Naturens stemme hvisket til deg

pans_labyrinth
Naturens stemme hvisket til deg. Kom, kom nærmere. Den ville at du skulle komme for å si hei. Den ville bli bedre kjent med deg. Den hintet til kontakt, men den presset ikke på.

Du vandret inn i dens mangfoldigheter. Du gikk med dine føtter på stiens balanserende terreng. Dens variasjon og rytme. Dens enorme hemmeligheter, som et mysterium fylt av historie. Den fortalte så ufattelig lite og var din usikre part. Samtidig åpnet den seg for deg og viste vei. Du følte stiens myke underlag. Den brettet ut sine armer og lot deg gå på den.

Det var ikke mange som la seg ned slik tenkte du, fantasifullt. Du gikk oppover, nedover, til side, hoppet og stoppet.

Lydene stilnet. Du hørte dine skritt. Din egen pust. Buskene og bekkens brus.

Du følte deg så inderlig levende. Du pustet inn krystallklar ren luft. Du følte, kjente, lyttet, så og bare var. Du følte deg hel i omgivelsene. Naturens mangfoldigheter samlet seg rundt deg. Du var en del av den og følte dens nærvær. Du tenkte at du var i ett med den. Det var akkurat som naturens stemme snakket til deg. Her og nå. En slags balanse. Harmoni. Stillheten tok deg med inn i dens univers. Inn i en slags annen helhet. Tidløst? Du kjente en slags bølge i deg, av glede. Ren glede.

Lykke?

Av Maren Bøhn Nyløkken

 

Relatert

Naturen, den fremmede

NY JORD

Å jage solen

Brønnen, et prosadikt