group, the better the product and the service (Small Sellers and Large Buyers in American Industry,Business Research Center, College of Business Administration, Syracuse University, New York, 1961).

      Let us emphasize: we are not suggesting that the decentralization of work should take precedence over a sophisticated technology. We believe that the two are compatible: it is possible to fuse the human requirements for interesting and creative work with the exquisite technology of modern times. It is possible to make television sets, xerox machines and IBM typewriters, automobiles, stereo sets and washing machines under human working conditions. We mention in particular the xerox and IBM typewriters because they have played a vital role for us, the authors of this book. We could not have made this book together, in the communal way we have done, without these machines: and we consider them a vital part of the new decentralized society we seek.

      Therefore:

      Use zoning laws, neighborhood planning, tax incentives, and any other means available to scatter workplaces throughout the city. Prohibit large concentrations of work, without family life around them. Prohibit large concentrations of family life, without workplaces around them.”

      Skal vi ha en sivilisasjon må vi lære oss å designe for og å leve i og med inngruppa. Ross Chapin sitt bidrag er av uvurderlig betydning! Det gjelder å bygge inn designnøkler i våre fysiske omgivelser som legger til rette for at inngruppe-kreftene kan blomstre. Dette er selvsagt en vitenskapelig kunst, på samme vis som med økologisk landbruk, og mye kan gå feil. Men Chapin er av de første som tar dette på alvor. Terje Bongard sa det slik i en epost til meg:

      “MØNSTERET BYGGER PÅ AKKURAT DET SAMME, OG VILLE VÆRT ET GLIMRENDE CASE-STUDY HVIS DISSE “SAMFUNNSFORSKERNE” HADDE VÅKNET, MEN SOM DU PÅPEKER: VI MÅ FÅ KONTROLL OVER DET GIGANTISKE PRODUKSJONSAPPARATET. DET ER DET SOM TRUER EKSISTENSEN VÅR.”

      – House Cluster: http://www.iwritewordsgood.com/apl/patterns/apl037.htm

      “People will not feel comfortable in their houses unless a group of houses forms a cluster, with the public land between them jointly owned by all the householders.

      When houses are arranged on streets, and the streets owned by the town, there is no way in which the land immediately outside the houses can reflect the needs of families and individuals living in those houses. The land will only gradually get shaped to meet their needs if they have direct control over the land and its repair.

      This pattern is based on the idea that the cluster of land and homes immediately around one’s own home is of special importance. It is the source for gradual differentiation of neighborhood land use, and it is the natural focus of neighborly interaction.

      Herbert Gans, in The Levittowners(New York: Pantheon, 1967), has collected some powerful evidence for this tendency. Gans surveyed visiting habits on a typical block tract development. Of the 149 people he surveyed, all of them were engaged in some pattern of regular visiting with their neighbors. The interesting finding is the morphology of this visiting pattern.

      Consider the following diagram – one like it can be made for almost every house in a tract. There is a house on either side, one or two across the street, and one directly behind, across a garden fence.

      Ninety-three per cent of all the neighborhood visiting engaged in by the subjects is confined to this spatial cluster.

      And when asked “Whom do you visit most? ” 91 per cent said the people they visit most are immediately across the street or next door.

      The beauty of this finding is its indication of the strength of the spatial cluster to draw people together into neighborly contact. The most obvious and tribal-like cluster – the homes on either side and across the street – forms roughly a circle, and it is there that most contact occurs. And if we add to this shape the home immediately behind, although it is separated by private gardens and a fence, we can account for nearly all the visiting that goes on in the Levittown neighborhood.

      We conclude that people continue to act according to the laws of a spatial cluster, even when the block layout and the neighborhood plan do their best to destroy this unit and make it anonymous.

      Gans’ data underscore our intuitions: people want to be part of a neighborly spatial cluster; contact between people sharing such a cluster is a vital function. And this need stands, even when people are able to drive and see friends all over the city.

      What about the size of the cluster? What is the appropriate size? In Gans’ investigations each home stands at the center of a cluster of five or six other homes. But this is certainly not a natural limit for a housing cluster since the Levittown block layouts are so confining. In our experience, when the siting of the homes is attuned to the cluster pattern, the natural limit arises entirely from the balance between the informality and coherence of the group.

      The clusters seem to work best if they have between 8 and 12 houses each. With one representative from each family, this is the number of people that can sit round a common meeting table, can talk to each other directly, face to face, and can therefore make wise decisions about the land they hold in common. With 8 or 10 households, people can meet over a kitchen table, exchange news on the street and in the gardens, and generally, without much special attention, keep in touch with the whole of the group. When there are more than 10 or 12 homes forming a cluster, this balance is strained. We therefore set an upper limit of around12 on the number of households that can be naturally drawn into a cluster. Of course, the average size for clusters might be less, perhaps around 6 or 8; and clusters of 3, 4, or 5 homes can work perfectly well.

      Now, assuming that a group of neighbors, or a neighborhood association, or a planner, wants to give some expression to this pattern, what are the critical issues?

      First, the geometry. In a new neighborhood, with houses built on the ground, we imagine quite dramatic clusters, with the houses built around or to the side of common land; and with a core to the cluster that gradually tapers off at the edges.

      In existing neighborhoods of free-standing houses, the pattern must be brought into play gradually by relaxing zoning ordinances, and allowing people to gradually knit together clusters out of the existing grid – see Common Land (67) and The Family (75). It is even possible to implement the pattern with Row Houses (38) and Housing HillS (39). In this case the configuration of the rows, and the wings of the apartment building, form the cluster.

      In all cases common land which is shared by the cluster is an essential ingredient. It acts as a focus and physically knits the group together. This common land can be as small as a path or as large as a green.

      On the other hand, care must be taken not to make the clusters too tight or self-contained, so that they exclude the larger community or seem too constricting and claustrophobic. There needs to be some open endedness and overlapping among clusters.

      Along with the shape of the cluster, the way in which it is owned is critical. If the pattern of ownership is not in accord with the physical properties of the cluster, the pattern will not take hold. Very simply, the cluster must be owned and maintained by its constituent households. The households must be able to organize themselves as a corporation, capable of owning all the common land they share. There are many examples of tiny, user-owned housing corporations such as this. We know several places in our region where such experiments are under way, and places where they have been established for many years. And we have heard, from visitors to the Center, of similar developments in various parts of the world.

      We advocate a system of ownership where the deed to one home carries with it part ownership in the cluster to which the home belongs; and ideally, this in turn carries with it part owner ship in the neighborhood made up of several clusters. In this way, every owner is automatically a shareholder in several levels of public land. And each level, beginning with the homes in their clusters, is a political unit with the power to control the processes of its own growth and repair.

      Under such a system, the housing, whether in low or high density neighborhoods, can gradually find its way toward an abiding expression of the cluster. And the clusters themselves will come to support a quality of neighborhood life that, from our broken down neighborhoods now, we can only dimly perceive.

      The unavowed secret of man is that he wants to be confirmed in his being and his existence by his fellow men and that he wishes them to make it possible for him to confirm them, and . . . not merely in the family, in the party assembly or in the public house, but also in the course of neighborly encounters, perhaps when he or the other steps out of the door of his house or to the window of his house and the greeting with which they greet each other will be accompanied by a glance of well-wishing, a glance in which curiosity, mistrust, and routine will have been overcome by a mutual sympathy: the one gives the other to understand that he affirms his presence. This is the indispensable minimum of humanity. (Martin Buber, Gleanings, New York: Simon and Schuster, 1969, p. 94.)

      Therefore:

      Arrange houses to form very rough, but identifiable clusters of 8 to 12 households around some common land and paths. Arrange the clusters so that anyone can walk through them, without feeling like a trespasser.”

      Hva Chapin har gjort er selvsagt å raffinere dette mønsteret. Han benytter seg av 8-12 hushold i hvert lommenabolag. Dette er selvsagt fordi dette er innenfor inngruppestørrelsen, på samme vis som i lommedemokratiet, som det er lenket til under artikkelen.

      Vi kan ikke fortsette å designe vårt samfunn med utgangspunkt i de destruktive utgruppe-kreftene i handikapprinsippet! Dette er galskap! Lytt til intervjuet med Terje Bongard hos Levevei: http://www.kulturverk.com/2013/02/27/inngruppe-som-paradigmeskifte-en-samtale-med-terje-bongard/

      Personlig håper jeg at inngruppa kan bli et paradigmeskifte, og at vi kan evolvere en bevissthet om at vi ikke er individualister, men inngruppe-vesener. Du ser ut til å ha tilegnet deg litt av denne bevisstheten, og det er bra:

      “Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika.

      Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.

      Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk.” – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111

      Det er synd at du ikke ser ut til å anerkjenne betydningen av Ross Chapins banebrytende bok. Sarah Susanka, som skrev bestselgeren “The Not So Big House”, gjør derimot dette, og Chapins lommenabolag illustrerer flere kapitler i hennes bok.

      “Every few years a book comes along that profoundly shifts the way we think about a subject, and when we look back a decade or so after its publication, we see a dramatic shift brought about by the thoughts that book contains. I believe that the book you have in your hands right now is such a game changer. The model of community it describes provides a missing link in our longing for home, and a better place to live. My fervent hope is that it will provide people around the country with the vision and the inspiration to shape thriving pocket neighborhoods of their own. In my opinion this is the way to a vastly more livable and more sustainable future for our cities, for our towns, and most important, for ourselves.” – Sarah Susanka, Raleigh, North Carolina, January, 2011.

      Amen!

  • Så var serien om økolandsbyen i Hurdal ferdig. Den ble avsluttet med muligheten for at denne kunne utvikle seg til et standard byggefelt med redde mennesker som murer seg inne bak høye tujahekker, det hele riktignok sagt med et glimt i øyet. Dette ville vært en umulig tanke hvis de hadde fulgt Chapins designnøkler. Hurdal økolandsby har ikke bevisst designet inn inngruppa, og tunene er sannsynligvis for svakt definerte til å danne konkrete inngrupper, med 8-12 husholdninger rundt beskyttede tun.

    Skal forsøke å få oversatt designnøklene for de viktige verandarommene i løpet av neste år. Hurdal økolandsby mangler både lommetunene og de chapinske verandarommene. Gode lommetun og velfungerende verandarom, som fungerer som hovedmembranen mellom det offentlige og private, er avgjørende for å lykkes med å hente fram de gode kreftene i handikapprinsippet.

    De som drømmer om noe lignende, les Terje Bongard og Ross Chapin!

    Alt håp er dog ikke ute for Hurdals økolandsby. De små Shelter-husa er veldig hyggelige innvendig, dessuten har de en rektangulær form, slik at de er velegnet til å bygge opp “Positive Space” rundt seg!

    http://blog.p2pfoundation.net/building-shape/2015/04/02

    Jeg skrev et lite innlegg fra økolandsbyen i Hurdal fra mitt besøk der under bærekraftsfestivalen: http://permaliv.blogspot.no/2015/06/hurdal-ecovillage-arises.html

    Merk at dette ble skrevet før jeg studerte Ross Chapins bok inngående i løpet av sommerferien på Kvamsfjellet.

    • spirild

      “Økolandsby” med slange i “paradis”.

      Kvinnen fra Bangladesh fikk JEG sansen for.
      Hun kalte en spade for en spade: Dette er et tvers igjennom kapitalistisk prosjekt med en forførende tittel; Økolandsbyen.
      Hva er bærekraftig her, hva er naturvennlig, har eierne kastet av seg sine egoistiske behov osv..Har de renset “sinn og skap”?
      Eller er det bare en jippogreie for jålete byfolk som vil “ut på landet”, men helst ikke for langt ut..
      OG i tillegg skape nye samfunn Dem – Oss.

      Hva er så ØKO med dette prosjektet, Øyvind?

      • Ja, kvinnen fra Bangladesh var ærlig og lyttet til sine følelser. Problemet med økolandsbyen i Hurdal er at de opererer under system-B, derom er det ingen tvil.

        – Christopher Alexander Lecture at Berkeley, California: https://www.youtube.com/watch?v=mDwbK_rqyGM

        I videoen forklarer Alexander forskjellene på system-B og system-A. Vær overbærende med ham, han er en gammel mann med aldersdiabetes, og det er tydelig at flere steder under forelesningen faller blodsukkeret farlig lavt. Selv har jeg imidlertid lyttet meg gjennom forelesningen to ganger, og har kommet styrket ut av det begge ganger.

        Skal man skape en økolandsby må man klare å løsrive seg fra system-B. Forstår at dette er svært vanskelig, både psykologisk, byråkratisk og økonomisk. Men vi har intet valg. Alexander har forsøkt å vise oss hvordan i boka “The Battle for the Life and Beauty of the Earth: A Struggle Between Two World-Systems”: http://www.arch.ksu.edu/seamon/Seamon_Alexander_Battle.htm

  • Grunnleggende finnes det kun to typer kultur: Utgruppekultur og inngruppekultur. To opplagte eksempler er den suburbane eneboligen kontra lommenabolaget. Terje Bongard foreslår at vi beveger oss vekk fra utgruppekulturene og inn mot inngruppe-kulturene. Ja, faktisk presenterer han en inngruppe-kultur som eneste løsning for at den menneskelige sivilisasjon skal overleve! Lytt til samtalen med Bongård hos J.A. Arnfinsen på Levevei:

    – Episode 66: Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati: http://www.levevei.no/2013/02/episode-66-inngruppa-som-styrende-prinsipp-i-et-baerekraftig-samfunn/

    Se også hvordan boligstørrelsen jevnt og trutt har økt i USA som en følge av de negative suburbane utgruppe-handikappkreftene (Bongard bruker atlaskgartneren som eksempel i sin bok, en jålefugl fra Australia):

    – Sick Suburban Homes are Increasing while Income is Decreasing: http://permaliv.blogspot.no/2015/11/sick-suburban-homes-are-increasing.html

    Det snakkes så mye om å bygge et klimanøytralt samfunn. For en som har lest “Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon” og samtidig studert vossingen Gail Tverberg hos OurFinite.World.com, framstår det som åpenbart at dette er umulig innenfor en utgruppe-kultur som den vi har.

    Uten en inngruppe-kultur i bunn vil alle våre forsøk på å skape bærekraft være som å kave i kvikksand, dess mer vi forsøker, dess verre blir vår situasjon. En inngruppekultur, hvor økonomien, demokratiet og boligen underlegges inngruppa, vil kunne gi oss fast grunn under føttene igjen.

    Bongards bok burde være ei hovedbok for arkitekter, ikke kun for legestudenter. Slik det er i dag ser det ikke ut til at arkitekter kan noe som helst om human atferdsøkologi, som burde vært arkitektenes hovedfokus. Det ligger et stort ansvar hos arkitektstanden for at det gikk som det gikk med Hurdal økolandsby. Tross alt er det arkitekter som har hatt hovedansvaret for designet. Bongard er hard i sin dom:

    “MØNSTERET BYGGER PÅ AKKURAT DET SAMME, OG VILLE VÆRT ET GLIMRENDE CASE-STUDY HVIS DISSE “SAMFUNNSFORSKERNE” HADDE VÅKNET, MEN SOM DU PÅPEKER: VI MÅ FÅ KONTROLL OVER DET GIGANTISKE PRODUKSJONSAPPARATET. DET ER DET SOM TRUER EKSISTENSEN VÅR.”

    Mønsteret det dreier seg om er det alexandrinske mønster 37; House Cluster: http://www.patternlanguage.com/apl/aplsample/apl37/apl37.htm

    Et hederlig unntak er selvsagt Ross Chapin, som har utført en fenomenal case-study over dette mønsteret, som han har popularisert i sin bok “Pocket Neighborhoods: Creating Small Scale Community in a Large Scale World”.

    Bongard og Chapin, de to store ledestjerner for vår veg mot inngruppekulturen! La oss dyrke inngruppekulturen! La oss underkaste oss denne i pur livsglede!

  • Fant nettopp denne inspirerende dokumentaren hos Levevei!

    – Spaces for the Soul, A documentary about the Architect, Mathematician Alexander Christopher: https://www.youtube.com/watch?v=Fhmm2Ld9VqQ

    Takk, James!

    http://www.levevei.no/2013/10/episode-84-creating-built-environments-that-support-life/

  • At Norge ikke har hatt landsbyer viser seg å være en myte!

    – Norske tettsteder – en nasjonal tragedie: https://www.nrk.no/trondelag/norske-tettsteder-_-en-nasjonal-tragedie-1.13078176

  • – Tre lommelandsbyer på Østlandet?: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat5/thread11661027/

    Artikkelen ble for rotete og ulogisk til å kunne publiseres hos Kulturverk, men med over 500 sidevisninger hos Verdidebatt må den ha innehatt noen gullkorn!