Da Odin møtte Mefistofeles

kundalini

Jeg ser i den norrøne mytologien en enorm melankoli. Den norrøne kosmologien er nemlig et drama, en pågående krise, en guddommelig tragedie. For gudene er utilstrekkelige, men det er ikke bare det: de er dømt til utilstrekkelighet. Hvis mennesket ligner og stammer fra gudene, hva sier det da om oss? Hvilken lærdom kan den moderne leser ta av dette verdensbildet, rent åndelig og filosofisk?

Av Eirik Storesund, norrønfilolog

Den vestlige sivilisasjonen har kanskje hegemoni og historisk dominans, men å tro den er immun mot naturlig forfall er hybris, samt forfengelig og selvrettferdig. Vestens fossiler kommer også en dag til å pryde museenes montre ved siden av assyriske relieffer.

Vemod og tvetydighet gjennomsyret den førkristne verdensanskuelsen, og tragedien sitter i roten av alt som er og kan være. Den norrøne verden var et ufullkomment univers, men ulikt manglene som blir skildret i religioner som kristendommen, hvor den fysiske beskaffenhet fornektes til fordel for håpet om et kommende paradis.

Våre forfedres kosmiske mangler opprinnet ikke i et syndefall, men ligger latent i sprekkene hos selve verdensaltets bærende konstruksjoner. Gudene gjør feiltrinn gjennom hele mytologien, og de var ikke kompetente nok til å skape et ensidig og selvbærende kosmos. Tar vi et skritt tilbake ser vi at permanens faktisk er helt umulig i vår verden.

 

Ár var alda
I begynnelsen var nådestøtet, for gudene skapte verden med et drap. Himmel og jord skiltes ad da offeret ble partert. Vår verden er agens, og evig krig mellom biologiske, kjemiske og geologiske prosesser. Verden avhenger av konkurranse og fiendskap. Er faktisk skapt av fiendskap. Dermed er det en dobbelthet i selve eksistensen, og i alt gudene foretar seg.

The_Wolves_Pursuing_Sol_and_Mani

De er dømt til å kjempe for å opprettholde det de har skapt, men siden det som truer skapelsen også er en bestanddel av deres lytesprengte orden, er de også dømt til å true sitt eget skaperverk. Ordet verden kommer av verǫld, som bokstavelig talt betyr «mennesketid».

En påminning om at vår verden kun er én av mange sykliske faser. Vår verdensorden er ikke den første, og heller ikke den siste. Ragnarǫk kommer av regin «gudene, de som holder råd», og rǫk som kan bety «noe som hører til» og «utvikling, skjebne, dom». Ragnarok er den naturlige følge av denne ustabile verdensordenen. Det ligger for eksempel i Tors beskyttende natur å bekjempe Midgardsormen, selv om den holder verden sammen. Han kan ikke beskytte uten samtidig å true og ødelegge.

Når Odin søker fordel er han nødt til å svekke seg selv. Når Frøy skal få Gerd til brud må han gi fra seg det samme sverdet som jotnene senere volder gudenes bane med. Gudene ofrer både teknologi, krefter og kroppsdeler til jotnene for å få overtaket på jotnene. De både utsetter og fremskynder det uunngåelige forfallet. Beskytteren ødelegger! Fruktbarhetsguden gjør seg impotent!

Kunnskapen de erverver er ikke til hjelp i det lange løp. Regnestykket går ikke opp, nornene er fulle bak spinnehjulet. Alle norrøne helter vet det er nytteløst å krige mot sin forlǫg, ethvert livs forutbestemte premisser: skjebnen. Odin må vite det, han som ser alt – men som likevel er blind. Hvert grep gudene tar med hensikt å utsette sin egen undergang er kun et steg som fører dem mot stupet, mot Ragnarok. Dette er lærdommen vi sitter igjen med etter Trymskvida, Voluspå, og Skirnesmål.

Alt som finnes må eksistere på bekostning av noe annet, og gå inn i noe annet når det opphører. Altet går som et urverk som tikker seg sakte men sikkert mot entropi. Subjektets eksistens må gå ut over objektets eksistens. Det finnes ingen gratis lunsj: alt har sin pris.

ancient_battles_by_aditya
Termodynamikkens mytologi
Denne bedrøvelighetens rot går så dypt som til den felles urindoeuropeiske kulturen som i bronsealderen spredte seg utover det eurasiske kontinentet. Denne kulturen var krigersk og ekspansiv, og den anerkjente at intet oppstår fra intet: ingen skapelse er mulig uten samtidig ødeleggelse. Dette er faktisk en vakker tanke, en total idé som rommer både sorg og glede, fødsel, liv og død som del av samme enhet. Eksistens er valgets kval. Dette går inn i selve roten av språket og tankesettene som dominerer aftenlandene – om ikke mer.

Liksom i Edda finner vi det kosmiske vemodet også i hindu-filosofiens begrep om prakṛti, som enkelt formidlet utgjør universets kreative grunnprinsipp. Alt som består, det gjør så i relasjon til det å skapes, det å vedvare, og det å forgå. Det er ikke mulig å skape noe uten å ta fra noe annet. Vi finner en slags analogi til hinduenes prakṛti også i det norrøne konseptet eðli. Ordet er beslektet med «edel» (norrønt aðal), og begge betegnet opprinnelig enhver tings sanne og iboende natur.

Det er del av den naturlige orden at ørnen flyr høyere enn andre fugler, at mennesker drømmer, lager ting og har språk. Det er eðli, det er prakṛti. Dette begrepet er eldre enn vårt naturbegrep, et minne om at virkeligheten vakler – at stabilitet er en illusjon. Liksom Fenrisulvens lenker måtte smis av fiskens åndedrett, kvinneskjegg og bergrøtter. Ting som ikke lenger eksisterer.

Alt som finnes må eksistere på bekostning av noe annet, og gå inn i noe annet når det opphører. Altet går som et urverk som tikker seg sakte men sikkert mot entropi. Subjektets eksistens må gå ut over objektets eksistens. Det finnes ingen gratis lunsj: alt har sin pris.

Liksom doktor Faustus solgte sjelen mot ubegrenset makt og kunnskap, søker aftenlandene kun å vokse og dominere…Det blir vårt endelikt, slik det ble for Faustus.

Boom-Shiva
Det indre Ragnarok
Mennesker er teomorfe – vi ligner gudene, og er ikke det spor bedre enn dem. Vi innehar alle deres gode og dårlige egenskaper. Enhver har sin Midgardsorm å løfte. Vi mennesker, skapt av gudene og plassert midt i skuddlinjen i et fiendtlig univers mellom ås og jotun, er ute av stand til å gjøre fred med våre indre demoner. Ja, vi er kanskje alle av gudeætt, men selv gudene har litt av tussene og trollene i seg.

Når Tor hever hammeren for å knuse Midgardsormens hode, møtes blikkene i symmetrisk opposisjon – som i et speil. Og når Tor til slutt utsletter Midgardsormen går også verden i oppløsning. Tor er nemlig ingenting uten sin arge fiende.

Kulturmennesket hever hammeren mot sitt eget hode for å knuse reptilhjernen, hvor instinktene og driftene bor, for deretter å drepe naturmennesket. Men mennesket er ikke menneske uten den. Kanskje er det denne iboende tvetydigheten i oss som gjør mennesket forutbestemt til utspekulert selvsabotasje. Vi har giftig eiter i blodet.

Det pågår alltid en strid mellom ideal og oppfattet virkelighet, mellom hva vi vet er sunt og hva vi har lyst på. Mellom det skjønne, sanne og gode, og det som er stygt, falskt og dårlig. Det som kan forene skjønt og stygt, sant og usant, godt og vondt, det er hellig.

 

Aftenlandenes undergang
Et fellestrekk med mange gamle kulturer er at de betraktet verden med utgangspunkt i biologiske prosesser. Den tyske filosofen Oswald Spengler var inspirert av denne typen tankegang da han i 1918 publiserte Aftenlandenes undergang  [Der Untergang des Abendlandes], hvor han betrakter alle menneskelige samfunn som sykliske enheter som oppstår og opphører. Kulturer kan spire, dernest blomstre og utfolde seg, men etterhvert visner alle.

Sivilisasjonen er det siste steget en kultur når før den dør. Den vestlige sivilisasjonen har kanskje hegemoni og historisk dominans, men å tro den er immun mot naturlig forfall er hybris, samt forfengelig og selvrettferdig. Vestens fossiler kommer også en dag til å pryde museenes montre ved siden av assyriske relieffer, om vi skal tro denne melankolske mesteren.

Johann_Heinrich_Füssli-Thors-Battle-with-the-Midgard-Serpent

Spengler identifiserer arketyper ved ulike historiske samfunn. Arketypene er basert på helter og figurer som fremheves i kulturenes narrativer. Det er av interesse her at han utpeker den vestlige europeiske ånden som «faustisk». Liksom doktor Faustus solgte sjelen mot ubegrenset makt og kunnskap, søker aftenlandene kun å vokse og dominere. Men et grunnproblem i det faustiske narrativet er nemlig at man alltid tilfredsstiller et gitt behov med metoder som fører til nye problemer. Det blir vårt endelikt, slik det ble for Faustus.

Men man kunne like godt talt om Odin eller Sigurd Fåvnesbane, som lett kan karakteriseres som faustiske skikkelser. Det faustiske kollektiv skjønnner ikke innerst inne at konsekvensen av forsøket nekter dem resultatet. Ikke at det hadde hatt noe å si, for de er faktisk helt ute av stand til å påvirke den tragiske skjebnen de er dømt til. Hva har skjebnen å si hvis man faktisk mangler evnen til å la være å drite der man spiser?

Det er det denne faustiske hybris avslører, og Spengler lar oss vite at vi er tvungne til å la falle vår egen skarpretterøks. Den faustiske graver seg stadig dypere ned i hullet, og forsøker å komme seg ut ved metoder hvis resultat er identisk med å grave seg stadig dypere ned i hullet.

Å bli en gud er ingen vei til evig liv: den amoralske helten i eposene og diktene er tross alt ingen helt før at han aksepterer sin egen død, og det er først da han kan tas opp i gudenes rekker.  Ved å snuble i fella vi arvet fra gudene lever kanskje vi opp til vår sanne natur.

Undergangens immanens

Kanskje er dette storsamfunnets eðli. Med økende klimautfordringer, økonomisk kollaps og minkende ressurser er det ikke vanskelig å stille seg kritisk til den moderne verdens papirtynne lovnad om evig vekst. Systemet kan kun tåle sin egen vekt så lenge før det rakner og gjør plass til en eller annen ambisiøs arvtaker, som likeledes er dømt til en lignende skjebne. Permanens er en tilstand som ikke eksisterer i vår verden, foruten som illusjon.

ivantagan

Som til slutt fører oss til fermiparadokset. Denne lignelsen ble i sin tid formulert som et svar på Drakes ligning, som tilsier at verdensrommet rent statistisk burde være fullt av liv. Gitt universets alder burde det dessuten være proppfullt av intelligente livsformer med evne og vilje til å reise stjernene imellom. Fermiparadokset forsøker å forklare hvorfor vi ikke ser spor av disse intergalaktiske sivilisasjonene.

Implikasjonen er selvsagt at kanskje intelligent liv i seg selv er faustisk. I så fall er det mulig at ingen intelligent livsform hittil overlevd den endelige byrden av industriene og teknologiene den håndterer, og har utslettet seg selv innen den ble avansert nok til å kolonisere andre solsystemer. Vi kan skrive transhumanistiske manifester og skyte endeløse rekker av gnistrende falloser mot stjernene, men da risikerer vi å falle for vår egen hammer lenge før det gjør oss noen nytte.

Å bli en gud er ingen vei til evig liv: den amoralske helten i eposene og diktene er tross alt ingen helt før han aksepterer sin egen død, og det er først da han kan tas opp i gudenes rekker.  Ved å snuble i fella vi arvet fra gudene lever kanskje vi opp til vår sanne natur. Hva sier da vår guddommelige ættetavle om mennesket? Hvis vi har noe av gudene i oss, er vi selvutslettende.

 

Relatert

Hegemoniske krampetrekninger

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

Underholdning i undergangen – The Road og Spengler

Om åndsdverger og det grimbergske