Prosjektet “stø kurs”, rake veien til undergangen?

Power Station chimneys, England

Utelukker mantraet om økonomisk vekst de løsningene som faktisk kunne ført til lavere utslipp av klimagasser? Er det slik at vi ser oss blinde på konsekvensene og symptomer slik at de egentlige årsakene svinner hen fra vår synsvinkel?

Av Ole-Jacob Christensen, økologisk småbruker og fransklærer, les om ham og hans gårdbruk her: «Vikabråten, der ingen skulle tru at nokon kunne bu »

«Når veksten ikke er bærekraftig, håper man på grønn vekst, når bilene forurenser, ønsker man seg biler med mindre utslipp, og når folk kjøper mer mat enn de kan spise, skal problemet løses med kompostering av maten; istedenfor å sette spørsmålstegn ved veksten, bilismen og overforbruket som faktisk skaper problemene.»

Om et knapt halvår møtes verdens ledere til klimatoppmøte i Paris. Frykten for at møtet ender i fiasko på samme måte som forrige toppmøte i København i 2009, er nok større enn håpet om en klimaavtale som peker framover. Men pessimistene behøver ikke å få helt rett; vi kan få en avtale med ambisiøse mål med rørende enighet – også mellom tidligere skeptiske land som Kina og USA. Det er derimot lite som tyder på at avtalen vil inkludere kraftfulle mekanismer som kan føre til at eventuelle mål om klimagassreduksjoner faktisk blir nådd. Hvorfor denne vegringen for konkret, politisk handling, når det tilsynelatende er bred enighet om problemets omfang og katastrofale virkninger? Kan vi være fanger av tanke- og handlingsmønstre som sperrer for løsning av klimaproblemet? Utelukker markedsøkonomien og mantraet om økonomisk vekst de løsningene som faktisk kunne ført til lavere utslipp av klimagasser? Evnen til nytenkning synes blokkert på minst fire områder:

• Mantraet om økonomisk vekst. Mens vekstkritikken var til dels sterk og gikk over hele det politiske landskapet for noen tiår siden, har markedsøkonomiens politiske triumf, kombinert med de siste årenes økonomiske krise, hevet kravet om vekst over all kritikk. Men siden all produksjon etterlater et økologisk fotavtrykk i form av forbruk av naturressurser og utslipp av forurensning, virker det utopisk at vi kan løse miljøproblemene uten å få kontroll over veksten. Eller som økonomen Trygve Haavelmo uttrykte det: Hvis han fikk et kvarter med verdens statsledere, ville han vise dem hvordan eksponentiell vekst med nødvendighet kom til å ødelegge kloden.

• Kravet om økt forbruk. Hvis markedet automatisk fører til best mulig bruk av alle ressurser og en idealtilstand der enhver flytting av ressurser vil føre til velferdstap for berørte aktører (Pareto-optimalen), er det naturligvis like utenkelig å redusere forbruket som den økonomiske veksten. Vi må forbruke mer – ellers går systemet i oppløsning – selv om en stadig større del av forbruket går rett fra butikken og i søpla. Ser vi nærmere etter, kommer kravet om økt forbruk kanskje mer fra produsentene enn fra forbrukerne selv. Siden reklamen nesten utelukkende spiller på psykologiske mekanismer som identitetsbygging og sosial status (og ikke varenes praktiske nytteverdi), kan man kanskje si at forbrukerne fungerer som produsentenes gisler i en strategi for stø kurs (mot avgrunnen).

• Teknologisk hybris (overmot). De siste 200 årene har de teknologiske framskrittene vært enorme, og det er ikke rart at vi lett innbiller oss at ethvert problem vil få sin tekniske løsning. Men hva hvis problemet er forårsaket av teknikken selv (som forbrenningsmotoren)? Og hva hvis produksjonsveksten er raskere enn den teknologiske utviklingen, for eksempel hvis antallet flyreiser øker raskere enn energieffektiviteten til flymotorene eller antall elektriske biler øker raskere enn tilgangen til utslippsfri, fornybar energi? Og hva hvis sparte penger på grunn av bedre energieffektivitet brukes på nye forurensende produkter/aktiviteter?

• Det er et grunnleggende premiss i konvensjonell økonomisk tenkning – og særlig når den tolkes av politikere – at det meste har sin verdi i penger. Eller som økonomen Léon Walras (1834 -1910) uttrykte det: «Om en substans er etterspurt av en lege for å helbrede en syk eller av en morder for å forgifte en familie, det er et svært viktig spørsmål i andre sammenhenger, men helt likegyldig for vår.» Nytte og etikk blir altså irrelevant for økonomen. Når alt har sin verdi i penger, er også alle ressurser, varer og tjenester utskiftbare – og om­­set­­­­telige i et marked. For eksempel i form av klimakvoter. I et slikt resonnement kan den naturen vi ødelegger, erstattes med varer som vi selv produserer, inntil kloden er gjort fullstendig kunstig, for eksempel gjennom såkalt geoingeneering, som oppløsning av metaller i verdenshavene eller kjempespeil i verdensrommet for å motvirke klimaendringene. Robert Solow, Nobels minnepris i økonomi i 1987, sier det helt klart:

«Det er svært enkelt å skifte ut naturressurser med andre faktorer. (…) Verden kan klare seg svært godt uten naturressurser.»

Ødeleggelsen av jordsmonn, ferskvann, biologisk mangfold eller klima kan repareres teknologisk eller erstattes av økt økonomisk vekst og forbruk.

tesla-elon-musk-1940x1091

Tar en disse fire premissene som uomgjengelige – og det gjør vel alle med et minimum av makt i dagens verden – har man svært få sjanser til å ta vare på de økosystemene som menneskene har vært avhengige av i hundretusenvis av år. Når veksten ikke er bærekraftig, håper man på grønn vekst, når bilene forurenser, ønsker man seg biler med mindre utslipp, og når folk kjøper mer mat enn de kan spise, skal problemet løses med kompostering av maten; istedenfor å sette spørsmålstegn ved veksten, bilismen og overforbruket som faktisk skaper problemene.

Man leter etter nøklene man mistet under den gatelykten der man står, og ikke der man mest sannsynlig kunne finne dem. Prosjektet stø kurs er egentlig det mest radikale og risikofylte framtidsscenarioet vi kan tenke oss.

Sjansen for å lykkes, altså for legge til rette for en verdig framtid for jordas befolkning, er sannsynligvis langt bedre hvis vi våger å bryte med disse fire premissene: altså å utvikle en økonomi i likevekt framfor i eksponentiell vekst, å frigjøre oss fra kravet om økt forbruk – for eksempel ved å ta ut framtidig produktivitetsøkning i form av økt fritid, å se på teknologi som et verktøy vi må bruke med fornuft framfor som en universalløsning på alle problemer og å knytte bånd mellom det sosiologen Dominique Méda kaller et «hypermatematisert» økonomifag og både humaniora, sosialvitenskap og naturvitenskap som biologi og økologi. Eller «en økonomi som om mennesker teller», for å si det med økonomen E.F. Schumacher. Dette kommer ikke til å skje på toppmøtet i Paris.

Det kan bare skje gjennom en bred mobilisering nedenfra.

CNN i 2010: Report: Consumerism must be halted to save the planet

 

Relatert

Suverenitetskampen 1814 tapt i 2014?
Den brysomme klimasannheten
Ny klimalov gir falske forhåpninger
David Attenborough og vitenskapsfolk advarer mot befolkningskatastrofe
WWF: Jorden er ikke stor nok
Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen
”Vi må forlate vekstreligionen” – Serge Latouche

  • Svært bra artikkel!

    Jeg hadde aldri trodd at noen kunne overgå Paul Krugman, men Robert Solow makter dette kunststykket.

    «Det er svært enkelt å skifte ut naturressurser med andre faktorer. (…) Verden kan klare seg svært godt uten naturressurser.»

    Jeg er målløs. Ikke engang Ole Hallesby var så sterk i troen. Og dette var før nanoteknologiens tid. Nå diskuterer jeg stadig med mennesker som mener man kan erstatte hele det periodiske system med nanoteknologi.

    “Progress is not just a goal in the West—it’s a religion. Most people believe in its inherent value as enthusiastically and uncritically as medieval peasants believed in heaven and hell. Our faith in progress drives the popular insistence that peak oil and climate change don’t actually matter—after all, our lab-coated high priests will surely bring forth yet another miracle to save us all.”

    http://www.newsociety.com/Books/A/After-Progress

    De fire premissene du lister opp er meget nyttige å ha i bakhodet. De gjelder selvsagt de med økonomisk makt, hadde de ikke trodd så sterkt på disse ville de neppe vært i de posisjonene de er. Men disse mantraene gjentas i det uendelige i det daglige, slik at de blir en del av oss. Derfor er det så fint at du konkretiserer dem. Egentlig bør man skrive dem ned og henge dem over kjøkkenbordet, slik at man hver morgen kan få kraft til å stå imot.